Ingenting om absolutt ingenting

Det er varmt. Jeg river alle klærne ut fra skapet ned på gulvet og blar meg gjennom plagg etter plagg. Enten er plaggene svarte ellers så er de ensfargede i sterke farger som rød, blå eller rosa. Jeg føler ikke for å gå i svart eller være en fargeklatt i sola. Jeg sukker og setter meg på senga. River meg forsiktig i håret og mumler slutt å være så tykt hodebunnen min smelter au. Jeg stiller meg i dusjen i truse og topp for bare å barberer de sterke leggene. Tar på meg en svart tights, en svart singlet. En svart kjoleaktig tunika med blonder fremme ned til magen og åpen i ryggen. Under alt sammen en bikini. Jeg moser det korte, tykke bustete håret mot hudebunnen med flere svarte spenner som skjules i alt håret. Ser etter solbrillene mine men husker jeg ga de bort til K i fylla forrige helg. Hvorfor er jeg så gavmild i fylla, hva var det jeg tenkte på, jeg har jo ikke råd til å kjøpe noen nye på lenge. Jeg rusler ut, skuler på måsene og må lukke øynene for den sterke solen noen sekunder. Svimmel. Solbrillene mine klynker jeg før jeg går over gaten og inn på butikken. Der bruker jeg den siste hundrelappen jeg eier og har på å kjøpe en sigarettpakke. Nå kommer jeg til å sulte sier jeg inni meg til butikkgutten. Han hører ikke. Han er ny og fortsatt ikke godtatt av meg. Min tillit må du jobbe for unge mann, det nytter ikke å spørre meg om kvittering, å nei da du, du skal vite at jeg ikke vil ha kvittering. Når han leter febrilsk etter røyken jeg ber om blir jeg så oppgitt at jeg vurderer å hente en måke og kaste den på han. Jeg har fortsatt ikke glemt da han sto i veien for meg da jeg skulle kjøpe tamponger og ikke hadde vett nok til å bevege seg videre mens jeg plukket ut den pakken jeg vil ha. Ikke at jeg er så sjenert men det ble i det hele tatt kleint da han sto og fulgte med og ventet på at jeg skulle bli ferdig. Etter å ha sett på at han leter seg frem etter sigarettene fra bunnen og opp, han har kommet halvveis og køen er lengre konkluderer jeg med at han er straffet nok for i dag og sier den er øverst helt til høyre. Han svetter. Jeg skuler på solbrillene til hun bak meg. Hun bruker de ikke engang tenker jeg. De bare ligger der, på hodet hennes. Kjerring. Hun har sikkert aldri gitt bort et par solbriller i hele sitt liv, jeg ser det på henne. I det jeg går smiler jeg til butikkgutten og damen med solbrillene i tilfellet de hørte det jeg tenkte. Kanskje jeg mister sprettrumpa og Ole Brumm magen som står ut som en gravid flodhest når jeg er mett, noen munker faster i en uke, det kan jeg klare også. Det eneste jeg er bekymret for er at uten ordentlig mat kan jeg ikke trene og får jeg ikke trent blir jeg som en tiger i bur. Jeg kan alltids rusle veldig, veldig sakte rundt omkring og forbrenne minst mulig kallorier ved ikke å hoppe i luften etter måkene, ta tak i føttene deres og la de dra meg bortover noen meter før jeg lander på bakken, snurrer de rundt og rundt før jeg kaster de så langt jeg kan på bilene. 

                Jeg setter meg på en benk og tar opp Åndenes hus fra vesken. Jeg bruker seks minutter på to sider. Blar om. Leser videre. Solen smelter hodebunnen min og jeg tenker på karakterene i boken. De er så rotete av seg. De kaster bort pengene på tull og setter ikke pris på slottet de bor i. Jeg drar hjem etter tyve sider. Det får være nok sol for i dag. Jeg vil tross alt ikke risikere å bli solbrent eller å bli tatt for å være en dagdriver. Jeg går hjem. På veien kjøper jeg meg en stor sjokolade; det er lenge til neste gang jeg kan kjøpe slikt og legger den kjærlig innerst i kjøleskapet. Jeg henger opp nyvaskede ullsokker; det er lenge til de trenger å vaskes igjen. Jeg tar av meg nesten alt jeg har på og slenger meg på sofaen før jeg spretter opp igjen og studerer verdenskartet. Svalbar. Legger meg ned igjen og kjenner svettedråpene på ryggen. I det jeg løfter opp Åndenes hus for å lese videre mister jeg romanen på nesen som en påminnelse om at jeg må svare på e-poster. Etter å ha skrevet Vennlig hilsen tre ganger og lest ti sider i Åndenes hus har jeg lov til å ta en sigarett igjen. Etter å ha lest ti sider til stiller jeg meg i planken på gulvet i tredve sekunder. Etter å ha lest ti sider til drikker jeg et stort glass vann. Etter å ha lest ti sider til setter jeg med ned med laptopen på fanget og skriver ingentin om ingenting. Etter å ha trykket Publiser stiller jeg meg i planken på gulvet i tredve sekunder til. Etterpå tar jeg oppvasken og sykler en time på treningssykkelen. Jeg gjør akkurat det jeg vil gjøre. Jeg vil ikke ut på kino eller ta en øl fordi å gjøre noe er å bruke penger. Penger jeg ikke har. Jeg vil ikke sitte på en veranda og skravle til solen går ned. Jeg vil stå i planke, jeg vil sykle, jeg vil lese Isabel Allende. Dette er ikke trist. Det som er trist er at uansett hvor jeg ser når jeg er ute er ting ting ting. Jeg vil ikke ha ting, det eneste jeg vil ha er et par solbriller og kanskje en time på en hudklinikk for å vokse leggene da jeg aldri klarer å manøvrere barberhøvelen uten å begynne å blø. Jeg vil ikke ut å gå opp åsen min når det er så varmt. Dette er ikke trist, det er bare varmt og jeg ville ikke vært ute og brukt penger om jeg hadde hatt penger akkurat nå heller.  Nå vet jeg hva jeg vil bruke pengene mine på og ting ting ting er ikke det jeg vil ha. Bortsett fra et par solbriller. Hva var det jeg tenkte på.

Jeg skal bli ferdig med Åndenes hus før mai er ferdig.  Jeg har igjen over hundre sider. Jeg leser, står i planke og planlegger å faste som en munk om noen dager.