Bokhyllen min

Jeg har lenge tenkt å legge ut bilder av bøkene i bokhyllen min. Hyllen er svær, hvit, er fra Ikea og kostet åtte eller ni hundre kroner. K og M kjøpte den for meg da de skulle dit. K hjalp meg til og med å sette den opp, noe jeg er glad for, jeg hater puslespill.

Denne haugen låner jeg av C. Det er ni filmer som hun har valgt ut uten min innblandning. Noen av dem har jeg sett før og ser om igjen. Noen har jeg aldri hørt om. Plantenes hemmelige liv og Comic Book Tattoo leser jeg nå.

Bøkene jeg fant i en dumpster, kastet av Norli.

Haugen jeg lånte på biblioteket. I Vargens tid måtte jeg levere før jeg fikk lest den, noe som bare har hendt meg en gang før på to år. Hell's Angels og Gaza Blues leverte jeg idag. Hinsides Helvete leser jeg nå. Jeg har også levert og lest alle bøkene av Morten Wintervold. Ja, dette bildet er litt gammelt. Dette planla jeg å gjøre for lenge siden. Latskap rett og slett.

Dise er mine. Sapfo kjøpte jeg på biblioteket brukt.

Ringenes Herre og Den mørke materien ønsker jeg å lese om igjen. Stakkars, de kommer aldri til å bli prioritert. Jeg har lest alle bøkene i hylla her. Powder to the people selger jeg for fem kroner, vil du ha den si fra, men du må betale porto også da.

Fuglebur, rapsplanter og visste du...

Visste du at bladene på en vanlig solsikke fordamper like mye vann pr. dag som et menneske gjør i form av svette? Det leste jeg i boken Plantenes hemmelige liv som jeg låner av C. Jeg måtte gå til innkjøp av flere planter da jeg leser den, det var ikke nok med de to kaktusene jeg har. Nå har jeg fire. Best liker jeg kaktuser, de dør liksom ikke de. Jeg blir så lei meg når plantene dør i fra meg, noe som vil skje før eller senere. Jeg tar det som et nederlag hver gang. Jeg har plassert en nyinnflyttet Crassula Mix på kjøkkenhylla sammen med en Ficus Microcapra Gin som jeg må skaffe en større potte til, den jeg fikk tak i (i oransje så klart, jeg er fortsatt hektet på fargen oransje, jeg har på meg min oransje strikket-genser samtidig som jeg skriver dette og på bordet ligger Antonio Lobo Antunes Hinsides Helvete og på omslaget brenner himmelen i rødt og oransje bak en soldat i jungelen) er for liten viser det seg. Ficus Micropacra hadde en så stor rumpe eller skal jeg si kraftige legger. Bilder!

Rapsplanter!! Slikt lager vi olje av. Nam nam. Jeg er glad i olje. Jeg synes det er kjekt.

Fugleburet mitt. Det brukte å henge fra taket i stua men jeg skallet i det flere ganger om dagen, så nå står den støtt på kjøkkenhylla

De to til venstre har nettopp flyttet inn. Er de ikke fine, jeg er glad i dem allerede jeg. Når jeg drar ut så setter jeg på NrkP3 (den eneste radiokanalen jeg lytter til, den enste radiokanalen uten reklame. Jeg hater reklame) til de på lavt nivå. Det står nemlig i boken Plantenes hemmelige liv at planter reagerer og oppfatter lyder. De liker musikk.

Ralph Steadman

Inspirert av innlegget til StineCyanine vil jeg legge ut noen bilder laget av den britiske tegneren Ralp Steadman. Jeg synes han har en så enkel og levende strek. For ikke å si skrudd. Bildene er hentet på siden her. Han har også jobbet sammen med forfatteren Hunter S. Thompson som har skrevet Hell's Angels og som jeg har lest tidligere i juli.

Visste du...

at Hunter S. Thompson skrev av hele romaner(Den store Gatsby og Farvel til våpnene) av hans forbilder (Mark Twain, Ernest Hemingway, Nelson Algren og F. Scott Fitzegerald) bare for å få "mestrenes klo" i fingrene? Dette leste jeg i Hell's Angels. Hvor genialt men tidskrevende må ikke det ha vært. Da jeg var ni år gjorde jeg noe lignende: jeg skrev av barnebøker for hånd fordi jeg ville få en fin håndskrift.

Jeg leser i juli #5 og litt om folk som anbefaler bøker og en "litteratur-ørken"

Hell’s Angels av Hunter S. Thompson ★★★

På begynnelsen av nitten-femtiårene oppstår de første motorsykkelklubbene i Amerika og de kaller seg Hell’s Angels.  De er kriminelle, de er fryktet. Med god grunn. Det helt utrolige er at det var de store avisene som gjorde Hell’s Angels så store. Takket være all mediedektningen de fikk resulterte det i at de ble populære og vokste i antall medlemmer.  All oppmerksomheten ga de lovløse noe å leve opp til. Den attende juli leste jeg den siste siden i Hell’s Angels. Noen minutter senere oppdaget jeg at det var bursdagen til Hunter s. Thompson og hadde han levd hadde han blitt 75 år. Det var en fin tilfeldighet.

Hell’s Angels er jeg anbefalt av en venn som heter Sven Erik, også kalt Svenna. Det er han som anbefalte meg triologien om Arn også. Jeg liker å få anbefalt bøker, samtidig som jeg synes folk har for lett for å kaste ut anbefalinger til andre. Mye mer kommer det om det senere, jeg skal sette meg ned og få ut frustrasjonen i et innlegg. Hell’s Angels har ligget i huskelisten min på nettsiden til biblioteket i godt over et år og jeg synes det er på høy tid at jeg plukket den opp på biblioteket og fikk lest den.

Jeg befinner meg i en selvvalgt "litteratur-ørken" og leser litteratur som ikke gir meg noe. Den forrige boken jeg leste og som jeg virkelig nøt var Honningtunger av Helene Uri og det er sju bøker siden og før det igjen var det ”Finne deg der ute og hente deg inn” av Lina Undrum Mariussen og det er tretten bøker siden. To tusen og tolv er tydeligvis året for å lese litteratur jeg ellers ikke ville ha lest, to tusen og tolv er å lese litteratur jeg har fått anbefalt, lese litteratur jeg leser om i andre bøker, lese litteratur som utfordrer meg som leser og som ikke bare er romaner, dikt og noveller men også tegneserier, faglitteratur, biografier og dokumentarer. To tusen og tolv er rett og slett ett uselvisk år der jeg ikke leser for å kose meg men leser for å utfordre meg selv. Som jeg skrev leser jeg Hell’s Angels fordi Svenna anbefaler meg denne boken og jeg leser alltid det folk anbefaler meg. Kjente og ukjente mennesker og bøker. Det er på en måte en tvangstanke samtidig som det er et ønske om ikke å gå glipp av noe bra, om å ta det livet gir og at ingenting er gratis her i verden og derfor, akkurat derfor (!) burde man ta de tipsene mennesker gir enn. I tillegg til alltid å lese det andre anbefaler (jeg er livredd det skal strømme inn bok-anbefalinger her inne nå: folkens, det trengs ikke, leselisten min består av seksti fire bøker i tillegg til en liste med flere hundre titler som ligger på hjemmesiden til biblioteket, jeg klarer meg) leser jeg også alltid bøker som folk gir meg i gave. Honningtunger av Helene Uri leste jeg fordi søsteren min ga meg den. Likevel, likevel (!) som at man skal skrive ned og ta de tipsene folk gir enn så synes jeg folk skal være forsiktige med å anbefale bøker og tenke seg godt om først. Noen kan faktisk finne på å lese boka. Spør deg selv før du hiver ut anbefalinger:

er boken egentlig bra?
er den verdt å lese for alle?
hvor sikker er du på at vedkommende vil like den?
hva om personen du anbefaler boka til dør i morgen, kommer vedkommende til å være fornøyd med at boka du anbefalte var den siste boka personen leste?

Litteratur er tid! Det tar tid å skrive en bok og det tar tid å lese en bok. Det er ikke alle som avbryter bøker de ikke liker, noen leser de faktisk ferdige. Det er ikke alle som bruker biblioteket, noen bruker penger på alle bøkene de har i hyllene.

Nok om det, mer om Hell’s Angels. Hunter S. Thompson var en journalist og han hadde mot og energi. Han var også fattig og hadde en kone og ett barn å forsørge. Hell’s Angels er en motorsykkelklubb (som jeg regner med de fleste vet) og i Amerika var de ikke bare fryktet. De var også forfulgt av journalister og fotografer og var skurkekjendiser som folk elsket å lese om. Thompson, som hadde for vane å ta skrittet lengre enn de fleste, så en mulighet og gjorde en avtale med en avis og et forlag; ”jeg blir venner med disse hårete guttene og henger med de ett år. Jeg skriver en bok og en gang i blant når noe spennende skjer skriver jeg en artikkel som publiseres for dere.” Hunter er kjent for å ta sjanser. Han kjøper seg en B.S.A, Lightening Rocket (med god hjelp av de nye hårete kompisene) for å blende inn i gjengen og dermed lettere få tilgang til informasjon. Politiet er ute etter Hell’s Angels konstant og tilværelsen deres består av å unngå politisammenstøt, skjule adresser, telefonnummer og ikke minst reiser. Det sistnevnte er helt umulig da det ikke er så lett å komme snikende når du kjører på motorveien på en Harley.

De første femtitre sidene er døds kjedelig. Hunter har sitert grundig fra aviser og politirapporter for å male et bilde over hvordan "vanlige" borgere opplevde og så på motorsykkelklubber. Det er ikke før på side sytti det begynner å skje saker og ting. Jeg leser ikke lengre ren statistikk og falske historier som spres i avisene, jeg leser de bisarre virkelige hendelsene som Hunter opplevde.

Jeg vil lese mer spennende historier i boken om helvetes-englene og Hunter S. Thompson og alt   de opplevde da han streifet med dem. Hunter skriver om avisene og nyhetssendingene rundt Hell’s Angels på sekstitallet og hvordan media i Amerika fungerer og var på den tiden. Hunter sladrer om avisene, påpeker deres feil og mangler, han tar seg virkelig god tid til det. Det er uinteressant i det store og hele, det er for mange navn, steder, det er oppramsing på høyt nivå. Det er kjedelig å lese. Jeg relaterer meg ikke til stoffet. I tillegg til å skrive om sine opplevelser med motorsykkelgjengen (som ja, han ble venner med til tross for at Hell’s Angels var kjent for å hate journalister og forfattere like mye som politiet) skriver han om klubbens historie: hvor det hele startet, når det hele startet (det startet etter andre verdenskrig). Han skriver også om deres regler i klubben og deres livsstil. De var (jeg vet ikke hvordan det er nå) som sigøynere og pirater. De dro fra sted til sted, dret faen i folk og regler og tok og gjorde det de ville. Og de var ikke redd noen og om de var det visste de det ikke. Hele tiden da jeg leste boka tenkte jeg på serien Sons of Anarchy som jeg har sett alt av. Det er likt, det er ingen tvil om det. Jeg kjenner igjen mange av personene helt ned til en karakteristisk stokk og hatt. Ett sted må de bak TV-serien ha funnet inspirasjon. Det er et elsk og hat forhold mellom meg og TV-serien. Kvalitetsmessigst er det dårlig men jeg liker stemningen, miljøet og spenningen. Skuespillerpresentasjonene er det ikke noe å skryte av. Likevel, jeg er tross alt glad jeg har sett TV-serien Sons of Anarchy, alt er så mye lettere å se for seg.


Jeg avslutter med å si at dette er en bok som ikke burde bli oversatt til norsk. Ikke fordi historien er for sterk, jeg er imot sensur, nei – fordi språket er elendig. Forordet er også elendig, jeg hater forord. Jeg liker etterord, forord er unødvendig. Og ofte avslører det høydepunkter i historien. Også kjent som spoilers. Fredrik Wandrup (som har skrevet forordet) prøver å kopiere stilen til Thompson uten hell. Alt Fredrik gjør er å oppsummere høydepunktene i boka og alt han skriver er tatt fra et annet sted, som aviser og anmeldelser. Med andre ord har han nesten ikke skrevet noe selv i forordet. Jeg er usikker om jeg i det hele tatt får skrevet ferdig denne anmeldelsen, laptopen min holder på å gå konken og slår seg av jevnlig. Leser du dette har jeg tydeligvis klart og lastet teksten opp etter mye slit. Jeg har måtte skrive denne teksten om igjen tre ganger(fordi laptopen ikke vil lagre) og slått på laptopen minst fem ganger på nytt etter at den har slått seg av. Av seg selv. Sukk.

Sitat fra boka:

«Når vi går inn på et sted der folk kan se oss, vil vi se så frastøtende og avskyelige ut som mulig,» sa en. «Vi er sosiale utskudd - en kaste av utstøtte som har vendt seg mot samfunnet. Og det er det vi vil være. Vi ler av alt som er fint og godt. Vi er rasshøl for verden, og de er rasshøl for oss.»

Her lo jeg høyt av en ganske motsiende setning skrevet av Hunter i boka:

Men da jeg kikket meg rundt, så jeg at noen bar på treklubber og andre hadde jaktkniver i beltet. De virket ikke direkte ondsinnede, men var åpenbart på tå hev og klare til å smadre en skalle eller to.

Her relateres det til en klassiker jeg har lest, jeg elsker når det skjer: bøker jeg har lest skrives om i bøker jeg leser:

og mandag kveld, da Hell's Angels endelig hadde reist sin vei, hadde han gjort seg fortjent til å rusle ned til vannkanten, hvor han skuet, stolt og vemodig, som Gatsby, over til de grønne neonlysene utenfor barene og restaurantene på motsatt side av sjøen, hvor de andre talte pengene sine.

Å droppe syre sammen med Hell's Angels var et eventyr; de vr altfor uvitende til å forstå hva som ventet dem, og for ville til å bremse.

Hell's Angels masturberte ikke, de voldtok. De kom ikke med teorier og sanger og sitater, men med bråk og musikk og baller.

Koblingen mellom motorsykler og LSD er noe mer enn bare en tilfeldig sammenstilling i en avis. De er begge midler til et mål, begge veier til grensens skarpeste egg.

Sangtekster er også litteratur

Sangtekster er også litteratur og jeg tar meg selv i å lytte mer til tekster enn noen gang før. Jeg har alltid likt å lese sangtekster for å forstå meningen med sangen, men nå nylig, etter at jeg begynte å lese dikt tar jeg meg selv i å lese og høre tekster som litteratur, som..dikt. Etter jeg har begynt med det har jeg fått et helt nytt forhold til musikken jeg lytter til. Jeg har lagt merke til noen sanger er skrevet bedre enn andre. Sangen Carolina Drama er fantastisk og musikkstykket og teksten er som en liten historie. Da jeg var atten kunne jeg hele teksten utenat og når sangen kom på Ipoden da jeg satt på toget jeg tok hver dag en sommer måtte jeg bite meg i leppa for å ikke mumle stille med. Jeg hadde vent meg på det og måtte fort venne meg av det. Nå kan jeg ikke sangen utenat lengre men det er fortsatt en av mine favoritter skrevet av Jack White.

I'm not sure if there's a point to this story
But I'm going to tell it again
So many other people try to tell the tale
Not one of them knows the end

It was a junk-house in South Carolina
Held a boy the age of ten
Along with his older brother Billy
And a mother and her boyfriend
Who was a triple loser with some blue tattoos
That were given to him when he was young
And a drunk temper that was easy to lose
And thank god he didn't own a gun

Well, Billy woke up in the back of his truck
Took a minute to open his eyes
He took a peep into the back of the house
And found himself a big surprise
He didn't see his brother but there was his mother
With her red-headed head in her hands
While the boyfriend had his gloves wrapped around an old priest
Trying to choke the man

Ah Ah Ahhh...

Billy looked up from the window to the truck
Threw up, and had to struggle to stand
He saw that red-necked bastard with a hammer
Turn the priest into a shell of a man
The priest was putting up the fight of his life
But he was old and he was bound to lose
The boyfriend hit as hard as he could
And knocked the priest right down to his shoes

Well, now Billy knew but never actually met
The preacher lying there in the room
He heard himself say, "That must be my daddy"
Then he knew what he was gonna do
Billy got up enough courage, took it up
And grabbed the first blunt thing he could find
It was a cold, glass bottle of milk
That got delivered every morning at nine

Ah Ah Ahhh...

Billy broke in and saw the blood on the floor, and
He turned around and put the lock on the door
He looked dead into the boyfriend's eye
His mother was a ghost, too upset to cry, then
He took a step toward the man on the ground
From his mouth trickled out a little audible sound
He heard the boyfriend shout, "Get out!"
And Billy said, "Not till I know what this is all about"
"Well, this preacher here was attacking your mama"
But Billy knew just who was starting the drama
So Billy took dead aim at his face
And smashed the bottle on the man who left his dad in disgrace, and
The white milk dripped down with the blood, and the
Boyfriend fell down dead for good
Right next to the preacher who was gasping for air
And Billy shouted, "Daddy, why'd you have to come back here?"
His mama reached behind the sugar and honey, and
Pulled out an envelope filled with money
"Your daddy gave us this," she collapsed in tears
"He's been paying all the bills for years"
"Mama, let's put this body underneath the trees
and put Daddy in the truck and head to Tennessee"
Just then, his little brother came in
Holding the milk man's hat and a bottle of gin singing,

La la la la, la la la la, yeah
La la la la, la la la la, yeah
La la la la, la la la la, yeah
La la la, la la la...

Well now you heard another side to the story
But you wanna know how it ends?
If you must know, the truth about the tale
Go and ask the milkman

Jeg leser i Juli #4

Gaza Blues av Etgar Keret og Samir El-Youseff ★★★★★

Etgar Keret leverer som vanlig, bare at denne gangen har han utgitt et verk sammen med en annen forfatter, Samir-El-Youseff. Denne ukjente Samir som jeg ikke har lest noe av tidligere har bare en novelle i denne novellesamlingen, men til gjengjeld er den det beste i hele boken. Jeg har veldig lyst til å lese mer av Samir-El-Youseff men det visste seg å ikke være så lett å finne ut om han har utgitt flere noveller. Jeg fant ut han har utgitt flere bøker, jo da, men ikke noveller. Og disse bøkene er ikke romaner heller, jeg vet ikke hvor mye jeg får ut av å lese om politikken i Israel, men på den annen side så sitter jeg og leser om den kjente motorsykkelklubben i Amerika (Hell’s Angels) selv om jeg ikke kjører motorsykkel selv. Enda. Jeg tenkte tanken, at om jeg skulle få noe ut av denne boka her så må det jo være å kjøre opp til motorsykkel og der stoppet tanken - jeg vil heller kjøre opp til bil først. Greit for Hell’s Angels å kjøre motorsykkel siden de har åpne veier året rundt i California, men hva med oss da som har bare veier en kort tid og resten av året er det dekt av snø. Jeg noterer meg Samir El-Youseff bak øret, jeg må vel gå til innkjøp av noen bøker av han om jeg finner noe interessant, han er tross alt lik Etgar i stilen og Etgar Keret elsker jeg.

Jeg hadde glemt hvor godt humør jeg blir av å lese novellene til Etgar, jeg må aldri slutte å lese novellene hans. Alle novellene er så bisarre og livet til menneskene i historiene er triste men på en tragikomisk måte. Alle kan kjenne seg igjen i Det Etgar skriver: livet suger, rare ting skjer, folk forandrer seg, folk forsvinner men du er ikke alene, det hender oss alle. Hele tiden. Novellen ”Fortau” er den beste ( nest etter "Den dagen udyret ble tørst" av Samir som er aller best), faktisk en av de beste jeg har lest av Etgar så langt. Tittelen ”Gaza Blues” kommer av at menneskene i novellene som bor i Gaza har ”the blues”. De er deppa. Kanskje ikke så rart. Ingen vil vel bo i et lang i krig eller i en flyktningleir. Jeg kom over noe morsomt i novellen til Samir "Den dagen udyret ble tørst". To av karakterene begynner å snakke om klassikeren "Bildet av Dorian Gray" (jeg elsker når det skjer, at bøker jeg har lest snakkes om i bøker jeg leser). Den ene karakteren mener at Oscar Wilde er den magiske realismens far og han sier om romanen:

"Historien har ellers en realistisk vinkling, men akkurat det der med bildet gjør hele historien til en kombinasjon av det virkelige og det fantastiske, akkurat som det skal være i den magiske realismen!"

Over til noe negativt: Novellesamlingen er dårlig oversatt. Noen setninger hakker og jeg finner grammatiske feil. Likevel gleder meg til å lese mer av Etgar Keret, både på norsk og engelsk. Nå skal jeg sette meg ned å finne ut om Samir El-Youseff har utgitt flere noveller og putte de i ønskelista på Bokelskere.

Sitat:

Han gjorde så lite vesen av seg som han bare kunne, men av grunner som ikke sto klart for ham, vakte han betydelig oppsikt. Da han kom hjem til rabbineren, hadde folk strømmet til, klar til å lynsje ham, men hans venner rottene, som hadde fulgt etter ham i hopetall, beskyttet han.



I anledning av femtiårsdagen tenkte jeg et sekund på livet. På hvordan det pisser på oss. Hvordan vi alltid gir avkall på det ene etter det andre fordi det ikke er umaken verdt.

Diverse av Morten Wintervold

Jeg leser i juli #3

Oldemor, du er med barn av Morten Wintervold ★★

 















Denne diktsamlingen fant jeg i en dumpster bak bygården jeg bor i. Norli hadde kastet den, jeg så det ut av vinduet da jeg sto og tok en røyk. Oldemor, du er med barn er den fjerde og siste diktsamlingen Morten Wintervold har gitt ut (bortsett fra et verk han har oversatt for en annen forfatter). Den er også den tredje og siste boken i slekts-trilogien.  Nå har jeg lest alle bøkene Morten har gitt ut.

Oldemor, du er med barn er mer forståelig enn de to siste jeg har lest (I slekt, Nytt kull på voksenopplæringa). Morten befinner seg ved havet med tang og fisk. Oldemor fisker og skjærer i fisken, spretter buken på den, ser etter hva den spiste til middagen. Morten har arvet det gamle huset til oldeforeldrene. Det holder ikke på varmen. Og Morten sitter ved bordet og hamrer ned dikt på papiret. Diktene beveger seg langt nord, antageligvis Tromsø. Det står i innsiden av boken under bildet av forfatteren at der bor han, Tromsø-mann. Kanskje befant Morten seg langt nord i de tidligere diktsamlingene også, det kommer ikke like tydelig frem. Stedet diktene finner sted er ikke et tema i de andre verkene som i Oldemor, du er med barn.

Jeg synes diktsamlingen er modig, selvsikker. Likevel er ikke diktene noe for meg, oldemor slår ikke an, det er for klissete sånn som i sæd, snørr og mark, ikke kyss, klapp og klem.  Mot og selvsikkerhet er ikke positivt i litteraturen alltid. Jeg hadde begynt å tro jeg liker alle dikt, så godt gikk det. Jeg ser nå at det var nybegynnerflaks. Jeg har til nå vært heldig med titlene som står i hyllen min bare.

Å fange tankene før de flyr sin vei

Den ærligste måten å skive på er også den vanskeligste, og det er å skrive som du tenker. Ikke som du snakker (noe jeg som regel gjør), men som du tenker. Er det noe som er vanskeligere enn å fange tanken? Jeg går rundt med penn og papir hele tiden jeg.

"Den ærligste måten å skive på er også den vanskeligste, og det er å skrive som du tenker. Ikke som du snakker (noe jeg som regel gjør), men som du tenker." De to setningene der for eksempel. De skrev jeg ned i en notatbok. De var en tanke. Nå er de ikke en tanke lenger, nå er de en realitet siden de har hendt. Nå har jeg skrevet to setninger nøyaktig slik jeg tenkte dem. Jeg virkelig fanget de opp og noterte de ned, stengte de inne i en bok så de ikke kunne rømme. Det er så mye vi tenker og det meste av det bare forsvinner ut i intet. Det er trist. Vi må fange tankene. Jeg ser for meg at jeg fanger tanker slik man fanger fargerike sommerfugler med en håv, bare at i stedet for å putte tankene i et glass oppbevarer jeg dem i en bok.

Forstillelse av Morten Wintervold

Allerede i andre verselinje
etablerer jeg mamma som en stumtjener.

Nå står hun bak døra på et felleskjøkken i D-blokka.
Så kommer studenter på min egen alder inn
og henger frakk
skinnjakke, duffelcoat, juksepels
og dongerijakke på stumtjeneren.

Jeg sier til meg selv:
Morten, det er bare et dikt.
At det gjennom hele mamma
fletter seg et beinhardt og bastant skjelett
er en fremmed tanke for meg.
At hun tålmodig skal kunne stå
knakende tung av jakker
tilhørende et helt naschspiel
          med fremmede lukter;
          parfyme, øl, tyggegummi
          og med røykpakker i lommene...

Ååå!
Hvorfor?
Hvorfor begynte jeg ikke heller diktet slik:
I dette diktet skal jeg etablere Eldrid Lunden
som en stumtjener, manny.

Men nei
bad mongo.
Er ei mor først satt ut i diktet
står hun i diktet og dermed
basta.

På veggen #3

Det er et dikt av Charles Bukowski jeg vil lese hver dag. Et dikt jeg synes er utrolig kult. Det heter" Making it". Natt til den fjerde juli var jeg våken hele natten fordi jeg ikke fikk sove. Jeg drakk vin og hørte på platen "MTV Unplugged" av Lauryn Hillsom som er kjempe bra og jeg begynte å male på veggen. Jeg malte også andre strøket på en stol den natten.

Utfall av Morten Wintervold

Jeg leser i juli #2 I SLEKT og NYTT KULL PÅ VOKSENOPPLÆRINGA av Morten Wintervold

I slekt av Morten Wintervold ★★★

I slekt er Morten sin andre diktsamling og den første i slekts—trilogien. Her leker Morten seg med tiden, han spoler den tilbake, til og med bretter tiden av og til gjør han forså å spole frem igjen. Han skriver ekle dikt og det på nynorsk plutselig, det gjorde han ikke i den første diktsamlingen ”Utfall”. Som sagt, Morten Wintervold skriver litt ekkelt, sånn type typisk kåt tenåringsgutt.

Nei, disse diktene forstår jeg ingenting av. Mest forvirret er jeg over at oldefar og oldemor eksisterer samtidig med barnebarn og foreldre, de sover og våkner og har byttet skjegg, de går seg bort i myra, de sitter på steiner med mark under og forplanter seg, glemmer, gjemmer bokstaver med vilje og suger pupp. Tror jeg.
Nei, dette forstår jeg ingenting av.

Jeg hadde det morsomt da, så liker jeg at omslaget er hvitt, jeg elsker hvitt. Ikke forstår jeg greia med mormoren til Morten eller hvorfor han er en ugle som vil spise en mus, men kanskje er det ikke så viktig. Wintervold er flink med ord. Han leker seg og har tydeligvis mange ord i hjernen å velge mellom. Det er også en spennende humor, forfatteren er sikkert kjempe morsom å henge med i fylla.  Sitat for oss som liker slikt:

er snø
et spøkelse revet i filler



Når jeg skriver
tier døden
og nikker.



Kråka såper nebbet
går ut i regnet og
skummer

Nytt kull på voksenopplæringa av Moren Wintervold ★

Nytt kull på voksenopplæringa er like bisarr som ”I slekt” om ikke verre. Jo, den er verre, og mer komplisert i språket. Her er Morten en slags lærer i første del, en lærer jeg mistenker er en anelse negativ til kloden vår og som også gjør og sier uhørte ting på klasserommet. Nei, jeg aner ikke hva dette er. Morten Wintervold er helt tydelig opptatt av forplantning. Av en eller annen grunn. Det har jeg i det minste forstått.  Nytt kull på voksenopplæringa er den dårligste jeg har lest av denne karen foreløpig. Oldemor, du er med barn gjenstår. Merkelige sitat:

Eller: nettingstrømpebuksa
over en sexy trefot
nøff nøff

Her lo jeg høyt:

mamma, som en liten o i parantes
svever du mellom ordene
i min pedagogikk
kirurgen sa:
jeg skal følge beinet inn & bli hos deg 4 ever
Rommet er hvitt & identitetslaust, men jeg fornemmer at det
 ikke skyldes selve rommet, men min måte å være i det på.