Pai

Jeg & S hadde tegne og vin date den første juni. Kjempe koselig,
og min aller første vegetarpai er en suksess.

 Jeg baker sjeldent. Jeg lager middag sjeldent. Jeg er hun jenta i nærbutikken som alltid kjøper ferdigmat og det er ikke fordi jeg synes det er noe spesielt godt. Jeg glemmer som regel å spise og når sulten setter inn og magen hyler og ribbeina gnisser er det allerede for sent til å stå over gryter og kar; jeg må ha mat NÅ. Da løper jeg rett ned fire etasjer og over gata og rett til frysedisken. Kjøkkenet mitt er lite. Jeg har ingen kjøkkenbenk å lage mat på. Jeg har et lite kjøkkenbord? Det er lavt. Det går på ett vis de sjeldne gangene jeg bestemmer meg for å sette på litt musikk og kose meg på kjøkkenet. Jeg har ingen vanlig stekeovn, jeg har en liten hybelovn og den er supervarm, den brenner maten min.  Det jeg skal fram til er at jeg har ikke mye motivasjon.

Jeg elsker pai. Pai med butterdeig, smørdeig. Blåbærpai, skinkepai, vegetarpai, grovpai, lyspai, alle paier elsker jeg. Jeg har laget to paier i juni. Jeg er kjempe stolt. Enn at jeg orket det? Jeg fant oppskrift her ved å google. Jeg laget vegetarpai og noen dager senere laget jeg en skinkepai med alle grønnsakene jeg hadde igjen i kjøleskapet og samme eggerøre, krydder og bunn som i vegetarpaien. Også måtte jeg bare ha i mais, jeg elsker mais også. En helt unødvendig korn/plante for kroppen. Mais har ingenting som kroppen vil ha eller har bruk for. Spiser du en hel mais uten å tygge den først, vil den komme ut like hel. Unnskyld, det var kanskje litt kvalmt skrevet. Uansett, jeg elsker pai. Nå er jeg lei pai, men jeg elsker fortsatt pai. Bilder fordi jeg er så stolt, jeg som aldri bruker tid på mitt lille, ubrukelige kjøkken:

Skinkepai.

Nam.