Jeg leser i september #1

Trollmannen selv

 Det svarte puslespillet av Bruno K. Øijer, ★★★★★★ av ★★★★★★ !

Det svarte puslespillet er den eneste boken av Bruno som er utgitt på norsk. Det er valgt ut en rekke dikt fra forskjellige diktsamlinger av Bruno og samlet i denne norske oversettelsen. Det er Morten Wintervold som jeg har skrevet om tidligere her og her og her, som er oversetter. Jeg har også sitert Morten Wintervold her og her og her. Jeg fjernlåner Det svarte puslespillet fra et bibliotek fordi jeg ville lese alt av Morten Wintervold(det har jeg nå), også det han ”bare” har oversatt og ikke skrevet selv.

Bruno K. Øijer er litt sånn svart trollmann, litt ond og forskrudd magi med en dose et eller annet. I første del av Det svarte puslespillet ”Medan Giftet verkar” har Bruno selvmordstanker og hvorfor gidder vi egentlig å leve? Jeg forstår diktene godt. Liker dem. På slutten av første akt blir vi servert et ”heidundranes” dikt som knekker trær og skyver stoler. Det heter 'Skisser til en av dødens taler' og jeg skal skrive det av og legge det ut i bloggen på mandag den tiende. Andre del i diktsamlingen ’Det forlorade ordet’ inneholder godt beskrevet mareritt. Enkelte av diktene var så jævlige at jeg håpte, håpa som bare det at diktet ikke fortsatte på neste side. Jeg var mer enn klar til a begynne på et nytt dikt til tider.

Poesien til Bruno er dystre saker, mørk magi og svart nostalgi. Å lese romanen Reisen til nattens ende og Det svarte puslespillet samtidig (på natten) anbefales ikke. Jeg vet ikke om du forstår det når jeg sier at Bruno snakker i bilder. Leser du dikt må, skal du ikke gå glipp av Bruno K. Øijer. Skriv han opp, gjør det, gjør det, gjennomfør det! Jeg håper, forventer det oversettes mer av Bruno. Nok en ting jeg ville prøvd og fått til om jeg hadde jobbet i et forlag.

Sitat

Dette diktet fikk meg til å tenke på Oscar og Eli i boka La den rette komme inn. Det kan godt være at det er de Bruno skriver om fordi John Ajvide Lindqvist er også svensk.

Er det bulderet fra havet eller
onde anelser som vekker ham
der han ligger tilbakelent i stolen
med to utrevne sider om de udødelige
som han vet må flytte omkring
og regelmessig bytte adresse
for ikke å dra på seg omgivelsenes
mistanke og hat

Deler av et dikt

jeg gjenvender iblant
til det forlatte huset
for å se tilbake på livet mitt
og hver gang
henger tapetene i flenger
enda ei rute er knust
sotete avispapir
slenger rundt kakkelovnen
linoleumen bugner av fukt
og ingenting er igjen
men huset svever
fremdeles svever huset over bakken
fra to skjulte ørnefjær innstukket
i en sprekk i veggen

Disse linjene fikk meg til å tenke på høsten:

høyt over hodet svaia greinene
jeg så det eldre mørke løvet skynde seg
å ta hand om det yngre i vinden
holde rundt det nyfødte lysegrønne
mate det med regn
og det rasla svakt

Se jeg har malt veggen på soverommet grønn.
Det var vanskelig å konsentrere seg om boka da
da jeg bare ville ligge å se på den "nye" veggen min.

Fint dikt i samlingen.

Den letteste måten å ta bilde av seg selv på er ved å bruke speil, selv om det er en klisje. Det er jo en grunn til at det er det. Speilet kunne vært renere og jeg kunne ha sminket meg og jeg kunne sikkert ha tatt på med noe annet enn koseboksen min. Det første jeg gjør når jeg har kommet hjem er å hoppe ut av dongerbuksene og inn i de svære kosebuksene mine. Når jeg leser bokblogger er jeg så nysgjerrig på hvordan de bak bloggen ser ut. Mange ganger jeg har ønsket de hadde slengt inn et hvilken som helst bilde bare slik at det blir lettere for meg å se for meg det jeg leser. Det er ikke så nøye hvordan de ser ut.