Jeg sitter her og har det trått, som vanlig når det blomstrer og råtner opp løper jeg men det går ikke i dag, det gikk ikke i går og dagen før det. Foten er ødelagt og går meg imot, den er forstuet men ikke blå, den er pinlig rosa og nekter å godta at større skulle den vært med all den smerten den gir fra seg. Jeg hinker fra sted til sted, jeg handler røyk og prøver å leve med det. At jeg begynte å røyke igjen. På benken ligger brevet, skjemaet jeg ikke får ut av hodet, inni meg kvinker det og skriker. Det føles som om jeg bærer med meg et løvevræl som vil ut, i leiligheten danser jeg som en ballerina før jeg senere sklei. Nå hinker jeg bare rundt og har det vondt, jeg er ikke vant til dette her, jeg er ikke vant til å føle smerten sånn. Søster kom med krykkene som har ligget til henne i mange år. Lyset er svakt til høyre og vinduet er alltid åpent. Jeg må ha luft. Meldninger piper fra den lille maskinen vi alle har, mamma sier hunden til G er død. Eksplodere kan vi alle, men å blinke i det fjerne er det få som får til. All denne energien og så lite som jeg får til, sammen går det ikke sammen. Det klør på innsiden av hodet, jeg studerer hodeskaller, de er fine uten blod. I dusjen sitter jeg  i sengen ligger jeg i sofaen er jeg en katt som huker meg sammen. Dreadsene har begynt å dette av eller var det det at jeg så smått har revet de av, det er orden i kaoset og snart må alt klippes vekk. Da blir håret helt kort og jeg vet at jeg blir fin, ser vel frisk ut igjen. Nå ser jeg bare annerledes ut og godt er det men kanskje trenger det ikke å vises bestandig at man er annerledes, det hadde vært greit å kunne være meg uten alle de imaginære parykkene. I luften kjenner jeg våren kommer og jeg får angst, er ikke klar for det skiftet, kan ikke alt bare være sånn som det er. Hadde tiden stoppet hadde jeg ikke merket en dritt men om lyset og luften skifter slik får jeg panikk. Lenge siden jeg satt på skolebenken, trives ikke, kjeder meg i hjel, ser alltid frem til friminuttene og skravler heller med kammeratene enn læreren. Alt arbeidet gjør jeg heller hjemme, har aldri lært bra fra andre. Flink pike har jeg alltid vært men det var før, nå vil jeg bare brøle og spise kjeks med karamell, jeg vil gå i høye sko (og ikke gli i lokalet) drikke for mye vin og kysse lett. Jeg vil heller lære meg å spille noe, å lytte er ikke nok mer, jeg vil heller lage noe enn å lese og ta på andres kreativitet. Samtidig som jeg skriver føles det som rim, innbiller jeg meg det bare, må jeg stoppe å lese gjennom. Akkurat det gjør jeg aldri, jeg visker nesten aldri ut og jeg planlegger ikke på forhånd. Derfor stopper det vel alltid brått. Den ene dagen spiste jeg ingenting, den andre spiste jeg litt, i dag spiste jeg vafler, det smaker lite. Biblioteket i morgen, lenge siden. Uten lydbok blir ikke oppvasken tatt. Sånn har det blitt nå. Helst trenger jeg, vil jeg, føler jeg for å kaste opp hele verden og det er den veien det må gå. Helst ville jeg slutte å spise helt bare for å slippe kvalmen noen minutter men noe må jeg ha hvis ikke kan jeg ikke skrive lese synge lære å spille piano.
Når man blir voksnere forstår man at man må ta ansvar for at noen er glad i en og at det er en oppgave å være elsket. Den oppgaven hatet jeg lenge, har tross alt ikke bedt om det ansvaret. Tregt går det å gå fremover, jeg hinker bokstavelig talt, bestemmelsen er tatt og nå kan det briste eller bære, det frister nå mer  å gå på tryne midt i lokaler, å planlegge å gråte for du vet det er ikke til å unngå og om ordene ikke vil fram får jeg bare gå på dass og skrive de ned, levere dem og gå hjem. Det er ikke mye igjen å gjøre bortsett fra den oppvasken da som aldri vil forbli i skapet. Det beste av alt er å vite akkurat hva som skal skje og det gjør jeg nå, må prøve å finne tryggheten i det. Når foten blir bedre skal jeg ut hver dag, jeg skal gå hver dag, jeg skal ha musikken på øret og jeg må lære å spille piano for nå er det ikke nok å bare lytte mer. Herrigud det er ikke nok, kunne brølt det om jeg villet. Jeg får la meg selv kjede meg på skolebenken om jeg kan, jeg får bare få håret klippet, la fingrene jobbe, planlegge å bryte sammen hver dag om jeg får lov også får det bare være sånn, er det så ille da, er det ikke bedre det enn å ikke gjøre noe. Men denne nye luften og det nye lyset som kommer det skremmer meg, setter meg ut, kanskje om jeg er ute så merker jeg ikke forandringen slik som om jeg skulle sitte inne. Sangen er så vondt å lytte til, innbiller meg den blir holdbar om jeg lytter den til døde. Jeg skriver jeg for ofte men det er ingen andre å skrive om. Frykten er å dø alene, å alltid bo alene, å bare være meg og en hund året rundt for alltid. Det kommer mest sannsynlig til å bli sånn når jeg er som jeg er. Er ikke det greit da, flink med folk har jeg alltid vært men trives med folk har jeg aldri gjort eller er det mer det at jeg ikke trives i min egen kropp. Skulle jeg valgt en kjendis jeg kunne sett ut som hadde jeg valgt ingen, vil heller fikse på det jeg har, sminke meg bedre, løpe hardere, klippe håret, lage dreads, nye klær og nytt hjem. Heller det, heller det enn å begynne på nytt.

Kommentarer

  1. "Helst ville jeg slutte å spise helt bare for å slippe kvalmen noen minutter men noe må jeg ha hvis ikke kan jeg ikke skrive lese synge lære å spille piano.", du skriver så rått og ærlig, Heidi. Sitatet jeg sakset ut er helt fantastisk syntes jeg, selv om det å skrive det ned nok ikke føles så godt.

    Du er god som får alt ned på "papir", det skal være god terapi hører jeg det hviskes om. Det er utrolig godt skrevet, på samme tid får jeg lyst til å gi deg en god klem(men du er langt unna og jeg vet ikke om du er en klemmer).

    Jeg ser pianospilling, skriving og oldebarn i fremtiden :) Hva byr det kommende skoleåret på?

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk. Du har rett i at det er litt vondt i skrive, selv om aller mest føles det som å rydde i topplokket! Nå som jeg ikke kan løpe fikk jeg litt panikk, hva nå liksom, og da fant jeg frem tastaturet. :p

      Det kommende skoleåret vet jeg ikke enda hva byr på, akkurat det er skummelt. Skal gjøre meg ferdig med helsesekretær-utannindgen da tror jeg, har bare igjen et år.

      Tar imot den klemmen, jeg! Takk skal du ha<3

      Slett
  2. Du skriver så jeg kjenner det under huden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper det ikke føles alt for ubehagelig, heh, kan fort bli trist men at følelsen går ut av huden etter en stund?

      Slett
    2. Ikke ubehagelig, men det treffer.

      Slett
  3. Sier som Karen sa på det forrige: vondt og vakkert. Du skriver så himla bra, jeg kjenner det i hele meg - det her kunne ha vært et utdrag fra en bok.

    Og

    "Skulle jeg valgt en kjendis jeg kunne sett ut som hadde jeg valgt ingen, vil heller fikse på det jeg har, sminke meg bedre, løpe hardere, klippe håret, lage dreads, nye klær og nytt hjem. Heller det, heller det enn å begynne på nytt."

    Gjør meg glad.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ååå, jeg blir så glad. Jeg supermotiveres til å skrive mer nå!

      <3

      Slett
  4. Fint innlegg, Heidi!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Kjekt at du fortsatt leser bloggen min :-D

      Slett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi