Stjernekast

Jeg passet Ullrikk forrige helg og Ullrikk ser irritert på meg fra den andre sofaen, han liker ikke at jeg spiller Radiohead. Jeg sier til han jeg liker ikke at han bjeffer så ofte, ikke spiller jeg høyt en gang. Vi blir liksom ikke enige vi to. Han vil gå langs elven, helt inntil vannet. Jeg sier det ikke går, her er det trær, se så krokete det er, se på båndet ditt, det går ikke, vi må gå på stien ovenfor elven som vanlige folk vi også. Ullrikk sier det er så tåpelig å gjøre som andre folk, er det mulig, ahh, han sukker. Her en dag hoppet han bare ut i elva, helt av seg selv. Det var dypt også, han kunne ikke vasse sakte med sikkert ut i vannet. Jeg tok av flippfloppene og gikk barføtt på stenhellene som lå der og hadde litt vann over tærne, av og til til anklene. "Dette er kaldt" sa jeg. Ullrikk snur seg og ser på meg, "du er så tåpelig" og han hopper i vannet bare for å demonstrere nesten. I natt lå han i veien for føttene mine, jeg våknet av at han knurret til føttene mine da jeg prøvde å dytte han unna i søvne. Knurrer du på meg knurrer jeg på deg sier jeg, jeg dytter han ut av senga, snur rumpa til han og sovner igjen. Rett før jeg forsvinner i drømmeland kjenner jeg at han hopper opp i senga igjen, legger seg inntil tærne mine. Han er jo litt søt da.