Sjelenes herre

Soundtrack: Howling Around My Happy Home av Daniel Norgren.

Sjelenes herre av Nemirovsky fant jeg i søppelcontaineren til Norli i bakgården der jeg bor. Det er den romanen i bokhyllen min som har stått lengst ulest. Det er mitt første møte med Nemirovsky, du kan si vi, jeg og romanen, fikk en dårlig start; jeg slet med i det hele tatt komme meg gjennom forordet skrevet av Olivier Philipponnat og Patrick Lienhardt. Det var ikke det at jeg ga det mange forsøk, jeg klarte det på to økter, men det gikk noen dager i mellom disse to. Jeg ble mer som lettet da jeg begynte å lese og hadde kommet på side femtini i selve historien; det gikk greit å lese, faktisk gikk det raskt til å være meg som bruker å smatte, smake og nyte en bok i sakte tempo. Forordet ga meg altså en skrekkstart, og jeg tror det kunne skremt bort hvem som helst til å legge fra seg romanen til en mer regnfull dag.

Hvis Sjelenes herre er et «sjofelt, svart» selvportrett, skyldes det at forfatteren har dyppet pennesplitten i sine fremtidige forfølgeres blekk.

-          - Fra  forordet.

Sjelenes herre er ikke en hvilken som helst bok, den er nemlig gitt en spesiell betydning innen litteraturen kan du si, den har sin egen glorie rundt seg. Forfatterinnen, Irene, var nemlig jøde og Sjelenes herre er skrevet mellom første og andre verdenskrig. Irene ble et offer for nazismen og døde i en konsentrasjonsleir noen år etter Sjelenes herre kom ut. Hun visste hvordan det var å være innvandrer, ikke så fattig og hjelpeløs som hovedpersonen vår Dario kanskje, hun som hadde familie og penger, men forakten og skepsisen som innvandrere opplever tviler jeg ikke hun kjente til. Det viser Sjelenes herre.

Dario Asfar, en trettifem år gammel lege og innvandrer i byen Nice i Frankrike i 1920; til tross for hans høye utdanning og femten år i Frankrike sliter han med å skaffe mat til sin kone og nyfødte sønn. Folk stoler ikke på utlendinger og han sliter med å skaffe kunder eller å få betaling for jobben sin; de fleste som vil ansette han eller tilkaller ham er selv fattige. Clara, Darios kone aner ikke hvor dårlig stilt de er økonomisk, Dario gjør alt han kan for å skjule for henne vanskelighetene de er i.

Frankrike hater Dario med gresk og italiensk blod i årene, og Dario hater seg selv sammen med dem. Selvhat og selvforrakt står sterkt i Sjelenes herre. Det går så langt som at Dario beskriver seg selv som en ulv, dyrisk med mørke, brune, flakkende øyne og manke. Klærne er slitte og han snakker med en fransk aksent; hvem vil vel ansette ham? Han er en mester i å overtale og manipulere for å overleve, han får kunder til å ansette ham, han megler frem avtaler så han får lånt penger av en lånehai (hva er det norske ordet for en loan shark?). Så kommer dagen han må betale lånet tilbake, han tar igjen opp et nytt lån hos en annen for å betale det forrige; men denne ganger låner han mer for å ha penger til overs for mat også. Slik fortsetter det, en ond sirkel som gir Dario og familie noen ekstra måneder å leve behagelig med mat og tak over hodet. Dario har blitt en mester på å lese mennesker og spille på deres følelser, og det skal bli begynnelsen på en karriere han vil gjøre det utrolig godt i. Men veien dit er lang.

Dario møter den rike foretningsmannen Wardes som lider av alkoholisme, spillgalskap og angstanfall. Dette skal bli et vendepunkt i livet hans som skal få følger for resten av livet hans, både positivt og negativt, alt ettersom hvem som ser det; oss eller Dario. Dario er nemlig villig til å risikere hva som helst for å bli rik og vellykket. Det begynner med en uskyldig men ulovelig abort utført av hans hender tidlig i romanen. Siden er han nesten villig til å gjøre hva som helst for å nå målet.
Dario behandler Wardes med blandede resultat, men noe har han gjort riktig for Wardes og hans kone, Sylvie Wardes, fortsetter å tilkalle Dario når han trengs. Sylvie viser stor omtanke for Dario og tilbringer mye tid med han etter at mannen er behandlet for dagen, de blir nære, fortrolige venner; men Dario, han forelsker seg i Sylvie; hun symboliserer alt han noensinne har ønsket seg: makt, rikdom, respekt, trygghet, verdighet, skjønnhet og popularitet. Sylvie på sin side viser ingen annen interesse for Dario enn ektefølt vennskap og omtanke. 

Takket være Wardes og andre vel ansette mennesker får Dario bygget seg opp en god kundekrets som kan betale for legetjenestene han gir dem. Men akkurat når livet ser lyst og trygt ut og bedriften bare vokser skjer det noe: Wardes tar med seg elskeren sin til hjemmet, og konen Sylvie, ydmyket, flytter til Paris og venter på skillsmissepapirene i posten. Dario Asfar følger etter og bruker større kundekrets som grunnlag for flyttingen til sin kone Clara.
I begynnelsen av sin legekarriere er Dario livredd for å gjøre noe galt eller lyssky som kan svekke troverdigheten hans som praktiserende lege. At han er innvandrer gjør allerede at han må jobbe så mye hardere for troverdigheten sin enn andre franske leger i landet. Som årene går og berømmelsen og rikdommen lar vente på seg blir han utålmodig. Hva hjelper det alltid å gjøre det riktige hvis ikke han tjener noe, men faktisk blir fattigere av å gjøre det? 

Faren Deres er en sjarlatan. Han sjakrer med folks ulykke.

-          - Fra side 196.

Dario bestemmer seg for å satse, han spinner en ide og setter den ut i livet. Det skal lønne seg. Han blir styrtrik og er en av de mest ettertraktede legene i landet ved å behandle mennesker med sinnslidelser. Ideene har han tatt fra de mest berømte innen psykologi, men Dario følger ikke behandlingen deres til punkt og prikke, han vrir og vender på logikken og ordene og lager sin egen formular for hvordan å redde sinnet. Det hviskes om at han er en sjarlatan som leker med sinnet til mennesker og som ikke vet hva han driver med; de profesjonelle er illsinte, han har etterlignet deres ideer og kalt det sine egne, han setter de andre med samme jobb i vanry, han truer troverdigheten deres med sine falske spill. Likevel kommer pasienter i hauger, han er den mest ettertraktede legen i landet.
Med berømmelsen vokser også pengebruken til Dario, han sliter med å beholde ryet, elskere skaffer han seg lett men å holde på dem er vanskeligere. Selv om pengene er på konto er det fortsatt penger og bare penger Dario tenker på. Aldri får han nok av det. Clara støtter sin mann trofast og endeløst, hun finner seg i hans elskere, hun til og med bestiller blomster for Dario til dem. Clara begynner å bli gammel og kan ikke gi alt som Dario trenger, og hun vet at av alle kvinnene han beundrer er hun den eneste han har elsket. Bortsett fra Sylvie, men henne har han aldri ligget med. Dette gjør Clara en av de mest spennende karakterene i hele romanen. For hennes tosidighet og lojalitet liker jeg henne bedre og bedre. Hun er ikke svart og hvit men fargerik.

En mann som kommer fra Deres hender, kan ikke lenger si at sjelen hans tilhører ham selv. De tok fra meg kreftene, viljen og forsvarsinstinktet.

-          Fra side 220. 

Historien sentrerer rundt Dario og hans mange forsøk på å oppnå berømmelse og rikdom, ikke minst respekt. Til slutt oppnår han dette, men for hvilken pris. Ikke alle er enige i Darios handlinger og virksomhet som har gitt ham så mange penger og så stor status. De ville heller være fattige men gode;  men Dario er uenig, han har fått alt han har ønsket seg, alt han har drømt om, lengtet etter: penger, berømmelse.
Sjelenes herre er ikke en lett bok å lese, men heller ikke for vanskelig. Den er smekket med minneverdige sitater til tross for sine få sider, og språket er godt. Oversetter har gjort en feilfri jobb. Jeg syntes det er slitsomt når det er brukt mange adjektiv i en og samme setning samtidig som jeg forstår at dette gjøres fordi karakterenes til Irene er komplekse og levende. Det føles som jeg leser et teaterstykke: det er dramatisk med overdrevne dialoger og sinnsbevegelser. Men for alt jeg vet kan det hende det var slik man snakket og oppførte seg tidlig på 1900-tallet. Suksessen til Dario kom endelig og det overrasker meg. Etter å ha lest mørke bøker som Reisen til nattens ende og forfattere som Charles Bukowski er det alltid tragisk uten noe særlig lykke på veien. Om Dario klarer å beholde rikdommen og aktelsen har ikke noe å si for meg, jeg er bare fornøyd drømmen faktisk er oppnådd. Romanens mange temaer som rikdom versa fattigdom, innvandring, livet, selvforakt, hvordan bli rik uten å ty til ulovligheter – gjør romanen til en stor historie som rommer mye på få sider. Irene Nemirovskys måte å fortelle på er en annerledes opplevelse; setningene hennes fant jeg aldri rytmen i, det var utfordrende og det liker jeg. Irene hopper frem i tid når det er funnet en løsning på et av Darios problem, vi blir ikke med Dario for å se løsningen satt i gang, vi får bare ideen, forså å hoppe fremover noen år eller måneder i neste kapittel og får vite hvordan det hele gikk og hvordan det er nå. Dette ble jeg aldri vant til, men ser fordelen med – på den måten fikk Irene Nemirovsky fortalt en beretning om et helt liv, rikt og mangfoldig på under tre hundre sider. Det er et mesterstykke. 

Jeg vil avslutte med å si det viste seg at Sjelenes herre ikke er min kopp te. Den er appelsin, ikke mintsmak. Det er stor litteratur, det er ingen tvil om det, jeg angrer heller ikke på at jeg plukket den opp fra søppelcontaineren jeg fant den i, der har den absolutt ingenting å gjøre. Heller angrer jeg ikke på at jeg har lest den, helst vil jeg lese alt i verden og slakte det jeg ikke liker eller hedre det som treffer. Men Sjelenes herre skal jeg verken slakte eller kaste. Den er god og har aldri fortjent å havne i en søppelcontainer. Jeg har to romaner til av forfatterinnen i bokhyllen, de skal leses en gang – med tanke på at jeg brukte over en måned på Sjelenes herre tar jeg en velfortjent Nemirovskypause før jeg leser David Golder. 

Sjelenes herre av Irene Nemirovsky
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Arneberg Forlag 2007
264 sider
ISBN: 978-82-91614-57-1
Originaltittel: Le maître des âmes 1939
Kilde: Min egen