Ingenting om absolutt ingenting




Det er varmt. Jeg river alle klærne ut fra skapet ned på gulvet og blar meg gjennom plagg etter plagg. Enten er plaggene svarte ellers så er de ensfargede i sterke farger som rød, blå eller rosa. Jeg føler ikke for å gå i svart eller være en fargeklatt i sola. Jeg sukker og setter meg på senga. River meg forsiktig i håret og mumler slutt å være så tykt hodebunnen min smelter au. Jeg stiller meg i dusjen i truse og topp for bare å barberer de sterke leggene. Tar på meg en svart tights, en svart singlet. En svart kjoleaktig tunika med blonder fremme ned til magen og åpen i ryggen. Under alt sammen en bikini. Jeg moser det korte, tykke bustete håret mot hudebunnen med flere svarte spenner som skjules i alt håret. Ser etter solbrillene mine men husker jeg ga de bort til K i fylla forrige helg. Hvorfor er jeg så gavmild i fylla, hva var det jeg tenkte på, jeg har jo ikke råd til å kjøpe noen nye på lenge. Jeg rusler ut, skuler på måsene og må lukke øynene for den sterke solen noen sekunder. Svimmel. Solbrillene mine klynker jeg før jeg går over gaten og inn på butikken. Der bruker jeg den siste hundrelappen jeg eier og har på å kjøpe en sigarettpakke. Nå kommer jeg til å sulte sier jeg inni meg til butikkgutten. Han hører ikke. Han er ny og fortsatt ikke godtatt av meg. Min tillit må du jobbe for unge mann, det nytter ikke å spørre meg om kvittering, å nei da du, du skal vite at jeg ikke vil ha kvittering. Når han leter febrilsk etter røyken jeg ber om blir jeg så oppgitt at jeg vurderer å hente en måke og kaste den på han. Jeg har fortsatt ikke glemt da han sto i veien for meg da jeg skulle kjøpe tamponger og ikke hadde vett nok til å bevege seg videre mens jeg plukket ut den pakken jeg vil ha. Ikke at jeg er så sjenert men det ble i det hele tatt kleint da han sto og fulgte med og ventet på at jeg skulle bli ferdig. Etter å ha sett på at han leter seg frem etter sigarettene fra bunnen og opp, han har kommet halvveis og køen er lengre konkluderer jeg med at han er straffet nok for i dag og sier den er øverst helt til høyre. Han svetter. Jeg skuler på solbrillene til hun bak meg. Hun bruker de ikke engang tenker jeg. De bare ligger der, på hodet hennes. Kjerring. Hun har sikkert aldri gitt bort et par solbriller i hele sitt liv, jeg ser det på henne. I det jeg går smiler jeg til butikkgutten og damen med solbrillene i tilfellet de hørte det jeg tenkte. Kanskje jeg mister sprettrumpa og Ole Brumm magen som står ut som en gravid flodhest når jeg er mett, noen munker faster i en uke, det kan jeg klare også. Det eneste jeg er bekymret for er at uten ordentlig mat kan jeg ikke trene og får jeg ikke trent blir jeg som en tiger i bur. Jeg kan alltids rusle veldig, veldig sakte rundt omkring og forbrenne minst mulig kallorier ved ikke å hoppe i luften etter måkene, ta tak i føttene deres og la de dra meg bortover noen meter før jeg lander på bakken, snurrer de rundt og rundt før jeg kaster de så langt jeg kan på bilene. 

                Jeg setter meg på en benk og tar opp Åndenes hus fra vesken. Jeg bruker seks minutter på to sider. Blar om. Leser videre. Solen smelter hodebunnen min og jeg tenker på karakterene i boken. De er så rotete av seg. De kaster bort pengene på tull og setter ikke pris på slottet de bor i. Jeg drar hjem etter tyve sider. Det får være nok sol for i dag. Jeg vil tross alt ikke risikere å bli solbrent eller å bli tatt for å være en dagdriver. Jeg går hjem. På veien kjøper jeg meg en stor sjokolade; det er lenge til neste gang jeg kan kjøpe slikt og legger den kjærlig innerst i kjøleskapet. Jeg henger opp nyvaskede ullsokker; det er lenge til de trenger å vaskes igjen. Jeg tar av meg nesten alt jeg har på og slenger meg på sofaen før jeg spretter opp igjen og studerer verdenskartet. Svalbar. Legger meg ned igjen og kjenner svettedråpene på ryggen. I det jeg løfter opp Åndenes hus for å lese videre mister jeg romanen på nesen som en påminnelse om at jeg må svare på e-poster. Etter å ha skrevet Vennlig hilsen tre ganger og lest ti sider i Åndenes hus har jeg lov til å ta en sigarett igjen. Etter å ha lest ti sider til stiller jeg meg i planken på gulvet i tredve sekunder. Etter å ha lest ti sider til drikker jeg et stort glass vann. Etter å ha lest ti sider til setter jeg med ned med laptopen på fanget og skriver ingentin om ingenting. Etter å ha trykket Publiser stiller jeg meg i planken på gulvet i tredve sekunder til. Etterpå tar jeg oppvasken og sykler en time på treningssykkelen. Jeg gjør akkurat det jeg vil gjøre. Jeg vil ikke ut på kino eller ta en øl fordi å gjøre noe er å bruke penger. Penger jeg ikke har. Jeg vil ikke sitte på en veranda og skravle til solen går ned. Jeg vil stå i planke, jeg vil sykle, jeg vil lese Isabel Allende. Dette er ikke trist. Det som er trist er at uansett hvor jeg ser når jeg er ute er ting ting ting. Jeg vil ikke ha ting, det eneste jeg vil ha er et par solbriller og kanskje en time på en hudklinikk for å vokse leggene da jeg aldri klarer å manøvrere barberhøvelen uten å begynne å blø. Jeg vil ikke ut å gå opp åsen min når det er så varmt. Dette er ikke trist, det er bare varmt og jeg ville ikke vært ute og brukt penger om jeg hadde hatt penger akkurat nå heller.  Nå vet jeg hva jeg vil bruke pengene mine på og ting ting ting er ikke det jeg vil ha. Bortsett fra et par solbriller. Hva var det jeg tenkte på.

Jeg skal bli ferdig med Åndenes hus før mai er ferdig.  Jeg har igjen over hundre sider. Jeg leser, står i planke og planlegger å faste som en munk om noen dager.




Kommentarer

  1. Ingen kan skrive så spennende om ingenting som du. Du bør gi ut noveller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ååhh, tusen takk! Det hadde vært gøy tror jeg.

      Slett
    2. Åååh, så gøy å høre! Takk!

      Slett
  2. Det er det såkalte «ingenting» det blir gode bøker av. Etter å ha lest innlegget ditt kom jeg til å tenke på boken jeg leser nå.Ved siden av Temples bok leser jeg mursteinen om Churchill (Roy Jenkins). Egentlig burde jeg brent den jf den tider er drepende, og da tenker jeg på måten den er skrevet på. Setninger så lange at når jeg kommer til slutten av setningen må jeg lese begynnelsen på nytt fordi jeg mistet sammenhengen. Også alle detaljene om det politiske livet. Men så er det gullkorn innimellom at jeg tør ikke å la være å lese den. Og ift til det du skriver. Vet ikke om Churchill var gavemild i fylla. Men forfatteren skriver at selv om Churchill både gjerne og ofte svingte begeret, var han ingen stordranker, men drakk i små slurker. Og tålte alkoholen godt (heldiggrisen!). Holdt bemerkelsesverdige gode taler selv om han var svært beruset. En annen politiker, lord Birkenhead ( F.E Smith) tålte ikke alkoholen like godt, men måtte ha avholdspauser. Avholdspauser så Churchill på med forakt. Og i et brev til kona (Clementine) av 27 februar 1921, da hadde F.E smith hadde vært avholds i over et år, skrev Churchill (de skrev i koder): «F.E spiste sammen med meg i går aften. Bare eplemost! Han er blitt sv. bisk & rolig – en skremmende skikkelse – nokså mutt – sv. ambisiøs. Umåteholden selvkontroll har hatt fryktelige konsekvenser.» På denne tiden var Churchill koloniminister. Jeg er kommet til s 388 av 940.........fikk den julen 2009.....

    SvarSlett
    Svar
    1. Jøss, du står på og er flink til å lese litteratur som utfordrer! Selv 'leser' jeg en fagbok ved siden av men den står støtt i hylla. Synes det er kjedelig lesning og får egentlig litt dårlig samvittighet av det boken forteller meg.

      Takk for spennende kommentar!

      Nå skriver ikke jeg så 'tungt' da med lange setninger. Det er sjelden jeg får tekst til å gli ordentlig uten for mange punktum, da må jeg være 'i slaget'. Ellers skriver jeg korte og lette setninger. Mener jeg da.

      En forfatteren som skriver så lange setninger at jeg må begynne på nytt er Salman Rushdie. Han er knakende god men Sukk! Han krever.

      Slett
  3. Elsker når du skriver:) Er som smurt opp til teksten din:) Må aldri slutte å skrive, du skriver gull! Takk for å ha gitt meg en flott tekst, koste meg:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen hjertelig takk for en nydelig kommentar og oppmuntring gull verdt!! Stor klem!

      Slett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi