torsdag 7. februar 2013

Natt til den tjueandre august

Soundtrack: NYC Ghosts and Flowers av Sonic Youth


Jeg blar tilbake i skriveboken min og jeg finner drømmer nedskrevet med en gang jeg våknet. Jeg vil ned i underbevisstheten, jeg vil inn i meg selv. Den natten drømte jeg om et kjempe stort basseng. Der var det gamle venner og bekjente. Jeg gikk opp av bassenget for å lage kaffe. Jeg ødela den for alle da jeg hadde i sukker. En gutt som gikk i klassen min på ungdomsskolen var der, R. Han hadde det ikke så greit den gangen. Jeg drømmer fortsatt om han av og til.

Vi svømte og vi lekte, kastet ball og ropte ut titler på sanger. Scenen skifter og jeg og en gjeng med jentene som jeg gikk første året på helse og sosial på videregående sammen med bor i skogen. Der er alltid doen opptatt. Vi måtte gå på do ute, bak trær, det gjelder å ikke bli sett fra veien. Det var høst.

Jeg drømmer ofte om skog. Og om umulighet av å komme seg på do. Sjelden drømmer jeg om de to sammen.

Jeg husker første gang jeg så Inception. Den handler om å drømme og å kontrollere drømmen. Drømmene er så lik virkeligheten som mulig og blir etterhvert sin helt egen virkelighet for noen. For er det ikke slik, er ikke drømmer også å leve, lever vi kanskje ikke når vi sover også? Den første gangen jeg så Inception ble jeg ikke overrasket over handlingen, den falt meg naturlig. I flere år, så lenge jeg kan huske, har jeg alltid beveget meg i drømmene, jeg kan ofte kontrollere den og leve i dem. Da jeg var seksten klatret jeg ofte oppover veggene og da jeg var atten fløy jeg mye. Det var altså helt til jeg begynte å falle. Det var en brå oppvåkning jeg kunne klare meg uten.

Det er lenge siden jeg har kontrollert drømmene mine. Husene, leilighetene, kaffene, gatene er der. Skogen er der. Men jeg går aldri tilbake dit når jeg sover. Dagdrømmene har tatt over. Når jeg sover vil jeg bare sove. Jeg er i tvil om jeg i det hele tatt har mulighet til å fly, klatre, og hoppe flere hundre meter lenger. Spise store gummigodteri på størrelse med sofaputer og formet som Thomas-toget. Kjøre bil uten å gire og snakke med mennesker telepatisk. De svartkledde samuraikrigerne som hjemsøkte drømmene mine da jeg var tre og fire år har for lengst forlatt søvnen. Det store trollet som fanget meg i hulen sin da jeg var fem år har heldigvis ikke blitt sett noe mer enn de få gangene den gangen.

Nå har jeg mistet kontrollen og jeg drømmer om mennesker fra fortiden min, mennesker som alltid var bi-personer i livet mitt. Vi tok eller tar ikke del i hverandres liv og vil aldri gjøre det og likevel dukker de opp, kjente samtidig som ukjente ansikter sinnet mitt husker så klart.

Natt til tretti første august drømte jeg at jeg handlet en rød lebestift på favoritt sminkebutikken min. For en stund siden kjøpte jeg endelig en rød lebestift, fra Chanel. Jeg har brukt den mye.

4 kommentarer:

  1. Åhh.. jeg hater drømmer hvor man faller :(
    Hadde en sånn drømm som jeg drømte flere ganger.. siden jeg var liten..
    heldigvis noen år siden sist.. for virkelig ubehagelig måte å våkne på :(

    tyder du noen sinne drømmene dine?
    gjorde jeg en periode.. nå har jeg en tendens til å glemme de før jeg kommer så langt :(

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har aldri prøvd drømmetydning, jeg har ikke tålmodighet til slikt selv om jeg synes det er super interessant da!

      Slett
  2. Jeg fikk groteske mareritt pga. medisiner for en stund tilbake. Det var så virkelig og sterkt at jeg husker dem alle sammen. Jeg var ofte i en skog og løp for livet, eller i gatene. Men alltid ble jeg skutt etter og alltid ble jeg truffet. Og jeg kunne kjenne kulen inni kroppen min, så livaktig var det.. Og ja, jeg mistet en venn på Utøya. Men det er så mange av oss.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kondolerer. Det er utrolig trist. I månedene etter Utøya drømte jeg om å bli beskutt jeg også. Jeg tror det er mange av oss. Etterhvert sluttet jeg å se på nyhetene og intervjuene.

      Slett

Trivsel!

IRIS OG RUBY AV ROSIE THOMAS