Lest i juni #1

Se, der står han, Birger, og ved siden av
helgenen Arn med en velfortjent glorie
rundt hodet sitt. Og Birger kneler,
kveler for kongen og landet sitt.
Det er ridderen sin det.

Arven etter Arn Av Jan Guillou ★★★


Da er jeg ferdig med firlogien (hihi, jeg tar meg språklige friheter) om tempelridderen Arn av Jan Guillou. Jeg bøyer meg i støvet. Jan Guillou er gulle god. En favorittforfatter sammen med James Baldwin, Etgar Keret, Anna Gavalda, Tolkien og enda en svenske; John Ajvide Lindqvist. Enda er jeg ikke helt ferdig med litteratur om tempelridderen Arn og Sverige under middelalderen. Da jeg fortsatt har den siste historiske romanen i firlogien frisk i erindringen skal jeg lese en historisk faktabok (tror jeg det er, det vet jeg ikke før jeg starter) som heter ”I Arns fotspor”. Den viser oss vei inn i Sverige i middelalderen og har bilder og kart over hvordan det så ut da. Vil du lese om riddere, vil du lese et godt språk, er du også glad i trilogier så synes jeg du ikke skal vegre deg mot å lese trilogien om Arn.

Arven etter Arn er en oppfølger av triologien. Fortsatt er det riddere og krig men uten Arn, denne gangen er det arven hans, slekten hans vi følger. Det er spennende lesning. Underveis savnet jeg Arn meget dypt, jeg ble så glad i ham. Arven etter Arn er en god roman, men jeg synes den er unødvendig fordi mer enn en roman er den en politisk og historisk bok og dermed forsvinner mye av historien rundt karakterene. De er bare en unnskyldning for å fullføre den politiske historien der trilogien slapp. Arven etter Arn er likevel bra altså. Jeg brukte kjempe lang tid på å lese den og mye kan stå til grunn for akkurat det: jeg har hjulpet familie å flytte, leselysten min har vært utrolig dårlig, jeg har ikke funnet ro, jeg er også lei historien om Sverige og jeg har vært i svært dårlig form i hele juni. Jeg synes tre passe tykke romaner om Sverige og Arn er mer enn nok. Til noe helt annet, for dere som er glad i hester kan jeg fortelle at trilogien om Arn er helt fantastisk, en bedre roman som skildrer de vakre dyrene, det kjærlige forholdet mellom eier og dyr og deres verdi – det har jeg ikke lest. Det er noe annet som jeg kom på nå på tampen, noe jeg likte godt da jeg leste den siste romanen om Arn, eller skal jeg heller si om etterkommerne til Arn, eller skal jeg heller si romanen om landet Sverige sin vei til makten: I Arven etter Arn er det Birger, barnebarnet til Arn som regjerer historien (og Sverige) og han er langt fra noen helgen sånn som Arn fikk tittel som både da han enda levde (noe som er uvanlig) og etter at han døde. Der Arn var mild, klok og god er Birger bestemt, også klok men litt vondere i kantene enn Arn. Birger gjør det som må gjøres, uten nag. Jeg liker det, en ny kontrast, en ny vind i historien. Nå er det flere uker siden jeg har vært på biblioteket, jeg gledet meg til å dra dit en dag, ikke bare for å levere denne, men kanskje for å slappe av en liten stund. Lese litteraturmagasiner eller bare sette med ned i en sofa og lese en kort barnebok eller noe. Jeg har ikke slappet ordentlig av siden mai. Jeg føler meg som en streng som er strammet for hardt og jeg kan når som helst ryke. En kopp billig kaffe og et par barnebøker i en stille krok i noen minutter høres kanskje patetisk eller rart ut, men for meg er det avslappende. Biblioteket har alltid vært en friplass for meg der jeg dro da jeg var lita og det ikke var greit hjemme, og der jeg drar nå når jeg trenger inspirasjon, lesestoff eller hvile.

Deilige smakebiter for oss som liker slikt

«Du er ikke alene, min kjære Rikissa,» bøyde Cecilia Rosa seg frem og hvisket. «De ordene vet jeg av erfaring er det mest trøsterike en ung kvinne kan høre i en vanskelig stund. Vi er rikets kvinner, og vi skal føre deg trygt til din make, og disse raske rytterne rundt oss adlyder vårt minste vink. »

Sitatet som fikk meg til å le høyt:


Der ba han lenge til Guds Moder og søkte Hennes tilgivelse for sin svakhet i troen, for at han ikke hadde skriftet på lenge, og for den sviktende tilliten han hadde vist Henne. Han ba om at Hun måtte gi ham all mulig støtte nå, slik at han ordla seg riktig når prøvelsens stund kom. Men bønnen gikk snart over i en slags krangel der han prøvde å overtale Den Hellige Jomfru, med ordvalg som om han allerede satt på ættetinget, om at freden var den største og mest attråverdige velsignelsen for alle, at krig kunne føre til at alle tapte, og at Hun derfor måtte støtte og hjelpe nettopp ham når oppgjøret kom på Bjælbo.

Snart innså han hvor fåfengt det var å prøve å overtale Guds Moder i stedet for å be om Hennes nåde. Da prøvde han å fremlegge saken sin mer ydmykt.


Denne liker jeg spesielt godt der moren til Birger som er kjent for å være synsk hvisker Birger i øret før hans første store, viktige tale for tinget:

«Du er morgenstjernen som akkurat skal til å stige opp på himmelhvelvingen, det må du huske på, min kjære Birger, men frykt ingen og intet, »

forså senere:


Først nå, langt på natt, begynte det å gå opp for Birger hva som hadde hendt og hvilke ukjente krefter som bodde i ham. I likhet med morgenstjernen hadde Birger Magnusson steget opp på folkungenes himmel, akkurat slik Ingrid Ylva hadde vært sikker på.

Birger er god til å snakke for seg, akkurat som forfatteren Guillou må være (jeg tror jeg har en liten forelskelse på gang, noe som er litt ekkelt med tanke på hvor mye eldre han er enn meg):


Men særlig frydet han seg når han talte for tause og oppmerksomme frender og følte hvordan ordene kom flyvende som svaler fra alle kanter, for så å slå seg ned i rake, velordnede rekker på takrennen.

Og det beste riddersitatet, sitatet som følger oss i alle de fire romanene om middelalderen da Sverige vokste og ble et mektig rike, sitatet som gir meg gåsehud for det er så sterkt og klokt:


Når du trekker sverdet, tenk ikke på hvem du skal drepe, men tenk på hvem du skal skåne,