Smakebit på en søndag #18 PIG ISLAND av Mo Hayder

Natt til torsdag fullførte jeg thrilleren ('spenningsboken' på godt norsk, jeg er egentlig i mot å bruke engelske ord og uttrykk når jeg skriver) Pig Island. Det er ikke den første boken jeg leser av Mo Hayder, tidligere har jeg lest Tokyo, Fuglemannen, og Kuren. Akkurat nå har jeg begynt på Ritualer av samme forfatter men smakebiten kommer fra den jeg nylig har lest ferdig. Fra side trehundre og sytti - ni:

People get lines in their head like a record, grooves they move along when they think they know everything they need to know. They stop trying.

PIG ISLAND

Soundtrack: Speak Dead Speaker av Ulver.

Mo Hayder har skrevet ni bøker, alle innen sjangeren krim og thriller. Julen to tusen og åtte fikk jeg boka Tokyo av Ida i julegave, den ble slukt. Siden da har jeg også lest Fuglemannen, Kuren og nå Pig Island som ikke er blitt oversatt til norsk. Mo Hayder har gitt ut flere bøker som tilhører en av to serier. Pig Island er ikke en av dem, den står alene. 

Det er en liten øy i Scotland som er bebodd av en gruppe mennesker på tretti personer som kaller seg The Psychogenic Healing Ministries. De isolerer seg på øya fra omverdenen. De er sterkt religiøse og tror på Gud. En gang i uken sender de en liten båt til byen for å skaffe forsyninger. Det ryktes at menneskene på øya er en gjeng satanister som tilber djevelen. Fra øya driver en pøl av grisekadaver og det sies de ofrer grisene i ritualer. På nettet florerer en video filmet av en turist på en båt utenfor øya, i videoen blir det sett en stor skapning på stranden med en lang hale; de beste innen filmredigering har ikke klart å bevise at filmen er falsk, faktisk tilsier alt at den er ekte og det er trodd det må være et menneske kledd i  kostyme.

I London bor journalisten Joe Oakes som reiser verden rundt og avsløre myter (statuer som blør og gråter, zombier), han er det de kaller "hoax-buster", 100 % skeptiker. Joe Oakes blir invitert til øya av The Psychogenic Healing Ministries, de som bor på øya vil avklare mytene en gang for alle. Joe Oakes takker  ja til invitasjonen og reiser til Scotland med kona Lexie. Ekteskapet står på skral grunn, det er omsorg i forholdet men ingen romantisk kjærlighet og Joe Oakes har vanskelig for å si nei til kona som inviterer seg selv med i den tro det blir en romantisk ferie til Scotland der de to skal bo sammen på hotell. Da Joe blir invitert til Pig Island sier han ja av flere grunner, ikke bare for jobben og pengene men også fordi dette ikke er hans første møte med sekten, historien strekker seg tjue år tilbake i tid.
Tanten hans fikk kreft og siden hun er katolikk nekter hun medisinsk behandling, i stedet finner hun håp i den landskjente pastoren Malachi Dove som helbreder de syke. Hun følger Malachi Dove landet rundt i to måneder forså å komme hjem og dø av kreften. Joe Oakes og søskenbarnet Finn er unge, modige og rasende; de oppsøker møtene og til slutt avslører unge Joe Oakes hykleriet ved å late som han har kreft, noe han senere skal angre på, lite visste han at Malachi Dove tjue år senere skulle inntre i livet hans igjen. Etter avsløringen publiserer han en artikkel om bedrageriet under falsk navn, to uker senere får avisen et brev der det står pastoren skal saksøke dem og journalisten bak artikkelen. Da Joe blir invitert til øya tjue år senere er det ikke bare en jobb han skal gjøre: det er også en personlig vendetta mot mannen som aldri har forsvunnet fra tankene hans: Malachi Doves. 

Pig Island er første bok av Hayder jeg leser på engelsk, ikke norsk, kan hende det er derfor jeg ikke kjenner igjen språket, skrivestilen hennes på strak arm, i de tidligere bøkene er språket mer alvorstynget, saklig; språket i Pig Island er lekent, raskt og lett uten at jeg kvalitets-sammenligner, det er bare en observasjon.
Pig Island har en merkelig spenningskurve jeg ikke blir klok på, den begynner rolig og tålmodig, på side femti åtte kjeder jeg meg men før hundre sider er gått begynner det å bli ekkelt og jeg aner håp; spenningshøydepunket i hele boken gjør seg ferdig mellom side hundre og to hundre, etter det er boken overraskende rolig med noen små høydehoppere helt til slutten.  

Jeg klarer (aldri når jeg leser på engelsk) fri meg fra følelsen av at jeg skumleser, dette er tross alt ikke virkelig, jeg skumleser aldri, uansett språk, det er en av grunnene til at jeg bruker mange timer på en hvilken som helst lengre bok. 

Lexie, kona til Joe, er en overdrevet, virker nærmest parodiert karakter, det hjelper lite at dette kvinnemennesket er satt på spissen som ’et dårlig menneske’, det er så tydelig gjort alt sammen og det er ikke en gang meningen vi skal få sympati for dama. Pig Island er skrevet som en fortelling fortalt av jeg-personen Joe Oakes, helt til et godt stykke ut i boka der leseren plutselig blir introdusert for stemmen til Lexie gjennom brev hun skriver til psykologen sin. At disse brevene er urealistiske skrevet hjelper ingenting, det er bare ikke slik man skriver brev, det får tankene mine til å vandre til klassikeren Dracula av Bram Stoker der historien fortelles utelukkende gjennom brevkorrespondanse og siterte dagbøker, det kan være et godt virkemiddel om det er realistisk laget, jeg mener hvor ofte siterer du samtaler du har med folk, ordrett, i brevene du skriver? Slik hukommelse finnes bare ikke og ikke er det en tradisjonell måte å skrive brev på i det store og det hele. 

Det jeg liker og fortsetter å falle for i bøkene til Hayder er hennes evne til å beskrive ondskap. Hun gjør dette fremragende, hun frykter intet, hun beskriver de ekleste scener og handlinger, det er ikke sjeldent når jeg leser om bøkene til Hayder jeg kommer over  kommentarer som jeg avbrøt boka og kastet den ut av huset, jeg ville ikke ha den her, og underveis i lesningen ble jeg fysisk kvalm og måtte legge fra meg boka flere ganger. Dette er typisk for Hayder. Dama er rå.
Selv om jeg verken liker Lexie eller Joe Oakes, jeg fikk ikke sympati for noen av karakterene der Lexie har en irriterende personlighet tar Joe stadig dumme valg og gjør rare handlinger (som å la en kåt syttenårig jente få lukte på han uten skjorte, seriøst, hvilken sytten år gammel jente vet du om som har lyst til å lukte på en halvgammel, hårete voksen mann som har vært i solen og klatret dagen lang, svett, skitten og jævlig?), synes jeg Hayder har gjort det igjen, hun har skrevet en spennende historie som skiller seg ut fra resten av thrillere og krim jeg har lest av andre forfattere, hun har overrasket meg flere steder (som i avslutningen på boka) og språket er smart og feilfritt (som vanlig). Det har vært en grei leseropplevelse.
Nå har jeg begynt på Ritualer av samme forfatter, den første boken i en ny serie. En gammel kjenning fra Fuglemannen og Kuren står det bak på boken at jeg også vil treffe igjen i de videre bøkene. Det er tross alt høst og høsten er perfekt mørk for krim og thrillere, vinteren er for lys med snøen som legger alt hvitt og klart. 

Pig Island av Mo hayder 

2009

Bantam Books

Pocket

509 sider 

Kjøpt selv
Lest på engelsk

ISBN 9780553824865

Dritt

Jævla NRKlisens. Jævla Netflix. Det er null kroner på konto og akkurat i det jeg har begynt på en ny serie, Hemlock Grove, som jeg liker godt krever Netflix at jeg putter penger på konto for å få se videre. Jeg rakk å se tre deilige episoder som minner om True Blood bare hakket særere. AHHH. Jeg la meg og sov og mitt eneste lyspunkt for å orke å våkne igjen var at jeg bare kunne snu meg i sengen, åpne laptop og fortsett å se under dyna i denne kalde, kalde, kalde leiligheten. Og hva møter meg? Jeg må betale for en ny måned først. Jævla husvært har heller ikke skrudd på radiatorene enda. Jeg kommer sikkert til å må feire julen i leiligheten alene i ti grader i år også. Nå er livet ganske dritt. Nøyaktig en hel uke med knekkebrød med nugatti, vann og utvannet te. Det verste er uansett at jeg må leve uten Netflix.


Ellers har jeg, som fortalt før (tror jeg) endelig blitt kvitt bråkenabo. Happy ending? Nei. Det har flyttet en ny nabo som ikke vil la meg være i fred!!! Hun kakker på døren min ti ganger om dagen (jeg overdriver ikke), vil bomme røyk, være venner og prater i en fei når jeg prøver å se favorittprogrammet mitt Åndenes makt. Fårikål, som jeg laget for første gang i mitt liv (stolt) ville hun også ha her forleden. Min gamle nabo banket i det minste ikke på døren min i alle de årene han bodde her.


Nå angrer jeg på at jeg tok en øl på onsdag, at jeg dro på konsert på torsdag og ble full, kjøpte med meg burger og Pepsi Max hjem og så verdens beste film (LOL), forså å dra ut på lørdag og bruke mine verdifulle hundre kroner på en VASSEN irish coffee. Det er siste gang jeg kjøper meg Irish på stamstedet mitt. To ganger på rad har de gitt meg en smakløs, ekkelt glass med... piss.


Det må jeg fortelle! Etter konserten på torsdag fikk jeg en GIGANTISK (tom) flaske Irish til å pynte opp leiligheten med av damen bak baren. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre med den enda. Bilde kommer når jeg har funnet på noe lurt. Jeg fikk også en oransje kopphånduk det står Jægermeister på og en nøkkelringbånd-ting. Haha, gratis! Jeg vurderer å selge alt sammen på Finn.no slik at jeg kan kjøpe meg mat, eller enda viktigere: Netflix.

Fucket opp hele budsjettet mitt.

Leser ingenting for tiden. Bare favorittbloggene mine.
Dere vet hvem dere er.

Se så stor! Den må brukes til noe stilig.
Og nå vet jeg hvilket merke jeg skal
kjøpe når jeg skal lage min EGEN Irish som
faktisk smaker GODT.

Favorittskoene mine for tiden. De grå altså. I sted gikk jeg på
butikken for å kjøpe sigarettpapir for de siste kronene i brun strømpebukse og disse. Masse oppmerksomhet
fikk jeg også.

Fyllefangst. Gi bud.

En hel uke. Jeg kommer til å dø. Ikke har jeg gamle bråkenabo
å stjele pant av når jeg er sulten heller. Jeg skal ikke ringe mamma.
Dette skal jeg klare.

Bildene er tatt av T i helgen.

ONE SKETCH A DAY #18

film film film #6

Filmer jeg har sett og likt godt siden sist.


Thor (2011) Åh, hellige. Den fant jeg så bra at jeg så den flere dager rett etter hverandre. A sa da jeg sa (hehh) at Chris Hemsworth er en flott Toremann: "ja, og det er virkelig det eneste bra med den filmen". Jeg skammer meg nå så klart over at jeg liker filmen, jeg kan ikke stoles på, det kan hende jeg liker den bare fordi Hemsworth er en fin Gud. Trist men sant. Thor 2 kommer ut om femti fire dager (den åttende november) om jeg har telt rett. Psst, Kine: leser du, femtifire dager!

127 Hours (2010) Anbefalt av I som jeg gikk inn i på biblioteket. Basert på en sann historie og greier. Jeg er redd; jeg gjør som hovedpersonen: jeg drar på turer uten å si fra til noen når og hvor. Dette kan altså bli min tåpelige død en gang. Men pytt- jeg har ingen å si fra til og dermed er det ingenting å gjøre med den saken.

Starlet (2012) Hovedpersonen er en svært ung, tynn (helt sykt) jente/"kvinne" som jobber med porno. Jenta som spiller Starlet er barnebarnet til Hemmingway elns.

The Avangers (2012) Sett den før, sikkert vært på en tidligere liste også, liker den fortsatt.

Charlie and the chocolate factory (2005) Sett den før, har ikke vært på en tidligere liste, liker den fortsatt. Så den med mamman min og søsteren min som var på besøk og fikk servert taco og sjokoladeis med brownies i. Good times. Det skremmer meg at filmer blir bedre av at du ser dem med andre. Når skal jeg bli glad i folk? Kanskje jeg må bli glad i meg selv først.

Random bildet som ligger på PCen. Bildet av Hushpuppy
(også denne gangen) fra filmen Beasts of the Southern Wild (2012). 

Ellers har jeg vært på kino (med Kine) og sett skrekkfilmen The Conjuring. Jeg har ikke sett noen flere filmer fra boken 1001 filmer du må se før du dør. Buu. Lite leser jeg også. I natt ( ja, vet, nattugle, move along) så jeg ferdig Heroes. I stedet for å fortsette å se Game of Thrones der jeg slapp sist tenker jeg å konsentrere meg om å se filmene på Watchlisten min på Imdb; hvis ikke blir de aldri sett.

ONE SKETCH A DAY #17

 

Sitte helt stille

Det banker på døren, jeg sitter helt stille, lar fingrene hvile på tastaturet, lar musikken fortsette å spille, om jeg skrur ned lyden gir jeg fra meg liv, bevegelse, en forandring. Jeg har godtatt bankingen og begynt å åpne, jeg har begynt å snakke og le og godta, men i dag, nå, er jeg mett og når jeg er mett er jeg kvalm, uvel, og gjør mitt beste for ikke å kaste maten opp. Noen dager er det slikt. Langt færre dager i dag enn det var på denne tiden i fjor og det er bra. Lite settes i bevegelse og tiden går raskt men samtidig tregt. Aldri har jeg hatt så lite energi og villet så mye på en gang. Det er som å bevege seg i vann, det er som å bevege seg med bremsene på som mamma sa til meg, du er vel sliten nå, det er jo som å bevege seg med bremsene på. Jeg vil ikke være slapp, lat, sliten. Jeg åpner inngangsdøren forsiktig og drar til meg joggeskoene. Vil ikke lage en lyd, vil ikke såre noen, det er ikke deg jeg ikke gidder nå, det er bare at jeg nettopp har spist for første gang i dag og jeg er mett og når jeg er mett må jeg holde meg helt i ro og puste med nesen, det høres jo helt sykt ut og jeg vil ikke forklare for mye for det skal ikke være slik for alltid, det skjer sjeldnere og sjeldnere. Jeg skifter, drar frem og stiller opp tredemøllen. Trykker start. Jeg vil ikke være lat, sliten, mett, lei meg. Jeg vil så mye men jeg må ha energi, jeg må tvinge meg selv i bevegelse, jeg må fortsette å bevege meg med bremsene på selv om det tærer og føles unaturlig, selv om det føles som kroppen slites i stykker. Dette skal ikke være historien min lenge, dette skal ikke være normalen, dette er ikke meg, dette er et kapittel og snart er det lest ferdig, historien skal fortsette og snart når maten har sunket lengre ned i magesekken kan jeg le, åpne døren, prate og leve. Etterpå kan jeg skrive om det, jeg kan skrive om hva som helst, ingenting er for mørkt, for farlig, for bra til å skrives om. Frihet er at alt kan fortelles, skrives, snakkes om, frihet er at ingenting er farlig: verken en tanke, et nederlag, en dårlig dag. Alt er greit og alt blir bedre. Ingenting er farlig, dette er livet, livet skal være sånn, det skal gå opp og ned, og ingenting er forsent.