JULIA OG NORDLYSET

Bildekilde: wilhelmsenwinther.no

Cathrine tok kontakt med meg på e-post (stjernekastblogg@hotmail.com) og spurte om jeg ønsket å motta et lesereksemplar av hennes nyeste barnebok. Denne gangen samarbeider hun for meg med et nytt bekjentskap: Christoffer Paulsen. På hjemmesiden til forlaget står det Christoffer er illustratør, skuespiller og regissør. Cathrine har tidligere skrevet barnebøkene Perlehviskeren (2015), Natthaven (2016), Beatrix og dunklumpene (2016) og Tusen ønsker (2017). Hun har jobbet med illustratørene Petter Winther, Elisabeth Talen og nå Christoffer Paulsen. Bokforlaget WilhelmsenWinther har de startet og drifter selv. Som dere kan se av alle titlene de allerede har rukket å gi ut på kort tid (!) er dette mennesker som ikke er redde for å ta i et tak og som har en stor skapelsesevne. Det alle bøkene deres har til felles og som forlaget deres står for er følelsene som barn går og bærer på, og hvordan å kunne håndtere disse. Barnebøkene formidler at følelser - positivte og negative - er ikke farlige og trenger ikke å gjemmes bort. Dette er viktige sakere a' dere. Ikke bare for barn. Men oss alle. Jeg kan ikke tenke men noe viktigere enn den psykiske helsa hos mennesket. Å kunne fremme god helse starter ikke i tyveårene. Det starter i barndommen og hvordan vi føler oss - eller riktigere: hvordan vi håndterer følesene våre (!) bestemmer hvor friske vi er, hvordan vi har det; hvordan vi behandler andre og viktigst: hvordan vi behandler oss selv.
Jeg mener barnebøkene Cathrine har skrevet og gitt ut er fremmende for barns helse. Fine og spennende er de også.


Julia og nordlyset er en magisk fortelling. Frempå boka står det en liten klistrelapp med teksten "Magiske eventyr om følelser" og deres nyeste tittel er intet unntak. Boka som møtte meg i postkassen har en nydelig fremside som sender tankene mine til vinteren. Historien om Julia er en julefortelling. Det er julekvelden og fortellingen begynner stressende: Julia må på do! Hun må tisse! Hennes pappa er selveste julenissen og hun og familien hennes er magiske nisser som ikke skal vise seg for mennesker. I år er Julia for første gang gammel nok til å bli med i sleden og gi bort julegaver. Det er på høy tid for nissepappa har det travelt og er veldig sliten av tidspress og jobb. Alle hender små er med og hjelper til. Slik går det ikke.

Julia må tisse før avreise, løper på do, jeg som leser virkelig føler på den stressende situasjonen, det er et så kjent fenomen, det at en alltid må tisse når en har det kjempe travelt. Innen hun kommer løpende ut er sleden, reinsdyra, søsken og pappa dratt. Den sorgen og ensomheten som treffer den lille jenta på 4 år er hjerteskjærende. Der står hun ensom og forlatt, tvunget til å være alene hjemme for noen timer. På selveste julekvelden.

 Historien tar opp tema som ensomhet, det å være minst i flokken og kanskje viktigt: det å føle at en er for liten i størrelse og alder til å kunne hjelpe til, være med i felleskapet, å ha noe å gi! Julia beviser før boken er slutt at hun betyr noe og at hun er til god hjelp. Men før den tid trenger Julia også hjelp. Hun er sint og trist i begynnelsen men kommer frem til at hun skal klare å gjøre noe for å hjelpe nissepappa. Et snøbarn dukker opp og tar Julia med på en spennende og vakker reise. Mer enn det skal jeg ikke avsløre. (Psst! Vi hilser muligens på en Kong Nordavind og en Dronning Nordlys). 

Der bor familien Frost, og der er familien Kulde, de leker jeg ofte med. Og der bor familien Sludd de er ganske sutrete og grinete og ikke så morsomme å leke med, egentlig. 

Den følelsen det gir å kunne få hjelpe noen skal ikke undervurderes. Det er godt for hjerte og selvbilde. Selv om en er liten kan en hjelpe stort. Det er så godt å få hjelpe! Å få være med! Å få uventet hjelp når en trenger det som mest!

Bildene jeg liker best er de som er lune og koselige.

Bildekilde: https://wilhelmsenwinther.no

Det er ikke alle bildene jeg liker like godt. Jeg vet ikke hvilken teknikk som er brukt, men jeg tror jeg vil beskrive dem som animerte med et dataprogram? Ordet animert er sikkert feil; jeg får assosisasjoner til hvordan barnetv er idag kontra hvordan det var da jeg var liten. Da jeg var liten så det ut som filmene var tegnet og fargelagt på papir (det så slik ut, men om de faktisk var det er noe annet) mens idag ser barnetv ut som det er tegnet og laget ved hjelp av noe dataprogram. Resultatet finner jeg ikke like sjarmerende men de er likevel koselige. Bildet over av gutten liker jeg kjempe godt! Eksempel på et bilde jeg ikke finner like sjarmerende og bra (tatt bilde av boka med mobilen):

Det er ikke det at jeg synes bildene som ser "datalaget ut" er stygge. Langt i fra. Jeg bare foretrekker de andre. Bortsett fra et bilde på side 42 som jeg ikke liker til tross for at det ser faktisk ut som det er laget for hånd. Årsaken til at jeg ikke liker det bildet spesifikt er at jeg synes det ser malplassert ut, jeg ser ikke helt hva det er og tenker det må da bli for abstrakt for et barn? Mørkt og skummelt synes jeg det er også. Hvis vi ser bort fra det; det er så mange lune og gode bilder i barneboka, skulle gjerne lagt ut alle men dere burde heller ta en titt på boka, følge forlaget på Instagram og se på nettsiden deres.

Det er mye tekst. Boka er på 54 sider men mange av dem er illustrasjoner og de sidene er ikke alltid fylt helt opp med tekst, men mange sider har mye tekst; tekststørrelsen er dog stor og lett å lese. Unødvendig av meg å skrive det - boka er ment å leses høyt - og jeg tror ikke det er tenkt at alle sidene i barneboken skal leses på en gang.

Passer for barn fra 4 år og oppover (og voksne).

Julia og nordlyset av Cathrine Wilhelmsen
Illustrert av Christoffer Paulsen
1. Utgave, 1. opplag 2017
WilhelmsenWinther
ISBN 978-82-690371-6-6
54 Sider
Barnebok
Norge
Bokkilde: Lesereksemplar

Trykk her for å se nettsiden til forfatteren og her kan du også kjøpe boka
Anmeldelse fra Birthe bak bloggen Jeg leser.
Anmeldelse fra Tine sin blogg
Anmeldelse fra Belinda bak bloggen Bokvrimmel

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

TUSEN ØNSKER

Bildekilde: Bokelskere.no

«Ikke plukk den, lille venn, det er ugress», hører hun en annen stemme si. Og dermed forsvinner både stemmene, hånden - og bestevennen hennes. Ugress, hva er det? tenker Lucy.

I mai sendte forfatteren Cathrine L. Wilhelmsen meg deres nyeste bok Tusen ønsker (2017) som kom ut den 26 april. Hun har sammen med illustratør Petter Winther gitt ut to bøker sammen fra før (Perlehviskeren (2015), og Natthaven (2016)). Cathrine har også gitt ut en bok sammen med Elisabeth Talen (Beatrix og dunklumpene, 2016). På bloggen til Sydenbarna står det (trykk her for link til siden):

"Cathrine L Wilhelmsen har vært så stor og djerv at hun har satset på eget bokforlag; et bokforlag som ikke har kommersielt fokus men som gir rom for annerledeshet og viktige temaer - også de tabubelagte temaene. Tenk dere det!"

Om dere tar et raskt søk på bloggen her inne vil dere finne de tidligere anmeldelsene mine, dere vil se jeg fra før er positiv til forfatterskapet til Cathrine og illustrasjonene til Petter, så når jeg skulle begynne på Tusen ønsker følte jeg intet annet enn glede.I e-posten til meg står det Tusen ønsker er for barn fra tre år og oppover, og det er en bok "om hvor vanskelig, men også fint, det er å være annerledes". Det er en fabel, noe som betyr det er en fortelling der dyr - eller planter som det er i dette tilfellet - har fått menneskelige egenskaper og har noe viktig å lære oss.
På fremsiden er det et sommerlig bilde av en løvetann blant grønt gress. Men løvetannen ser litt melankolsk ut? Hva har hendt? Jeg blar om, tittelen står enkelt og alene, svart på hvitt, og under der ser jeg en formfull humle: det er så fint utført og gjør jeg blir glad av å se på. 

Begynnelsen gjør meg nysgjerrig, hvem er det som bor under bakken, lytter til historier, men stort sett sover? Det er en av de mest effektive begynnelsene jeg har lest. Den drar meg rett inn, rører følelser i meg og klanger fint å lese. Under bakken bor frøene, humlene passer på dem. En dag vokser frøene opp, de strekker seg opp mot himmelen. Humledronninga har forberedt dem: de vil ikke se identiske ut, alle har de forskjellige form og farg. Noen er lange og blå, og noen er som Lucy og ser ut som en sol. Lucy er en løvetann. Hun er lykkelig og glad sammen med alle vennene sine i rundt seg helt til dagen kommer da vennene hennes forsvinner: de blir plukket men Lucy blir igjen helt alene; menneskebarna får beskjed av de voksne om å la henne være - for hun er et ugress. Lucy blir lei seg og har lange, tunge dager. Hun visste ikke hva ugress var, hun visste ikke hun var annerledes før noen sa det. 

• Passer jeg inn?
• Er det lov å være annerledes?
• Skal jeg skamme meg over å bare være meg?
• Vil noen være vennen min selv om jeg ikke er som alle andre?
• Vil det komme bedre dager?

Åh! Det er hjerteskjærende. Tusen ønsker (2017) tar opp et alvorlig tema: fordommer! Å være ensom! Å være lei seg! Å bli utestengt! Å føle seg annerledes, å føle seg "feil laget"! Lucy må lære det er greit å være akkurat den man er, at om ikke alle forstår deg så er det alltids noen som elsker deg for akkurat den du er. Om du så er et ugress eller er overvektig, har vanskelig for å lese og lære, stammer, eller er høyere enn alle andre. Som leser lærer vi av Tusen ønsker at du betyr noe, at du er ønsket. At en har lov til å være seg selv. Dette er viktig å snakke med barn om og hele tiden minne dem på det gjennom hele oppveksten og helt til voksen alder. 

• Det kan faktisk motvirke mobbing 
• Bedre selvtilliten til barnet (og den voksne!) 

Petter Winther bruker sterke farger i bildene. De er med på å sette en ny stemning som passer for hver enkelt omvending av en side, for eksempel er det varmt og lun steming på siden som forteller om frøene som fortsatt sover under bakken; her har Petter brukt gule og brune farger, det føles godt og trygt å se på bildet der frøene sover. Petter får frem riktig stemning og følelse fra meg som leser ved bruk av fargene og bildene sine.
Når du blar om ser du to sider. Den ene siden er hvit med vakre illustrasjoner laget med svarte, tynne streker. Svart på hvitt. Den siden har også teksten og den siden tror jeg er for de voksne. På motsatt side er det fargerikt og større, og den tror jeg er for barna. Jeg liker sidene med de svarthvite illustrasjonene best; det er sikkert det typiske - barn tiltrekkes av farger for det stimulerer og fenger dem, de vil naturligvis hvile øynene på de sterkeste sidene - mens voksne som er mer sensitive velger siden med mest ro og orden. Jeg mener ikke å analysere utformingen av Tusen ønsker; men jeg mener - hvordan kan jeg ikke gjør det? Alle de tre barnebøkene Cathrine og Petter har gitt ut sammen er et kunstverk både i tekst og bilder og bok. 


En lun og god barnebok som er perfekt å lese før sengetid - og når som helst ellers. Det er en barnebok som gjør godt. 

Nå som jeg har kost meg med boka og skrevet og tenkt på den, skal jeg gi den til vennen min Thor-Daniel, han har to små jenter; de har allerede fått de tidligere bøkene jeg har fått tilsendt av Cathrine etter at jeg har lest og skrevet om dem. Jentene hans liker de veldig godt, spesielt Beatrix-boken.


Tusen ønsker av Cathrine L. Wilhelmsen
med illustrasjoner av Petter Winther
1. utgave, 1. opplag 2017
WilhelmsenWinther 2017
www.wilhelmsenwinther.no
ISBN 978-82-690371-4-2
Bokkilde: tilsendt gratis lesereksemplar 

SE OGSÅ:

Sydenbarna var på lansering av boka (trykk her for link). 
Intervju med Cathrine L. Wilhelmsen i Aftenposten (trykk her for link)
Bokanmeldelse av Belinda bak bloggen Bokvrimmel (trykk her for link)
Kan kjøpes her (trykk for link)
Bokanmeldelse av Tine bak bloggen Tine sin blogg

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

DAGBOKEN AV NICHOLAS SPARKS – IKKE MIN KOPP TE

En mann burde nyte andre ting hvis han kan; han burde tilbringe sine siste dager i solen. Mine vil bli tilbrakt ved en leselampe.

Fra side 138. 

Av alle de nesten to tusen bøkene på leselisten min var Dagboken av de som hadde ligget ulest lengst. Jeg prøver å lese bøkene i den rekkefølgen de havner på leselisten min, så hvis jeg skulle følge reglene for en gang skyld var det faktisk Dagboken sin tur å bli lest ganske snart. Når jeg i tillegg fikk denne boken av Lisa før hun flyttet (hun ryddet i hyllene sine) så var det ingen grunn til å ikke legge den i den planlagte leselisten for 2016. Så gikk jeg i en felle. Akkurat som med Terningmannen av Luke Rhinehart som jeg leste tidligere i år oppdaget jeg etter å ha begynt å lese at de tilhører en serie. Dagboken er den første boken i en serie på bare to. Den neste skal jeg lese neste år. Må jo det da, kronologislave som jeg er (og liker å være det! Det gir meg stor tilfredstillelse!)

Jeg lærte det som for et barn er helt innlysende: at livet simpelthen bare er en samling med bitte små liv, som leves en dag om gangen. At hver dag burde tilbringes med å finne skjønnhet i blomster og poesi og småprat med dyr. At en dag med drømmer og solnedganger og oppkvikkende vinder ikke kan bli bedre. Men aller mest lærte jeg at livet dreier seg om å sitte på benker ved eldgamle elver med hånden min på hennes kne, og kanskje – på gode dager – å bli forelsket.

Fra side 158.

Min utgave av Dagboken er oversatt til norsk; den er liten i format, lettlest og på litt mindre enn to hundre sider. En bok som jeg i grunnen ikke skulle brukt mer enn en dag eller to på å lese ut. Jeg brukte lengre tid. Ikke over en uke, men likevel; lengre enn hva som er typisk for meg med slike bøker. Du lurer sikkert på hvorfor og svaret er at når bøker er veldig lette, har en grei historie og med et så enkelt språk kan det bli så lett at det blir tungt å lese! Det blir så jeg overtenker når jeg leser.
Av Iselin - ei nordnorsk venninne og klassekamerat som flyttet og som jeg har mistet kontakten med – ble jeg anbefalt å lese Dagboken og hun presiserte jeg skulle lese den på engelsk. Da jeg fikk boken i hendene, på norsk, fant jeg det likeså greit å bare lese den på norsk, til tross for advarslene. Og vet dere hva: jeg synes ikke det var noe galt med oversettelsen, jeg.



Dagboken er en kjærlighetshistorie som finner sted i midten av nittenhundretallet etter andre verdenskrig. Vi befinner oss i Nord-Amerika. Jeg synes forfatteren forteller heller enn å vise. Slikt liker jeg ikke så godt. Det er lenge siden jeg så filmen; jeg husker den overrasket meg og at jeg liker den. Jeg kunne godt tenkt meg å se den om igjen en vakker dag. Jeg liker filmen bedre enn romanen . . . Det er ting som irriterer med denne fortellingen og mest av alt er det tiden den er satt i. Kvinnen skulle ikke jobbe og tjene penger; hun skulle ikke være selvstendig. Det er en lærerik tid og periode å lese om, spesielt for oss som er vokst opp såpass heldige at vi ikke trenger å gifte oss eller være avhengig av en mann. Men jeg har lest bøker av forfattere som klarer å skildre denne tiden på en slik måte at du får respekt for kvinnen. Du forstår at det er urettferdig men at kvinnen likevel gjør en hard jobb og fortjener respekt. Den kvinnelige hovedpersonen i Dagboken derimot vekker ikke slike følelser i meg. Mens den mannlige hovedpersonen er tilfreds og sliten etter en arbeidsdag der han bruker kroppen ute i naturen på gården, er kvinnen sliten og tilfreds etter å ha gått i butikkene en hel dag. Slikt gjør meg forbannet da forfatteren viser ingen baktanke med den skildringen; han mener den. Hun er tilfreds med dette. Om jeg, som kvinne, hadde hatt valget mellom å få bruke en hel dag i butikker med å bruke penger – eller få arbeide ute, i solen, i naturen en hel dag og tjene penger – hadde jeg så klart heller ville vært ute og jobbet! I naturen! Herregud. Nicholas Sparks, skjerp deg. Den kvinnelige hovedpersonen din er kanskje fornød med bare å male, lage kunst, bruke kjole, se pen ut og handle men tro ikke kvinner flest er det. Ikke i det hele tatt. Hva med å la henne få lov til å prøve å ro båten? Hvorfor er det bare Noah som får ro?

Historien sentrerer rundt gamle minner, et nytt møte og valgets kval: kjærligheten eller fornuften. Skal en trosse familiens og samfunnets ønsker å gifte seg med en kjedelig men snill mann, eller gifte seg med en under sin klasse som elsker en over alt på jord? Jeg skal ikke si hva hun valgte. Du vet det sikkert selv. Mer enn noe annet er dette en historie om Den Store Kjærligheten. Det er fint. Men ikke nok for meg.
Jeg avslutter med å si jeg godt forstår hvorfor det finnes de som liker denne romanen. Selv om språket er lett er ikke språket dårlig. Historien er fin og søt.

Noen ganger later det til at jeg er omgitt av optimister.

Fra side 174.


Dagboken av Nicholas Sparks
Oversatt av Elsa Frogner
Egmont Hjemmets Bokforlag 1997
2. Opplag
Hard innbinding
Originalens tittel: The Notebook
Originalt utgitt i 1996
ISBN 82-590-1816-0
185 Sider
Nord-Amerika
Roman
Bokserie
Bokkilde: fra min egen bokhylle, fått brukt av Lisa 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

  

GYLLEN SOL AV SHILPI SOMAYA GOWDA - MOTTATT GRATISLESEEKSEMPLAR

Jeg skannet fremsiden på min utgave.

Han snakket bare til faren hennes og stilte alle mulige spørsmål. Hvor ofte var Leena syk? Hvilken matrett likte han best av den maten som Leena lagde? Kunne hun reparere tøy? Hadde hun noen gang hevet stemmen mot foreldrene sine? Spørsmålene kom kjapt - det ene etter det andre, som sennepsfrø som spretter i glovarm olje - og så, like plutselig, stoppet de og han lente seg tilbake på divanen, blåste på overflaten av chaien mens han så bort på sin kone. 

Fra side 57. 



Juritzen forlag sendte meg denne romanen i to tusen og femten. Utgaven jeg (og andre bokbloggere regner jeg med) er en mykt innbundet utgave som ikke er korrekturlest (jeg fant heldigvis ikke så mange skrivefeil). Jeg liker å kalle bøker som dette her «Godtepose-bøker»; med det mener jeg de er lettleste, enkle og underholdende.

Anil er familiens eldste sønn; det vil si det forventes mye av ham som person og hans karriere. Anils familie er velstående og bor i en liten landsby på bygda i en liten by i India. Der driver de med jordbruk; det forventes at alle sønnene i familien skal fortsette med gårdsdriften etter at faren er gått bort – bortsett fra Anil – den eldste. Han vil faren, en høyt respektert og god mann, skal bli lege. Og Anil blir lege. Han er en dyktig student som jobber som en maur. Han sendes til Amerika for å fullføre legeutdanningen som turnuskandidat på et av landets travleste sykehus. Anil slites mellom India og Amerika – det gammeldagse og overtroiske versus det moderne, frigjørende og saklige Amerika. I tillegg til å bli lege forventes det av Anil som den eldste sønnen å ta over farens sted rundt bordet som landsbyens konfliktløser og rådgiver; dette er en jobb Anil ikke ønsker seg – men må ta. Han reiser mellom Amerika og India i ferier; rådgiving blir også gitt landsbybeboerne over telefonen fra Amerika etter lange vakter på jobb. Hvordan Anil klarer alt forstår jeg ikke. Jeg har vanskelig nok med å stå opp om morgenen i helgene for å lufte hunden . . . . Det sliter tydelig på Anil; han er en sterk og også usikker mann. En svært menneskelig hovedperson som er langt fra perfekt.
På et tidspunkt blir Anil og hans indiske samboere overfalt utenfor boligen sin i Amerika. De blir angrepet og overfalt uten grunn; at de er mørk i huden er triggeren. De blir alle hardt skadet, psykisk eller fysisk, eller begge deler på en gang. Han ene må ligge på sykehuset i flere måneder. Men de velger å ikke anmelde. De vet jo hvem som gjorde det, de hadde vitner, likevel gjør de det ikke. Hvorfor?! Vi får det ikke forklart og det plager meg. Er de redde for flere overfall? Skeptisk til politet, tenker de er like korrupte som politiet i India? Er de redde for å bli kastet ut av landet? Orker de ikke? Har de ikke tid?

Girish anerkjente henne bare når han ønsket noe, ellers var det som om hun ikke eksisterte. Hvis han ikke likte måten hun brettet sammen skjortene hans på eller noe hun sa, eller hvis han hadde drukket for mye, dyttet han henne opp mot veggen. Leena lærte å bøye haken nedover rett før han gjorde det slik at bakhodet hennes ikke skulle treffe murveggen. Hvis han ville ha hennes oppmerksomhet idet hun gikk forbi, grep han håndleddet hennes så hardt at hun kunne se avtrykket av fingrene hans lenge etterpå. 

Fra side 124. 

Gyllen sol er vanskelig å legge fra seg. Den griper meg og underholder. Jeg gledet meg alltid til å kunne sette meg og lese i den. Romanen er ganske enkel, spesielt om jeg sammenligner den med romaner satt i India som Shantaram og Balansekunst (den siste er en av de beste romanene jeg noen gang har lest). Mursteiner begge to. Gyllen sol er ingen murstein. De er bedre, språklig og innholdsmessig enn Gyllen sol. Gyllen sol har jeg kost meg med. Jeg har grått, hørt min egen latter, humret, og også blitt sint. Det gammeldagse kvinnesynet gjør meg alltid så forbannet. De mangler rettigheter både til utdanning og egen kropp (!). Det er fucked up det jeg leser. At alle skal ha barn, gjerne mange, gjør meg også sint; på et vis fordi når alle andre får barn forventes det også av meg (men jeg vil ikke ha, jeg vil ikke, jeg vil ikke!), men også fordi vi ødelegger jorden vår bare ved å være her. Det er nok folk her. Det er dog mange fine skildringer av familiebånd, vennskap, rasisme, helse, trening, Indias kultur og natur, fattigdom, rikdom . . . Boka forteller heller enn å vise, dessverre. Det er en del klisjer her (men mennesker, alle, er jo klisjer stort sett). Jeg synes kanskje romanen går på tomgang noen steder og kunne derfor vært 80-100 sider kortere (selv om den ikke er spesielt lang (400 sider)). Forfatter kunne godt gunnet på flere steder og heller tatt vekk flere daglige rutiner som kjeder meg. Jeg likte avslutningen og forutså ikke hvordan den ville ende! Det liker jeg! Etter at jeg har publisert dette skal jeg legge frem romanen så jeg kan gi den til Christine senere (en storesøster); hun ville også lese den (til tross for at jeg advarte om at den ikke er en klassiker akkurat, jeg sa også den er kos og lett da; hun ville lese den for å lese det samme som meg, for da har vi noe å snakke om som hun sier; boken jeg leser nå låner jeg av henne og leser fordi hun anbefalte den, og for å lese det samme som henne).

Gyllen sol av Shilpi Somaya Gowda
Oversatt av Sidsel Mellbye
Juritzen forlag 2015
Gratiseksemplar
Myk innbinding
Roman
ISBN 978-82-8205-856-8
404 sider
Canada
Kilde: mottatt gratis lesereksemplar (tusen takk!)

Jeg og Anna. Bildet tatt av Christine i vinter. Alle tre er søstre. 

VESLE DORRIT AV CHARLES DICKENS - VESLE DORRIT ER EN BITCH

Beklager; tittelen på dette innlegget er misledende; karakteren vesle Dorrit som denne romanen handler om er ingen bitch; ei heller noen dårlig person. Hun er heller det motsatte: en engel. Jeg bare skrev hun var en drittkjerring for å tiltrekke meg lesere. Bedre enn det er jeg ikke. Den massive romanen er utgitt i to deler: Del 1 og Del 2. Bildene til venstre er fremsidene som jeg har skannet. Den norske utgaven som jeg har lest lånte jeg på mitt lokale bibliotek og er utgitt i 1934. Den engelske utgaven ble gitt ut for aller første gang i 1855. Den ble gitt ut i en serie hefter fra 1855 til 1857. Kilde. Min utgave er gammel; siden er tynne som typiske sider i en Bibel; bøkene er små i lengde og bredde, men tykk i høyde. Jeg var redd da jeg begynte å lese, redd det skulle vise seg den norske utgaven er forkortet og forenklet. Den siste romanen jeg leste av Dickens på norsk - To byer - var det. Den gangen endte det med at jeg leste To byer på engelsk og norsk for å være sikker. Vesle Dorrit er heldigvis ikke forkortet eller forenklet. Siden utgaven jeg leste er så gammel er språket gammeldags. Det gjorde leseropplevelsen ekstra utfordrende. Jeg måtte lese ganske mange hundre sider før jeg ble vant og følte det fløt mer.






«Jeg tror, far, at jeg trenger litt tid.»
«Pappa bør en foretrekke som tiltale ord,» sa mrs. General. «Far er nokså vulgært, kjære. Dessuten gir pappa leppene en vakker form. Pappa, poteter, påfulg, plommer, prisme er alle svært gode ord for leppene; særlig plommer og prisme. De vil finne det meget nyttig for dannelsen av vesen og manerer om De somme tider sier til Dem selv når De er i selskap - når De kommer inn i et værelse for eksempel - pappa, poteter, påfugl, plommer og prisme, plommer og prisme.»


Fra side 61 i Vesle Dorrit, Del 2.



Romanen begynner med to menn som sitter i fengsel. Den ene en gentleman, den andre ikke. De er Monsieur Rigaud og John Baptist. Det er en tung roman å komme inn i. Helt fra begynnelsen er det mange karakterer å holde styr på. De første hundre sidene er lite engasjerende, men det ble heldigvis bedre etter det. Hovedpersonen vår Arthur Clennam er svært opptatt av Vesle Dorrit. Hun er fattig. Hun arbeider blant annet som syerske hjemme til moren til Arthur og slik blir de kjent med hverandre. Arthur er sikker på at forretningen til moren og faren hans er skyld i at faren til vesle Dorrit sitter i fengsel. Og siden faren hennes sitter i fengsel bor også Vesle Dorrit der. Ikke bare har hun alltid bodd der - hun er også født der! Arthur Clennam prøver å finne ut sannheten og samtidig hjelpe Dorrit selv om hun ikke ønsker hjelp. Hun er vant til å hjelpe andre, men ikke bli hjulpet selv. Oppmerksomheten han viser henne gjør henne forlegen. Men Arthur er så snill og god; det er ikke lenge til de to er fortrolige venner.
Språket er poetisk. Romanen har en vemodig og melankolsk stemning. Det er en sørgelig verden fylt med milde og gode mennesker. Og noen uærlige skurker. Det som forvirrer meg mest er at det er så mange karakterer; spesielt to eller tre av de mannlige karakterene forvirret meg da jeg trodde de var en og samme person. Herrigud så forvirret jeg var en en tid. Det er også to andre kvinnelige karakterer som vi nesten ikke får høre noe om; men det er de som er de mest interessante og spennende - de jeg har lyst til å vite mer om! Så forsvant de bare. Excuse moi . . . Rude.



Å lese Vesle Dorrit har tatt kjempe lang tid. Flere måneder. Nå er den på nesten tusen sider. Men likevel. Det er en langdryg murstein med mange, mange kjedelige sider fylt med fjas og mas og prat. Jeg leste i en anmeldelse på nettsiden til Goodreads (har ikke link til anmledelsen) at Dickens fikk betalt per ord. Det forklarer hvorfor han skrev så lange bøker . . .  Om dette er sant, vet jeg ikke. Om det er det er jeg ikke overrasket. Fine skildringer, poetisk språk, humoristiske karakterer og store følelser gjør opp for tykkelsen heldigvis. I løpet av de to hundre siste sidene hender det mye uventet som jeg ikke forutså. Det liker jeg! Å lese Vesle Dorrit har tatt lang tid; det har vært en god leseropplevelse, og en mektig leseropplevelse. Dickens har som i alle bøkene jeg har lest av ham satt tålmodigheten min på prøve. Noen karakterer er som i de andre bøkene jeg har lest pappfigurer uten sjel (karakteren Dorrit er en av disse); men det er også de som er interessante med dybde og sjel slik som Arthur Clennam og hans mor med flere! Romanen forteller oss flere historier om å holde ut i motgang og tilgi andres ugjerninger.
Jeg mistenker det vil ta meg et helt liv å fullføre forfatterskapet til Dickens; slik som det til ham tok et helt liv å skrive det.

Med sine nesten 1000 sider hadde det ikke gjort meg noe om boken hadde vært lengre. Det føler jeg nå som jeg nærmer meg slutten. 

Fra mine egne notater. 



Vesle Dorrit av Charles Dickens
Nasjonalforlaget 1934
Original tittel: Little Dorrit
Del 1 har 519 sider
Del 2 har 477 sider
Kilde: Lånt på biblioteket

Smakebit på en søndag #23 DEN INDRE SAMTALEN av Torkil Berge og Arne Repål

Den indre samtalen - lær deg kognitiv terapi leste jeg ferdig den andre mai to tusen og fjorten. Den har jeg brukt nesten et år på. Jeg er alltid superstolt etter å ha fullført en sakprosa-bok.


Boka ble jeg anbefalt an en klinisk sosionom i første halvdel av to tusen og tretten.

Smakebiten er fra side.135

Målet er ikke fravær av angst eller greie å skjule angsten for andre. Målet er å kunne gjøre det en ønsker å gjøre i situasjonen, uavhengig av angsten. 

Oversiktelig bloggarkiv eller forbli ulest

Veldig ofte kommer jeg over blogger som jeg vil lese men jeg lar være av den enkle grunn at nettsiden ikke har et oversiktlig bloggarkiv.

Jeg leser blogger slik jeg leser bøker: fra start til slutt.

Et repeterende, dårlig valg jeg ser overalt er bloggarkiv som organiserer alle innlegg under måneden den er skrevet i, og det er det. Da er det umulig for den fanstastiske systematiske leseren (meg) å trykke på innlegg etter innlegg og holde enkel oversikt over hvor langt i boka,- jeg mener bloggen, jeg har kommet. I stedet må jeg rulle nedover siden og trykke på overskrift etter overskrift for å finne ut hvor lang jeg kom sist. Det er et slit.

Det har hendt (en gang) at jeg har gått så langt som å etterlyse et ryddigere arkivsystem, eller et arkivsystem i det hele tatt (det finnes de som ikke har det tro det eller ei) til bloggeren. Dette er ikke normal oppførsel. Det ble bare gjort fordi bloggen er fantastisk og et dårlig arkivsystem eller mangelen på et arkiv i det hele tatt, ikke stopper meg fra å lese akkurat den bloggen, arkiv eller ikke. Men til alle andre er det et hinder og du kan være sikker på at jeg ikke leser bloggen din da.

Jeg er helt fantastisk og alle dere bloggere vil ha meg som leser. Tro meg. Les mitt ord. Ta mitt råd. Du vil ikke angre. Eller forbli ulest.


Av og til kan jeg bli så ivrig at jeg kommenterer på alt. Det har hendt. Jeg beklager det. I ettertid har jeg alltid angret på 'mitt-bråkette-jeg'. Helst vil jeg være en stille leser med en hyggelig kommentar i måneden, cirka. Dette har gått galt og jeg er redd jeg har satt spor etter meg overalt på det store internettet. Det er skremmende å tenke på så jeg prøver å ikke tenke på det i det hele tatt. Min største skrekk er at noen skal sette seg ved siden av meg på toget (ingen utganger) og si Du er Stjernekast, du. Jeg er bla bla bla. Det må være grusomt. Jeg burde slutte å legge ved bilder av meg selv. På den måten kan jeg ikke bli gjenkjent. Det eneste problemet med det er at alle bloggene (ingen unntak) uten bilder av seg selv eller ting og tant, samme hva, er kjedelige blogger.

Jeg er ikke kjedelig. Er du.

Legg ut noen bilder av deg selv (om du er stygg eller fin, jeg bryr meg virkelig ikke) eller forbli ulest.

Ellers ønsker jeg (nesten) alle der ute et godt nyttår. Mine planer for året to tusen og tretten er:

1. Ikke dø
2. Slutte å spise godteri
3. Slutte å drikke brus 
4. Bli deiligere (kropp og sinn)
5. Skrive lister 
6. Lese bøker
7. Ikke smile så mye
8. Være fullere oftere
9. Ikke tenke så mye 
10. Drit mer faen
11. Bruke mye penger på å gå på kino. Hvilken film er ikke viktig.
12. Kjøpe et par høye sko av Jeffrey Campbell
13. Sitte mindre foran laptopen 
14. Kjøpe en ny TV 
15. Øvelseskjøre til bil minst en gang
16. Være mindre deprimert 
17. Møte opp til timene til psykologen 
18. Være modig
19. Se sesong to av Supernatural selv om det ikke faller i smak bare så folk kan slutte og anbefale det etter at jeg har sagt Sett det nå, slutt med det
20. Ikke la mine psykiske lidelser og problemer være tabu i livet (altså ikke her inne men der ute i virkeligheten). Det er ikke mine svakheter men min styrke. Bruk det positivt.
21. Mindre hemmeligholdelse mindre å tenke på
22. Fortsette å være mitt sprudlende meg 
23. Si til mamma jeg er glad i henne selv etter at hun har vært en dum gås 
24. Unngå stefar. Nok nå
25. Ikke ha dårlig samvittighet hele tiden
26. Lese mer ute, mindre inne i leiligheten 
27. Tvinge husvært til å fikse dusjen (mangler varmt vann). Nok nå.
28. Lære meg å spille piano? 
29. Strikk en 'hals'. Garnet og pinne har jeg allerede.
30. Selge den svarte kommoden
31. Mal ferdig kjøkkendøren og soveromsdøren
32. Få naboen min kastet ut 
33. Kyss mere og flere, klemme oftere.

Dette er meg inni en vintage hårtørrer i september. Jeg fikk den gratis.
Jeg er ikke så glad i ting men denne måtte jeg ha. Jeg går aldri til frisøren,
jeg gjør alt selv. Den har stått ubrukt i en måned nå og jeg har ingen steder å
gjøre av den. Mitt egoistiske meg vil ikke at noen andre skal få ha den.
Mitt minimalistiske meg vil ikke ha den lengre. Ferdig med å leke med den nå.
Mitt nyeste leketøy er en atlas-bok som jeg fikk i julegave. Den brukes flittig.
Den har jeg plass til i veska også og den er ikke i veien. Uansett, hårtørreren
er awesome for å tørke dreadsa. Å gå rundt med bløte dreads er ikke bare kaldt,
men også dumt. Det skal vi ha minst mulig av.

 

Jeg leser i april #3

Kentauren av John Updike ★★★

Dette boktipset snappet jeg opp i romanen Norwegian Wood av Haruki Murakami. Kentauren av John Updike er favorittboken til karakteren Watanabe i en tid, helt til han leser Den store Gatsby (som jeg allerede har lest). Da jeg hentet ut denne på biblioteket hadde jeg skrevet ned tittelen i min lille brune skinnbok, kjøpt på Storåsfestivalen i to tusen og åtte, og jeg lette og lette i hylla under forfattere som begynner på U i biblioteket. Da jeg til slutt slo meg til ro med at den ikke var i noen hylle gikk jeg til en datamaskin og søkte den opp, ville forsikre meg om at de faktisk har den en gang til, og jo da. Det viste seg den er så gammel at den står på magasinet, magasinet der bare eldre bøker og bøker med støtende innhold er plassert. Kentauren har riktignok noe litt spesielle seksuelle episoder, faktisk så er det en kentaur, altså halvt mann/halvt hest som (nesten) har sex med en kvinne, en Gud, selveste Venus. Bortsett fra akkurat det ser jeg ingen grunn til at Kentuaren skal være gjemt i magasinet for støtende innhold. Den regnes nok heller som gammel, tydeligvis. Den er skrevet i 1963.

Dette er en merkelig roman. Kentauren beskriver forholdet til en far som jobber som lærer på en videregående skole i en liten by i den amerikanske staten Pennsylvania og hans femten år gamle sønnen Peter. Peter skammer seg over faren sin som er så ydmyk for sine egne talenter, skryter andre opp i skyene, snakker alltid negativt om som selv foran andre og klager over livet sitt. Faren har angst og er også til tider en liten hypokonder. Han er overbevist om at han er syk og at han skal dø, og jeg, jeg tar meg selv i å tenke "er døden noe han egentlig ønsker heller enn frykter?" Sønnen ser farens hjelpeløshet under alt snikksnakket og Peter har en intens beskyttende følelse ovenfor faren. Oppi alt dette er det dratt paralleller til den greske mytologien der faren er kentauren Chiron som er forsker og underviser mennesker og andre kentaurer. Dette skillet mellom å være i Pennsylvania i 1940-årene forså å være flere tusen år tilbake i tid gjør Kentauren av John Updike til en merkelig roman. Ikke desto mindre er dette stor litteratur med sykt gode beskrivelser og metaforer, for ikke å snakke om det vanskelige forholdet mellom far og sønn som er ypperlig beskrevet. Det er så godt beskrevet at jeg kjenner meg igjen og har sympati med Peter som ikke klarer å slappe av når han er sammen med faren sin blant andre mennesker. Han skammer seg slik samtidig som han er ubeskrivelig glad i ham og vil beskytte han fra de andre, han vil ikke la noen utnytte seg av godviljen hans eller le av hans unike karakter bak den uvitende ryggen hans. For faren til Peter, Caldwell (som virkelig er en personlighet) er godt likt av elevene sine og alle i byen, men gjennom Caldwell som forteller kommer ikke dette fram; da er han håpløs og elevene vil han bare vondt. Mesterlig beskrevet av Updike, slik er det faktisk å ha angst, man har paranoia og dårlig selvtillit. Det er spot on.

Sønnens forhold til faren er fryktelig og forbausende likt det forholdet jeg hadde til moren min som tenåring (og av og til enda) og jeg overraskes av at det er noe som er mulig å beskrive, men her er det altså gjort, og det ganske bra også. Ellers er Kentauren en treg bok men jeg synes boksmaken til forfatteren Haruki Murakami ikke er så verst, vi kan like godt legge merke til litterærere henvisninger i romanene hans først som sist. Sitat:

De bleke stubbene av døgngammelt skjegg dekket kinnene og haken hans, som rim om morgenen.