Lerka og løgn av Audun Mortensen

Siden lerka vokste opp i et miljø der det ble lest lite og den ikke hadde noen spesiell sans for denne virksomheten - og uansett ville den ikke hatt tid til å bedrive den - har den ofte senere, takket være noen av livets mange sammentreff, havnet i pinlige situasjoner der den er blitt nødt til å uttale seg om bøker den ikke har lest.  

Som universitetslektor i litteratur er lerka rett og slett forpliktet til å kommentere bøker som den for det meste ikke engang har åpnet. Dette er riktignok tilfellet også for de fleste av studentene som følger undervisningen, men det skal ikke mer til enn at en eneste av dem har hatt anledning til å lese teksten lerka snakker om, for at timen skal bli ødelagt og for at lerka når som helst risikerer å komme i forlegenhet. 

Videre blir lerka, i forbindelse med sine egne bøker og artikler som i alt vesentlig dreier seg om hva andre har skrevet, jevnlig nødt til å kommentere andres tekster. Dette er straks en vanskeligere øvelse. Mens muntlige fremføringer godt kan inneholde unøyaktigheter uten at det får konsekvenser, etterlater skriftlige kommentarer spor og kan bli etterprøvd. 

Lerka lyver for andre, men antagelig først og fremst for seg selv. Så vanskelig er det nemlig for lerka å innrømme at den ikke har lest en bok som blir betraktet som helt sentral i miljøet der den ferdes. Og lerkas evne, på dette området som på så mange andre, til å gjenskape fortiden for å den til å passe med dens ønsker, er betydelig.  

Det finnes flere måter å ikke lese på. Den mest drastiske er å aldri åpne en bok. Enhver leser, uansett hvor ivrig hun er i sin lesevirksomhet, forholder seg faktisk på denne avholdende måten til nærmest alt som finnes av skrifter. Dermed representerer dette det aller vanligste forhold til det skrevne ord. Det er nemlig lett å glemme at selv en storleser aldri vil ha tilgang til mer enn en ørliten brøkdel av alle bøker som finnes. I likhet med lerka vil hun, med mindre hun velger å avstå fullstendig fra all samtale og all skrivevirksomhet, for alltid være nødt til å uttale seg om bøker hun ikke har lest.

Denne teksten finner du i boken Dyr jeg har møtt av Audun Mortensen på side 54 og 55.