BØKENE SOM SKAL BLI LEST I 2015

Bøkene på listen som jeg absolutt ville skulle bli lest i 2014 er fullført for lenge siden. I 2015 har jeg doblet det. 10 ekstra titler.. Helt ærlig, jeg tror ikke jeg når i havn. Jeg planlegger jo alltid å lese flere enn antall bøker på leselistene, og jeg gjør det alltid også. Men dette er de bøkene som skal prioriteres.

Viktigst å få lest er Første Mosebok. Jeg må begynne på bibelen. Var å så Exodus på kino i går, motivasjonen er ikke noe mindre etter det. Vil understreke at jeg ikke er religiøs. Vil lese Bibelen av den enkle grunn at den er en KLASSIKER. Verdens mest leste og kjøpte bok må jo bare leses.

Så har vi To byer av Dickens. Leste den i 2014, på norsk. Total katastrofe. Får se om den er bedre på engelsk i 2015. Skal leses på nettbrettet med Kindle App denne gangen, og ikke i bokform.

Jeg har en svær bok med 3 romaner i seg av Falkberget som jeg arvet av stefaren min.

Karen Blixen har jeg lånt av store søsteren min i en evighet. På tide å lese. I tillegg har Birthe skrevet så mye om henne på bloggen sin.

Fortsetter med Mo Hayder, alltid. Har lest alt av henne og skal fortsette med det. Venter på den norske oversettelsen av Ulv.

Fortsetter med serien om Harry Hole. Har allerede lest de første.

Alvefolket låner jeg av Kine. 

Flere av bøkene under har stått lengst i bokhyllen min, ulest. 1001 Album du må høre før du dør leser jeg også, men den vil ta tid, hører tross alt på alle platene jeg leser om også!

Her handler det om å lese bøkene som har stått lengst ulest i bokhyllen, fortsette på serier jeg holder på med, lese titler jeg låner av noen, og lese bøker som har stått lengst på leselister, uten at de nødvendigvis står i bokhyllen min.

Dickens er et prosjekt i seg selv; jeg skal lese alt av Dickens. Har allerede lest mye av ham.

Gleder meg sinnsykt til Terningmannen, tipper jeg vil ELSKE DEN. Dette blir gøy, ser frem til å skrive, lese, danse, drikke, se og snakke i 2015 også. Det har vært et supert bokår (statistikk kommer). Og et supert år med hard jobbing som har gitt resultater. Jeg har det bra. Jeg har det bra! Jeg håper du har det bra også.

Godt nyttår mine faste lesere (og alle dere andre)! Takk for året som har gått!

1. A Tale of Two Cities av Charles Dickens
2. Lille Dorrit av Charles Dickens
3. Eli Sjursdotter av Johan Falkberget
4. Bør Børson jr. av Johan Falkberget
5. Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget
6. Den afrikanske farm av Karen Blixen
7. Første Mosebok i det gamle testamentes skrifter
8. Wolf av Mo Hayder
9. Sorgenfri av Jo Nesbø
10. Marekors av Jo Nesbø
11. Frelseren av Jo Nesbø på Lydbok (har lest i bokform for mange år siden, det var min første Nesbø-bok lest)
12. Snømannen av Jo Nesbø
13. Mysterier av Knut Hamsun
14. Terningmannen av Luke Rhinehart
15. Les ferdig hele tegneserien Alvefolket som finnes på norsk (takk for lånet Kine!)
16. Jokeren av Lars Saabye Christensen
17. Blodets bånd av Lars Saabye Christensen
18. Sneglene av Lars Saabye Christensen
19. My Big Fat Supernatural Wedding av  L. A. Banks, Jim Butcher, Rachel Caine, P. N. Elrod, Esther M. Friesner, Lori Handeland, Charlaine Harris, Sherrilyn Kenyon og Susan Krinard (det er en antologi)
20. Anne Franks dagbok

Jeg har også: 

1. EN MUSIKKBLOGG 

2. EN BOKSITATBLOGG 

KRØ AV DIDRIK MORITS HALLSTRØM - EN SKREKKROMAN

Bildekilde. 

I 2011 ga Didrik ut sin debut. En vakker liten sak som heter Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Jeg elsker den. I år ga Didrik ut sin andre bok i samme forlag som sist. Denne gangen en skrekkroman. Hvordan jeg fikk med meg at Didrik Morits Hallstrøm har gitt ut en by bok vet jeg ikke. Det er vel flaks. Det var ikke biblioteket som ga meg et varsel på e-post når de fikk inn en ny tittel av Hallstrøm, for også denne gangen (hendt flere ganger i år med nye bøker) har jeg måttet fjernlåne fra et annet bibliotek (Tromsø).
Krø er en kul liten sak som er vanskelig å legge fra seg, som fanger meg inn og holder meg fast.

Det er lørdag. Jeg er på en øde øy. Krø rimer på dø. 

Fra side 70.


Krø er "en forblåst øy på Vestlandet". Dit må Adam dra når bestefaren hans holder på å dø. Han har ikke lyst til å dra, Adam kjenner ikke bestefaren sin. Foreldrene hans døde da han var liten, han er oppvokst i fosterhjem. Bestefaren Ingvar er en særing han ikke vil vite av og som han aldri har hørt fra eller fått besøk av under hans vanskelige oppvekst. Men han reiser, reiser til "en fremmed mann på en øde øy". Hjemme i Oslo venter kjæreste og gutten hennes som også holder på å dø, av leukemi. Dennis. Adam elsker Dennis. Forholdet deres gjør meg varm om hjertet, det er så fint beskrevet! Didrik er god på det der! Han skapte en relasjon jeg som leser faller for i Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, og han har gjort det igjen. Denne gangen en voksen mann og en liten syk gutt som ikke er hans. Uansett hvor mye han elsker ham.

Didrik Morits Hallstrøm. Bildekilde. 

Jeg tenker på 3D-programmet jeg har lyst til å lage. Alt skal være hvitt. Rent og nøytralt. Jeg har bodd i fem forskjellige leiligheter det siste året. Jeg har glemt de to første allerede. Jeg har glemt hele barndommen min. Jeg har glemt fosterforeldrene mine. Jeg klarer ikke å holde fast på noen ting. Jeg trenger et slags museum. Jeg skal kalle det White World og det skal være uendelig. 

Fra side 127.


Omslaget på boka er merkelig og utiltrekkende. Det er ikke før jeg har lest noen sider jeg forstår hva det er. Adam har laget et spill han jobber med. Det heter White World, et 3D-program der alt er hvitt. Det vil få en urovekkende plass i historien. Det er ikke bare et spill, men et sted å kommunisere med de døde... viser det seg. Jeg husker språket til Didrik fra debuten. Han har en spesielt stil jeg liker (Etgar Keret, Stephen Chbosky) der korte setninger og melankolien dominerer. Det er konsist, direkte, spisst. Jeg har alltid vært svak for minimalisme, om det så er i form av interiør, malerier, språk eller musikk. You name it. Det er virkelig virkningsfullt, og for å være ærlig: irriterende og slitsomt i lengden. Setningene er kanskje korte men historien til Didrik har mange lag. Det er dybde som faen. Krø har skrekk i seg; det gjør at John Ajvide Lindqvist aldri er langt unna i tankene mine (romanen Menneskehavn spesielt).

Krø er vakkert. Den fyller en stillhet i meg som er vond, kjent og vakker. Samtidig som jeg leste Krø leste jeg alle innleggene i forfatterbloggen til Didrik og alt falt på plass.



Krø av Didrik Morits Hallstrøm
Cappelen Damm AS 2014
ISBN 978-82-02-45172-1
1. Utgave, 1. opplag
215 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket


Anita har også lest boka !

Jeg har også: 

• Musikkblogg 
• Sitatblogg

Den som spør får svar

Nå er det usikkert om jeg har tålmodighet til å vente... Jeg kan jo lese alt annet mens jeg venter, blant annet se hvor langt jeg kommer videre i serien om Harry Hole. Det er ikke mangel på lesestoff det står på, men lysten til å fullføre mine lese-prosjekt så raskt som mulig. Mo Hayder er et slikt prosjekt. Det har blitt en tradisjon å lese henne på norsk. Alt annet som ikke har blitt oversatt av henne er naturligvis lest på engelsk. Det er jo ikke noe problem å lese engelsk. Men jeg synes det er viktig med oversettelser og vil støtte der jeg støtte kan. Nå kommer ikke jeg til å kjøpe boken da, men låne den på biblioteket. Men støtter ved å skrive om, for hallo, det er gratis reklame.

I dag tok jeg med råd til å kjøpe en engelsk bok som må leses som ikke finnes på noen bibliotek i Norge. Den er heller ikke oversatt. Den fantes som e-bok så da ble det det. Nå som jeg kostet på meg et nettbrett i år skal jeg prøve ut å lese boken på nettbrettet. Irriterer meg over de som laster ned bøker ulovlig. Hvis dere setter pris på litteraturen og vil at forfatterne dere leser skal kunne skrive mer støtter dere dem ved å kjøpe bøkene eller låne på biblioteket. Jeg har aldri i mitt liv lastet ned en bok eller lydbok ulovlig. Det er jeg stolt av og kan skryte av når som helst.

HØYERE ENN HIMMELEN AV KLAUS HAGERUP - EN BOK SOM HAR BLITT MED MEG FRA BARNDOM TIL VOKSENLIVET

Bildekilde. 

«Kipling,» sa hun. «Har du lest noe av ham?»
«Jeg har begynt på Jungelboka.»
«Gåtta banen,» sa den merkelige frøken Kjær.

Fra side 32.


I mine foreldres kjeller fant jeg Høyere enn himmelen. På innsiden er navnet mitt skrevet samt en tegning laget av mamma. Barne og ungdomsboken (kan jo fint leses av flere aldersgrupper) kom ut i 1990, samme år som jeg er født.
Da foreldrene mine flyttet fra huset tok jeg med meg boken fra kjelleren og hjem til meg selv. Nå er den min, igjen, og nå skal jeg ikke skilles fra den. Jeg selger bøker jeg eier til en symbolsk pris etter at de er lest, men siden mamma har tegnet på innsiden har boken fått en slags verdi, det er som en arv.
Om jeg leste Høyere enn himmelen da jeg var lita vet jeg ikke. Jeg leste så mye. Umulig å huske alt sammen. Det som er sikkert er at jeg har lest den nå og at jeg liker den så mye!

Forestiller meg og hunden min Tuppin. 

Marit er 12 år med selvmordstanker. Hun hater verden og alle menneskene den inneholder. Foreldrene og lillebroren hennes elsker henne til tross for hennes ufordragelighet. Det er vakkert. Frøken Rebekka Kjær er lærer på skolen til Marit. De oppdager i sommerferien at de er sjelsvenner, helt samme type mennesker. Begge vil dø (uten å si det til hverandre) og begge er litt ufordragelige mot andre. Marit er også litt ufordragelig mot Frøken Kjær men det går bra. Frøken Kjær ser gjennom det. Sammen leter de etter Rebekkas store kjærlighet, Aleksander, som aldri kom tilbake til henne etter andre verdenskrig var ferdig.

Mari holdt alltid på med flere bøker samtidig, og hun ble aldri ferdig med noen av dem. Nå satt hun ved spisebordet med «Den uendelige historien», «Skatten på Sjørøverøya» og «Ronja Røverdatter» foran seg. Hun bladde litt fram og tilbake i alle tre. Så reiste hun seg og gikk tilbake til rommet sitt for å hente «Det blåser på månen». Det var da det ringte på døra.

Fra side 31.

Klaus Hagerup i 1968. Bildekilde. 

I boken nevnes det litteratur, som når Frøken Kjær siterer et dikt av Olaf Bull. Det er så fint når en finner slike litteratur-tips i barnebøker og ungdomsbøker. Det inspirerer jo de unge til å lese!
Høyere enn himmelen er morsom. Humoren går rett hjem hos meg fordi den er så svart. Jeg ler hele tiden. Jeg leste Kjære av Linnea Myhre rett før Høyere enn himmelen; jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at Linnea skulle ha lest Høyere enn himmelen (om hun ikke allerede har gjort det da...); hun hadde elsket humoren!

To timer seinere satt Mari og frøken Kjær om bord i «Nautilus», som båten het. Det var Mari som hadde funnet på navnet, og da Ronald hadde innvendt at Nautilus var en ubåt, hadde hans datter sagt:«En dag havner den nok på havets bunn.»

Fra side 107.


Høyere enn himmelen av Klaus Hagerup
2. Opplag, 1990
H. Aschehoug & Co
ISBN 82-03-16363-7
Kilde: Min egen
171 Sider

Slikt jeg er opptatt av

KJÆRE AV LINNEA MYHRE - RASKT LEST, RASKERE GLEMT

Bildekilde. 

#1 Man skal alltid respektere hverandres tacovaner. 

I taco er ingenting feil. Noen liker skjell, andre liker lefser. Noen blander alt til en salat, mens andre bruker to tubs oppi hverandre. Alt tilbehør er tillatt, og jeg har selv akseptert både rosiner, druer, majones og Thousand Island-dressing på tacobordet i mitt eget hjem. Selv om du ikke kan fordra mais, er ikke din venns taco feil bare fordi den inneholder mais. Det er ikke lov å bli sur i taco. Taco er alt, og alle har forskjellige preferanser innen tacogrenen. Grensen går imidlertid ved ketchup. 

Fra side 27.


Jeg har spist taco i dag. Jeg burde spille plata Please av Sondre Lerche samtidig som jeg skriver denne teksten. Istedenfor Sondre er det platen Jack Elliott Takes The Floor som spilles ut i rommet. Et mesterverk. Cat People av David Bowie heller enn Sondre for den sangen skriver Linnea om i Kjære.
Jeg gjør det. Jeg møter meg selv på halvveien i musikk-grubleriene; jeg setter sangen Old Shep på pause, åpner et vindu med Youtube og finner Bowie. En sang av Bowie og tilbake til Jack Elliott.

Kjære av Linnea Myhre. Det er greit hvordan språket ikke er perfekt. Det er en ung (og talentfull) kvinne som skriver, det skal ikke være perfekt da. Linnea skriver hun ikke er så intelligent at hun kan lese stor litteratur, tror det er Tolstoj hun nevner? Mener det er en russisk, gammel forfatter som kastes ut som eksempel i Kjære. Jeg tenker om Linnea ikke leser de store blir hun aldri en stor forfatter selv. Jeg tenker for å være flink til å skrive må du lese lese lese. Linnea er så usikker i Kjære, så usikker på seg selv. Var hun det i Evig søndag også? Hvorfor irriterte hun meg ikke da med usikkerheten sin, men irriterer meg nå? Har jeg vokst fra bøkene hennes? Har lesesmaken min forandret seg så mye på så kort tid? På to år? Jeg har lest Anna Karenina, på engelsk til og med. Kan jeg, kan Linnea. Tolstoj er ikke så vanskelig som en tror. Tsjekhov, er det kanskje Tsjekhov hun nevner.... Nei, husker ikke.

Jeg gledet meg til Kjære, biblioteket i byen fikk den aldri, jeg bestilte fra et annet bibliotek, fjernlånte, sto i venteliste. Endelig ble det min tur å lese boken, over en måned etter utgivelsen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å like den, i begynnelsen gjorde jeg det også, dessverre varte ikke entusiasmen min gjennom hele boken. Jeg ble lei. I et intervju jeg leste med Linnea om boken, er det på siden til NRK tro? I intervjuet sier Linnea hun må skrive om noen andre fordi vi er vel lei av henne. Ja jo, hun hadde rett da hun sa det, jenta er ikke dum; jeg er lei. Lei av usikkerheten hun viser i boken. Litt lei av Linnea. Det er mye Linnea.

I motsetning til Linnea skriver jeg om de jeg skriver til når jeg skriver brev. Der ligger fokuset mitt; jeg skriver om minnene jeg deler med disse menneskene, alt jeg setter pris på hos dem, deres og mine planer for fremtiden. Når Linnea skriver brev til folk skriver Linnea om Linnea. Jeg trodde Kjære var en hyllest på godt og vondt til mennesker i livet hennes. Det er en skuffelse det ikke var helt sånn.
Brevet til "Kjære Santa Maria" er hysterisk morsomt. Det er i hennes brev til matvarekjeder hun blomstrer mest, det er min oppfatning. Det er der det er morsomst. Jeg vurderer å begynne å gjøre det samme selv. Jeg har godt av å bli mer aktiv. Aldri mer skal jeg vente på en oversettelse. Det skal sendes en e-post til forlaget med spørsmål om oversettelsen faktisk vil finne sted en gang i fremtiden. Jeg innrømmer at dette har jeg allerede gjort. To ganger. Men det er så lenge siden jeg var så aktiv. Så nysgjerrig, så utålmodig.

I Kjære skrives det brev til mamma, undulaten, psykologen (et av de beste), tanten, ei forvirret jente som heter Sofia, en kjerring-terapeut (drit bra), Santa Maria (hysterisk morsomt), produsentene av Eldorado rødbeter, en tidligere useriøs eks, et bakeri-kjede, til Knut Christian Moeng (bra), redaktøren sin, Erna Solberg, pappa (trist og vondt)... nå orker jeg ikke å ramse opp flere. Det er altså mange, mye å ta av.
Leseropplevelsen min var over raskt. Kjære var lest i en sammenhengende leseøkt på noen timer. Kanskje ikke så rart jeg ble lei, ikke alle bøker er ment til slik lesning. Min oppfatning er at bøker skal tåle dette. Det får bare rive og dra, det skal tåle å bli lest. På alle slags vis. Men det skal Linnea få applaus for, hun får meg til å glemme tiden. Hun gjorde det med sin debut og hun gjør det igjen med Kjære. Jeg glemmer aldri tiden. Takker og bukker.

Jeg lurer på om ikke Linnea skulle ha sittet på denne boken og ruget i to år til, latt den heve seg mer, som de brødene hun skriver om i et brev til Bakers AS. Hun sier det jo selv i boka, forlag er bare ute etter å selge selge selge.

Bildekilde. 

Jeg tenker ikke Anoreksi eller Blogg når jeg hører noen si navnet Linnea Myhre. Det er lenge siden hun har gått ut av en bås og lukket grinden bak seg, så hvorfor ikke slutte å henvise til blogg og spiseforstyrrelser hver gang Linnea skrives om i media. La Linnea være Linnea. Hvem det nå er. Jeg synes nemlig debuten Evig søndag er bra, og Kjære er ok. Jeg vil gjerne lese mer og jeg tror Linnea har mer enn hun leverer i Kjære. Det overrasker meg hun skriver hun ikke liker boken sin Evig søndag (igjen denne irriterende selvkritikken og usikkerheten i Kjære). Den er jo bra, bedre enn Kjære (mener jeg).



Kjære av Linnea Myhre
Tiden Norsk Forlag 2014
1. Opplag
ISBN 978-82-10-05411-2
155 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

HIMMELEN ER EN SAMLING - EN VAKKER DIKTSAMLING AV KJERSTI BRONKEN SENDERUD

Himmelen er en samling er enda en av de bøkene i bokhyllen min som Norli kastet og som fant veien hjem til meg. Som de andre bøkene som ble kastet den gangen er også Himmelen er en samling en god bok. Nå har jeg bare to bøker igjen så har jeg lest alle Norli-bøkene!


Omslaget er anonymt, kjedelig og usynlig; to ganger hadde jeg vanskelig for å finne den i bokhyllen. Tiden jeg brukte på å lete tilsvarer tiden jeg brukte på å lese boka. Nei da.. Ikke fullt så ille.
Det er nesten flaut å skrive at hele boksamlingen min er sortert alfabetisk; og til tross for dette måtte jeg se gjennom alle hyllene to ganger for å finne denne tynne, lille, fine saken.

Jeg hadde aldri før lest noe av Kjersti Bronken Senderud. Aldri hørt om heller. Når jeg leste boken føltes det likevel kjent. Det var som å treffe noen på fest som jeg har pratet med før, det var som om å komme hjem til mitt eget soverom etter en lengre tur på ferie. Det traff en nerve i meg.

Himmelen er en samling: Treet går igjen, det er et tre eller flere trær, alltid. Å kjenne seg selv så godt, kjenne omgivelsene som du går i hver dag, kjenne til dine egne drømmer når du sover. Legge alt dette sammen og skape vakre dikt. Dikt om alt det kjente, dikt om å skape.
Det er søtt, makabert, rent, vakkert, stille - kunstferdig bredt. Jeg var syk (igjen, herrigud, lei) i fjorten dager, Himmelen er en samling var en av bøkene som ble lest i denne perioden med vond og hoven hals. Jeg var stort sett inne i fjorten dager - men i diktsamlingen er det mye natur; det var forfriskende for meg som hadde gått i hi å lese om dette.

rødt blått slått gress 

Fra side 10


Himmelen er en samling inspirerte meg, ga meg luft, natur og trær da jeg trengte det. Det er en bok som fortjener å bli lest. Nå vet jeg ikke hvor mange i Norge som har lest den, men jeg er ganske sikker på at boken fortjener å bli lest av enda flere.

det sto alltid mat på bordet 

i dette huset   eplegrøt og hjemmebakst                                                  velkommen og    forsyn dere (så enkelt kan det lyde)et rom for de som kom      og de som gikk

Fra side 39.




Himmelen er en samling av Kjersti Bronken Senderud
Forlaget Oktober 2009
ISBN 978-82-495-0699-6
55 Sider
Kilde: Min egen

Bildet funnet på Tumblr. 

LIVET! LITTERATUREN! AV TOR EYSTEIN ØVERÅS - ESSAYS OM LITTERATUR

Ingen må tvile på at romanene og filmene er det viktigste i livet. De snakker om romanene og filmene som om de var virkelige - ja, virkeligere enn virkeligheten selv. 

Fra side 129.



En gang i tiden røykte jeg, og i den tiden røykte jeg i vinduet. Jeg bor i fjerde etasje og orket ikke å klatre ned og opp fire etasjer hver gang jeg trengte nikotin. Jeg hadde heller ikke en kjøkkenvifte å røyke under. Så der sto jeg og røyke. Da observerte jeg hundrevis av bøker bli kastet i søpla i bakgården til Norli. På natten snek jeg meg ut og forsynte meg rått. Livet! Litteraturen! av Øverås er en av bøkene jeg tok med meg hjem.


Det er en bok proppet med essays om litteratur. Bokanmeldeser (essays) som er blitt  tidligere publisert i aviser og slikt og som nå er blitt nøye valgt ut og puttet i en pocket. Og lest av meg. Det er første gang jeg leser noe av Øverås, sikkert ikke siste gang. Jeg hadde nok aldri hørt om eller lest noe av ham om ikke Norli hadde kastet ham. Takk for det Norli.

I essayene er det ikke bare bøkene han anmelder, han skriver om forfatterne også; og litt om livet sitt men ikke så mye som bakside-teksten skal ha det til, men det er fint det som er der. Spesielt er det forfatteren Per Olav Enqvist han skriver om, han dukker opp overalt, i tekstene om hans egne svenske bøker men også i tekstene om de andre forfatterne og deres bøker. Det er som om Øverås elsker Enqvist, har han med seg overalt, smetter han inn overalt. Selv har jeg aldri lest noe av Enqvist men har hatt en roman og hans biografi på leselisten i noen år. Slik er det med leselister, de tar tid.

Hva gir en forfatter, eller en tekst, autoritet? Hva er det som gjør at man lytter til bestemte forfattere? Hva er det som gjør at uansett hva en bestemt forfatter skriver, selv når han er på sitt svakeste, så er det noe der, alltid, noe man stoler på, forholder seg til, forsøker å tolke?

Fra side 215.

Sitatet over fikk meg til å tenke på Anna Gavaldas siste, Billie, og min omtale av den. Ikke minst til mitt eget forhold til Gavalda som kan ligne Øverås sitt forhold til Enqvist.


Øverås leser og skriver spesielt mye om svensk litteratur, og nordisk litteratur generelt. Finsk litteratur også. Han sneier borti de store engelske og amerikanske. Men han trives i Europa og leser og skriver mest om bøkene fra her. Han kommenterer det selv også, hans kolleger har dratt over havet i litteraturens verdens, mens han selv har holdt seg og fokusert på livet her.
Når Øverås skriver om svenske bøker og forfattere bruker han et og annet svensk ord i språket sitt. Dette liker jeg ikke, det er tungt, men også dette kommenterer han selv senere, men da om engelsk mener jeg, der han nevner han synes det skal være lov å bruke et annet språk i sitt eget språk når en skriver. Jo da, bare ikke svensk.... Det er tungt, jeg er ikke vant, jeg er bedre på engelsk.

Det er også irriterende når han skriver om svenske bøker som ikke er oversatt til norsk. Det betyr at om jeg også skal lese dem må jeg lese dem på svensk. Det har jeg ikke noe lyst til. Jeg har aldri lest en bok på svensk og jeg håper jeg aldri må.

De største kunstverkene er som kjent sjelden feilfrie. 

Fra side 292.


Mens jeg leste Livet! Litteraturen! har jeg skrevet ned alle boktitlene nevnt i boka, og laget to lister med dem på Bokelskere.no. Tilsammen er det nevnt 177 (!) bøker. Noen av disse har jeg faktisk lest, så leselisten min vokste ikke med 177 nye boktitler, men godt over 100. Takk Øverås. De bør være bra. Som det jo virker som de er ut fra ditt entusiastiske og engasjerende språk. Det morsomme er at her er det så utrolig mange svenske og nordiske forfattere jeg aldri har hørt om og aldri hadde kommet til å lese om ikke du hadde proppet hodet mitt fullt av dem. Og det er jo derfor vi leser bøker som dette, det er jo derfor vi leser? For å utvide horisonten i våre små liv.
Jeg kan ikke lenger legge den ut for salg for en symbolsk pris på Ibok.no som jeg gjør med alle bøkene jeg eier og leser. Til det har jeg streket under, markert og skrevet for mye i margen til. Jeg gjør vanligvis ikke det når jeg leser. Men jeg går ut fra at boka engasjerte, jeg hadde liksom ikke så mye valg etter hvert, det ble så mye lettere om jeg bare lot klistrekappene ligge og markere alle bøker nevnt med pennen. I begynnelsen brukte jeg klistrelapper men det ble etterhvert håpløst, tenkt deg det, over 100 klistrekapper fordelt på 300 boksider. Det hadde blitt mer rot enn orden. Dyrt også, klistrekapper, som jeg elsker å bruke penger på og som jeg må ha når jeg leser for å markere sitater og slikt jeg skriver av i bloggen min og på Bokelskere.

Den største komplimenten jeg kan gi en bok, er at den vekker lesebegjæret i meg, at jeg lengter etter å tilbringe tid sammen med boka, at jeg lengter etter å komme hjem til den, få være sammen med den igjen. Det er ikke mange bøker man har det slik med, nesten ingen. Men de finnes. 

Fra side 226.


Livet! Litteraturen! har jeg latt ligge i bokhyllen lenge, veldig bevisst på at den er... den. Jeg vegret meg - for jeg visste leselisten min ville vokse så utrolig mye lengre enn den allerede er, og fordi jeg trodde det ville være en tung bok. Det er den ikke. Jeg brukte bare en uke på den.

Det er mest romaner det leses og skrives om i boka; det er også en hel del sakprosa; en og annen novellesamling; biografier og essays.  Det er mye historie og mye (!) annen verdenskrig. Sukk. Men hva med poesien, Øverås? Hvor er den? Er det en sjanger som det selges og leses lite av i våre dager må det jo være den! Den trenger publisitet mer enn noe annet.



Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås
Gyldendal Norsk Forlag AS 2009
ISBN 978-82-05-39470-4
311 Sider
Kilde: Min egen

Klistrelappene. 

Tenker store tanker, skriver dem aldri ned, det er synd, det er der kunsten ligger, det å klare å fange lyset, ordene, fargene, bevegelsene i et eneste prosjekt som blir kunst. Alt jeg ikke vet kan jeg skrive i en roman og alt jeg vet kan jeg legge i en novelle. Det tenker jeg mens jeg leser essays. Den andre på rappen; før det igjen leste jeg memoarer, flere på rappen. Helt tilfeldig, faktisk, nesten. Denne gangen er det virkelig tilfeldig at den ene boka havnet rett etter den andre, om en velger å tro på tilfeldigheter, som jeg ofte har vanskeligheter for å gjøre. Til det har jeg sett alt for mye av TV-serien House, faktisk har jeg sett alt, men dog, de siste sesongene fikk jeg ikke så mye ut av, jeg satt på gulvet, noen bak meg og fikset håret mitt, time etter time, herlighet, hva gjør man ikke for skjønnheten, for å ha en drøm og sette den ut i livet. 

15 TING JEG HAR LÆRT AV MIN MOR AV LENA DUNHAM

Bildekilde. 

Lest og kopiert fra boken Ikke en sånn jente av Lena Dunham. Oversatt fra engelsk til norsk av Christina Revold. Fra side 123:


1. Luksus er bra, men kreativitet er bedre. En morsom lek er derfor å gå innom en ti-dollar-butikk og plukke ut et antrekk som du kanskje kommer til å ha på deg på Oscar-utdelingen (eller til skoledansen i sjette-klasse).


2. Fortauet er ikke så skittent som du tror.


3. Barbie er misdannet. Det er greit å leke med henne så lenge du har det klart for deg.


4. Hvis du har en dårlig følelse når det gjelder noen, ikke vær redd for å fornærme dem. Bare løp. Høflighet er det som skaffer deg en stjålet pung. Eller en «stjålet pung».


5. Relatert til forrige punkt: Hvis noen sier «Jeg er ikke ute etter å såre deg» eller «Jeg er ikke en drittsekk», er de antakelig det. De som ikke er drittsekker, har sjelden behov for å understreke at de ikke er det.


6. Kjeft aldri på andres barn. Snakk heller dritt om dem bak deres ryggen deres.


7. Det er greit å ignorere dress code når man er en «kunstner». Folk vil tenke at du opererer på et annet nivå, og brått bli usikre på egen fremtoning.


8. Hvis noen ikke svarer på e-mailen din innen seks timer, betyr det at de hater deg.


9. «Asshole» er ikke et banneord. Selv ikke hvis du legger til «little fucking» foran.


10. Det er bedre å spise litt av alt, enn veldig mye av en ting. Hvis det ikke går, spis veldig mye av alt.


11. Respekt er ikke noe du oppnår ved å skremme folk og være intellektuell bøllete. Det er noe du får fordi du i årevis har behandlet folk slik du vil at de skal behandle deg, og ved å holde fokus på målet.


12. Hold vennene dine nær deg. Kjøp noe kult til fiendene dine.


13. Hvorfor bruke to hundre dollar i uken på psykolog, når du kan bruke hundre og femti i året på et medium?


14. «Av og til lukter en hund en annen hund i baken, og liker simpelthen ikke lukten.»


15. Først familie. Så jobb. Så hevn.

Bildekilde.

IKKE EN SÅNN JENTE AV LENA DUNHAM - ESSAYS SOM FIKK MEG TIL Å LE

Historien hadde alt: drama, sjalusi, fyll, brutte vennskap og arvekatter. 

Fra side 91.


Jeg er skikkelig glad i TV-serien GIRLS, har sett begge sesongene flere ganger; da jeg så karakteren til Lena Dunham i serien ri en mann med bar overkropp, tykk med små pupper, tykkere kropp og mindre pupper enn meg, uten å dekke seg til med BH, korsett, høyt skjørt eller noe fikk jeg sjokk og ble kjempe glad. Jøss, tenkte jeg, for en frihet. Løpe rundt fet og naken på TV, og være befriende kul - jeg visste ikke det gikk, for jeg har aldri sett noen få det til overbevisende. At min generasjon er så kroppsbevisst som vi er, så snevre i tankene, så stengt inne i oss selv, det kan vi knapt dømmes for. Personligheter som Lena gjør meg godt.

I boka Ikke en sånn jente, en samling essays kommer det frem at Lena var et godt skjermet barn langt inn i voksenlivet. Til tross for alle fordelene hun har, har hun alltid slitt med psyken. Og det beskriver hun med slik en humor og ærlighet at jeg kan ikke noe annet enn å like dama enda bedre.

Boka føles rotete, det er jo essay så hun gjør som hun vil, hun trenger ikke å fortelle om livet sitt i kronologisk rekkefølge, selv om jeg hadde foretrukket det. Hun tar heller å dele opp og forteller etter tema.

Jeg smiler når jeg ser bokbloggere ikke bare i Norge, men hele verden kommentere at Lena Dunham er selvsentrert. Det er morsomt fordi disse bloggene har jeg lest som... essays! fra start til slutt, og bloggerne som skriver Lena er selvsentrert er minst like mye opptatt av seg selv og sitt eget hode som hun er.

Jeg har opplevd ydmykelser av typen: kjøre et kne opp i testiklene til motspilleren min, oppdage under det intense lyset fra lyskasterne i studio at jeg har et tykt, sort hår som vokser ut av brystvorten og å finne en rekvisittkondom innsatt med glidekrem mellom rumpeballene mine sju timer etter at jeg har kommet hjem.

Fra side 120.


Ikke en sånn jente er skrevet med mye humor. Jeg har smilt, fnist og sluppet latteren løs da jeg leste den ut på to dager som gikk unna i en fei. Jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Det er også tragisk, patetisk, skremmende, ærlige og kanskje litt for åpne ting som skrives om. Herrigud hvor jeg digger det.



Ikke en sånn jente av Lena Dunham
Originalens tittel: Not that kind of girl, 2014
Oversatt av Christina Revold
Cappelen Damm AS, 2014
ISBN: 978-82-02-42429-9
272 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

BILLIE AV ANNA GAVALDA - JEG VISSTE IKKE GAVALDA JOBBET PÅ EN BOK EN GANG

Da han var ferdig med å presentere karakterane, kom han med ein bråte spissfindige spørsmål for å sjekke at eg hadde fått tak på dei:
- Unnskyld, eg gjer det absolutt ikkje for å prøve å ta deg eller noko ... Eg må berre vere sikker på at du har fått ordentleg med deg stykket til vi skal i gang med det, du skjøner det?
Eg sa ja, og ja, men stykket dreit eg totalt i. Det einaste som eg skjønte, var at eit menneskeleg vesen brydde eg om meg og snakka vennleg til meg, og da handla det ikkje om franskleksa lenger, det var rein science fiction.

Fra side 43.

Du må tro jeg ble glad da jeg fikk en automatisk e-post fra biblioteket der jeg ble opplyst om at biblioteket har fått inn en ny utgivelse av Anna Gavalda: Boka Billie i lydbokformat.
Og jeg bare: Lybok? Enn boka da? Kommer boka og lydboka ut samtidig?! Og hvor er boka, jeg vil lese boka, ikke høre Gavalda på lydbok!

Jeg hadde ikke tid til å vente på at biblioteket fikk somlet seg til å registrere og legge ut boka Billie til utlån. Jeg bestilte den fra Frosta Biblioteket. Når Gavalda kommer med en ny bok hopper den frem i lesekøen, den har førsteplass. Jeg har slik en deilig lesehøst: Tre av mine ikoner fra tre forskjellige verdener (Norge, Frankrike, Amerika) har kommet med nye bøker denne høsten. Det er Gavalda - så klart - , Linnea Myhre og Lena Dunham. Jeg er bok-lykkelig.

Eg sa aldri noko på skulen, der kvilte eg meg. 

Fra side 77.


Billie handler om to ungdommer som alltid har følt seg som tapere på utsiden, som ikke passer inn, hører til. De blir venner og Billie forteller historien deres i denne nette lille boken.

Om handling er brødskive og Gavalda er leverpostei, føler jeg det er et tykt lag leverpostei på denne brødskiva. Gavalda skyter til språklig på Gavalda-måten, og jeg som elsker forfatterinnen synes det... blir for mye.

Hun prøver så hardt. Det er for mye leverpostei på brødskiva, en må ha på mange skiver agurk for å kompensere her, men det er ingen agurker.

Nynorsken er også vanskelig, oversettelsen er konge bra, det er ikke det. Men språket utfordret meg, noe som ikke trenger å være negativt, men denne gangen Gavalda fikk jeg det ikke helt til. Jeg liker boka, ikke den beste av dine, den ligger nok nederst, men helt klart en knall liten perle som varmet godt.

Ja takk til flere bøker. Jeg får aldri nok av deg, Gavalda.


Billie av Anna Gavalda
Le Dilettante 2013
Det Norske Samlaget 2014
Omslag Terese Moe Leiner
Oversatt fra fransk til nynorsk av Tove Bakke
ISBN 978-82-521-8466-2
197 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

Anjelica Huston som Morticia Addams 

REGINES BOK AV REGINE STOKKE - IKKE LIKE GOD SOM IDAS DANS

Soundtrack: Toundra med platen (1).



Jeg la ut et bilde på Instagram av boka Etter dansen da jeg leste den. Ei jeg kjenner kommenterte og spurte om jeg hadde lest Regines bok? Nei, jeg hadde ikke det. Jeg dro og lånte den på biblioteket, jeg er for tiden hekta på å lese memoarer. Akkurat nå har jeg lagt den sjangeren til side og begynte på den aller siste til Anna Gavalda som kom ut på norsk i høst. Glede!

I Regines bok har forlaget samlet alle blogginnleggene hun skrev i bloggen sin som hun startet da hun ble diagnostisert med leukemi. Der forteller Regine om hennes kamp mot sykdommen og hva hun gjør på fritiden. Det er svært detaljert og spenner med jevnlige innlegg fra hun blir syk til hun dessverre dør.

Boka begynner litt barnslig og naivt, det er en ung jente som skriver, det er tydelig. Ettersom tiden går og Regine modnes og får mer livserfaring blir hun mer tålmodig med seg selv og de i rundt seg. Det er ikke lenger en travel tenåring som skriver men en ung kvinne som er fult klar over at fremtiden er usikker. Det som imponerer spesielt er hun blir mer positiv i måten hun tenker og uttaler seg på jo sykere hun blir!

Det er utrolig personlig og detaljert. Det er imponerende hvor mye hun orket å skrive når hun var syk. En sterk jente. Aller best liker jeg alle bildene som Regine har fotografert som er tatt med i boken. Hun var virkelig flink.

Jeg synes ikke bloggformatet, der de har klippet og limet innleggene til Regine inn i en bok gjør seg godt i bokform. Selv om det er mest tro til Regines verk som hun skrev mens hun var syk. Det er flere grunner til at dette ikke fungerte for meg: de har tatt med noen av kommentarene ukjente, venner og familie har skrevet og lagt igjen under innleggene hennes på bloggen, i boken. Ikke at kommentarene er stygge, men for meg er de uinteressante. Det er flott folk engasjerte seg, oppmuntret og heiet på henne. Men å lese alle disse kommentarene i boka var kjedelig lesestoff.

Det føles som de har presset mest mulig inn i boka, det er trangt og slitsomt. Språket er ikke så bra, og den var ikke så poetisk, så språklig sterk som jeg hadde likt. Det er ikke språket til Regine, hvordan det flyter og går, ordene hun velger og vendinger hun tar som er i fokus, det handler mer om det hun forteller. Og det er i seg selv en sterk historie, men for meg der språk er viktig når jeg leser ble også dette slitsomt.

Om jeg skal sammenligne - noe jeg også gjør med alt jeg leser, og som sikkert er utrolig slemt - er Idas dans så utrolig mye bedre. Det er en voksen dame som skriver og det er hun flinkere til og har hatt mer øving på. Og boka er skrevet som... en bok. Det er ikke en blogg puttet inn mellom to permer.



Regines bok av Regine Stokke
Gyldendal Norsk Forlag AS 2010
ISBN 978-05-40187-7
283 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

EVIG DIN AV ELIZABETH GILBERT- FORTSETTELSEN TIL SPIS, ELSK, LEV

Soundtrack: Led Zeppelin med plata Houses of The Holy.

Bildekilde.

Et gammelt polsk ordtak sier: «Før du går i krigen, be en bønn. Før du drar til sjøs, be to bønner. Før du gifter, be tre.»
Selv kommer jeg til å be året rundt.

Fra side 97. 


Som er ganske vanlig når jeg begynner på en serie, vet jeg ikke i gjerningsøyeblikket at det er en serie jeg leser. Slik gikk det til da jeg var på biblioteket for å finne å lydbok å lytte til mens jeg venter på å sovne. Jeg plukket med meg Spis, elsk, lev av Elizabeth Gilbert, en bok uvitende meg trodde var en roman, og en selvstendig en sådan. Faktisk oppdaget jeg ikke før jeg hadde hørt hele romanen ferdig at det slettes ikke var en roman men en memoar! Og ikke bare det: Den hadde også en oppfølger - Evig din. En oppfølger som ikke fantes i lydbok-format. Da var det bare å låne den i bokform og nå er den også lest.

Felipe, Elizabeths sjelevenn og kjæreste - som hun møtte i slutten av Spis, elsk, lev- får ikke inngang til USA. Han blir stoppet i kontrollen på flyplassen og sendt ut av landet igjen. Dette er etter den 9 september og USA følger strengt med hvem som reiser ut og inn av landet flere ganger i året. Noe Felipe gjør gjennom jobben sin. Uten statsborgerskap får ikke Felipe innpass i USA mer. Uten å kunne komme inn i USA går jobben hans i tusen knas og hans forhold til Elizabeth blir vanskelig å vedlikeholde. Den eneste måten å få statsborgerskap på er om han gifter seg. Med Elizabeth.

Både Elizabeth og Felipe har vært gift en gang før, og begge slikker fortsatt sårene, begge har blitt enige om å aldri gifte seg igjen. De elsker hverandre, det er ikke det. I Evig din har Elizabeth dykket ned i vestlig litteratur og historie om ekteskap i håp om å bli mildere stemt til å gifte seg, på nytt. Og slik ble denne boken til.

Omslaget på boken, og også tittelen er skikkelig klein, og det er helt ufortjent. Boka er alt for intelligent skrevet med et godt språk som flyter som faen med et interessant innhold, til ligne eller selges som chick-lit.

Min venninne Kate var en gang på konsert med mongolske strupesangere som var innom New York på en sjelden verdensturne. Enda hun ikke forsto et ord av sangene, syntes hun musikken var nesten uutholdelig trist. Etter konserten gikk Kate bort til vokalisten og spurte hva sangene handlet om. «Sangene våre handler om det samme som alle andres sanger handler om: tapt kjærlighet, og at noen har stjålet den raskeste hesten din,» svarte han.

Fra side 50.


Jeg synes Gilbert er drit god til å skrive, faktisk kan jeg tenke meg å lese de andre bøkene hun har gitt ut også. Jeg digger humoren og ler høyt flere ganger underveis i boka. Jeg ante ikke hva boka inneholdt eller hvordan den er da jeg begynte på den; jeg er positivt overrasket.



Evig din av Elizabeth Gilbert
Oversatt av Gry Wastvedt
Original tittel: Comitted
Cappelen Damn AS, 2010
1. Utgave, 1. opplag
ISBN 978-82-02-31636-5
296 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

ONE SKETCH A DAY #22

ETTER DANSEN AV GUNNHILD CORWIN - JO DA, JEG GRÅT DENNE GANGEN OGSÅ

Det skal mye avlæring til før vi lærer oss å leve.

Side 52.



I siste halvdel av to tusen og elleve leste jeg den biografiske boken Idas dans. Den handler om Ida som dør av leukumi. Den tar for seg familiens kamp i tiden fra diagnosen er satt til dagen Ida dessverre dør. Boka er skildret vakkert og mykt av moren hennes Gunnhild Corwin.

Nå har Corwin skrevvet en ny bok, eller ikke nå da, den kom ut i to tusen og elleve. Det var helt perfekt å la det gå tre år mellom jeg leste disse to, de er ganske følelsesladede og hadde jeg lest begge rett etter hverandre hadde jeg blitt lei, eller måttet bli innlagt for gråtesyken.

I Etter dansen har Corwin skrildret tiden etter Idas død og hvordan hun taklet sorgen. Hun beskriver sterkt og vakkert følelsene hennes i ettertid. Åh, hvor jeg gråt. Ikke like mye som i Idag dans, heldigvis, men ikke langt unna. Dette er en sterk og resurssterk dame!

Sitat som er med i boken.

Hun tar et oppgjør med sorgen, hun vil ikke være stigmatisert. Jeg liker hvordan Gunnhild skriver det er ingen rett eller feil måte å leve på. Heller ikke sørge på. Der finner jeg trøst. Jeg plages ofte med tunge tanker som at det er en fasit på hvordan enn skal leve, og at jeg som ikke jobber mot denne fasiten av normale eller forventede normer - jeg lever feil. Det er vondt.

Åh hvor jeg gråt underveis mens sidene blafret forbi. Idas dans handler mest om Ida, der er fokuset. I etter dansen handler det mest om mamma Corwin. Hun fortjener også en bok - og det fikk hun.

Dikt som er med i boken.

Hvert kapitel er god hver for seg, men det føles hakkete, boka er liksom ikke en historie, men flere, akkurat som om den er skrevet over tid, som en dagbok uten dato og dager. En del gjentakelser er det her også, akkurat som i Idas dans, men det går bra.

En lettlest, gråtfyllt og god leseropplevelse.


Etter dansen av Gunnhild Corwin
2011
Aschehoug & Co
ISBN 978-82-03-23988-5
Kilde: Lånt på biblioteket                                                                                                                  

HARRY POTTER - EN FILOSOFISK TROLLMANN AV JØRGEN GAARE & ØYSTEIN SJAASTAD

Denne boka har vært på leselista lenge! Faktisk så lenge at jeg bestemte meg for to år siden (!) å høre alle HP-bøkene på lydbok for å repetere karakterer og handling før jeg leste sakprosa-boka En filososfisk trollmann. HP-bøkene er ferdigleste for lenge siden, flere år. Og denne boka? Den er ikke lest ferdig før nå.

En gang lånte jeg den faktisk på biblioteket, men måtte levere den inne før den var lest. Synd og skam. Endelig, endelig!

Boka oppdaget jeg i to tusen og ti da jeg søkte på Harry Potter i søkeregisteret i hjemmesiden til mitt lokale bibliotek. Da dukken den opp. Nå som den er lest overrasker den meg med å være lett og grei å lese, kjempe interessant og faktisk litt morsom. Jeg liker å lese om filosofiens historie, om antikken og middelalderen, om kjente personer og personligheter opp gjennom historien. Jeg synes leseropplevelsen har vært helt kjempe!

Spesielt godt liker jeg bildene, illustrasjonene og sitatene som er flettet inn ved siden av teksten underveis. Jeg følte en slik melankoli for å lese HP-bøkene om igjen, for tredje gang. Men jeg skal ikke det, jeg skal styre meg. Jeg kan de tross alt nesten utenat, vet hva som skal skje hele tiden i handlingen og hvilke replikker som kommer.

Det er vanskelig for meg å beskrive hva denne boken handler om, jeg vet ikke helt hvorfor det er så vanskelig. La meg prøve: I en Filosofisk trollmann er det trukket eksempler fra filosofiens historie for å trekke paralleller og peke på filosofi i Harry Potters historie. Forståelig?

Ikke? La meg sitere fra bokas innside:

Hvorfor har Harry og Voldemort så mye til felles? 

Hva er likheten mellom humor, forståelse og magi? 

Hvorfor er magikernes verden full av byråkrati? 

Er det onde et urfenomen eller et resultat av usle kår og vond barndom?

Alle disse spørsmålene med mer fikk jeg svar på! Denne boken er en fin og utspekulert måte å få barn, unge og også voksne som liker Harry Potter til å bli interessert i filosofi.



Harry Potter - en filosofisk trollmann av Jørgen Gaare & Øystein Sjaastad
Utgitt i 2006 av Arneberg Forlag
ISBN 978-82-91614-46-5
253 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

KATT SAVNES AV CAROLINE PAUL - EN TILFELDIG LESEROPPLEVELSE

Jeg var på biblioteket for å levere inn noe, en lydbok sikkert, eller den siste av Mo Hayder, jeg husker ikke; da så jeg den lille, nette boken Katt savnes av Caroline Paul stå fremme til utstilling, klar til utlån. Tittelen og beskrivelsen under: En sann historie om kjærlighet, desperasjon og GPS-teknologi traff meg midt i tryne - dette var helt klart en bok for meg! Jeg sitter i styret i den lokale avdelingen der jeg bor for Dyrebeskyttelsen, jeg er fosterhjem for dyr (merk: katter).

Det er sjelden bøker som ikke en gang har rukket å havne på leselisten min blir tatt opp og lest på den måten. Ytterst sjelden.

Her er den, her ligger den, ved siden av meg mens jeg skriver dette. Den ble lest ut på få dager, husker ikke om det var to dager eller litt mer enn det. Jeg beskriver boken som søt. Svært søt. Og veldig barnslig. Det ble for mye av meg, men underholdende ikke minst.

Dama bak boka mister katten sin i noen uker, og vil, må, trenger å finne ut hvor den har vært. Det er det hele boken handler om: Hennes mange forsøk på å finne ut av mysteriet.

På et tidspunkt fester hun GPS og kamera i halsbåndet til katten for å finne ut av dens vandringer. Dette fikk meg til å bekymre meg over om hun vet å bruke slike halsbånd som åpner av seg selv hvis katten setter seg fast. Dette er så viktig (!) så katten ikke KVELES. Det var alt jeg klarte å tenke på underveis.

Løsningen på mysteriet er så åpenbar at da løsningen kom tenkte jeg at jeg like så godt kunne latt være å lese den. Boka er forresten illustrert av forfatterens kjæreste, Wendy MacNaughton.



KATT SAVNES AV CAROLINE PAUL
ILLUSTRASJONER AV WENDY MACNAUGHTON
ORIGINAL TITTEL: LOST CAT. A TRUE STORY OF LOVE, DESPERATION, AND GPS TECHNOLOGY
FORLAGET PRESS 2014
BLOOMSBURY PUBLISHING PLC 2013
BOK OVERSATT AV HEGE MEHREN
ISBN 978-82-7547-761-1
KILDE: LÅNT PÅ BIBLIOTEKET
159 SIDER

BØKER LEST I JUNI-SEPTEMBER

Miley Cyrus, mitt nest nyeste ikon etter Kim Kardashian.
Jeg har også stor rumpe! Det har aldri slått meg jeg kan
VISE den frem i stedet for å SKJULE den!

Hallo!

I dag startet dagen med en bomtur, det var bare å gå hjem igjen, datamaskinene fungere ikke, der var det ingenting å gjøre. Men jeg føler jeg må gjøre noe. Så det blir statistikk-innlegg (hurra!), sakprosa-lesning, Toro Jegergryte-middagsrester-til-middag, lydbok-høring, oppvasktaking, klesvask, skriving av bokanmeldelse og helst sikkert en hel del Keeping up with the Kardashians sesong 6.

Det at jeg i det hele tatt kom meg ut døren i dag var så imponerende at jeg ble rent IRRITERT da det bare var å gå hjem igjen. Dagen må jeg snu med noe jeg synes er bra.


Her er listen med alt som er lest og hørt siden siste statistikk-innlegget for januar-mai 2014:


Roman 

1.Shantaram av Gregory David Roberts
2. To byer av Charles Dickens
3. T.S Spivets utvalgte verker av Reif Larsen
4. Haiene av Jens Bjørneboe
5. Katt savnes av Caroline Paul



Barnebok og ungdomsbok

1. Dad runs away with the circus av Etgar Keret
2. Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick
3. Himmelfallen av Brian Selznick
4. Jellicoe Road av Melina Marchetta



Noveller

1. Suddently, a knock on the door av Etgar Keret
2. Ingen drømmer om Oslo av Ola Jostein Jørgensen



Lydbok:

1. Atter en konge av Tolkien (lest før)
2. Flink pike av Gillian Flynn
3. Flaggermusmannen av Jo Nesbø (lest før)
4. Dead until dark av Charlaine Harris (lest før)
5. Living dead in dallas av Charlaine Harris (lest før)
6. Club Dead av Charlaine Harris (lest før)
7. Kakkerlakkene av Jo Nesbø (lest før)
8. Rødstrupe av Jo Nesbø (lest før)
9. Dead to the world av Charlaine Harris (lest før)
10. Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug
11. A touch of dead av Charlaine Harris (lest før)
12. Dead as a doornail av Charlaine Harris (lest før)



Tegneserie: 

1. Jetlag av Etgar Keret (med flere)



Dikt 

1. Kvit stein av Åsmund Bjørnstad
2. I slangedans av Sigurd Helseth



Biografi

1. Dankert-Anna av Arild Mikkelsen



Thriller 

1. Hanging Hill av Mo Hayder



Krim

1. Dukkene av Mo Hayder




Nå som jeg er ferdig med listen kjenner jeg at jeg må spise middagen min med en gang etterpå, ble skikkelig sulten.



Kjønn

6 kvinner, 12 menn



Land

Amerika x 5
Australia x 2
England x 3
Norge x 7
Israel x 1



Kilde 

11 Lånt på biblioteket
18 fra egen bokhylle (eller mobil, du vet Audible, og 1 lesereksemplar)





Jeg er fornøyd. Bra variasjon i sjanger, eneste som mangler er sakprosa, men leser en nå så da blir det minst 2 av det i år. Land så er jeg fornøyd med Israel og Australia og Norge. Og alle bøkene lest fra min egen bokhylle da, hallo, det er helt dronning. Det er for mye lydbøker i livet mitt i år, det er virkelig det, MEN de fleste av dem har jeg lest i bokform før. Så da er alt lov.

Nå, til jegergryta!

JELLICOE ROAD AV MELINA MARCHETTA - MITT TREDJE LESEREKSEMPLAR

Hvis noe skulle skje med meg, hvem sitt ansikt ville fylle avisens førsteside og trygle for mitt liv? Er et menneske mer verdt fordi vedkommende har noen som sørger over dem? 

Side 47.

Elsker fargene på omslaget: Lilla, blått og 

sølv. Bildekilde: Bokelskere.no

Det er alltid ubehagelig når en får en bok av noen, i gave, eller en anbefaling eller som et lesereksemplar og du finner deg selv sittende der etter endt lesning og synes ikke boken når helt opp til din standar, den faller ikke i smak, treffer deg ikke.

Jellicoe Road er ikke så ille, leseropplevelsen var god og jeg synes den har mye fint i seg. Utfordringen min nå er å skrive hvorfor jeg ikke har falt for den samtidig som jeg trekker frem det jeg synes som gjør den til grei ungdomsbok.

Akkurat dette, at det er en ungdomsbok er spesielt da jeg ikke merket det før siste halvdel. Jeg hadde hørt rykter om målgruppen, ungdommer, men jeg forsto det ikke. Dette er jo fint, her er det dype følelser og alvorlige temaer som rusmisbruk, bitterhet og oppdragelse. Så kom kjærligheten og jeg merket det med en gang: Ungdomslitteratur. Som jo ikke er noe negativt, men som jeg ikke er målgruppen for.

Første halvdel altså, det syntes jeg er veldig bra. Andre halvdel? Ikke like bra, da falt jeg litt utenfor og levde meg ikke inn i fortellingen og heller gikk tilbake til å være en leser utenfor permen.

Jellicoe Road er en mystisk roman med mange hemmeligheter og mysterier. Forfatteren forklarer heller for lite enn for mye og tidvis når det henvendes til ting som har skjedd i fortiden har jeg på følelsen at Jellicoe Road er bok to i en serie og ikke en roman som står alene. Det er forvirrende i begynnelsen da det er mange navn å holde styr på. Det er også flere steder og bygninger som nevnes som jeg må lage meg et mentalt kart over. Det tar tid å flytte inni historien, det tar tid å flyte inn i historien. Det er nok meningen det skal forvirre men i stedet for å gjøre meg nysgjerrig eller gjøre det spennende blir jeg litt irritabel.

Visse mennesker leser aftenbønn om kveldene. Det gjør ikke jeg. Jeg sier alltid den samme regla. Jeg heter Taylor Markham. Jeg bor på Jellicoe Road. 

Side. 56


Taylor er det mange vil sette i bås og kalle et problembarn. Hun går på Jellicoe Skole. Der er hun elevhjemsleder for de yngre elevene i deres studenthus, 50 elever i alt. Det er mye ansvar. Til tross for at hun er elevhjemsleder er hun fortsatt student, men det nevnes ikke noe om skoletimer eller lekser. Faktisk tror jeg ikke det nevnes en eneste gang at hun er i et klasserom. Hmmm. Dette forsto jeg aldri.

Moren hennes forlot henne på brutalt vis på et fremmed sted (Jellicoe) da hun var liten. På så mange måter har Taylor det bedre på skolen hun bor på enn hun noen gang hadde det med moren som hun ikke aner hvor er. Likevel, forståelig nok sliter hun med vonde minner, savn og stor bitterhet. Mamman min kunne bare prøvd å forlate meg, jeg hadde hatet henne for evig og alltid, og aldri sluttet å savne henne.

Skolen har tre elevhjem med hver sine elevhjemsledere. Alle sammen bor på skolen. Dette gir meg melankoli. Harry Potter, hallo! Hvert år, til en bestemt tid, utføres det en leken krig mellom kadetter som besøker Jellico, elevene på skolen og ungdommer som bor i Jellicoe men ikke går på skolen (?), også kalt Jelliker.

En person som vi sjeldent møter i romanen men som snakkes om hele tiden er Taylors eneste forbilde: Hannah. En som i praksis jobber på skolen med ungdommene og som Taylor bor hos i perioder i ferier og slikt. Fortiden til Taylor holdes skjult for henne av de voksne i fortellingen men jeg forstår aldri grunnen til alt dette hemmelighetskremmeriet. Unødvendig. Men uten hadde det vel ikke vært noe plot.

Hovedpersonen vår plages av mystiske drømmer. Hun føler seg kontant jaget uten å vite hvorfor. Den mest åpenbare årsaken til følelsene kan være den pågående krigen om territorium mot kadettene og Jellikkene; men den krigen taes ikke særlig seriøst og er mer lek enn alvor. Likevel opplever hun sterk angst og uro, stakkars. Hun jager gjenferd uten å vite det selv.


Som skrevet lengre oppe er det tema som oppdragelse, oppvekst, savn, bittherhet og ensomhet. Store følelser i en ung kropp. Det er klart det er fengslende.

Jeg opplever Jellicoe Road som 100 sider for lang, tidvis blir det langdrygt og jeg kjeder meg. Til tross for at jeg er feil målgruppe har det vært en fin leseropplevelse. Romanen har mye godt å by på selv om jeg, som alltid, finner noe å plukke på; som for mange sider, unødvendig mystisk og litt klein kjærlighet.

Jeg kommer til å gi romanen videre til Kine så hun kan få lese den. Vet hun vil like den, ikke minst vet jeg hun kommer til å gråte ekte tårer på slutten og det fryder meg. Jeg er litt ond på den måten.


Jellicoe Road av Melina Marchetta
Oversatt av Johann Grip
Utgitt på norsk av Heinesen Forlag
293 Sider
ISBN978-82-8177-032-4
Kilde: Lesereksemplar fått av Heinesen Forlag (tusen takk!)

Melina Marchetta. Bildekilde.