Jeg leser i Juli #4

Gaza Blues av Etgar Keret og Samir El-Youseff ★★★★★

Etgar Keret leverer som vanlig, bare at denne gangen har han utgitt et verk sammen med en annen forfatter, Samir-El-Youseff. Denne ukjente Samir som jeg ikke har lest noe av tidligere har bare en novelle i denne novellesamlingen, men til gjengjeld er den det beste i hele boken. Jeg har veldig lyst til å lese mer av Samir-El-Youseff men det visste seg å ikke være så lett å finne ut om han har utgitt flere noveller. Jeg fant ut han har utgitt flere bøker, jo da, men ikke noveller. Og disse bøkene er ikke romaner heller, jeg vet ikke hvor mye jeg får ut av å lese om politikken i Israel, men på den annen side så sitter jeg og leser om den kjente motorsykkelklubben i Amerika (Hell’s Angels) selv om jeg ikke kjører motorsykkel selv. Enda. Jeg tenkte tanken, at om jeg skulle få noe ut av denne boka her så må det jo være å kjøre opp til motorsykkel og der stoppet tanken - jeg vil heller kjøre opp til bil først. Greit for Hell’s Angels å kjøre motorsykkel siden de har åpne veier året rundt i California, men hva med oss da som har bare veier en kort tid og resten av året er det dekt av snø. Jeg noterer meg Samir El-Youseff bak øret, jeg må vel gå til innkjøp av noen bøker av han om jeg finner noe interessant, han er tross alt lik Etgar i stilen og Etgar Keret elsker jeg.

Jeg hadde glemt hvor godt humør jeg blir av å lese novellene til Etgar, jeg må aldri slutte å lese novellene hans. Alle novellene er så bisarre og livet til menneskene i historiene er triste men på en tragikomisk måte. Alle kan kjenne seg igjen i Det Etgar skriver: livet suger, rare ting skjer, folk forandrer seg, folk forsvinner men du er ikke alene, det hender oss alle. Hele tiden. Novellen ”Fortau” er den beste ( nest etter "Den dagen udyret ble tørst" av Samir som er aller best), faktisk en av de beste jeg har lest av Etgar så langt. Tittelen ”Gaza Blues” kommer av at menneskene i novellene som bor i Gaza har ”the blues”. De er deppa. Kanskje ikke så rart. Ingen vil vel bo i et lang i krig eller i en flyktningleir. Jeg kom over noe morsomt i novellen til Samir "Den dagen udyret ble tørst". To av karakterene begynner å snakke om klassikeren "Bildet av Dorian Gray" (jeg elsker når det skjer, at bøker jeg har lest snakkes om i bøker jeg leser). Den ene karakteren mener at Oscar Wilde er den magiske realismens far og han sier om romanen:

"Historien har ellers en realistisk vinkling, men akkurat det der med bildet gjør hele historien til en kombinasjon av det virkelige og det fantastiske, akkurat som det skal være i den magiske realismen!"

Over til noe negativt: Novellesamlingen er dårlig oversatt. Noen setninger hakker og jeg finner grammatiske feil. Likevel gleder meg til å lese mer av Etgar Keret, både på norsk og engelsk. Nå skal jeg sette meg ned å finne ut om Samir El-Youseff har utgitt flere noveller og putte de i ønskelista på Bokelskere.

Sitat:

Han gjorde så lite vesen av seg som han bare kunne, men av grunner som ikke sto klart for ham, vakte han betydelig oppsikt. Da han kom hjem til rabbineren, hadde folk strømmet til, klar til å lynsje ham, men hans venner rottene, som hadde fulgt etter ham i hopetall, beskyttet han.



I anledning av femtiårsdagen tenkte jeg et sekund på livet. På hvordan det pisser på oss. Hvordan vi alltid gir avkall på det ene etter det andre fordi det ikke er umaken verdt.