ELSKEDE av Toni Morrison

 Bok lånt på biblioteket, som vanlig.

 Elskede leser jeg ene og alene fordi Birthe skrev så godt om den. Det er den første boken jeg leser i desember (bok fire om Harry Potter fullførte jeg aller først men den hørte jeg på lydbok og det blir jo noe annet). Det er ikke første gang Birthe påvirker hva jeg leser. En gang sparket hun meg i rævva slik at jeg endelig leste tegneserieromanen Persepolis. Det skulle riktig nok ikke så mye til men et slags spark ble det likevel og gjett om jeg er glad for det nå. Den var fantastisk god. At forfatteren bak romanen Elskede har nydelige grå dreads ga meg en intenst følelse av at hun er en fantastisk forfatteren det er meningen jeg skal lese og at hun er  nydelig som person også. Det skal lønne seg å ha dreads altså.

Romanen Elskede er en spøkelseshistorie som finner sted i Cincinnati i Ohio. Det passer meg bra da jeg elsker spøkelseshistorier.  Det er en mamma som heter Sethe og det er en datter som heter Denver. Mamma Sethe har rømt fra slaveriet til Ohio. Der flytter hun inn i huset `124’ til svigermoren `Baby’ Suggs’. Sethe har blitt så mishandlet at ryggen hennes har grodd misformet og dannet et mønster som ligner et kirsebærtre. Når jeg forteller hvor mishandlet hun har blitt er det i håp om at dere skal forstå hvorfor hun er det jeg skal kalle henne nå og som andre lesere av romanen sikkert er uenig i: Sethe er en dårlig mor. Jeg tenkte det tidlig i romanen og etter endt lesning hadde jeg fortsatt ikke forandret mening.

Toni Morrison gjorde noe rart. Hun skriver om slaveriet, om den forjævlige rasismen. Hun skriver om varmen fra solen og arbeidet. Om morskjærlighet og om det desperate i menneskesinnet. Hun skriver en spøkelseshistorie som ikke blir utenomjordisk. Morrison forklarer det så godt og overbeviser meg som leser om at det er ingenting mer naturlig enn at et spøkelse skal spøke i huset til bestemor Baby Suggs. En dag ble mamma Sethe drevet så langt ut i desperasjonen at hun tok et grusomt valg. Hun tok livet av sin egen datter og nå er de overbevist om at det er den drepte datteren som spøker i huset.

En dag dukker det opp en gammel kjenning av Sethe utenfor huset `124’ og han blir. Paul D. Hvem kan si nei til et spøkelseshus, sant? I fortiden lusker det vonde minner som for alt i verden må holdes unna nåtiden. Paul D er en sånn fin fyr og han driver spøkelset ut. Han er en sånn type som får mennesker til å slappe av, åpne seg, smile og spøkelser til å rømme. En fred senker seg endelig over huset. Er det stille før stormen? Hvor lenge kan to mennesker som deler en vond fortid la være å rippe opp i gamle, betente og felles sår som aldri har blitt stelt med? 

En dag dukker det nok en person opp utenfor huset `124’. Og hun blir også. Det er ei ung jente. Hun er mildt sagt merkelig i oppførselen sin og virker tilbakestående. De klarer ikke å forstå hvor hun kommer fra og hva hun virkelig heter. Selv sier hun at hun heter Elskede. Det lille barnet som mor Sethe tok livet av og som de mener spøkte voldsomt i huset og senere drevet ut av nykomlingen Paul D, blir kalt Elskede. Hvem er Elskede som plutselig sto utenfor huset deres. Hva er Elskede som plutselig sto utenfor huset deres. Sethe og Denver vil ha Elskedes oppmerksomhet. Mor og datter vil elske Elskede og bli elsket av Elskede. Et slags firkantdrama skildres og du forstår tidlig at dette ikke kan gå godt. Noen vil bli skadet og denne noen vil ikke bli Elskede for hun er den elskede.

Jeg skrev i begynnelsen at Sethe er en dårlig mor og etter endt lesning har jeg fortsatt ikke forandret mening. Det stemmer. Men etter endt lesning hadde jeg fått en forklaring på hvorfor Sethe ikke er en god mor og den forklaringen, da den var gitt, var så åpenbar: Sethe ble aldri lært hvordan. Som datter av en slave, oppfostret av andre slaver ble hun aldri lært hvordan å være en god mor. Hun ble lært hvordan å være en god slave, hun. Kan hun klandres da? Hun gjorde så godt hun kunne og mye gjorde hun. Og hun elsket barna sine. Elsket de så mye at hun kom til å skade dem underveis. Kjærlighet gjør blind. Klart hun kan klandres. Men må vi det da… Jeg velger å ”klandre” men tror ikke de fleste leserne velger å gjøre det. Jeg så bare datteren Denver så alt for klart. Da kan noen andre se moren Sethe. 

Forfatteren. Fin!

Forfatteren Toni Morrison legger slik vekt på morsmelken. Lenge syntes jeg det var grotesk og litt ekkelt. Før du dømmer meg må du forstå at jeg aldri har ammet noen og ikke er mor til noen. Kunne ikke Morrison la være å henge seg opp i den melken, da.. Etter hvert forstår jeg jo hva morsmelken er og symboliserer. Det var mer en mat. Klart det var… Selv ammet moren min meg til jeg var tre år(!). Hun klarte ikke å si nei. Jeg var så egen og hun var så glad i meg. Jeg var en slik kosejente som var så avhengig av mamman sin. Som barn trengte jeg mye nærhet. Jeg elsket kos. Jeg trengte kos. Det ble en slags trøst for både mamma og meg den melken hennes og den nærheten. Vi var svake begge to. Til slutt måtte hun bare reise bort en hel helg mens jeg måtte på `rehab’ i svært tidlig alder. Et vennepar med en fjorten år gammel sønn passet på meg. Den helgen var jeg visst helt umulig og desperat. Gråt og vrælte. Tryglet. Jeg villa ha mamman min. Deres sønn var en tjukkas med mannepupper og da han lå og slappet av på sofaen en dag og jeg var sånn passe desperat gikk jeg bort til han og så på han med valpeøyne og spurte om ikke han hadde ’dadda?’ Dadda var det jeg kalte pupp. ”No, Heidi, I don’t got any dadda,” fikk jeg til svar da. Familien lo. Jeg gråt. Nå kan jeg opplyse om at jeg har sluttet med morsmelk og drikker melk fra Tine. Til gjengjeld er jeg svært glad i melk enda. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg er også minst i søskenflokken men lengst. Jeg har også det største hodet og ansiktet dog ikke den største kroppen. Så om du som mamma beregner rett kan du bestemme hvem av barna dine som skal bli lengst.

Det er en skikkelig dybde i denne romanen jeg sjelden har lest maken til (les James Baldwin). Jeg har skrevet i notatboken: Toni Morrison skriver slik mennesket som ikke kan å skrive (de fleste slavene visste ikke hvordan) og som ikke er vant til å bli lyttet til forteller historier. Det er litt hakete fortalt, mye frem og tilbake i tid, mye innestengte følelser, levende og sterkt. Karakterene er virkelige. Sethe er en så stolt karakter som er beskrevet på en slik måte at hun står for meg som en levende person.

Jeg kan ikke unngå å trekke frem forfatteren James Baldwin. Det er ikke bare fordi han er (som Toni Morrison) mørk i huden at jeg tenker på hans bøker jeg har lest (Et annet land, Rop det fra berget) under lesningen av Elskede. Begge beskriver ærlig om rasismen: de skildrer brutaliteten uten å legge noe imellom. Sånn var det. Sånn er det. Begge går dypt inn i menneskesinnet. Fortellingen til Morrison gjør vondt, ofte. Hun forteller at slavene ble behandlet som dyr. Nei, verre enn dyr! Det er grusomt vondt å lese. Jeg er rasende. 

N-Y-D-E-L-I-G-E dreads!

Negativt med romanen er at det er vanskelig å tyde hva Morrison skriver av og til. Det blir for surrealistisk for meg. Jeg liker det ikke.

En gang hendte det noe rett frem uhyggelig da jeg leste romanen. Jeg er på besøk hjemme til foreldrene mine for å bake pepperkaker med mamma. Jeg sitter ved kjøkkenbordet en formiddag og leser mens jeg venter på at mamma skal stå opp og vi kan begynne å bake sammen. Jeg leser at Elskede mister en tann ved kjøkkenbordet hun sitter ved. Samtidig som jeg leser akkurat det i boken hører jeg at mamma har stått opp og står på stuen og forteller stefaren min at hun mistet en tann i natt. Creepy! Det er ja visst en spøkelseshistorie jeg har sittet og lest!

Du som ønsker å lese romanen og ikke vil ha noen avsløringer kan slutte å lese nå.

Jeg (som vanlig) oppklarte mysteriet lenge før jeg kom til slutten. Trodde jeg ja (som vanlig). Bestemor Baby Shuggs har en sjette sans. I tillegg til å være synsk og se fremtiden, ser og føler hun slik andre ikke ser og føler. En dag hender det noe og hun legger seg ned i sengen, for alltid. Der vil hun ligge og som hun sier selv `å studere fargene’. Smarte meg la sammen to og to og mente at spøkelset som herjer i huset er ikke et men flere spøkelser. Jeg trodde de ble lei seg når Baby Suggs sluttet å ”snakke” med dem og hun la seg heller ned i sengen for å dø. Da gjorde de opprør mot denne urettferdigheten: man stenger ikke døren til åndeverdenen sånn uten videre. Om jeg har rett eller ikke er ikke godt å si. Vi får ikke alle svarene. Jeg tror ikke jenta Elskede er spøkelset i huset, men jenta som har vært fanget i et hus og mishandlet av to menn i flere år forså å rømme. Dette synes jeg høres riktig ut med tanke på de brokkene med setninger Denver og Sethe klarer å få ut av henne. Det forklarer også hvorfor hun er tilbakestående og vet så lite om verdenen. Hun har jo vært stengt inne, isolert fra verden og mennesker. Det begynte å spøke i huset kort tid etter at Baby Shuggs la seg ned i sengen for å dø, også. At det var Paul D som drev spøkelsene ut, ja, det tror jeg. Men ikke for alltid. De kom jo tilbake når han dro.