lørdag 23. mai 2015

SKUESPILLERE JEG IKKE LIKER #2



Jeg har gjort dette før. Denne gangen er det bare menn jeg ikke liker. Sist var det også det, bortsett fra en dame. Hjelp, er jeg ikke hetro lenger? Eller er jeg så hetro at jeg ser bare filmer med menn? Uansett: 


1. Elijah Wood. Jeg liker deg bare som Hobbit.

Elijah Wood, why are you so gorgeous?
























2. Edward Burns. Du har slik en svak, pinglete stemme.

Ben Affleck seems like a really honest, genuine husband, father, and all around good person. I could see myself marrying someone like him one day.


3. Kevin Smith. Jeg hater deg for å ha laget og brukt penger på filmen Tusk.

Kevin Smith | by Raphael Mazzucco
Bildekilde. 





















4. Justin Long. Jeg har aldri likt deg og du vil for alltid være en hvalross i mine øyne.

I have such a strange crush on Justin Long, there goes paul rudd syndrome again
Bildekilde. 


























5. Paul Giamatti. Jeg liker ikke å se deg i en film, eller noe annet men du er sikkert en trivelig person i virkeligheten.

Bildekilde.


















6. Freddy Rodriguez. Du er så kort og ser så lur ut. Som en lillebror som har putta kløpulver i trusa til noen. Voks opp.

Bildekilde. 





 

















søndag 17. mai 2015





Om morgningen den syttende mai sang fuglene over byen.En kullemper som hadde hatt nattarbeide vandrer opp fra bryggene med sin spade på akselen, han er svart, trett og tørst, han skal hjem. Og mens han vandrer hjemover begynner byen å våkne, et og annet gardin rulles opp, et og annet flagg stikkes ut av vinduene; det er fest og syttende mai.


Fra romanen Ny Jord av Knut Hamsun. 



onsdag 13. mai 2015

JOKEREN - MIN FØRSTE BOK AV LARS SAABYE CHRISTENSEN



Min utgave, jeg skannet fremsiden. Den har ikke
omslag, men tror den må ha hatt det en
gang. Finere slik da, lyseblå. 


Jeg hadde vært død i fem dager og følte meg i fin form. 


Fra side 16.



Jeg arvet boken Jokeren av stefaren min. Jeg hadde så klart hørt om Saabye men aldri lest noen bøker av ham. Jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg begynte på denne boken. Det er spennende med de bøkene som du antagelig ikke hadde lest om det ikke hadde vært for at du blir de gitt av noen du kjenner. En morgen finner hovedpersonen Hans Georg. Windelband Aftenposten utenfor døren sin. Han abonnerer ikke på noen avis. I dødsannonsene står det at han er død. Han ringer sin venn Slakteren. Han råder ham til å ta seg en ferie. Hans leier seg et rom rett opp i gaten mens han prøver å finne ut hvem som har iscenesatt hans død.



Å, livet mitt var som moderne kunst, kaos, kaos og masseprodusert. 


Fra side 71.



Forfatteren. Bildekilde. 
Hans har ingen dørskilt og ikke noe navn på postkassen sin. Han har ingen personlige eiendeler. Han er en mann i midten av tjueårene som begynner å bli tykk. Ingen familie og ingen nære venner. Han er et mysterium for oss. Mange svar får vi men likevel er han ikke lett å bli klok på. Det viser seg han er litt av en kampkjempe som kan å slå  fra seg og har flere knep i ermet. Og han er ikke dum. En joker. Som historien beveger seg fremover går det frem at han har en kriminell bakgrunn med fengsel og dop. Hans drar å ser på liket av seg selv. Heldigvis er det ikke ham. Liket er så og si ugjenkjennelig. Hvem har tatt hans sted? Og hvem har lagt ham der? Han graver og leter, prøver å komme til bunns i dritten. I mellomtiden er det noe med Slakteren, han er liksom alltid der, passer på han, spionerer på ham, vet alt. Mystisk.



Jeg kan ikke unngå å dra paralleller til en av de siste bøkene jeg leste: På vegne av venner. Det er en samling essay som handler om begravelser der ingen møter opp. Som begravelsen til Hans. Han har heller ingen venner eller familie. Om ikke det er nok er også denne bokens handling i Oslo og det er i en av de samme kirkene som nevnes i På vegne av venner som Hans begraves i. Hva er sjansen for at jeg leser disse to rett etter hverandre? Jævlig liten, for På vegne av venner snek seg frem i lesekøen på utspekulert vis og var på ingen måte planlagt å leses i år.



Lørdag forsvant og det ble søndag. Tok man tiden til hjelp, gikk den også. 

Fra side 114.



Jeg har ikke lest noe annet av Saabye, jeg kan ikke sammenligne eller uttale meg om dem. Men Jokeren er mørk. Beinsvart. Kaffesvart. Jeg elsker mørke bøker (Etgar Keret, min helt). Jeg elsker det tragikomiske, svart, mørk humor. Men Jokeren er for svart for meg. Den er trist. Det er hardt dopmiljø i Oslo i tiden historien beveger seg i. Det er vinter og kaldt og de som begynte som hippier og røykte gress har nå kommet så langt at de har gått over til hardere saker som sprøyter. Ensomhet og vennskap og kjærlighet som har gått tapt. Trist. Hele greia overrasker meg med å bli en krimroman. Det som begynner som en litt ustrukturert søken etter svar blir actionfylt og voldelig. Et lite, sart maleri av en bok blir en svart vegg med røde og grå fargeklatter dramatisk kastet på seg. Jeg likte begynnelsen bedre enn avslutningen. Språket er bra! Sykt bra! Saabye er kjempe morsom og knaller til med et særpreget og godt språk. Ikke minst er det korte og saklige setningen og det er jeg glad i (Etgar Keret, min helt). Et godt, lekent og fantasifullt alfabet. Det er annerledes fra noe jeg har lest før, og det er bra for jeg har lest mye (men langt fra nok).



Eplet faller ikke langt fra stammen. Men etterpå er det ingenting i veien for at det kan trille langt bort. 


Fra side 125.


Jeg har planlagt å lese to romaner til av Saabye i år: Blodets bånd og Sneglene. I følge en kilde på nettsiden Bokelskere.no dukker Hans opp i disse to. Andre bøker av Saabye jeg har på leselisten (men ikke skal lese i år) er Beatles, Amatøren, Modellen, Mann for sin katt og Masketblomstfamilien. Han har skrevet så mye!



Har du lest Jokeren? Har du lest noe annet av Saabye? Har du noen bøker av ham på leselista?



Jokeren av Lars Saabye Christensen
J. W. Cappelens Forlag a.s 1981
217 Sider
ISBN 82-02-04571-1
Kilde: Min egen
Roman



Mitt eget. Tok bilde mens jeg leste Jokeren. 



Jeg har også en:

SITATBLOGG 

og en

MUSIKKBLOGG 


Jeg har dilla på Kylie Jenner for tiden.
Selv om det var JEG som brukte blå parykk på
festival først. Adresseavisa er mitt vitne. Og alle
andre som var på den festivalen ca. 

mandag 11. mai 2015

FØDSELSAGSDIKTET TIL ANNE FRANK FRA FAREN HENNES PIM



Som den yngste av alle, men temmelig stor,
har du det ikke lett, for jeg vet at du tror
alle vil oppdra deg som om de var mor.
«Vi har erfaring! - Lær det av meg.»
«Vi har opplevd mye - langt mer enn deg.
Og vi vet best hva du vil, hva du kan.»
Ja, ja, slik kommer det daglig fra alle mann.
Våre egne feil er ikke så store,
det er dine som skal opp på bordet.
Formaninger får du, må høre mye
som du sikkert føler er bare bryet.
Vi kan ikke alltid si du har rett,
livet er gi og ta og bruke sitt vett.
For husfredens skyld må vi alle ville
ta til oss mangt som en bitter pille ...
Det året som nå er over for deg,
har du brukt til å gå en nyttig vei.
Du har lært og lest og arbeidet svært,
så kjedelig kan det ikke ha vært.
Men klærne dine, jeg hører deg spørre:
Hva skal jeg gå med? Jeg blir bare større.
Alt hva jeg har er for kort og trangt.
Og skoene gir meg store blemmer.
Ja, når en som du skyter i været,
blir allting for lite, det må alle lære.
 



Fra side 137 i Anne Franks dagbok.



Anne Frank. Bildekilde. 

søndag 10. mai 2015

ANNA FRANKS DAGBOK - DENNE GANGEN LESTE JEG DEN UT


Omslaget på min utgave som
jeg skannet.

Jeg håper at jeg kan betro deg alt, slik jeg aldri har kunnet betro meg til noen før. Og jeg håper du vil bli en god støtte for meg. 


Side 9.



Slik begynner Anne dagboken sin. Hun fikk rett i det. På innsiden av permen - fremst - er det skrevet med min barnslige håndskrift. Det står boken tilhører storesøsteren min. Mulig den gjorde det, antagelig - men nå er den min og skal fortsette å være det. Et stort stykke litteratur. Den vil jeg ikke selge eller gi videre som jeg gjør med de fleste bøkene mine etter å ha lest dem. Boken har også en slags verdi siden den er så gammel og er fra barndommen min. Jeg var vel rundt 11-12 år den første gangen jeg leste i Anne Franks dagbok. Jeg husker jeg kom veldig langt i den også, og med tanke på eseløret som fortsatt sto i da jeg plukket den opp nå kom jeg godt over halvveis. Jeg ga den opp den gangen fordi jeg syntes den var kjedelig. Det syntes jeg ikke denne gangen. Nå leste jeg den helt ut. Fra begynnelse til slutt. Endelig.


Jeg vil leve videre, også etter at jeg er død. 


Fra side 300.



Anne Frank. Bildekilde.


Jeg har ofte vært nedslått, men har ikke gitt opp håpet. Jeg ser på denne tiden da vi må være i dekning, som et farlig eventyr, en romantisk og interessant opplevelse. I dagboka beskriver jeg alt det vi savner på en underholdene måte. Jeg har nå engang bestemt meg for at jeg vil leve et annet liv enn jenter flest og et annet liv enn husmødre siden. Det er en god begynnelse på det interessante, og derfor, bare derfor, må jeg le av det komiske i situasjonen selv i de farligste øyeblikkene. Jeg er ung og har ennå mange skjulte egenskaper. Jeg er ung og sterk og opplever det store eventyret, sitter midt oppe i det og kan ikke klage hele dagen fordi jeg ikke får more meg! Jeg har fått mye fra naturens hånd: Jeg er glad av vesen og munter og sterk. Hver dag føler jeg at jeg vokser inne i meg, at befrielsen nærmer seg, hvor vakker naturen er, hvor gode menneskene rundt meg er, og hvor interessant og morsom denne opplevelsen er. Hvorfor skulle jeg være fortvilet da? Din Anne M. Frank. 


Fra side 334.



På baksiden av boken står det "En skildring av en jødisk families skjebne under annen verdenskrig". Det er en ung pikes beretning om de to årene de levde i dekning for nazistene. Lenge trodde jeg de gjemte seg i Tyskland men vet nå de bodde og var senere i skjul i Amsterdam. Det som gjør denne boken så ekstremt sterk er at vi vet hvordan det endte med Anne Frank før vi begynner på dagboken. "Fra den 12. juni 1942 til den 1. august 1944 skrev Anne Frank". Den 4 august 1944 ble de åtte som lå i dekning arrestert. Kan du tenke deg å være innestengt innendørs med to hele familier under de sterkeste, mest hormonelle årene i ditt liv? For et mareritt. Anne Frank døyvet smerten ved å skrive skrive skrive. I dagboken. Hun studerte også flittig. Hun var ikke i tvil om at hun skulle begynne på skolen igjen og da ville hun ikke ligge etter. Tenk (!) hvor en flittig jente hun var. Arbeidsom, begavet og flink. Søsteren til Anne var også en intelligent ung dame.



Far har tømt en kartotekskuff for Margot og meg og satt inn kort, der det ikke er skrevet på baksiden. Det er bokkartoteket vårt. Vi skriver nemlig opp de bøkene vi har lest, hvem som har skrevet dem og datoen vi leste dem. 


Fra side 115.



Bildekilde. 



Det blir å sulte. Men alt er bedre enn å bli tatt.
Din Anne M. Frank.
 



Fra side 358.



Anne Frank fikk dagboken i fødselsdagpresang før de la seg i skjul. Alle i huset hvor de gjemte seg visste at hun skrev dagbok. Hun ble oppmuntret til det. En sjelden gang leste hun opp fra den til de andre som underholdning. Hun skriver godt, utrolig godt. Både for alderen men også generelt. Jeg kan godt forstå flere har mistanker om at dagboken er falsk, at faren hennes har skrevet den. Men jeg tror ikke det. Jeg tror jenta var flink. Usedvanlig flink. Hun skriver til dagboken som om den var levende. Det er virkningsfullt. Den tretten år gamle Anne Frank savner å ha en nær venninne. Derfor skriver hun til Kitty, dagboken. Senere skrev Anne for ettertiden, mer bevisst på at den skal publiseres og leses av andre etter krigen. I begynnelsen er Anne opptatt av gutter. Hun er et svært bortskjemt barn som kommer fra en rik og populær familie. Senere, der de ligger skjult i hjertet av Amsterdam forandrer hun seg. Hun er fortsatt opptatt av følelser og gutter. Men hun blir mer seriøst og selvbevist. Hun modner. Faren sin forguder hun, søsteren er hun sjalu på og moren nærmest hater hun. Men det er moren sin hun elsker mest, for det er de vi kritiserer mest og bruker mest energi på vi bryr oss mest om. Jeg husker det selv fra jeg var på hennes alder; jeg brukte så mye tid og energi på å hate mamma fordi jeg elsket henne så uendelig høyt. Det er vondt å rive seg løs!



I kveld vasket jeg håret til mor. Det er ikke så enkelt i disse tider. Vi må klare oss med en klissen, grønn såpe, for det fins ikke sjampo, og dessuten er det umulig å gre ut håret ordentlig, for det er bare ti tinder igjen i familiekammen vår. 


Fra side 132.


Anne kaller seg selv frøken kvekk-kvekk-vekk for hun er så glad i å prate. Hun skriver med humor når hun beskriver deres tilværelse innestengt, uten mulighet for å gå ut. Hun bruker tiden godt ved å lese mange bøker og gjøre lekser. De begynner som syv mennesker i skjul sammen; senere kommer en åttende, en mannlig tannlege som Anne må dele soverom med. Stakkars! Selv måtte jeg dele soverom med mamma til jeg var tretten da vi var fattige og bodde i en liten leilighet. Jeg føler så med Anne som nesten aldri får være helt alene, alltid omringet av mennesker i rundt seg. Når jeg leser er jeg overrasket over hvor dårlig skjult de er. De bor i bakværelsene i bygningen der kontorene til faren hennes arbeidet før er! Det eneste som skjuler dem fra omverdenen er en dør med et skap foran! Og de bråker, de lager lyder hele tiden og klarer ikke å la være å se ut av gardinene eller å gå ned på kontorene om morgnene, ettermiddagene, kvelden og natten! Herrigud, det er ikke rart de ble oppdaget.



Kjære Kitty,

for et par uker siden begynte jeg å skrive en historie, 
noe som er ren fantasi, og det gir meg så mye glede.
Din Anne. 


Fra side 159.



Anne har tenåringsangst og hormonene herjer. Hun skravler som en høne og er frekk til de andre. Hun gråter til dagboken sin. Det er lett å kjenne seg igjen fra da man selv var tretten og fjorten gitt. Hun skriver om konfliktene mellom de to familiene som gjemmer seg pluss tannlegen. Hun beskriver krigen utenfor. Men mest beskriver hun krigen innenfor mellom familiene!
Når som helst kan de bli avslørt. Det er nervepirrende. De må hele tiden være så stille som de kan for å ikke avsløre gjemmestedet. Likevel glipper de hele tiden.. Og der sitter jeg og vet hvordan det ender og likevel har jeg hjertet i halsen! Dagboken er vanskelig å legge fra seg. Den er mye lettere å lese enn jeg husker den fra da jeg var liten. Jeg var vel for ung til å lese den. Det sier litt om Anne; at enn må være eldre enn henne for å forstå hennes ord og situasjon. Det hadde hun likt å få høre for hun var veldig veslevoksen. Jeg føler jeg skjenner henne. Når de har vært i dekning i over 1 år forelsker Anne seg i gutten Peter som bor på loftet. Dette er ganske kjedelig lesning. Anne skriver pompøst og dramatisk om sine plutselige følelser. Det var her jeg sluttet å lese da jeg var yngre. Når jeg ser tilbake nå forstår jeg meg selv godt. Det er virkelig kjedelig. Anne ønsker seg en karrière, ulikt hennes mor. Hun ønsker å bli forfatter eller journalist. Det ble hun.



Jeg er kommet så langt nå at det ikke spiller noen rolle for meg om jeg dør eller lever. Verden vil sikkert snurre videre også uten meg, og jeg kan ikke verge meg mot det som skjer. Jeg lar det gå som det går og gjør ikke noe annet enn arbeidet mitt og håper at det ender godt. Din Anne. 


Fra side 225.



Anne Franks dagbok
Oversatt av Tormod Haugen
Aschehoug
2. Opplag, 1997
Originalens tittel: Het Achterhuis, Dagboekbrieven 12 juni 1942 - 1 augustus 1944
395 Sider
ISBN 82-03-24135-2
Kilde: Min egen


Bildekilde. 


Jeg har også en:

SITATBLOGG 

og en

MUSIKKBLOGG 


Ullrikk har flyttet inn hos meg. Her har han jo vært mye før og føler seg som hjemme. 

Har du lest Anne Franks dagbok? Eller skal du det?
Har du sett noen av filmatisering-ene av den?
Har du lest noen annen sekunder litteratur om Anne Frank?
Har du besøkt bygningen der de gjemte seg i Amsterdam? Det ønsker jeg, ååå!







søndag 3. mai 2015

Liebster Award

 Soundtrack: Platen Beekeeper av Rangleklods.



bloggen til Line har hun svart på en liste med spørsmål. Jeg kopierte og limte inn spørsmålene fra henne:



1. Vad läser du just nu?

Akkurat nå leser jeg Jokeren av Lars Saabye Christensen. Den har jeg arvet fra stefaren min. Ikke at han er død altså. Det er min første bok å lese av Saabye. Den er virkelig mørk! Ved siden av hører jeg den tunge Silmarillion av Tolkien. Den låner jeg på biblioteket og formatet er CD-plater. Lytter litt hver kveld før jeg sovner. Det er kos. Boka Silmarillion har jeg lest i trykt bokform før. Den eier jeg og den står pent og fin i bokhylla med resten av bøkene til Tolkien. Tolkien hjerte hjerte hjerte. 



2. Vilken av de böcker du läst hittills i år har du tyckt bäst vs sämst om?

Så langt i år har jeg fortært tjuefem titler. Det er ni lydbøker, åtte tegneseriehefter og syv bøker. De jeg har likt veldig godt er tegneserien Alvefolket, seriebøkene om Sookie Stackhouse, biografien om Hamsun (Svermer og erobrer), Anne Franks- dagbok, Eigil Bonde fra Heim og Rundomrask (ny favoritt!) av Tolkien; til slutt den siste jeg har lest som er På vegne av venner av Schau.
De jeg rett og slett ikke har likt er Før jeg sovner av S. J. Watson, og boken Og været skiftet og det ble sommer også videre av Pedro Carmona-Alvarez.



3. Vilken genre föredrar du och varför?

Jeg leser så allsidig at det kan jeg ikke svare på. 



4. Vad är det som får dig att fastna i en bok?

Språket. Har ikke boken et godt språk har den ingenting. 



5. Vem är din favoritförfattare?

Før var Anna Gavalda en favoritt men etter å ha lest hennes siste er jeg ikke så sikker lenger. Hun har blitt så svulstig.. Svulstig har hun alltid vært, det er sant. Kan være jeg som har forandret meg? Andre favoritter som fortsatt står stødig er Etgar Keret, Tolkien, John Ajvide Lindqvist, Stephen Chbosky, James Baldwin, Ola Jostein Jørgensen, Jan Guillou,Didrik Morits Hallstrøm, Lina Undrum Mariussen, Reif Larsen, Helen Dewitt og Susanna Clarke. Alle favorittforfatterne mine lever enda bortsett fra Baldwin, må han hvile i fred. Herrigud, jeg holdt på å glemme Charles Bukowski, digger ham! Han er også død. 



6. Om du skulle åka iväg på en resa ikväll och stanna borta i några veckor: vilka böcker hade du packat ner i väskan?

Jeg hadde så klart tatt med de jeg allerede holder på med: Jokeren og Silmarillion. I tillegg hadde jeg tatt med boka med tre romaner i seg av Johan Falkberget fordi det er de romanene som har stått lengst ulest i bokhyllen, og fordi de er på årets planlagte leseliste.
Jeg tror det hadde vært lesestoff nok for noen uker, men for sikkerhetsskyld hadde jeg tatt med When God Was a Rabbit også. Den står også i bokhyllen og er en av dem som har stått der lengst ulest. Jeg liker å lese bøker i den rekkefølgen de flytter inn hos meg forstår du. På den måten blir ingen forbigått. Det er jo ingen vits i å ha bøker om de ikke har blitt lest? Bøker er ikke til pynt for meg. De samler støv og tar plass. Etter å ha lest de vil jeg helst kvitte meg med de fleste av dem. Men det er ikke så lett det heller faktisk. 



7. Brukar du läsa om gamla favoriter?

Ja. 



8. Vilken årstid får du mest läst?

Leser året rundt. 



9. Vilken klassiker skulle du vilja läsa men har inte hunnit med/tagit tag i ännu?

Det er så MANGE. HVOR SKAL JEG BEGYNNE ... This Side of Paradise av F. Scott Fitzgerald, On The Road av Jack Kerouac, Naked Lunch av William Burroughs, Animal Farm av George Orwell. Jeg kan fortsette for alltid. 



10. Föredrar du fysisk bokhandel eller nätbokhandel?

Fysisk bokhandel fordi det er autentisk. Liker også følelsen av å bestille på nett, fordi det kiler i magen når jeg åpner pakken jeg finner i postkassen akkurat som på juleaften. Så langt i år har jeg kjøpt og lastet ned to bøker med mobilappen Audible, kjøpt en bok brukt hos Amazone, kjøpt og lastet ned to bøker fra nettsiden ebok.no og kjøpt to bøker hos min lokale bokhandel i hovedgata i byen. De to bøkene forhåndsbestilte jeg og kjøpte på Mammutsalget. 



11. E-bok eller tryckt bok? Varför?
Trykt bok. Mer autentisk det også. Men jeg leser raskere på skjerm! 




For å sitere Line: "Normalt er det nå jeg skal tagge 11 venner, men jeg velger heller å si.. Vil du svare på spørrsmålene.. Så do it "



Da jeg dro på metallkveld med konserter i blå parykk, rosa caps og rosa sko. 



lørdag 2. mai 2015

DILLER I MARS OG APRIL


Diller ja, ehh! På siden av skapet mitt, som er vendt mot siden av pulten min på mitt lille, trange, klaustrofobiske soverom er det hengt opp en avrevet lapp med linjer. På den står det diller jeg noterte ned underveis i mars. Der har jeg skrevet:


  • Vaffel

Dette husker jeg. Posevaffel. Det smakte grusomt. Jeg hater meg selv.


  • Fast And Furious-filmene

I løpet av tre dager så jeg og Kine alle seks filmene. Det var intenst. I april dro vi og så den siste på kino. Den var bra. Da vi sto på parkeringsplassen i kjelleren etter filmen kom to ungdommer i en gammel, stygg Volvo, klinka til på gassen og prøvde, ha ha, å sleive seg lekkert i svingene under i parkeringshuset. Ha ha lo vi, Det der imponerer ikke oss som har sett syv Fast And Furious-filmer på kort tid. Ingenting imponerer oss på veien lenger.


  • Gå på kino.

Jeg så to filmer i mars. Hadde som vanlig ikke råd til det.


Flere diller skrev jeg ikke ned i mars. I april skrev jeg ikke ned noen diller i det hele tatt. Jeg husker ikke mye fra mars og april. Dagene bare gikk. I april har jeg så og si ikke gjort noe tror jeg. Bodd i en hule kanskje. I påska var jeg syk og det tålte jeg ikke. Jeg var så STRESSET. Jeg våknet og la meg med panikkangst og ringte mamma og gråt på telefonen fordi jeg aldri ble frisk og jeg hadde ikke tid, hikst hikst. Ikke hadde jeg råd til å gå til legen å få medisiner heller.

Jeg husker jeg fullførte et jobbintervju, gikk med nerver i halsen, gråt når jeg pratet med venninner fordi jeg syntes livet var så vanskelig. Så fikk jeg jobben og ventet og ventet på å komme i gang. Da dagen endelig kom slo kroppen seg vrang og jeg var i tillegg helt utslitt av all ventingen og pratingen. Så jeg takket nei, til slutt, sto på kravene mine og fortsetter der jeg jobber nå.

Hvordan normale mennesker våkner uten å være livredde er meg et mysterium. Mars og april har bare vært nerver og tårer og høy puls. Utslitt. Jeg har ikke gitt opp og er med godt mot. Men alle som kjenner meg regner ikke med meg lenger. Jeg møter ikke opp til avtaler og er evig lei for det. Men jeg er gummi. Gummi på tur med hund som har flyttet inn. Hunden er like nervøs som meg og bjeffer på alt og alle. Den nervøse holder nå på å trene den enda mer nervøse i å være trygg når den er ute blant folk. Det tragikomiske er at jeg er absolutt ikke trygg ute blant folk og er helt enig med hunden og har mest lyst til å sette meg ned på rumpa og bjeffe med ham.
Men det går da fremover. Vi snorker unisont, hviler oss begge to når vi ikke er ute og øver oss på å befinne oss i en verden med ting og mennesker vi ikke liker. Husarbeid blir totalt oversett. Det er bare senga som blir skiftet på jevnt og trutt. Med våren kom lyset og jeg myser med øynene og later som om jeg ikke ser de skitne veggene som brukte å være hvite. Kosten og feiebrettet blir tatt i bruk i stedet for støvsugeren. Oppvasken taes i skippertak der det stables i tre meter i høyden på benken for å tørkes.

Livet går sin gang. Hvordan vanlige mennesker våkner uten panikk er meg et mysterium. Jeg er redd hele tiden.

Men noe må jeg ha gjort i april. I følge IMDB har jeg sett femten filmer. Jeg har lest noen bøker. Knut Hamsun og Anne Franks dagbok. Nå leser jeg min første bok av Lars Saabye Christensen, den er svart som faen. Jeg bruker å like tragikomiske bøker, svarte bøker; men denne er faktisk for mye for meg. Jokeren heter den.





Funnet på Tumblr. Slik har jeg det ikke hjemme.
Her er det lite og trangt. 

Ååå om jeg bare fikk det til! 


På innsiden ser jeg slikt ut. 

"Jeg kommer bare frem for å gå tur hvis jeg slipper å ha på
meg sele, og hvis du lokker meg frem med leverpostei."
Du skal få leverpostei, men sele må du ha. Når selen er på løper han til
døren. Han elsker å gå tur men er veldig sta angående selen som
ikke gjør vondt og som tar 2 sek (!) å ta på. Raring..


Slik ser jeg ut på innsiden #2.

Tøysko og skog er sant. 


Når jeg er ute får jeg ligge på bord. 

Slik ser jeg ut på innsiden #3. 

SØLVSTOLEN AV C. S. LEWIS