Klokka er to om natten, jeg får ikke sove, og jeg har mest lyst til å dø.
Jeg er normalt ikke av den suicidale typen, men dette er natten før en stor tale, og hodet mitt er fylt av skrekkinnjagende hva-om-scenarioer. Hva om munnen min tørker inn og jeg ikke får fram et eneste ord? Hva om jeg kjeder publikum? Hva om jeg kaster opp på scenen?
Kjæresten min, Ken (som i dag er ektemannen min), merker at jeg ligger og vrir og kaster på meg. Han skjønner ikke helt hvorfor jeg er så urolig. Han er en tidligere FN-soldat som en gang falt i et bakhold i Somalia, men jeg tror ikke han er så redd den gangen som jeg er nå.
Fra side 113.
Om jeg husker rett ble denne kjøpt på Mammutsalg. Boka har et
hvitt omslag som kan tas av. Tid og fingre har satt sine spor; det var hvitt,
nå er det mer som vaniljesaus. Du kan se merker etter fingre og skitt fra flere
opphold i tursekken. Men omslaget kan tas av og da blir du møtt av en skinnende
ren perm i mosegrønnfarge.
Jeg er en introvert. Hvordan kan jeg vite det? Elsker mitt
eget selskap, har vanskelig for å bli ensom, og motsatt: lett for å bli irritert
på andre. Mine hobbyer har en hang til å strekke seg mot stillheten; gå turer med
hunden, lese bøker, skrive, se på film, ta bilder, høre på musikk. Saker som krever
oppmerksomhet, tålmodighet og tid. Over tid vil høye lyder og mange mennesker
tappe meg istedenfor å gi meg mer energi og jeg må hjem alene for å lade
kreftene.
Susan Cain har skrevet en bok om å være introvert i USA.
Introvert i et parforhold, på en arbeidsplass; introvert i barnehagen og
introvert blant fremmede. Dette er ikke en memoar (dessverre – det hadde jeg
likt ekstra godt!) men en sakprosa om tema introversjon. Cain har lest massive mengder
forskning og intervjuet fagpersoner. Hun skriver fra egne erfaringer – men mest
om andres. Ikke en antagelse eller påstand er skrevet her uten at hun viser til
forskningen som ligger til grunn.
Cain forteller om et ekstremt ubehagelig land å være introvert i. Stille,
tilbakeholdne små barn blir sendt i sommerleir for å bli reparert. De skal lære seg
å være utadvendte mennesker. Lære seg å være noen andre enn seg selv . . . Selv er jeg bosatt i Norge. Hele Norge er jo
introverte når du sammenligner dem med en «typisk amerikaner». Men det er det
som er saken med boka Stille. Du kommer ingen vei i USA om du ikke er utadvendt.
Du blir oversett på jobben. På skolen. Du er uønsket i jobber i media, ingen
ønsker vel en sjenert reporter? Så mange later som de er noe de ikke er. Må
være slitsomt.
I Stille prøver Susan Cain å komme til bunns i introversjon og mestrer dette. Er
introversjon arvelig? Kommer det av miljøet en er oppvokst i? Hun trekker frem
hva som er positivt med å være en introvert og hva som er positivt med å være
ekstrovert. Hun dømmer aldri hverken det ene eller den andre. Tvert imot sier hun
samfunnet, arbeidsplassen, hjemmet kan ha behov for begge deler og at i en
gruppe kan introverte og ekstroverte hjelpe med å balansere/utfylle hverandre.
Professor Ni, en vennlig mann med et sjenert smil, dress i vestlig stil og gullfarget slips med en kinesisk tegning av et fossefall, begynte seminaret med et overblikk over den amerikanske forretningskulturen. I USA, advarte han, må man ha stil i tillegg til substans hvis man skal komme seg opp og fram. Det er kanskje urettferdig, og kanskje ikke den beste måten å vurdere en persons bidrag til bunnlinja på, «men har man ikke karisma, kan man være verdens smarteste person uten at man får noe mer respekt av den grunn.»
Dette er forskjellig fra mange andre kulturer, sa Ni. Når en kinesisk kommunistleder holder en tale, leser han den opp, ikke en gang fra en teleprompter, men fra et papirark. «Han er lederen, så alle er nødt til å lytte.»
Fra side 212.
 |
Boka er intelligent men aldri tung å lese. Cain skriver fengende. Hun arbeidet
med stoffet i mange år før boka ble realisert. Jeg merker meg alle kursene hun
har deltatt på i bokas øyemed. Alle menneskene hun har pratet med, intervjuet,
blitt kjent med, korrespondert. All litteraturen (! Det imponerer meg mest) hun
har lest: gamle tidsskrifter, bøkene og studiene publisert som hun har gravd seg
ned i, alle timene (!!!) som ligger bak den over 300 sider boken. Arbeidet hun
har gjort er massivt. I dag har hun gitt ut flere bøker med samme tema og
holder blant annet foredrag.
Jeg føler jeg forstår hvordan det er det problem å være introvert
i USA. Men jeg føler ikke det er så ille her i Norden. USA's hunger etter
utadvendte og energiske mennesker gjør meg fortvilt, og det minner meg om å
godta meg selv og andre akkurat som de er. Det er helt greit å være introvert.
Jeg har gitt Stille terningkast 4 på Bokelskere.
Har også en musikkblogg og en sitatblogg.
