James Baldwin sitatfest

Jeg er så glad i forfatteren James Baldwin, en amerikansk, homofil, svart og død forfatter. Han er så vakker og har så store runde øyne. Han skriver om menneskesinnet med sjel og følelse og det er umulig å si Baldwin skriver dårlig. Jeg har lest to romaner, Rop det fra berget og Et annet land. I min kjærlighet for forfatterens romaner vil jeg sitere ordene, samtalene, tankene, setningene jeg liker i romanen Et annet land, sitater som jeg skrev av da jeg leste romanen en ensom uke i juli i fjor da verden rundt meg raste sammen nok en gang og jeg sto på kanten og så ut mot framtiden min og var sint, lei meg, desperat, knust, og fattig.
Et annet land handler forresten om en gjeng bohemer som er venner og bekjente, hvite og svarte, heterofile og homofile. De bor i New York der de, som så mange andre på den tiden (og nå, overalt, alltid,) røyker, drikker, puler og vandrer i gatene i Harlem og tenker dype tanker. Den handler om rasediskriminering, selvmord, kjærlighet og vennskap. Romanen er vakker. Sitatene treffer meg i hjertet hver gang jeg leser dem og jeg tar de fram rett som det er. Jeg vil kjøpe meg en penn som kan skrives med på vegger og garantert vaskes av igjen hvis jeg skulle flytte, og jeg vil skrive sitater av James Baldwin i dørkarmene og jeg vil ta meg tid til å lese dem hver dag da jeg går gjennom et rom til et annet og en dag, en dag kanskje jeg kan de utenat og ikke trenger og skrive de på veggene lengre men alltid bære de trygt med meg på innsiden. Det nederste sitatet er det beste, min favoritt, det som gjør at jeg vil grine, det som gjør at jeg vil fortsette å prøve.

Han hadde aldri tenkt på vold i forbindelse med Rufus, for gangen hans var alltid dvelende og rolig, og tonefallet ironisk og mykt; men nå husket han hvordan Rufus spilte trommer.

Så hadde de tunnelen for seg selv. Toget skjøt inn i det svarte mørket som en fallos, inn i mørket som åpnet seg for å slippe det inn, åpne seg, åpne seg, og hele verden rystet under parringen deres. Og så, da det var som brølet og farten aldri ville opphøre, kom de ut i det grelle lysene ved 125. gate. Toget gispet, stønnet og stanset.

«Jeg hater begravelser,» sa hun endelig, «det er som de aldri har noe å gjøre med den personen som er død.»

«Nei,» sa han, «begravelser er for de levende.»

«Å,» sa hun, «jeg liker å iaktta folk når de tror jeg sover.»

Himmelen lignet et uendelig og vennlig hav som det var forbudt å drukne i, og stjernene glimtet som sjømerker.

«Det er vanskelig å leve med det der,» sa Eric. «Jeg mener med følelsen av at man aldri er den man later til å være - aldri - og likevel er det mest sannsynlig at den man later til å være, på en eller annen måte er nesten akkurat den man er.»

Hvis alle barna som kom hit hvert år var blitt unnfanget i kjærlighet, jøss! baby, for en deilig verden vi ville hatt da!

«For en pussig dag dette er. Den begynner med åpenbaringer.»
«De holder på å åpne alle bøkene i himmelen,» sa Vivaldo.

«Skjønner du hva jeg mener? Kanskje hvis du kan akseptere en smerte som truer med å gjøre det av med deg, så kan du bruke den, så kan du kanskje vokse.» Eric så på ham mens han smilte et merkelig halvsmil, med ansiktet fullt av kjærlighet og smerte. «Det er svært vanskelig å gjøre.»
«Du er nødt til å forsøke.»
«Jeg vet det.» Han sa, meget varsomt, mens han så på Vivaldo: «Ellers blir du bare stanset av det som ødela deg, og så kommer det til å skje om igjen og om igjen og livet ditt er egentlig - opphørt - fordi det er umulig å bevege seg eller forandre seg eller elske lenger.»