Vidunderbarn

Det slo meg her en dag at jeg har lest ett par romaner som handler om vidunderbarn. Nå kan vi lure på hvor sjeldne de egentlig er siden de blir så ofte brukt i litteraturen. Eller kanskje er det forfatterne selv som mener hun/han er ett vidunderbarn og er lei for ingen anerkjenner deres store intelligens, for du vet hva de sier, sant,- at alle karakterene i en bok er basert på forfatteren selv. Det er ganske ekkelt å tenke på, spesielt hvis du leser en del ubehagelig litteratur. Vel vel, her er de fire romanene om vidunderbarna jeg har lest i ikke prioritert rekkefølge:


Den siste samuraien av Helen DeWitt Dette er en favoritt. En ordentlig tjukk roman. Den handler om en alenemor med en sønn som viser allerede som baby at han er usedvanlig intelligent. Heldig for han er moren hans også overordentlig intelligent selv om hun selv ikke var et vidunderbarn. De er så fattige at de ikke har råd til oppvarming i leiligheten og derfor sitter de på toget der det er varmt hele tiden og kjører rundt i byen uvilkårlig samtidig som moren studerer og gutten leser bøker.

Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery. Paloma er ei snedig jente på tolv år som har rike, politiske foreldre, men hva hjelper det å være rik når hun har bestemt seg for å ta livet av seg selv på tretten års dagen sin likevel.

Veien til Jerusalem  av Jan Guillou Tempelridderen Arn fra Middelalderen viser allerede i ung alder at han kvikk med hånden og begavet med pil og buer. Bøkene om Arn er egentlig en trilogi, men det er bare tull sier jeg, for etter at Arn har dødd kom det en oppfølger som  heter Arven etter Arn.

Ondskapen av Jan Guillou Dette er også en favoritt. Det sies den er selvbiografisk og isåfall synes jeg Guillou er en tøffing. Les den, den er ikke så lang!