MUNCH AV STEFFEN KVERNELAND - EN BIOGRAFISK TEGNESERIE

Livsangsten har raset i mig siden jeg fik tanken - ligesom sygdommen siden jeg fik liv - begge arvede. Det har lagt som en urætferdi forbandelse der har fulgt mig.

Fra side 204.






Denne tegneserien, fargerik og stor i størrelsen har fanget oppmerksomheten min ved flere anledninger uten at jeg har fått meg til å ta den med meg hjem, fra butikk eller bibliotek. Det var helt til jeg var på sistnevnte med min søster. Hun var i tegneserie-avdelingen - et sted jeg nesten aldri er - og plukket den frem: Se her Heidi, her er den Munch -boka jeg er så forelsket i. Jeg tok den med meg hjem. Min søster er av det slaget som leser tegneserier på sengen hver kveld. Drøssevis om gangen. Jeg regnet med en viss peiling fra den kanten av den grunn men også fordi hun er en kunstner, og er veldig opptatt av Edvard Munch. Hun hadde jo allerede lest den, men hun ønsket den i julegave. Den er kjøpt og allerede gitt henne. Når folk ønsker seg bøker i gaver er jeg virkelig ikke vanskelig å be.



Jeg husker vi tok noen drammer før frokost for å bli edru, og senere drakk vi for å bli fulle.

Fra side 241.





Boka er en biografi av Steffen Kverneland fortalt utelukkende med direkte sitat om og av Munch i forskjellige verk og intervjuer. Det er fiffig! Det er gjennomtenkt! Forseggjort! Nøyaktig! Og det beste: hele boka er en tegneserie! Historien til Munch er fortalt gjennom illustrasjoner. Steffen Kverneland har tegnet og malt bildene hans når han viser Edvard Munch står og tegner og maler. Han har i tillegg brukt farger på den typiske måten Munch gjorde det; ublandet, sterke med mange følelser. Tenk hvor mange penger Munch brukte på maling . . . 
Jeg gledet meg veldig til å lese den. Da jeg først begynte slet jeg - den var så tung og stor å holde i! Jeg måtte ta i bruk en pute under. Biografien handler ikke bare om Munch men også hans venner og folk i den sosiale kretsen han gikk i. Blant annet August Strindberg som virkelig skremte meg og gjorde inntrykk. Han var en kvinnehater og litt ustabil . . . Senere ble han litt gal. Hadde jeg møtt Strindberg på fest hadde han vært en sånn typisk person jeg hadde holdt meg unna, passet på å aldri vært i samme rom som.

August Strindberg av Steffen Kverneland. Skummel fyr!

Ikke for å skryte men jeg har hørt at måten jeg fargelegger tegningene mine med fargeblyanter minner om Edvard Munch. Nå som jeg har satt meg litt inn i saken må jeg si meg enig. Spesielt Strindberg ført i Kvernelands sin penn over er typisk for hvordan jeg (og Munch) skyggelegger ansiktet til folk. I mitt tilfelle er sannheten den at jeg ikke vet eller får ikke til å blande farger, duse dem. Jeg er for utålmodig. Så er det slik at der andre folk ser grått kan jeg godt se et hint av grønt og fargelegge det slik. Munch malte følelser og i det kjenner jeg meg igjen i. Spesielt fordi de sjeldne gangene jeg setter meg ned for å tegne er når jeg trenger å tenke og grunne på noe. Når jeg har det vanskelig eller alt føles håpløst.

Måten Steffen Kverneland tegner hender på liker jeg veldig godt. Det er noe jeg, amatør og tvangstegner (tvinger meg selv til å tegne for det gjør godt for angsten) har veldig vanskelig for å få til. Hender. Føtter. Ører. Biografien føles noe rotete og det er sjarmen. Alle disse direkte sitatene på gammelnorsk, svensk og dansk. Ikke er den fortalt rent kronologisk heller. Det blir fengslende på den måten, det blir interessant. Et interessant verk om en svært interessant skikkelse. Jeg likte godt å lese om hvordan Munch gikk i bohemske-kretser og drakk. Mye.
Jeg har hatt en kjempe leseropplevelse! Takk til Anna for tips! Og takk til Kverneland for en fantastisk og lærerik leseropplevelse!

Munch av Steffen Kverneland
No Comprendo Press a.s., Oslo 2013
3. opplag
Hard innbinding
ISBN 978-82-8255-026-0
271 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket
Norge
Tegneserie
Biografi

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

BEATRIX OG DUNKLUMPENE AV CATHRINE L. WILHELMSEN OG ELISABETH TALEN



Bildekilde: Bokelskere.no

Dette er Beatrix. Hun er et nebbdyr. Men ikke et hvilket som helst nebbdyr. Hun er Jennys nebbdyr.




Fra side 7.









Dette er den tredje boken Cathrine har sendt heldige meg. Beatrix og dunklumpene er en barnebok for barn i alderen 4 til 5 år, og for voksne som liker søte historier med morsomme bilder.
Før jeg begynte å lese boka satt jeg lenge og bare stirret på fremsiden. Der er det mange detaljer å legge merke til! Jo lengre du ser, jo mer legger du merke til, og jo bedre blir illustrasjonen! Supersøt og intelligent fremside; fantasifullt og nydelig. Før selve eventyret begynner står det "basert på en sann historie". Yes! Jeg liker historier fra virkeligheten og for barn kan jeg tenke meg det kribler litt ekstra i magen når foreldrene forteller at dette har faktisk hendt! Spennende!

Se så fin! En kan ikke unngå å føle sympati for Beatrix
med en gang!

Beatrix er et kosedyr som kan tenke og føle og se. Beatrix tilhører Jenny og er godt brukt. Hun er litt slitt og høyt elsket. En kveld etter at Jenny har lagt seg og sovnet får foreldrene til Jenny det for seg at det er på tide med et nytt kosedyr til Jenny; det gamle - Beatrix - er brukt opp. De sier også mens nebbdyret hører det at hun ser rar ut, annerledes; det er jo ikke slik kosedyr skal se ut? Beatrix kastes i søpla. Helt alene for første gang.



Helt alene må hun finne seg en vei. Hjemme til Jenny ligger det et nytt kosedyr. Beatrix må finne seg et nytt hjem. Men ikke uten farer. Hun møter mennesker som er ekle mot henne og skumle dyr! Når det blir skummelt i historien er bakgrunnen i sidene svarte. Det er virkningsfullt for jeg blir faktisk litt redd selv, jeg. Det er en moral i historien her som er veldig viktig å lære, spesielt for små barn som helt mangler filter (i det minste gjorde jeg det som liten, om jeg var sulten sa jeg Jeg er sulten, jeg spurte ikke om jeg kunne få mat, var noen tykke og myke å kose på fanget til sa jeg det også. Jeg husker mine større søstre ofte unnskyldte sin uhøflige lillesøster). Beatrix begynte å bli usikker på seg selv - for første gang i hennes liv - fordi hun overhørte noen kritisere henne. Det de sier, at hun er stygg, tror hun på. Det må jo være sant? Det er viktig å bare si positive ting til hverandre! Tenker en noe stygt skal en holde det for seg selv, inn i seg selv. En kan tenke det men en skal aldri si det høyt. Dette er det mange voksne (meg selv inkludert) som godt kunne bli påmint . . . For ikke å glemme å tenke på miljøet. Hvorfor kaste slitte leker og ikke heller fikse på dem når de begynner å bli slitt? Ikke alt trenger å være så nytt og skinnende. Det er ikke bra for lommeboka, og det er ikke bra for miljøet å kjøpe nytt hele tiden.










Mørket er så stort, og Beatrix er så liten.








Fra side 16.

Stakkar! Det er umulig å ikke føle sympati for nebbdyret.

Beatrix savner Jenny! Hun har aldri vært helt alene før. Men heldigvis møter hun noen og får seg en venn. Hun møter pinnsvinet Elvira. Hun er bare snill. Det oppstår mye humor i språk og bilder. Jeg lo høyt flere steder. Det er så mye å se på i illustrasjonene. For eksempel, hvis du ser godt etter vil du se en marihøne på vei opp et kjempe høyt gresstrå. Den har på seg hjelm og klatreutstyr. Det er mye liv og røre i gresset og det har Cathrine og Elisabeth klart å skildre.



Klatreutstyr! Genialt! Det tilhører et mye større bilde, så
for å se det må du virkelige studere illustrasjonene med
barnet og legge merke til alle de små, fantastiske detaljene.

LOL! Ikke sikkert barnet tar den, men vi voksne får også noe å
le av her. Svart humor. Mon tro om revene virkelig skal
hjelpe de påkjørte pinnsvina? Hi hi hi . . .

Jeg synes Elisabeth Talen er flink til å illustrere. Streken hennes er morsom og søt. Bildene er alle fine. Noen er også skumle. Det er mange farger, en fryd for øyet. Språket synes jeg også er fin. Det er nesten litt poetisk og gjør seg godt å lese høyt. Jeg ble rørt av reisen til Beatrix. Det er trist men også morsomt og spennende. Beatrix og dunklumpene er en superflott barnebok. Mange tema som vennskap, naturen, miljøet, dyr og vennskap. Det eneste jeg kanskje har å påpeke er det slutter litt vel brått; men det er fordi jeg gjerne skulle hatt mer!



En smaragdgrønn larve på et hjerteformet blad.
Sølvfarget spindelvev med skinnende dråper av dugg.
Sommerfugler med flagrende lilla og gule vinger.
Tjukke, myke humler som surrer fra blomst til blomst. _
Suset av vinden i bladene.
Lukten av solvarmt gress og fuktig mose.
Varmen fra solen i ryggen.


Fra side 58.

Beatrix og dunklumpene av Cathrine L. Wilhelmsen og Elisabeth Talen
WilhelmsenWinther AS 2016
Illustrert av Elisabeth Talen
1. Opplag
ISBN 978-82-690371-1-1
www.wilhelmsenwinther.no
69 Sider
Barnebok
Kilde: Mottatt gratis lesereksemplar

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

WHEN GOD WAS A RABBIT AV SARAH WINMAN - FAV!

Bildekilde: Bokelskere.no

"Your old," I said. (I'd meant to say hello.)
"I'm as old as time," he said, and laughed. "What's Your name?"
I told him and he held out his hand and I shook it very firmly.
I was four years, nine months, and four days old. He was eighy. And yet the age gap between us dissolved as seamlessly as aspirin in water.


Fra side 12.



I 2012 vant jeg romanen i en konkurranse i bokbloggen til Bokelskerinnen (link). Men det er ikke før nå jeg har lest den. Jeg tenker på det nå som den er lest og blitt en favoritt hvor lenge den har stått ulest i bokhyllen; lite viste jeg hva som befant seg i boka og hvor glad jeg skulle bli i den. Romanen er forfatterens debut. I 2015 kom hun ut med sin andre roman: A Year of Marvellous Ways.




Jeg vil si historien og språket står like sterkt. Første halvdel er barndommen til fortelleren. Det er nydelig. Andrehalvdel er sent i tjueårene. Det er også fint, men også problematisk for fortelleren.
Språket føles velkomment, intelligent, søtt og humoristisk. Jeg lo høyt mange ganger. Latterkramper som varte lenge! Fortelleren har en storebror fra en annen verden. Han er som en slags engel. Verdens beste storebror som hun forteller hemmelighetene sine til og han omvendt. Det er spesielt det de to har. Det er rørende. Viktigs er at det føles så ekte. Å tenke på at disse menneskene ikke finnes i virkeligheten, at de er fiksjon er vanskelig å tro. Det gjør meg trist. Jeg skulle ønske alle karakterene i romanen virkelig har levd! Karakteren Jenny Penny er også en slags hovedperson fortalt gjennom fortelleren. De to er bestevenner. Jenny Penny har en alkoholisert og håpløs mor. Håret hennes er stort og viltert. Karakteren må nesten bare oppleves i bokform - jeg kan ikke gjenfortelle henne. Det fortjener hun ikke for det blir ikke bra nok.




I picked up the phone. I knew her number off by heart now; it had the rhythm of a poem With all those fives and threes, and it rang briefly and clearly before she answered.

Fra side 142.





Jeg er ikke helt rå i engelsk; jeg foretrekker å lese dem som e-bøker - ordbok lettere tilgjengelig - derfor brukte jeg ordbok på mobilen mens jeg leste, mobil og pocketbok side om side. Språket er ikke vanskelig, det er ikke lettvint heller. Språket er fint, følsomt og bra. Ordboka ble brukt hele tiden.

When God Was a Rabbit ligner Middlesex (2002) av Jeffrey Eugenides, og The Perks of Being a Wallflower (1999) av Stephen Chbosky i finheten deres. Jeg fikk samme gode følelse i magen og hjertet mitt når jeg leste dem. De rørte og berørte meg. Jeg kan med letthet anbefale alle de tre romanene.




Så vakker denne romanen er! Jeg ønsker å lese den andre romanen av Sarah Winman også. When God Was a Rabbit er også oversatt og utgitt på norsk.




And my father went back into the forest and chopped down a tree. The sound of the trunk fracturing and splintering and falling to earth was the sound his heart would have made, could it have spoken.


Fra side 197.





When God Was a Rabbit av Sarah Winman
Bloomsbury USA 2011
ISBN: 978-1-60819-537-4
Pocket
England
Roman
300 Sider
Bokkilde: min egen, vunnet i en konkurranse

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

Høst og endel sne

Høst og endel sne. Fjern susen fra havet. Klokken er tre om eftermiddagen. Det mørkner.  

Fra huset høres pianomusikk. 

Fra skuespillet Livets spill av Knut Hamsun. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

NATTHAVEN AV CATHRINE L. WILHELMSEN OG PETTER WINTHER - MAGISK!





Nå satt hun ved siden av ham og kikket ut over tegnesakene hans. Det var hun som hadde tatt dem frem. På bordet lå et stort, hvitt ark og alle fargestiftene pent ordnet i skrinet etter fargeskalaen. Mormor mente det var viktig for en kunstner å ha orden rundt seg.
«Når det er så mye rart som foregår inne i hodet, hjelper det å ha litt system utenfor», hadde hun sagt til ham mens hun ryddet i skrinet hans.




Fra side 29.






Tidligere i år fikk jeg et tilbud av forfatteren Cathrine L. Wilhelmsen om å ta i mot en barnebok hun hadde gitt ut selv i 2015. Jeg takket ja. Den heter Perlehviskeren. Natthaven er i samme univers og har sammen med Perlehviskeren en spennende fortelling om Julius og hans venner og familie. Også den var jeg så heldig å få sendt til postkassen min gratis.






Akkurat som med boken Perlehviskeren da jeg åpnet pakken med den, ble jeg helt satt ut når jeg åpnet og så boken Natthaven. Disse bøkene er så forseggjorte og nydelig utformet! Natthaven sin fremside er litt ruglete og mykere enn Perlehviskeren. Men jeg vet at nå er også Perlehviskeren å finne med et mykere omslag da det har kommet flere opplag av den. Med Natthaven har de overgått seg selv - forfatteren Cathrine og illustratør Petter.
Det er august. Julius sine foreldre er blitt skilt (som vi fikk lese om i Perlehviskeren). Nå bor de adskilt og Julius bor sammen med faren sin og katten. En dag blir Julius invitert med i tivoli med moren sin. Slik Cathrine skildrer dagen føles det så magisk! Heldige Julius! De har det så gøy sammen. En drømmedag - rett og slett. Men så setter de seg ned på en benk og mamma har noe å fortelle. Og det er dette noe Natthaven handler om; hvordan Julius reagerer og følgene av det - og hvordan han får hjelp og er modig til å komme seg ut av det igjen. Det er alvorstynget det som skjer med Julius, han går inn i en sorgprosess som er vond å bære på. Moren hans har flyttet til Amerika; der har hun fått jobb i en film som skuespiller. Julius savner henne så mye! Og det verste: etter at hun fortalte ham hun skulle flytte på den vakre dagen på tivoliet ble Julius lei seg. Etter at han kom hjem sluttet han å prate. Og det varer lenge - nå har han ikke pratet med moren sin på lange tider . . .



Vi møter igjen kosedyret Pappus og katten Iver. Besteforeldrene til Julius har en stor rolle i Natthaven. De er varme, gode, voksenpersoner som hjelper Julius å finne stemmen sin igjen. I begynnelsen trodde jeg Julius sluttet å snakke fordi han valgte det; det skulle vise seg Julius stakkars sluttet å prate fordi han ikke fikk det til! I høstferien besøker han mormor og morfar. De prøver ikke å presse Julius til å prate; de forteller ham historier og lytter til ham uten at Julius trenger å si et ord . . .  Det er rørende og fint. Noen dråper mistet jeg fra øynene da jeg leste Natthaven. Kan besteforeldrene hjelpe ham å finne stemmen sin?
Mormor forteller Julius om oldemoren hans Valentina. Hun var en profesjonell danser. Jeg ble kjempe glad når Tåkegreven og flere gamle kjente fra forrige bok dukker opp. Men akkurat Diamenen ble jeg ikke glad for å se. Hun skremmer vettet av meg! Hun kan begi seg ut for å være ting og mennesker hun ikke er. På den måten lurer hun Julius i en felle . . . igjen! Julius har heldigvis venner; de er alle med ham denne gangen også: Isgreven, Perlehviskeren, Vulcana, So og så klart Pappus!

Illustrasjonene er nydelige, akkurat som i Perlehviskeren. Jeg synes de er minst like fine - om ikke enda vakrere!

Vil du se resten av de nydelige bildene og vite hvordan det går med Julius må du nesten lese boken selv. Barnebøkene om Julius er ment til å lese høyt for barn mellom 6-9 år. De som er eldre - barn og vokse - kan lese dem selv. De tar for seg alvorlige og viktige tema som sorg, mot, angst, vennskap og skilsmisse. Selv skal jeg gi bøkene jeg har fått av Cathrine Wilhelmsen videre til en venn av meg, Thor-Daniel. Han har to nydelige små jenter. Men først skal Kine (link til bloggen hennes) få låne dem og lese dem ferdig. Perlehviskeren har hun allerede i hyllen sin, lånt fra meg. Den minste jenta til Thor-Daniel er kanskje for liten for bøkene enda, de er tross alt ganske skumle og spennende! Men hun eldste begynte på barneskolen i høst tror jeg, så hun er gammel nok. Jeg har allerede luftet ideen til ham og han var veldig positiv til å ta imot bøkene og lese de høyt for jentene sine. Også han falt for illustrasjonene momentant. Om du ikke allerede har forstått det så liker jeg Natthaven kjempe godt! Den er bare så fin. Og magisk.






Natthaven av Cathrine L. Wilhelmsen (forfatter)
Petter Winther (Illustratør)
1. Utgave, 1. opplag 2016
www.wilhelmsenwinther.no
ISBN 978-82-690371-0-4
143 Sider
Bokkilde: Gratis lesereksemplar fra forfatteren
Norge
Barnebok
Tilhører en serie

Dette gjør jeg i min natthaven.

Jeg har også en

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG