Jeg drakk hvitvin. Jeg hørte på den nyeste plata til Santogold. Jeg limte på falske negler og lakkerer de svart. Det er fullmåne og jeg tenker samtidig som jeg legger negler og de blir plutselig lengre: nå er jeg en varulv, det er fullmåne og jeg er en varulv. Jeg gikk ned trappene, ut i gata, ned en gate og inn i favorittpuben. Der møtte jeg tre kompiser. Jeg drakk to drinker. Jeg fikk mange klemmer. Jeg dro hjem. Etterpå slo det meg da jeg lå i senga og det allerede var lyst ute at jeg hadde glemt å se etter månen. Jeg så bare på ansiktene. Jeg så på bordene, på bildene på veggene. Jeg så på samtalene, jeg så på skoene, jakkene, glassene. Jeg satt ute under varmelampa og så på sigaretten. Men jeg så ikke på månen.
Dagen derpå sov jeg. Jeg våknet, jeg så film. Så sov jeg. Jeg våknet, spiste grønnsaker og laks fra middagen kvelden før, så sov jeg. Igjen. Da jeg våknet for siste gang så jeg filmen ferdig. Det er en artig tilfeldighet, filmen jeg så, som jeg lånte tilfeldigvis av C, heter Melancholia og den handler om en stor planet som risikerer å kollidere med jorden. Stemningen i filmen (som jeg anbefaler på det varmeste, jeg vil se den en gang til) er den samme stemningen jeg gikk og bar på forrige fredag og lørdag, forventningsfull til å se det utrolige, det vakre, det usedvanlige; en sinnssykt stor fullmåne. Jeg kunne ikke fått en bedre erstatning for å ha vært full, pratsom og glemsk enn å se Melancholia søndag dagen derpå. Jeg har lest i mange forum om filmen og ser at det er mange som ikke forstår hvorfor karakteren til Kirsten Dunst er syk og jeg forstår ikke hva det er de ikke forstår. Vet de ikke at månen påvirker menneskekroppen, at før i tiden trodde de at fullmånen kunne gjøre mennesker gale. At noen blir litt hovne i kroppen når månen er stor. At karakteren til Kirsten Dunst er mottakelig og påvirkes av den nye planeten som nærmer seg jorda sakte men sikkert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Trivsel!