søndag 10. mai 2015

ANNA FRANKS DAGBOK - DENNE GANGEN LESTE JEG DEN UT


Omslaget på min utgave som
jeg skannet.

Jeg håper at jeg kan betro deg alt, slik jeg aldri har kunnet betro meg til noen før. Og jeg håper du vil bli en god støtte for meg. 


Side 9.



Slik begynner Anne dagboken sin. Hun fikk rett i det. På innsiden av permen - fremst - er det skrevet med min barnslige håndskrift. Det står boken tilhører storesøsteren min. Mulig den gjorde det, antagelig - men nå er den min og skal fortsette å være det. Et stort stykke litteratur. Den vil jeg ikke selge eller gi videre som jeg gjør med de fleste bøkene mine etter å ha lest dem. Boken har også en slags verdi siden den er så gammel og er fra barndommen min. Jeg var vel rundt 11-12 år den første gangen jeg leste i Anne Franks dagbok. Jeg husker jeg kom veldig langt i den også, og med tanke på eseløret som fortsatt sto i da jeg plukket den opp nå kom jeg godt over halvveis. Jeg ga den opp den gangen fordi jeg syntes den var kjedelig. Det syntes jeg ikke denne gangen. Nå leste jeg den helt ut. Fra begynnelse til slutt. Endelig.


Jeg vil leve videre, også etter at jeg er død. 


Fra side 300.



Anne Frank. Bildekilde.


Jeg har ofte vært nedslått, men har ikke gitt opp håpet. Jeg ser på denne tiden da vi må være i dekning, som et farlig eventyr, en romantisk og interessant opplevelse. I dagboka beskriver jeg alt det vi savner på en underholdene måte. Jeg har nå engang bestemt meg for at jeg vil leve et annet liv enn jenter flest og et annet liv enn husmødre siden. Det er en god begynnelse på det interessante, og derfor, bare derfor, må jeg le av det komiske i situasjonen selv i de farligste øyeblikkene. Jeg er ung og har ennå mange skjulte egenskaper. Jeg er ung og sterk og opplever det store eventyret, sitter midt oppe i det og kan ikke klage hele dagen fordi jeg ikke får more meg! Jeg har fått mye fra naturens hånd: Jeg er glad av vesen og munter og sterk. Hver dag føler jeg at jeg vokser inne i meg, at befrielsen nærmer seg, hvor vakker naturen er, hvor gode menneskene rundt meg er, og hvor interessant og morsom denne opplevelsen er. Hvorfor skulle jeg være fortvilet da? Din Anne M. Frank. 


Fra side 334.



På baksiden av boken står det "En skildring av en jødisk families skjebne under annen verdenskrig". Det er en ung pikes beretning om de to årene de levde i dekning for nazistene. Lenge trodde jeg de gjemte seg i Tyskland men vet nå de bodde og var senere i skjul i Amsterdam. Det som gjør denne boken så ekstremt sterk er at vi vet hvordan det endte med Anne Frank før vi begynner på dagboken. "Fra den 12. juni 1942 til den 1. august 1944 skrev Anne Frank". Den 4 august 1944 ble de åtte som lå i dekning arrestert. Kan du tenke deg å være innestengt innendørs med to hele familier under de sterkeste, mest hormonelle årene i ditt liv? For et mareritt. Anne Frank døyvet smerten ved å skrive skrive skrive. I dagboken. Hun studerte også flittig. Hun var ikke i tvil om at hun skulle begynne på skolen igjen og da ville hun ikke ligge etter. Tenk (!) hvor en flittig jente hun var. Arbeidsom, begavet og flink. Søsteren til Anne var også en intelligent ung dame.



Far har tømt en kartotekskuff for Margot og meg og satt inn kort, der det ikke er skrevet på baksiden. Det er bokkartoteket vårt. Vi skriver nemlig opp de bøkene vi har lest, hvem som har skrevet dem og datoen vi leste dem. 


Fra side 115.



Bildekilde. 



Det blir å sulte. Men alt er bedre enn å bli tatt.
Din Anne M. Frank.
 



Fra side 358.



Anne Frank fikk dagboken i fødselsdagpresang før de la seg i skjul. Alle i huset hvor de gjemte seg visste at hun skrev dagbok. Hun ble oppmuntret til det. En sjelden gang leste hun opp fra den til de andre som underholdning. Hun skriver godt, utrolig godt. Både for alderen men også generelt. Jeg kan godt forstå flere har mistanker om at dagboken er falsk, at faren hennes har skrevet den. Men jeg tror ikke det. Jeg tror jenta var flink. Usedvanlig flink. Hun skriver til dagboken som om den var levende. Det er virkningsfullt. Den tretten år gamle Anne Frank savner å ha en nær venninne. Derfor skriver hun til Kitty, dagboken. Senere skrev Anne for ettertiden, mer bevisst på at den skal publiseres og leses av andre etter krigen. I begynnelsen er Anne opptatt av gutter. Hun er et svært bortskjemt barn som kommer fra en rik og populær familie. Senere, der de ligger skjult i hjertet av Amsterdam forandrer hun seg. Hun er fortsatt opptatt av følelser og gutter. Men hun blir mer seriøst og selvbevist. Hun modner. Faren sin forguder hun, søsteren er hun sjalu på og moren nærmest hater hun. Men det er moren sin hun elsker mest, for det er de vi kritiserer mest og bruker mest energi på vi bryr oss mest om. Jeg husker det selv fra jeg var på hennes alder; jeg brukte så mye tid og energi på å hate mamma fordi jeg elsket henne så uendelig høyt. Det er vondt å rive seg løs!



I kveld vasket jeg håret til mor. Det er ikke så enkelt i disse tider. Vi må klare oss med en klissen, grønn såpe, for det fins ikke sjampo, og dessuten er det umulig å gre ut håret ordentlig, for det er bare ti tinder igjen i familiekammen vår. 


Fra side 132.


Anne kaller seg selv frøken kvekk-kvekk-vekk for hun er så glad i å prate. Hun skriver med humor når hun beskriver deres tilværelse innestengt, uten mulighet for å gå ut. Hun bruker tiden godt ved å lese mange bøker og gjøre lekser. De begynner som syv mennesker i skjul sammen; senere kommer en åttende, en mannlig tannlege som Anne må dele soverom med. Stakkars! Selv måtte jeg dele soverom med mamma til jeg var tretten da vi var fattige og bodde i en liten leilighet. Jeg føler så med Anne som nesten aldri får være helt alene, alltid omringet av mennesker i rundt seg. Når jeg leser er jeg overrasket over hvor dårlig skjult de er. De bor i bakværelsene i bygningen der kontorene til faren hennes arbeidet før er! Det eneste som skjuler dem fra omverdenen er en dør med et skap foran! Og de bråker, de lager lyder hele tiden og klarer ikke å la være å se ut av gardinene eller å gå ned på kontorene om morgnene, ettermiddagene, kvelden og natten! Herrigud, det er ikke rart de ble oppdaget.



Kjære Kitty,

for et par uker siden begynte jeg å skrive en historie, 
noe som er ren fantasi, og det gir meg så mye glede.
Din Anne. 


Fra side 159.



Anne har tenåringsangst og hormonene herjer. Hun skravler som en høne og er frekk til de andre. Hun gråter til dagboken sin. Det er lett å kjenne seg igjen fra da man selv var tretten og fjorten gitt. Hun skriver om konfliktene mellom de to familiene som gjemmer seg pluss tannlegen. Hun beskriver krigen utenfor. Men mest beskriver hun krigen innenfor mellom familiene!
Når som helst kan de bli avslørt. Det er nervepirrende. De må hele tiden være så stille som de kan for å ikke avsløre gjemmestedet. Likevel glipper de hele tiden.. Og der sitter jeg og vet hvordan det ender og likevel har jeg hjertet i halsen! Dagboken er vanskelig å legge fra seg. Den er mye lettere å lese enn jeg husker den fra da jeg var liten. Jeg var vel for ung til å lese den. Det sier litt om Anne; at enn må være eldre enn henne for å forstå hennes ord og situasjon. Det hadde hun likt å få høre for hun var veldig veslevoksen. Jeg føler jeg skjenner henne. Når de har vært i dekning i over 1 år forelsker Anne seg i gutten Peter som bor på loftet. Dette er ganske kjedelig lesning. Anne skriver pompøst og dramatisk om sine plutselige følelser. Det var her jeg sluttet å lese da jeg var yngre. Når jeg ser tilbake nå forstår jeg meg selv godt. Det er virkelig kjedelig. Anne ønsker seg en karrière, ulikt hennes mor. Hun ønsker å bli forfatter eller journalist. Det ble hun.



Jeg er kommet så langt nå at det ikke spiller noen rolle for meg om jeg dør eller lever. Verden vil sikkert snurre videre også uten meg, og jeg kan ikke verge meg mot det som skjer. Jeg lar det gå som det går og gjør ikke noe annet enn arbeidet mitt og håper at det ender godt. Din Anne. 


Fra side 225.



Anne Franks dagbok
Oversatt av Tormod Haugen
Aschehoug
2. Opplag, 1997
Originalens tittel: Het Achterhuis, Dagboekbrieven 12 juni 1942 - 1 augustus 1944
395 Sider
ISBN 82-03-24135-2
Kilde: Min egen


Bildekilde. 


Jeg har også en:

SITATBLOGG 

og en

MUSIKKBLOGG 


Ullrikk har flyttet inn hos meg. Her har han jo vært mye før og føler seg som hjemme. 

Har du lest Anne Franks dagbok? Eller skal du det?
Har du sett noen av filmatisering-ene av den?
Har du lest noen annen sekunder litteratur om Anne Frank?
Har du besøkt bygningen der de gjemte seg i Amsterdam? Det ønsker jeg, ååå!







søndag 3. mai 2015

Liebster Award

 Soundtrack: Platen Beekeeper av Rangleklods.



På bloggen til Line har hun svart på en liste med spørsmål. Jeg kopierte og limte inn spørsmålene fra henne:



1. Vad läser du just nu?

Akkurat nå leser jeg Jokeren av Lars Saabye Christensen. Den har jeg arvet fra stefaren min. Ikke at han er død altså. Det er min første bok å lese av Saabye. Den er virkelig mørk! Ved siden av hører jeg den tunge Silmarillion av Tolkien. Den låner jeg på biblioteket og formatet er CD-plater. Lytter litt hver kveld før jeg sovner. Det er kos. Boka Silmarillion har jeg lest i trykt bokform før. Den eier jeg og den står pent og fin i bokhylla med resten av bøkene til Tolkien. Tolkien hjerte hjerte hjerte. 



2. Vilken av de böcker du läst hittills i år har du tyckt bäst vs sämst om?

Så langt i år har jeg fortært tjuefem titler. Det er ni lydbøker, åtte tegneseriehefter og syv bøker. De jeg har likt veldig godt er tegneserien Alvefolket, seriebøkene om Sookie Stackhouse, biografien om Hamsun (Svermer og erobrer), Anne Franks- dagbok, Eigil Bonde fra Heim og Rundomrask (ny favoritt!) av Tolkien; til slutt den siste jeg har lest som er På vegne av venner av Schau.
De jeg rett og slett ikke har likt er Før jeg sovner av S. J. Watson, og boken Og været skiftet og det ble sommer også videre av Pedro Carmona-Alvarez.



3. Vilken genre föredrar du och varför?

Jeg leser så allsidig at det kan jeg ikke svare på. 



4. Vad är det som får dig att fastna i en bok?

Språket. Har ikke boken et godt språk har den ingenting. 



5. Vem är din favoritförfattare?

Før var Anna Gavalda en favoritt men etter å ha lest hennes siste er jeg ikke så sikker lenger. Hun har blitt så svulstig.. Svulstig har hun alltid vært, det er sant. Kan være jeg som har forandret meg? Andre favoritter som fortsatt står stødig er Etgar Keret, Tolkien, John Ajvide Lindqvist, Stephen Chbosky, James Baldwin, Ola Jostein Jørgensen, Jan Guillou,Didrik Morits Hallstrøm, Lina Undrum Mariussen, Reif Larsen, Helen Dewitt og Susanna Clarke. Alle favorittforfatterne mine lever enda bortsett fra Baldwin, må han hvile i fred. Herrigud, jeg holdt på å glemme Charles Bukowski, digger ham! Han er også død. 



6. Om du skulle åka iväg på en resa ikväll och stanna borta i några veckor: vilka böcker hade du packat ner i väskan?

Jeg hadde så klart tatt med de jeg allerede holder på med: Jokeren og Silmarillion. I tillegg hadde jeg tatt med boka med tre romaner i seg av Johan Falkberget fordi det er de romanene som har stått lengst ulest i bokhyllen, og fordi de er på årets planlagte leseliste.
Jeg tror det hadde vært lesestoff nok for noen uker, men for sikkerhetsskyld hadde jeg tatt med When God Was a Rabbit også. Den står også i bokhyllen og er en av dem som har stått der lengst ulest. Jeg liker å lese bøker i den rekkefølgen de flytter inn hos meg forstår du. På den måten blir ingen forbigått. Det er jo ingen vits i å ha bøker om de ikke har blitt lest? Bøker er ikke til pynt for meg. De samler støv og tar plass. Etter å ha lest de vil jeg helst kvitte meg med de fleste av dem. Men det er ikke så lett det heller faktisk. 



7. Brukar du läsa om gamla favoriter?

Ja. 



8. Vilken årstid får du mest läst?

Leser året rundt. 



9. Vilken klassiker skulle du vilja läsa men har inte hunnit med/tagit tag i ännu?

Det er så MANGE. HVOR SKAL JEG BEGYNNE ... This Side of Paradise av F. Scott Fitzgerald, On The Road av Jack Kerouac, Naked Lunch av William Burroughs, Animal Farm av George Orwell. Jeg kan fortsette for alltid. 



10. Föredrar du fysisk bokhandel eller nätbokhandel?

Fysisk bokhandel fordi det er autentisk. Liker også følelsen av å bestille på nett, fordi det kiler i magen når jeg åpner pakken jeg finner i postkassen akkurat som på juleaften. Så langt i år har jeg kjøpt og lastet ned to bøker med mobilappen Audible, kjøpt en bok brukt hos Amazone, kjøpt og lastet ned to bøker fra nettsiden ebok.no og kjøpt to bøker hos min lokale bokhandel i hovedgata i byen. De to bøkene forhåndsbestilte jeg og kjøpte på Mammutsalget. 



11. E-bok eller tryckt bok? Varför?
Trykt bok. Mer autentisk det også. Men jeg leser raskere på skjerm! 




For å sitere Line: "Normalt er det nå jeg skal tagge 11 venner, men jeg velger heller å si.. Vil du svare på spørrsmålene.. Så do it "



Da jeg dro på metallkveld med konserter i blå parykk, rosa caps og rosa sko. 



lørdag 2. mai 2015

DILLER I MARS OG APRIL


Diller ja, ehh! På siden av skapet mitt, som er vendt mot siden av pulten min på mitt lille, trange, klaustrofobiske soverom er det hengt opp en avrevet lapp med linjer. På den står det diller jeg noterte ned underveis i mars. Der har jeg skrevet:


  • Vaffel

Dette husker jeg. Posevaffel. Det smakte grusomt. Jeg hater meg selv.


  • Fast And Furious-filmene

I løpet av tre dager så jeg og Kine alle seks filmene. Det var intenst. I april dro vi og så den siste på kino. Den var bra. Da vi sto på parkeringsplassen i kjelleren etter filmen kom to ungdommer i en gammel, stygg Volvo, klinka til på gassen og prøvde, ha ha, å sleive seg lekkert i svingene under i parkeringshuset. Ha ha lo vi, Det der imponerer ikke oss som har sett syv Fast And Furious-filmer på kort tid. Ingenting imponerer oss på veien lenger.


  • Gå på kino.

Jeg så to filmer i mars. Hadde som vanlig ikke råd til det.


Flere diller skrev jeg ikke ned i mars. I april skrev jeg ikke ned noen diller i det hele tatt. Jeg husker ikke mye fra mars og april. Dagene bare gikk. I april har jeg så og si ikke gjort noe tror jeg. Bodd i en hule kanskje. I påska var jeg syk og det tålte jeg ikke. Jeg var så STRESSET. Jeg våknet og la meg med panikkangst og ringte mamma og gråt på telefonen fordi jeg aldri ble frisk og jeg hadde ikke tid, hikst hikst. Ikke hadde jeg råd til å gå til legen å få medisiner heller.

Jeg husker jeg fullførte et jobbintervju, gikk med nerver i halsen, gråt når jeg pratet med venninner fordi jeg syntes livet var så vanskelig. Så fikk jeg jobben og ventet og ventet på å komme i gang. Da dagen endelig kom slo kroppen seg vrang og jeg var i tillegg helt utslitt av all ventingen og pratingen. Så jeg takket nei, til slutt, sto på kravene mine og fortsetter der jeg jobber nå.

Hvordan normale mennesker våkner uten å være livredde er meg et mysterium. Mars og april har bare vært nerver og tårer og høy puls. Utslitt. Jeg har ikke gitt opp og er med godt mot. Men alle som kjenner meg regner ikke med meg lenger. Jeg møter ikke opp til avtaler og er evig lei for det. Men jeg er gummi. Gummi på tur med hund som har flyttet inn. Hunden er like nervøs som meg og bjeffer på alt og alle. Den nervøse holder nå på å trene den enda mer nervøse i å være trygg når den er ute blant folk. Det tragikomiske er at jeg er absolutt ikke trygg ute blant folk og er helt enig med hunden og har mest lyst til å sette meg ned på rumpa og bjeffe med ham.
Men det går da fremover. Vi snorker unisont, hviler oss begge to når vi ikke er ute og øver oss på å befinne oss i en verden med ting og mennesker vi ikke liker. Husarbeid blir totalt oversett. Det er bare senga som blir skiftet på jevnt og trutt. Med våren kom lyset og jeg myser med øynene og later som om jeg ikke ser de skitne veggene som brukte å være hvite. Kosten og feiebrettet blir tatt i bruk i stedet for støvsugeren. Oppvasken taes i skippertak der det stables i tre meter i høyden på benken for å tørkes.

Livet går sin gang. Hvordan vanlige mennesker våkner uten panikk er meg et mysterium. Jeg er redd hele tiden.

Men noe må jeg ha gjort i april. I følge IMDB har jeg sett femten filmer. Jeg har lest noen bøker. Knut Hamsun og Anne Franks dagbok. Nå leser jeg min første bok av Lars Saabye Christensen, den er svart som faen. Jeg bruker å like tragikomiske bøker, svarte bøker; men denne er faktisk for mye for meg. Jokeren heter den.





Funnet på Tumblr. Slik har jeg det ikke hjemme.
Her er det lite og trangt. 

Ååå om jeg bare fikk det til! 


På innsiden ser jeg slikt ut. 

"Jeg kommer bare frem for å gå tur hvis jeg slipper å ha på
meg sele, og hvis du lokker meg frem med leverpostei."
Du skal få leverpostei, men sele må du ha. Når selen er på løper han til
døren. Han elsker å gå tur men er veldig sta angående selen som
ikke gjør vondt og som tar 2 sek (!) å ta på. Raring..


Slik ser jeg ut på innsiden #2.

Tøysko og skog er sant. 


Når jeg er ute får jeg ligge på bord. 

Slik ser jeg ut på innsiden #3. 

lørdag 25. april 2015

PÅ VEGNE AV VENNER AV KRISTOPHER SCHAU - LEST I EN SITTING

Soundtrack: 
1. Lonely Girls av Daniel Nordgren 
2. Loneliest Person av The Pretty Things






Den første begravelsen er klokken 10.30. Før det må jeg rekke innom en bokhandel for å kjøpe en notatbok. Jeg er såpass klønete på teknikk at jeg ikke stoler på verken diktafonen eller kameraet jeg har utstyrt meg med. Ute er det bikkjekaldt. Minus åtte. Jeg hiver innpå en kaffe fra 7-Eleven, mens jeg står utafor Ark på Grunerløkka, med det som burde være årets siste sigg, og venter på at det skal åpne. Jeg rekker akkurat å takke nei til å kjøpe hasj av en fyr, som allikevel er frekk nok til å bomme en røyk, før jeg endelig slipper inn. Det er mulig det er kaffen, men plutselig føles valget av notatblokk kjempeviktig. Jeg vil ha en som jeg kan bruke gjennom hele perioden. Den må ha linjer og ikke være svart. Svart blir for tydelig. Som om jeg insisterer på at jeg er lei meg. Noe jeg ikke vet om jeg kommer til å bli. 


Fra side 14.


I flere år har boken På vegne av venner vært på leselisten min. Det er en av de bøkene det føles som alle har lest bortsett fra deg selv. Da Berit bak bloggen Bøker & bokhyller la igjen en kommentar i bloggen min der hun siterte fra På vegne av venner bare måtte jeg dra og lånte den på biblioteket. Og slik snek den seg ganske mektig frem i lesekøen, og glad er jeg for det!


Dagen jeg begynte å lese På vegne av venner var første dag med mensen. På side tjuetre begynte jeg å grine. Ærlig talt. Uff. Boken overrasker med sin milde stemme og følsomme tema. Ikke minst den følsomme fortelleren. Kristopher leser i avisen og ser dødsannonsene som inviterer i begravelser. De som ikke har venner eller familie som kan ta seg av begravelsen får hjelp av det offentlige. Når det er det offentlige som holder begravelsene står det "På vegne av venner". Spesielt. Kristopher blir nysgjerrig på fenomentet og bestemmer seg for å delta i begravelser til totalt ukjente mennesker der de har mindre enn tre deltakere. Er det flere enn tre mennesker i begravelsen drar han igjen. Det er trist hvor mange begravelser det er der det ikke møter opp noen. Bare presten og begravelsesagentene. Det der kunne så lett bli meg for jeg er i grunn ganske glad i hunden, men ikke i folk og det er mulig jeg er veldig sliten når jeg er åtti år og ikke gidder å sosialisere. Mulig jeg bare sitter der og lytter til lydbok (fordi jeg er nesten blitt blind) og går tur med hunden en gang om dagen. Ellers må dem pisse i hagen. Hunden er like gammel som meg. Og dør samme dag som meg. I begravelsen vår kommer ingen. For vi kjenner ingen, eller bryr oss ikke så mye om noen at de står oss nær.


Forfatteren, vokalisten og journalisten.
Bildekilde. 


Kristopher er arbeidsledig, blakk og fryser der han pendler frem og tilbake til de to forskjellige kirkene der begravelsene holdes. Spesielt godt liker jeg å vite han er blakk, og bruker de siste småkronene på boller. Dette ble for meg en veldig menneskelig greie. Kristopher er ikke noe bedre enn alle andre, han er også arbeidsledig, han blir også blakk, han fryser også. Han beskriver sin opplevelse av disse begravelsene og følelsene de vekker i ham.


Tar frem et ark og setter en strek nedover langs midten. På venstre side skal jeg skrive opp alt som gjør meg glad. På høyre alt som gjør meg trist. Overraskende hvor mye jeg kan få opp i venstre kolonne. Derfor det er så lurt for meg å gjøre det. Etterpå gjelder det bare å kutte ut mest mulig av det på høyre og gjøre mest mulig av det på venstre. Enkelt. Stryke ut fortløpende etter hvert som ting er oppnådd. 


Fra side 70.


På side tjuetre gråt jeg altså. I løpet av boka lo jeg høyt en gang. Jeg synes det ble litt mye sitering av prestene, det kjedet meg. Avslutningen er tynn; det ble ikke konkludert med noe spesielt. Han sluttet bare å skrive og han sluttet å møte opp i begravelsene når han skjente han ikke tok det inn lenger. Når han følte han ble mer sentral enn den avdøde skulle han slutte. Følge magefølelsen. Han deltok i fire måneder i stedet for et år.




Er det noe jeg lærte fra På vegne av venner er det at om du vil noen skal møte opp i begravelsen din må du begynne å tenke på det nå. Før det er for sent. Du må sette inn arbeidet. Innsatsen. Du må være der for andre og la andre være der for deg. Du må legge merke til andre og du må la andre legge merke til deg selv. Du må være deg selv og du må komme deg ut døra. Alt teller: ta en kaffe, gå en tur sammen, si Hei, smil. Hvis du ikke gjør alt dette er det ikke sikkert noen kommer i begravelsen din. Bare Kristopher.


Jeg leste boken i en sitting, bare avbrutt av påfyll av kaffe og sånn. Den er ikke noe lang og språket er enkelt. Det er virkelig en perle av en bok.




«Kan jeg få lov til å hive på noe jord og si noe?»«Ja, ja, selvsagt!»Han virker nesten letta, men samtidig litt overrasket.«Det kommer jo nok av jord oppå der etter hvert.»Spaden er lang som en peisrake og jorda virker mer som plantejord enn noe som faktisk kommer fra den nyoppspadde grava. Jernteppe. Hva skal jeg si? Hodet er fullstendig tomt, og jeg kjenner et enormt ansvar. Noe sprenger inne i hodet på meg. Siste ord skal altså bli mitt. Det er mye, det. Siste ord som markerer slutten på et annet menneskes liv. En intens følelse av tilstedeværelse, men ikke på den gode måten, raser gjennom meg. Dette er kanksje det viktigste jeg noen gang kommer til å gjøre. Sånn kjennes det. Og jeg som ikke tror på noe som helst. En eksistensialist på min hals. Og allikevel blir jeg dratt inn i dette dragsuget av store, voldsomme følelser. Det har med verdighet å gjøre, tror jeg. Og respekt. Alle fortjener respekt. Klarer å ta meg inn. Det går kanskje tjue sekunder. «God tur.»Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.


Fra side 53.


På vegne av venner av Kristopher Schau
Essay
Forlaget oktober 2009
91 Sider
ISBN 978-82-495-0708-5
Kilde: Låner på biblioteket




torsdag 23. april 2015

DEAD EVER AFTER AV CHARLAINE HARRIS - DET STORE SERIEÅRET 2015




I was in a better mood altogheter as I ate and read, two of my favorite activities. 



Fra side 87.


Jeg har lest den siste boken i serien om Sookie Stackhouse! Åh det er trist å være ferdig. Nå har jeg lyst til å se TV-serien om igjen! Har mistet oversikt over hvor mange ganger jeg har sett de tre første sesongene. Boken fjernlånte jeg fra et annet bibliotek.

Det var mange følelser i meg da jeg begynte å lese Harris sine forord der hun takker leserne sine. MEG. Oss. Jeg vil ikke at dette skal være den siste boken! Åååe.


You should see the inside of your head, Sookie. It's like a rainbow in there.

Fra side 264.


Når jeg begynner med Dead Ever After er Sookies fremtid sammen med kjæresten Eric like usikker som i den forrige boken i serien. Jeg har aldri hatt noen tro på de to som kjærester og er fornøyd med dette. At de to skal elske hverandre er for sært for meg til å godta. Som i de fleste foregående bøkene i serien er det mange som har lyst til å drepe Sookie. Jeg synes det er troverdig. Hun har hatt det med å sette seg selv i ilden i hennes heltemodige stunt for å redde sine venner og bekjente. Men nå mer enn noen gang er Sookie i fare. Nesten alle som vil ha Sookie død har gått sammen om å gjøre ende på henne. Heldigvis har Sookie like mange venner som fiender, og alle er de villige til å hjelpe og ofre livet for henne. Det er helt riktig med tanke på alt hun har gjort for dem tidligere. Nå har de muligheten til å gi tilbake til henne alle tjeneste hun har gitt dem.


I'd rather have a gun than magic any day, but maybe that was just American of me. 


Fra side 165.


Huset til Sookie er fullt av gjester. Det er fint hvordan det er laget ; på denne måten får vi si farvel til alle våre favorittkarakterer. Jeg har igjen å lese noen noveller som hører til Sookie-serien, men de er utgitt litt her og der i andre novellesamlinger utgitt sammen med andre fantasi-forfattere. Jeg stresser ikke med å få lest disse. Jeg skal lese en slik novellesamling i år, i det minste. Harris har utgitt en bok til, for å tjene mest mulig penger går jeg ut fra, der vi får lese hvordan det har gått videre med alle karakterene. Dette er ikke en roman, slik jeg har forstått det. Det finnes ingen bibliotek i Norge som har denne boken, heller er den ikke utgitt på norsk. Jeg kommer til å kjøpe den som ebok og lese den på nettbrettet når den tid kommer. Helst så raskt som mulig. Men det blir 3 uker til jeg har penger til det. Husleie må jo tross alt betales før den tid og mat må jeg ha.

Charlaine er så utrolig god på å skape unike, spennende karakterer! Jeg er virkelig fornøyd med avslutningen og kan vel si at Sookie ender opp med den jeg har håpet og ventet på hele tiden ...



Dead Ever After av Charlaine Harris
Gollancz 2013
338 Sider
På engelsk
ISBN 978 0 575 09661
Hard perm
Kilde: Lånt på biblioteket


Forfatteren. Bildekilde. 



lørdag 11. april 2015

ONE SKETCH A DAY #23



Den første tegningen tegnet jeg på nyttårsaften.
Den andre tegnet jeg i dag.


I dag fant jeg ikke roen. Har vært som en hamster i bur. Rastløs, ulykkelig og utilpass. Uansett hva jeg satte i gang med - husarbeid, kroppspleie, lese, spise, handle.. Det ble ikke bra. I dag kunne jeg heller ikke komme meg ut og gå på en lang tur da jeg fortsatt ikke er blitt helt frisk i lungene mine etter sykdom i påskeferien. Vanligvis når jeg forvandles til en hamster i bur bruker jeg å trene. Vanligvis merker jeg det i lang tid i forveien at det kommer. Og trener lenger før det får bygget seg opp. Men på grunn av sykdommen, snørret og hosten har jeg følt meg som fanget. En stillesittende hamster.

Jeg husket jeg brukte å ha det slik. At noen dager skremte vettet av meg fordi jeg ikke klarte å gjøre de bra uansett hvor mye jeg prøvde. Og hva gjorde jeg da jeg fikk det slik? Jeg gikk tilbake til barndommen ved å kjøpe en bok dedikert til å bare tegne og fargelegge i. One sketch a day. Det er sjeldent noe som roer meg ned og avleder meg som å tegne. Noen dager får jeg ikke til en tegning verdt å se på. Andre ganger forbauser jeg meg selv med de reneste portretter tatt ut av en uskapt tegneserie. Poenget er egentlig ikke resultatet, med innsatsen. Jeg setter på en plate eller to med Spotify, skrur opp lyden, lager meg noe godt å drikke, tenner et lys og - koser meg.

Nå føler jeg meg litt bedre.







fredag 10. april 2015

NY JORD AV KNUT HAMSUN - EN KUNSTNERROMAN





Mennesker også, kjøtt og blod, ikke sant? Det har sin interesse? 
Ja meg kjeder menneskene, det er skam å si det. En deilig, øde gate nedover for eksempel, har du aldri lagt merke til skjønnheten i den?


Det er den fjerde måned i året to tusen og femten. Jeg har lest min tredje roman av Knut Hamsun. Om alt går etter planen blir det min siste roman av ham i år. Det neste blir skuespill han har skrevet. Men først vil jeg lystlese en stund. Her snakker vi Sookie Stackhouse, den aller siste romanen i serien om henne. Jeg har lyst til å gråte!


Da jeg begynte på Mysterier av Knut Hamsun var jeg ikke klar over at flere romaner delte karakterer med denne. I følge Wikipedia gjør romanene Redaktør Lynge (lest) og Ny jord det. I redaktør Lynge fant jeg ganske riktig to, tre karakterer som vi møter for første gang i Mysterier. Men i Ny jord, som jeg nylig har lest, fant jeg dem ikke. Nå har jeg riktig nok lest to moderne romaner i mellom Redaktør Lynge og Ny jord. Så noen navn kan være glemt. Pytt sann. Jeg kjente igjen et navn fra Redaktør Lynge da: Endre Bondensen. Sist gang vi møtte ham i Redaktør Lynge arbeidet han i Gazetten. Nå driver han et sakføreri og politikk på landet. Og det er alt vi får høre om ham.


Jeg holder ikke av å gå på gulvtepper, for om det skulle falle noe ned for meg så finner jeg det ikke igjen. Aldri! Jeg hører ikke at det faller og jeg kommer ikke i tanke om å søke efter det. Der ligger det da. Kan De tenke Dem noe utåleligere enn at der ligger det og De går ifra det? Derfor pines jeg bestandig når jeg trår på gulvtepper, jeg tar fatt på meg selv og holder hendene over lommene, jeg fikserer skarpt mine vesteknapper for ikke å miste noen av dem og jeg vender meg rundt mange ganger for å se om jeg ikke kunne ha sluppet ned en eller annen gjenstand ….


Det var i påskeferien jeg begynte på Ny jord. Jeg lastet den ned som ebok og leste den på nettbrettet mitt. Jeg kjøpte boken fra nettsiden www.ebok.no for de som lurer på slikt. Det er så fint å kunne lese bøker med nettbrettet mitt for da blir det ikke så fullt i bokhyllen. Om jeg skulle lånt Ny jord på biblioteket, som jeg prøver å gjøre med de fleste bøker jeg ikke eier, hadde jeg måttet låne «Knut Hamsun Samlede». Det hadde blitt feil for meg. Jeg vil jo ikke lese alle bøkene til Hamsun – jeg vil bare lese Ny jord. Jeg kan ikke lese deler av en bok eller serie, uten å fullføre og lese hele. Det går meg imot. Jeg kunne lest Ny jord gratis og lovlig på nettsiden til Det Nasjonale Biblioteket men språket er så gammelt og sidene litt uklare.
Jeg setter pris på at den enkelte bok finnes hver for seg og ikke i en samlet utgave hos ebok.no. Jeg synes ikke litt over hundre kroner for en bok er for mye å betale heller, såpass er litteraturen til Hamsun verdt ja.


Nei, jeg er akkurat som et kompass nu, jeg svinger litt, jeg kan gjerne gjøre helt rundt også, men jeg higer bare tilbake til ett punkt, peker evindelig én vei. Det er deg jeg tenker på.


Ny jord er utgitt i 1893. Norge løsrev seg fra Sverige i 1905. I romanen Ny jord er Norges ønske om selvstendighet et hett tema i bakgrunnen; det er et samtaleemne som dukker opp nå og da i kafeene. Det er et av flere tema i romanen, sammen med vennskap, moral og svik. Norges politiske situasjon når Ny jord kom ut er med på å skape tittelen. Norge var altså på vei inn i frigjøringen av Sverige. Men tittelen kommer også av et utsagn fra en av karakterene (Coldevin) der han sammenligner jorden vi går på med ungdommen i Norge. Og den jorden hadde han ikke mye tro på:


Det var unøyaktig å si at kvinner og menn var fordervede, de var bare kommet til en viss grad av uthulethet, de var avartede og små. Ny jord, blek jord, uten megen grøde, uten frodighet. 


De to første karakterer vi blir nogen lunde kjent med i Ny jord er de to eneste karakterer det egentlig er meningen vi skal like. Det er Andreas Tidemand og Ole Henriksen, to handelsmenn, kremmere, hardtarbeidende ærlig menn. De to karakterene fungerer som et motstykke mot de ufyselige kunstnerne som de, tross alt, henger med selv om de utnytter, baksnakker og lyver til hverandre. Kunstnerne er uærlige folk som mener selv de har retten på sin side, de er jo tross alt Norges fremste kunstnere! De burde få lov til å gjøre som de vil! Denne klikken som Ole og Andreas henger i består av ‘bare kunstnere og diktere, folk som betyr noe.» I motsetning til de kunstnerne i klikken som romanen ene og alene dreier seg om, jobber Ole og Andreas hardt og tjener sine egne penger ærlig. Til tross for dette er de nederst på rangstigen i gjengen. Og det er de som hele tiden må spandere drikke på kunstnerne, men de lar seg utnytte, så på sett og vis synes jeg ikke alt for synd på dem, de kan jo faktisk si Nei, betal selv. Men det gjør de aldri. De lar seg utnytte. Først trodde jeg det var fordi de ville være en del av klikken, men etter hvert viser det seg at de ganske enkelt er dumsnille, naive folk.


Man drives idelig og idelig til å kretse om det forbudne, det er ens trang å kikke sin skjebne opp i nesen.


Stefan Øien er den av kunstnerne som faktisk er litt ærlig. Når han låner penger av Ole gir han ham i det minste dikt som midlertidig betaling. Hanka er en dame som er gift med Andreas Tidemand, men hun er utro med poeten Irgens, den sleipeste av dem alle. Han er med Hanka bare for pengene til mannen hennes Tidemand. Når det ikke er mer penger å få fra Andreas Tidemand går han over til en annen dame til en av vennene hans som har penger.
Milde er den eneste maleren i klikken. Han også låner penger av alle hele tiden. Sløser med penger, er en idiot. Lars Paulsberg er den i klikken som alle ser opp til og har alles respekt. Det han mener og sier, mener og sier alle. Han er en romanforfatter og «viktigst blant våre unge, så å si føreren for dem alle sammen». Gregersen jobber i avisen Gazetten som jeg husker så godt fra romanen Redaktør Lynge. Den eneste grunnen til at han har innpass i klikken er for han skal skrive om kunstnerne i avisen. At han jobber som journalist utnytter de seg virkelig av.


Knut Hamsun. Bildekilde.


Vår kraft er teoretisk, vi prater, vi beruser oss selv i ord, vi handler ikke. Vår ungdom slår seg på litteratur og pene klær, det er nu dens ærgjerrighet, og i noe annet er den ikke med. Den kunne for eksempel være med i forretningslivet, jordbruket.


Ole Henriksen, den ærlige, hardtarbeidende handelsmannen henter en vakker ung jente på landet, frøken Aagot Lynum. Henne forlover han seg med. Jeg vet ikke om dette var typisk for den tiden, jeg trodde ikke det, men hun bor altså med han i byen før de er gift. Men ikke alt går etter planen. Mildt sagt. Etter henne kommer også den gamle huslæreren hennes til byen, Coldevin. Han spionerer på Aagot. Han klarer ikke å la henne være. Coldevin slakter kunstnerne stadig vekk, rett opp i ansiktet deres: «Ungdommen skal være vårt håp». Han mener at menneskene Aagot henger med ikke er noe å være stolte av, de er en skam for Norge. Jeg synes huslærer Coldevin er en spennende karakter, sønnen til Knut skal visst ha sagt at han er Hamsun sitt talerør i denne romanen. Det forbauser meg ikke, streng som denne Coldevin er. Han gir uttrykk for at ungdommen er for fredelige og derfor svikter de sitt land. Ungdommen krever for lite av seg selv og hverandre. De mangler handlekraft og styrke. Huslæreren, eller Knut Hamsun da, synes litt vel arrogant, hovmodig synes jeg. En skal være ganske selvsikker for å kritisere andre på den måten.


Men da Coldevin ennu føyet til noen ord og endte med å si at han hadde en velsignet tro på den praktiske ungdom, landets unge handelstalenter for eksempel, hørte han en skrallende latter og journalisten og Paulsberg ropte i munnen på hverandre at det var utmerket, det var Gud Herren straffe meg utmerket, ubetalelig! Handelstalenter, hva var det for noe mon? Talenter til handel, hva? Takk skulle han ha!


Etter min mening blir huslærer Coldevin som reiser til byen etter Aagot litt for lett introdusert for klikken. Det skal da ikke være så enkelt å få innpass i byens mest kjente og populære gjeng, eller? For han gikk det ganske raskt, selv om han ikke har noe til felles med noen av dem.
Det er så mange karakterer å holde styr på i Ny jord at jeg faktisk måtte notere ned hva hver og en heter og gjør! Dette likte jeg! Jo flere karakterer det er i en bok, jo mer fornøyd er jeg og hjernen min.


De var kommet et stykke nedover den grusede plass, Aagot vendte seg et øyeblikk om og gikk baklengs for vindens skyld. Med ett stanset hun. Hun hadde oppdaget Coldevin. Han krysset ned langs parken og gikk i retning av Tivoli, ilsomt, foroverlutende, som om han ville skjule seg. Så var han altså ikke reist hjem ennu.


Det er flere hendelser som oppstår som en forandring i omgivelsene, men leseren flytter seg aldri ut av Kristiania selv om karakterene gjør det. Det er en avskjedsfest for Øien som må reise til landet for han har så svake nerver, det er Ole Henriksen sin forlovelse med Aagot, det er Hanka sitt utroskap med Irgens mot ektemannen Tidemand, et portrett som males av Pausberg av Milde, det er Coldewin som hele tiden spionerer og sniker rundt i skyggene, det er en planlagt reise på landet for ekteparet Tidemand og Hanka, det er Ole Henriksen sin forretningsreise til England, flere forelskelser og flere stipender å konkurrere om, Tidemand tar store sjanser i jobben sin, og Irgens lover hevn. Disse stipendene som kunstnerne livnærer seg av og konkurrerer om avslører mer enn noe annet småligheten og misunnelsen dem imellom.


De skal ikke tro det er noen lett sak å holde seg klar herinne blant alle de andre, den ene misunner, den andre hater, den tredje gjør en simpelthen det verste han kan.


Jeg finner karakterene litt ensformige, uten sjel, patetiske; de er vanskelige å ta seriøst. De er karikaturer, som i Redaktør Lynge men også Mysterier. De sloss om oppmerksomheten rundt sin kunst. Handelsmennene er i motsetning oppriktige og arbeider i stillhet. Med en karakter går det riktig ille. Det synes jeg er selvforskyldt.


Jeg liker Ny jord bedre enn Redaktør Lynge da det er flere karakterer å følge i Ny jord. Jeg synes det er rart Hamsun er så streng mot kunstnerne når han selv var en skribent og han selv også søkte om stipend av staten. Hamsun lånte også mye penger av venner og bekjente … Disse pengene sløset han med og drakk bort. Forskjellen ligger kanskje i arrogansen i denne romanen: Hamsun hadde talent, det hadde ikke de.



Fra etterordet i Ny jord:

«I Ny jord (1893) får kunstner- og forfatterklikkene i Kristiania – det Hamsun kalte «Det unge Norge – sine pass påskrevet som snyltere og talentløse døgenikter.»

Og om Knut Hamsun i etterordet i Ny jord:

«Knut Hamsun (1859–1952) har hatt en enorm innflytelse på europeisk og amerikansk litteratur. I 1920 fikk han Nobelprisen i litteratur.»


Ny jord av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2011
460 Sider
Utgitt for første gang i 1893
E-bok
ISBN: 978-82-05-41717-5
Kilde: Kjøpt selv hos ebok.no



Inspirasjon. Et bilde jeg fant på Tumblr som har ingenting
med Ny jord og Knut Hamsun å gjøre.
Hvis ikke hun sitter å leser boka på mobilen da.