Bøker lest i mars

Tempelridderen av Jan Guillou ★★★★★

Tempelridderen er nummer to i trilogien om Arn og også den klart beste (spør du meg). Det er den som inneholder alle de beste riddersekvensene, da tenker jeg på steiling med hester, sverd, krig og blafrende kapper. I like it.

Dead reckoning av Charlaine Harris ★★

Den aller siste True Blood boka som har kommet ut hittil. Hvor lenge er det til tv-serien starter igjen egentlig? Bøkene er greie de, de er jo ikke språklig sterke eller spesielt gode i seg selv. De er underholdene. Eneste husmorporno jeg leser. Jeg kan ikke forstå at forfatteren bruker et år på å skrive hver bok, ærlig talt, så enkle og usannsynlige som disse bøkene er skulle vi tro hun kunne skrive i hvert fall tre stykker i året. Jeg hadde lest de alle sammen jeg. Nå må jeg sitte her og vente på både neste bok og på at tv-serien skal begynne igjen. Det var derfor jeg begynte på bokserien, fordi savnet ikke skulle bli så stort selv da serien tok en pause. Det fungerte også, bøkene hjalp, men hva hjelper det, nå sitter jeg her og savner både bok og tv-serie.

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese ★★★★★★

Denne liker jeg skikkelig godt. Det er den eneste romanen Wiese har gitt ut bortsett fra en novellesamling han har gitt ut. Jeg kjøpte denne for tjue kroner på et bruktboksalg. Nå som jeg har en del bøker jeg eier og som jeg har lest, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med dem. Vanligvis når jeg har lest ut ei bok som er min gir jeg den bort til en bruktbutikk eller noen andre som vil ha dem. Jeg får gjøre det en dag, putte de i en sekk og ta de med til en bruktbutikk. Jeg har jo en del klær jeg ikke vil ha lengre også. Bort, bort med overfladiske ting!

Riket ved veiens ende av Jan Guillou ★★★

Guillou virkelig imponerer meg. Det er måten han skriver på, det er så flytende, så lettvint og samtidig intelligent. Språket til Guillou er en tøffing, hvis språk kan være en person og ha en personlighet. Jeg har lest Ondskapen av samme forfatter, den kommer jeg aldri, aldri til å glemme og nå har jeg lest hele trilogien om Arn også. Fortsatt er det en oppfølger jeg må lese, "Arven etter Arn" men i den er Arn så klart død. Det er måte på hvor lenge en person kan leve.  Den siste boka, Riket ved veiens ende er den dårligste og det er fordi den også er den kjedeligste. Flott slutt, ikke noe å si på den.

La de gamle drømmene dø av John Ajvide Lindqvist ★★★

Gjett om jeg har gått og ventet på denne! Jeg har vært skikkelig utålmodig også, så utålmodig at jeg skrev e-post til forlaget og spurte når den skulle bli oversatt og komme ut i Norge. Jeg fikk fort svar og beskjed om at den skulle komme ut i februar. Nå er mars snart over og jeg har endelig lest den. Jeg har lest alle bøkene av Lindqvist som har kommet ut i Norge og ellers i verden tror jeg? Jeg leste nemlig på Wikipedia at han skulle gi ut noen noveller med andre forfattere fra utlandet i en felle skrekksamling. Jeg vet ikke om det har hendt enda og om det blir gitt ut på engelsk eller hva. La de gamle drømmene dø er ok, jeg ble ikke skuffet og jeg ble heller ikke imponert. Fort lest og antagelig fort glemt. Ikke sånn som Menneskehavn, den skal jeg aldri glemme, den var skrekkelig skummel. Les den!

Mockingbird Wish Me Luck av Charles Bukowski ★★★★★

Jeg skal være helt ærlig og fortelle at jeg leser nesten ikke blogger, jeg har aldri funnet mye underholdningsverdi i dem. Her kommer et stort men: jeg leser fast bloggen til to personer. Den ene er min venninne og den leser jeg fordi jeg så klart er glad i min venninne og det er mer enn nok til at jeg synes at uansett hva hun skriver så interesserer det meg. Den andre personen er en ordentlig boknerd og hennes blogg har jeg lest nesten alt av. Jeg har kommet til januar to tusen og tolv i arkivet hennes nå. Jeg likte det jeg leste og da bestemte jeg meg for å lese den som en bok, fra start til slutt. Absolutt alt. Når jeg først gjør noe gjør jeg det ordentlig. Kommer jeg en dag til å finne flere blogger som interesserer meg og inspirerer meg kommer jeg til å gjøre det samme med dem; lese alt fra start til slutt. Uansett, dette boktipset tok jeg fra bloggen hennes sammen med Norwegian Wood av Haruki Murakami, Fremmedordbok for kjærester av Xiaolu Guo og Drit i døden her er Dan Turell av Dan Turell som jeg enda ikke har lest men som står i bokhylla mi. Og flere bøker kommer det til å bli, ikke fordi bøkene hun elsker som jeg hittil har lest har blitt noen favoritt hos meg, men fordi de er gode nok. Jeg har også hermet henne med at jeg har et sitat på høyresiden av bloggen min, dog ikke samme sitat så klart. Jeg har også hermet henne med å ha et innlegg i måneden med alle bøkene jeg har lest i den måneden. Jeg har ikke lest andre bokblogger, jeg aner ikke hvordan de gjør det. Jeg har også grå skrift og hvit bakgrunn, den enkleste blogg utformingen, men ærlig talt, det hadde jeg kommet til og hatt uansett. Jeg malte hele leiligheten min snøhvitt for svarte, jeg elsker hvitt, jeg får ikke nok av hvitt i interiør. Bortsatt når det kommer til klær, der hater jeg hvitt. Jeg synes hun er original og flink til å skrive og hun inspirerer meg på flere måter. Men mest av alt tror jeg at jeg liker å lese bloggen hennes fordi hun minner meg om meg selv. Så original kan hun derfor ikke være, og ikke jeg heller. Mocking bird wish me luck er kjempe bra! Les den. Det var en sann fryd å lese disse diktene. Jeg tror forfatteren har sittet og sett ut av vinduet på varme dager og observert folk og dyr som har gått forbi og skrevet dikt om det han så. I dagene framover kommer jeg til å blogge flere av diktene hans som innlegg, for så begeistret er jeg.

Pixley Mapogo av Tore Renberg ★★★★★

Tore, Tore, Tore; du er morsom du! Pixley Mapogo er hysterisk. Jeg lo faktisk høyt, jeg gjorde det. Det gjør jeg nesten aldri når jeg leser. Spesielt lo jeg da Jarle kalte sin egen penis for kuk da han sto på toalettet og ville bli fort ferdig med å pisse. Sykt bra hvor han Renberg skriver, og de karakterene hans, de er jo bare til å bli glad i. Pixley Mapogo er bedre enn Charlotte Isabel Hansen, dårligere enn Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim. Da gjenstår den nyeste Dette er mine eldre dager. Jeg hadde den i hylla men måtte levere den tilbake på biblioteket for det var noen andre som ville låne den også. Hørt på maken. Pixley Mapogo er forresten den første Jarle boka jeg leser, de tre første hørte jeg på lydbok. De var fine å ligge i senga og lytte til. Renberg har det med å strekke ut øyeblikkene, holde tilbake litt vel lenge, virkelig holder leseren på pinebenken. Plutselig tar han deg med tilbake til barndommen til Jarle, og du må sitte der og vente på at han skal bli ferdig med bleiene før du får vite hva som hender videre der boken egentlig foregår. Jeg kommer alltid til å forbinde Tore Renberg med det; det å dra ut øyeblikkene så lenge som mulig.

Jeg & Ullrikk

I 2010 skulle jeg gå på lykkepiller og det hadde jeg ikke spesielt lyst til. Jeg kjøpte en hundevalp i stedet. Lykke på fire poter!Jeg kaller han lykkepillen min selv om jeg kjøpte han til mamma. Jeg låner han av og til.

                                                     

Ullrikken.

Meg i desember 2011.

Her sitter vi ute på verandaen sommeren 2010.

Dette bildet er tatt vinteren 2011.

Oss i februar 2012.

Dagen derpå og Dan Turell

Dagen derpå og forfatteren Dan Turell går ikke sammen, det blir helt feil. Dan Turell og jeg fikk en helt vanvittig dårlig start, det tok meg noen dager før bokpermen endelig er åpnet på nytt. Det var lørdag den 17. mars, nei vent, vi begynner med fredag den 16. Jeg og S hadde en vennedate, vi skulle tegne og drikke rødvin. Vi hadde forberedt oss godt, ordentlig godt til å være oss faktisk, vi dro på polet noen dager i forveien og handlet vin. Vi hadde bestemt oss lenge før, vi skulle ha rødvin, ikke hvitvin. Vi skulle kjøpe en flaske hver som ingen av oss hadde smakt før. Da fredagen kom dro vi til og med på biblioteket og plukket oss ut noen bøker vi kunne trekke inspirasjon fra, to bøker med bilder og tekst av all verdens dyr, en liten bok som forklarer hvordan du tegner fugler og en kunstbok med bilder av og tekst om min favoritt kunster Alphonse Mucha. Som vi kanskje skulle ha forutsett ble det ikke spesielt mye tegning den kvelden. Vinen ble drukket, og til å være tilfeldig utvalgt blant hyllene, plukket etter hvilke etiketter som snakket mest til oss, var rødvinene skikkelig gode. Min var best synes jeg, noe lettere enn S sin som jeg ikke husker hva heter. Jeg skal kjøpe den flere ganger, den heter My World Australia Shiraz Cabernet Sauvignon.  S kom sprudlende bort til meg inn i polet og sa "denne må du ha Heidi, den har bilde av kart på seg", og siden jeg er i "kart modus" fortiden måtte jeg ha den. Jeg husker ikke hvilken vin S drakk, eller hvordan etikken så ut. Nå er ikke jeg noen vin kjenner, jeg drikker gjerne glasset med vin du setter foran meg, men ikke spør meg hvordan den føles i ganen, da burde du være rask, for mest sannsynlig ligger vinen allerede i magen min og jeg er på vei til å tenne meg en ny røyk. Det ble en kjempe fin kveld selv om det ble lite tegning. Jeg dro til og med ut på byens beste utested etterpå, en liten kafé (på dag og kveldstid) og pub (på kveldstid og natt i helgene) og dro lykkelig hjem i halv tre tiden på natten. Jeg hadde ikke vært ut på byen nesten to år. En kveld jeg kommer til å huske, ikke bare fordi jeg ble sjekket opp av byens mest majestetiske katt, og jeg faktisk tegnet (noe jeg aldri gjør), og S og jeg lo masse og hørte på plata On this perfect day av Guilt Machine og The Human Equation av Ayreon, men også fordi da jeg la meg om natten var jeg så glad fordi jeg kunne ikke huske sist jeg hadde fått så mange klemmer av så mange personer på en kveld.

Da jeg våknet neste dag hadde jeg fryktelig vondt i hodet og var ellers i dårlig form av andre grunner enn av vinen. Jeg la meg i sengen og plukket opp den ene av bøkene jeg hadde lånt på biblioteket da jeg var der dagen før med S; Drit i døden, her er Dan Turell. Jeg begynte å lese det første diktet i boka og jeg ble fryktelig svimmel. Sakte men sikkert begynte rommet å bli uklart i kantene. Jeg begynte å svette mens ordene fløt rundt i hodet mitt og jeg prøvde å skape en mening ut av det jeg leste. Det begynte å prikke i fingrene, i ansiktet, i brystet. Jeg var på vei til å besvime. Jeg dyttet boka ut av senga og la meg, la meg under dyna, noe jeg aldri gjør, hodet mitt stikker vanligvis alltid opp av dyna. Jeg ga fra meg et høyt klynk, jeg gjorde faktisk det. Og der lå jeg lenge og bare pustet gjennom nesen og prøvde å få pusten under kontroll. Her er deler av diktet som fikk det til å gå rundt for meg tidlig en lørdag morgen dagen derpå:

Vilkårlig bevegelse
i sirklende felt

(Uvilkårlig bevegelse
i papiret)

Sirklende vilkår
i bevegelige felt

Sirklende felt
bevegelige vilkår

Bevegelige sirkler vilkårlige
felter

Hallusinerte setningsslanger bukter seg opp og ned på arket
forsvinner dypere inn i seg selv
og danser i kjeder omkring sine egne ord
helt til det er umulig å skjelne mellom grunnlag og overbygning
en handling oppstår i beskrivelsen og den beskrivelsen blir
                                                                                  en  ny handling

Her blir jeg mektig sjekket opp, og ja, jeg falt. Se hvor Ivan byr seg frem!

Her er den beskjedne rosen jeg rakk å tegne før vinen var drukket opp.

Her etterligner jeg og pusen maleriet The creation of Adam.

I think she cried at my funeral. It's not that I'm conceited or anything, but I'm pretty sure. Sometimes I can actually picture her talking about me to some guy she feels close to. Talking about me dying. About how they lowered me into the grave, kind of shrivelled up and pitiful, like an old chocolate bar. About afterwards the guy fucks her, a fuck that's all about making her feel better.

Fra novellen Kneller's happy campers av Etgar Keret.

Etgar Keret med ny bok

Her for leden dag, nærmere bestemt sist torsdag, fant jeg ut gjennom en nyhetsoppdatering av Etgar Keret på facebooksiden hans at han har gitt ut en ny bok! Den heter Suddenly, a Knock on the door. Den skal jeg ha! Jeg tviler sterkt på at noen biblioteker i Norge kommer til å kjøpe inn denne, så langt har det vært et lunken utvalg og da tenker jeg ikke bare på mitt lokale bibliotek som har bare har et av hans verk (den heter busssjåføren som ville være Gud), men også alle andre bibliotek i Norge som det kan fjernlånes fra. Etgar Keret er absolutt en av mine favorittforfattere. Han skriver korte, absurde noveller der det er helt vanlig hvis et troll plutselig går forbi deg på gaten. Jeg digger det, jeg digger humoren, den svarte svarte humoren. Og det jeg vil lese som ikke kan lånes på biblioteket kjøper jeg selv. Jeg har enda ikke lest Dad runs away with the circus, de oversatte Åtte proent av ingenting og Gaza blues, men de to siste tror jeg faktisk jeg kan fjernlåne fra et sted, jeg har bare ikke kommet med "dit" enda. Jeg leste nemlig mange Etgar Keret bøker etter hverandre i fjor høst og jeg ble lei. Mange av novellene i disse verkene jeg enda ikke har lest har jeg nok allerede lest på engelsk flere steder og ganger, det har seg slik at selveste Etgar Keret utgir den samme novellen i flere novellesamlinger, og på den måten når jeg skal lese alle utgivelser han har gitt ut på engelsk og norsk ender jeg opp med å lese samme novelle en, to, tre kanskje fire ganger (!). Men det gjør ingenting for jeg liker Etgar Keret. Veldig godt.

Edgar Keret.

New Zealand

jeg lærer meg kart og leser tilfeldig i La de gamle drømmene dø av Lindqvist at New Zealand består av to øyer som til sammen er større enn Storbritannia. Jaså. Jeg går bort til verdenskartet på veggen min, og ja, se der ja. På de to øyene finnes vist alt fra regnskog til snødekte fjellmasser og tundralandskap, vent, tundralandskap? Hva er det? Tundra gjør at jeg tenker på vulkaner og det er helt sikkert ikke riktig. Jeg søker litt på nettet og forstår at det er helt riktig å si at tundra landskap ikke har noe med vulkaner å gjøre. Hvis jeg har forstått det riktig har tundra noe med å være "skogløst" å gjøre, og det er skogløst fordi temperaturen er veldig lav i jorden og plantelivet er smått og sårbart. Da tenker jeg på myrene som Frodo, Sam og Gollum beveger seg over, der så det fryktelig tundra ut spør du meg. Og faktisk, det står videre, det meste av Ringenes herre er jo innspilt i New Zealand, noe jeg visste fra før. Noe annet som er gøy å tenke på er at New Zealand er så langt borte fra Norge som du kommer, det er helt på den andre siden av kloden.

I Go Back to May 1937

Dette diktet hørte jeg for første gang i en av mine absolutte favoritt filmer; Into the wild som jeg har sett minst en gang i måneden i et halvt år nå, jeg plukker fram filmen og ser den fra start til slutt stadig vekk. En gang lånte jeg filmen bort, og det gikk en uke, men det gikk ikke, jeg måtte dra og  hente den igjen, jeg måtte ha den nær meg, jeg måtte se den en gang til, og det med en gang. Jeg tenker Christopher McCandless kunne vært meg, jeg tenker jeg forstår han, jeg forstår hva han gjorde, jeg innbiller meg jeg forstår hvorfor også. Jeg tenker at jeg har på en måte gjort det samme selv. Jeg tenker det kunne vært meg. Diktet er forresten å finne i boka Gold Cell av Sharon Olds, en bok jeg ønsker meg. Sean Penn, regissør av Into the wild spurte om ikke Sharon Olds, dikteren, kunne bli med å hjelpe til med filmen, hjelpe til å sette sitt særpreg på den med sine vakre ord. Fanen i bloggen min er også tatt fra Into the wild.

I see them standing at the formal gates of their colleges,
I see my father strolling out
under the ochre sandstone arch, the
red tiles glinting like bent
plates of blood behind his head, I
see my mother with a few light books at her hip
standing at the pillar made of tiny bricks with the
wrought-iron gate still open behind her, its
sword-tips back in the May air,
they are about to graduate, they are about to get married,
they are kids, they are dumb, all they know is they are
innocent, they would never hurt anybody.
I want to go up to them and say Stop,
don't do it - she's the wrong woman,
he's the wrong man, you are going to do things
you cannot imagine you would ever do,
you are going to do bad things to children,
you are going to suffer in ways you never heard of,
you are going to die. I want to go
up to them there in the at May sunlight and say it,
her hungry pretty blank face turning to me,
her pitiful beautiful untouched body,
his arrogant handsome blind face turning to me,
his pitiful beautiful untouched body,
but I don't do it. I want to live. I
take them up like male and female
paper dolls and bang then together
at the hips like chips of flint as if to
strike sparks from them, I say
Do what you are going to do, and I will tell about it.

5 millioner mennesker i Norge

Soundtrack: Kaizers Orchestra - Dieter meyers inst


Mandag den 19 mars er dagen det er 5 millioner mennesker bosatt i Norge. Den samme mandagen har jeg min aller første time til psykolog, en time jeg har utsatt i flere år. Der jeg sitter i sofaen begynner jeg å le, "dette har jeg utsatt lenge, og dagen Norge runder 5 millioner mennesker er dagen jeg endelig er her." Da jeg satt der, i en hytteblå sofa, skjelven, pulsen dunker så hardt jeg er sikker på at blodåren i halsen skal sprenge og blod fosse ut, tar jeg meg selv der jeg sitter i å prøve å virke så normal som mulig. Jeg til og med løy et par steder, for å virke mest mulig normal. Det er absurd, jeg sitter jo akkurat der i sofaen fordi jeg ikke er normal, fordi jeg ikke fungerer normalt. Og der sitter jeg og later som jeg er normal. Jeg ler, jeg smiler, "dette har jeg utsatt lenge, og dagen Norge runder 5 millioner mennesker er dagen jeg endelig er her."

Jeg har kjøpt meg et verdenskart

Jeg har kjøpt meg et verdenskart som henger på veggen. Nå skal jeg bli drit god på kart, nå skal jeg ikke sitte og nikke og smile når folk snakker om land og strand, jeg skal lukke øynene og se; se hvor det ligger.