tirsdag 23. september 2014

JELLICOE ROAD AV MELINA MARCHETTA - MITT TREDJE LESEREKSEMPLAR




Hvis noe skulle skje med meg, hvem sitt ansikt ville fylle avisens førsteside og trygle for mitt liv? Er et menneske mer verdt fordi vedkommende har noen som sørger over dem? 

Side 47.

Elsker fargene på omslaget: Lilla, blått og 
sølv. Bildekilde: Bokelskere.no
Det er alltid ubehagelig når en får en bok av noen, i gave, eller en anbefaling eller som et lesereksemplar og du finner deg selv sittende der etter endt lesning og synes ikke boken når helt opp til din standar, den faller ikke i smak, treffer deg ikke.

Jellicoe Road er ikke så ille, leseropplevelsen var god og jeg synes den har mye fint i seg. Utfordringen min nå er å skrive hvorfor jeg ikke har falt for den samtidig som jeg trekker frem det jeg synes som gjør den til grei ungdomsbok.

Akkurat dette, at det er en ungdomsbok er spesielt da jeg ikke merket det før siste halvdel. Jeg hadde hørt rykter om målgruppen, ungdommer, men jeg forsto det ikke. Dette er jo fint, her er det dype følelser og alvorlige temaer som rusmisbruk, bitterhet og oppdragelse. Så kom kjærligheten og jeg merket det med en gang: Ungdomslitteratur. Som jo ikke er noe negativt, men som jeg ikke er målgruppen for.

Første halvdel altså, det syntes jeg er veldig bra. Andre halvdel? Ikke like bra, da falt jeg litt utenfor og levde meg ikke inn i fortellingen og heller gikk tilbake til å være en leser utenfor permen.

Jellicoe Road er en mystisk roman med mange hemmeligheter og mysterier. Forfatteren forklarer heller for lite enn for mye og tidvis når det henvendes til ting som har skjedd i fortiden har jeg på følelsen at Jellicoe Road er bok to i en serie og ikke en roman som står alene. Det er forvirrende i begynnelsen da det er mange navn å holde styr på. Det er også flere steder og bygninger som nevnes som jeg må lage meg et mentalt kart over. Det tar tid å flytte inni historien, det tar tid å flyte inn i historien. Det er nok meningen det skal forvirre men i stedet for å gjøre meg nysgjerrig eller gjøre det spennende blir jeg litt irritabel.

Visse mennesker leser aftenbønn om kveldene. Det gjør ikke jeg. Jeg sier alltid den samme regla. Jeg heter Taylor Markham. Jeg bor på Jellicoe Road. 

Side. 56


Taylor er det mange vil sette i bås og kalle et problembarn. Hun går på Jellicoe Skole. Der er hun elevhjemsleder for de yngre elevene i deres studenthus, 50 elever i alt. Det er mye ansvar. Til tross for at hun er elevhjemsleder er hun fortsatt student, men det nevnes ikke noe om skoletimer eller lekser. Faktisk tror jeg ikke det nevnes en eneste gang at hun er i et klasserom. Hmmm. Dette forsto jeg aldri.

Moren hennes forlot henne på brutalt vis på et fremmed sted (Jellicoe) da hun var liten. På så mange måter har Taylor det bedre på skolen hun bor på enn hun noen gang hadde det med moren som hun ikke aner hvor er. Likevel, forståelig nok sliter hun med vonde minner, savn og stor bitterhet. Mamman min kunne bare prøvd å forlate meg, jeg hadde hatet henne for evig og alltid, og aldri sluttet å savne henne.

Skolen har tre elevhjem med hver sine elevhjemsledere. Alle sammen bor på skolen. Dette gir meg melankoli. Harry Potter, hallo! Hvert år, til en bestemt tid, utføres det en leken krig mellom kadetter som besøker Jellico, elevene på skolen og ungdommer som bor i Jellicoe men ikke går på skolen (?), også kalt Jelliker.

En person som vi sjeldent møter i romanen men som snakkes om hele tiden er Taylors eneste forbilde: Hannah. En som i praksis jobber på skolen med ungdommene og som Taylor bor hos i perioder i ferier og slikt. Fortiden til Taylor holdes skjult for henne av de voksne i fortellingen men jeg forstår aldri grunnen til alt dette hemmelighetskremmeriet. Unødvendig. Men uten hadde det vel ikke vært noe plot.

Hovedpersonen vår plages av mystiske drømmer. Hun føler seg kontant jaget uten å vite hvorfor. Den mest åpenbare årsaken til følelsene kan være den pågående krigen om territorium mot kadettene og Jellikkene; men den krigen taes ikke særlig seriøst og er mer lek enn alvor. Likevel opplever hun sterk angst og uro, stakkars. Hun jager gjenferd uten å vite det selv.


Som skrevet lengre oppe er det tema som oppdragelse, oppvekst, savn, bittherhet og ensomhet. Store følelser i en ung kropp. Det er klart det er fengslende.

Jeg opplever Jellicoe Road som 100 sider for lang, tidvis blir det langdrygt og jeg kjeder meg. Til tross for at jeg er feil målgruppe har det vært en fin leseropplevelse. Romanen har mye godt å by på selv om jeg, som alltid, finner noe å plukke på; som for mange sider, unødvendig mystisk og litt klein kjærlighet.

Jeg kommer til å gi romanen videre til Kine så hun kan få lese den. Vet hun vil like den, ikke minst vet jeg hun kommer til å gråte ekte tårer på slutten og det fryder meg. Jeg er litt ond på den måten.


Jellicoe Road av Melina Marchetta
Oversatt av Johann Grip
Utgitt på norsk av Heinesen Forlag
293 Sider
ISBN978-82-8177-032-4
Kilde: Lesereksemplar fått av Heinesen Forlag (tusen takk!)


MelinaMarchetta_photoby_JamesBrickwood
Melina Marchetta. Bildekilde.

mandag 22. september 2014



På et møte sier de jeg er alt for smart til å ikke studere igjen. Et av argumentene er jeg er sykt god på å reflektere. Jeg er fristet til å si at intelligens i skolesammenheng handler om så mye mer enn evnen til å reflektere. Men, jeg lærer meg å ikke være negativ, jeg jobber med det hele tiden, føler meg syk med en gang en dårlig tanke slår ned i meg. Lengter solskinn, endorfiner og joggesko som ikke løpes med men rusler, går, klatrer i oppoverbakker med mykt underlag.

En mandag får jeg litt refs, jeg må passe på å komme tidligere. Jasså tenker jeg. Jeg trodde ikke det hadde noe å si når jeg kom, så lenge jeg kommer. Og jeg kommer alltid, jeg er alltid der, men denne ene mandagen våkna jeg, følte meg bra og glad og fant roen til å la meg selv sove to timer til. Ingen ser om meg, ingen sjekker om jeg er der, jeg trodde virkelig ikke det hadde noe å si om jeg kom en og en halv time senere enn jeg bruker og heller sitte lengre. Jeg påpeker med en liten latter og mitt sedvanlige smil om munnen at alle PC-ene er opptatt (for første gang i min tid). Når det blir min tur fungerer ikke PC-en en gang, jeg spiser lunsj med de andre, salat jeg handlet på veien, syntes jeg var flink og fortjente en god og dyr salat til lunsj. Så prøver jeg en stund og ender opp med å dra hjem. Her kan jeg ikke sitte å irritere meg, sier jeg. Hun er enig.

Betaler regninger og er lettet samtidig som jeg må forandre meg, bli et bedre og voksnere menneske. Jeg kan ikke kjøpe dyr salat som en plukker og mikser selv. Jeg må kjøpe inn og kutte opp og ordne salat selv. Jeg må bli bedre. Bli en bedre Heidi.

På biblioteket låner jeg en sakprosa, alt for lenge har jeg kost meg på lesefronten og lest det jeg vil lese. Nå er det på tide å stryke ting fra min mentale leseliste som har ligget i bakhodet mitt i flere år.

Jeg er spent på om jeg får sove i natt, jeg sov alt for lenge og tungt på sofaen i ettermiddag. Jeg var glad og følte meg flink og syntes jeg fortjente noen timer søvn. Trøtt var jeg også. Helst burde jeg hørt på lydbok og tatt oppvasken. Gått en tur i skogen. Stått på hodet. Tegnet. Blitt et bedre menneske.

Uansett hva andre sier eller gjør klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at jeg er flink. Og jo da, nå når jeg sitter her: Jeg er trøtt, jeg vil få sove i natt. Gleder meg til å sove, gleder meg til å stå opp.



tirsdag 16. september 2014

DUKKENE AV MO HAYDER - TERNINGKAST 6 GITT PÅ BOKELSKERE




Dukkene er en del av en serie om en kjekk politietterforsker og en kul, kvinnelig politibetjent. Det er ikke den siste i serien som er kommet ut; Wolf er ute, men ikke på norsk. Enda? Jeg har bestemt meg for å vente med å lese den til oversettelsen er her. Det blir helt sikkert en god stund til. Slikt tar tid.

Fra begynnelen i Dukkene var jeg skuffet; Caffery og Flea er ikke der jeg vil de skal være. På side 44 har fortsatt ikke Flea dukket opp. Hvor er du Flea? Gråt.

Siden forrige bok i serien er det gått over et år i historien og historien har langt fra kommet dit jeg ønsker.

Det er en psykiatrisk-klinikk der det sies det spøker. Ansatte sier opp jobben og sykemelder seg for å slippe å jobbe nattevakt. Det hersker panikk blant pasientene. Det er virkelig uhyggelig beskrevet og stemningen gjennom hele boken er spent til det ytterste.

Mo Hayder skifter forteller i hvert kapittel. Det gjør leseropplevelsen tyngre enn nødvendig, samtidig som det gjør historien ekstremt spennende. Handlingen er, som vanlig i Hayders bøker, noe rotete. Jeg kan ikke understreke nok hvor spennende Dukkene føles for meg. Mer enn en krim er dette en skrekkroman.

Det er ikke det at skjer for lite; det er det at det går alt for lang tid, Hayder tar seg god tid. Karakterene til Hayder drikker sykt mye kaffe, hver dag, hele tiden. En blir kaffetørst av slikt. Mon tro om Flea og Jack går like ofte på do som meg?

Det er en overraskende og uforutsigbar slutt. Jeg har gitt Dukkene terningkast 6 på Bokelskere. Gleder meg (!) til Wolf er ute på norsk.


Dukkene  av Mo Hayder
Orginaltittel: Poppet
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen
Utgitt i 2013 av Bantam Press
Utgitt i 2014 av Norge av Gyldendal Norsk Forlag AS
ISBN 978-82-05-46005-8
382 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

Observert da jeg snek meg ut for å ta en røyk. 



søndag 14. september 2014

LESEMÅL FOR I ÅR NÅDD



HURRA!

HURRA!

HURRA!


"Hva faen er det du hyler slik for? Jeezes" 


Jeg har nådd årets lesemål! Jeg skrev en leseliste på begynnelsen på året med ti titler jeg vil ha lest innen året er ferdig. Noen vil så klart sammenligne mine 10 små titler med de andre norske bloggere sine lesemål bestående av å lese antall 10 bøker av EN forfatter ved siden av å også lese 100 diktsamlinger og 20 fantasi og 5 sakprosa. Osv.

Til de som sammenligner meg med dem kan jeg bare si et ord og det er: IKKE!

Jeg er så strålende fornøyd at jeg måtte ta meg en Doc Halspastill med smak av honning og lakris. Og nei, jeg får ikke penger for å reklamere. Men er veldig villig til å få Doc i postkassa. Eller penger? Uten å reklamere.


Mine Litterære Mål for 2014 består av:

1 sakprosa
1 thriller
1 krim
4 romaner
2 diktbøker
1 lydbok


Nå må det sies jeg har lest mangle flere bøker enn dette, og hørt en urovekkende mengde lydbøker. Jeg skammer meg over dette med lydbøker, det er virkelig latskap at høringen har vunnet over lesingen. MEN DET ER SÅ KOOOOOOOSELIG Å HØRE PÅ.


Alle som kjenner meg vet jeg er så glad i å kose og kose meg. Hver gang søstrene mine er på besøk vil jeg bli pjusket på. Når jeg var liten brettet jeg opp genseren min, la meg på ryggen på fanget deres og ville bli strøket på magen. Som en hund.

Alt jeg gjør må være koselig. Når jeg er ut på joggetur har jeg en kosebamse i armkroken med på lasset. Når jeg handler i matvarebutikken har jeg med et ullteppe som er pakket rundt meg. På besøk til folk har jeg med en flaske rødvin som bare jeg får drikke av og krever vi tenner lys selv om det er midt på lyse dagen og gardinene er trukker fra. Når jeg er hjemme til mamma må jeg ha tøfler på og mamma må sitte på gulvet, i en krok og spille gitar hele dagen. Uten mat og vann.

Det er så viktig at jeg koser meg!


Neste års liste er det allerede laget et utkast av. Foreløpig jobber jeg med andreutkastet. Det er hemmelig hvilke titler som vil være på den listen, og hvorfor de er der. Alle er så klart veldig nysgjerrig på dette, men jeg må beklage, dere må bare vente altså. Foreløpig kan jeg avsløre at listen består av:

1 klassiker på engelsk
2 sakprosa
4 romaner
1 ...Bibel. Hva er Bibel? Sakprosa? Eventyr? Det blir ikke hele, men bare en del.
2 krim



Dette ble et veldig useriøst innlegg. Det tyder på at jeg er i godt humør. Jeg har nemlig endelig blitt (nesten) helt frisk i lungene etter noen hostende uker, og har begynt på alle prosjektene mine igjen. Det er deilig!





ONE SKETCH A DAY #19


Soundtrack: Paint The Sky Black av Shining.


Jeg har hatt en sosial tegnekveld hjemme hos Kine denne lørdagen. Trivsel! Jeg har drukket rødvin og6y7y7y7y7 - der klatret kattungen Lego over tastaturet. Dette gjør han hele tiden. Pain in my ass. Hvor var jeg... jo! Og kost meg stort. Vi har hørt på musikk, tent lys, tegnet og skravlet. Og tidvis er vi helt stille og bare konsentrerer oss. Etterpå gikk jeg de to og en halv kilometerne hjem igjen i mørket med musikk i ørene. Hjem til pus som må ha medisin til en bestemt tid. Kjære Gud, Univers, Karma - la han bli frisk.

Vi har snakket om rettigheter, mot, dumme husværter, fått oss en god latter og diskutert og konkludert, vi har snakket om Namsos og TV-serier, og musikk. Så har jeg fortalt en hel del om Miley Cyrus og Kine om TV-serien Shamless.






Det er ingen tvil om at jeg må tegne mer. Og drikke mer rødvin. Å gå flere turer. Å høre mer musikk. Den siste gjør jeg hele tiden fra før, men en får ikke nok av slikt. Jeg har merket med meg selv at tegningene mine har veldig varierende kvalitet... dette har jeg absolutt ingen forklaring på. Punktum. 

Dette skal gjentas! 



torsdag 11. september 2014

Minner meg selv om at jeg druknet på land



Det har gått over tjuefire timer siden forrige sigarett, og jeg har nådd knekken. Alle som har sluttet å røyke, eller som har prøvd å sluttet vet hva jeg mener. Knekken, den høyst fryktede knekken. Der en ikke husker hvorfor en skulle slutte og kan en vær så snill få kols så lenge enn har en røyk i munnviken? 

Jeg har vært sinnsykt syk i lungene i tre uker. Helt ut av min kontroll. Ingen ting jeg kan gjøre bortsett fra å ta det med ro og vente. Fuck.

Jeg var i skogen og opplevde å ikke få puste. Luften ville ikke inn i lungene, jeg fikk en av mine mest intense panikkanfall. Nå drukner jeg. Det var det jeg tenkte. Nå drukner jeg på land. Etterpå, da røykpakken var røykt opp, kjøpte jeg ikke en ny. Jeg har fått en forsmak på kols.

I ettertid, etter tre dager er en ny røykpakke kjøpt. En evig runddans. Hos legen, en ny gåtur rett frem, svinger her og dit og en lang evigvarende oppoverbakke er jeg der, jeg svetter, har med ekstra klesskift i veska, er vant til det, går over alt, elsker det; legen ordner med en astmatest. Flaks, hadde ikke astma, eller kols. Men fikk astmamedisin så jeg får puste når jeg er ute å går. For jeg klarer det ikke, det å stå på stedet hvil så lenge.

Ut og går i høstmørket, med øretelefoner og gigajakke. Nyter.

Jeg har igjen seks episoder av Wilfred, den siste sesongen som har kommet ut. Hadde det ikke vært for at jeg alltid fullfører det jeg begynner på hadde jeg sluttet å se for lenge siden. Drittserie.

Jeg rydder i Blogg-lese-listen. Noen er for negativ til å leses, andre blogger for mye. Nå er det slik at jeg ikke vet hva man gjør på det store internettet. I stedet leses det, soves det, gråtes det når livet utfordrer. som da jeg oppdaget jeg er blitt ordentlig allergisk mot katt det siste året og at jeg må slutte å ta inn hjemløse dyr for  alltid. Det gir livet mitt så mye mening og jeg har endelig følt at jeg har funnet noe i livet jeg kan tenke meg å holde på med lenge, noe som går av seg selv for resultat er viktigere enn utfordringene og dermed ble alt verdt det. Jeg kan jo fortsatt hjelpe men på avstand, jeg vil ikke se resultatet rett frem foran meg. Som nylig da jeg temte en kattunge som var redd. Nå elsker den oppmerksomhet og klatrer på deg om du lar den. Den spiser fra hånda og sover i armkroken. En katt som hadde angst og gjemte seg under dusjen. Nå lykkelig og trygg. Dette vil jeg ikke se på nært hold, jeg vil høre om det og skrive om det. Men vil ikke oppleve det selv mer. Fuck.

Hund tåler jeg heller ikke. Når jeg blir stor kan jeg alltids få meg en minigris. Eller en vanlig gris. Ikke en gang tre katter skal jeg få dø ensom, alene, gal og gammel sammen med i skogen. Allergisk.

Opp og ned, opp og ned fire etasjer trapp, hver dag, hele tiden. Over grytene dampes det. Mo Hayder digges. Verdens beste eplekake smakt for en latterlig dyr pris for et lite stykke.

I kveld skal jeg se Sin City 2; en film jeg har ventet på i syv år.




onsdag 3. september 2014

HAIENE - MIN FØRSTE BOK LEST AV JENS BJØRNEBOE



I grunnen tror jeg at alle sjøfolk lider av vannskrekk. Vi har – før eller siden – sett sjøen i fullt raseri, og vi glemmer det aldri. Synet av det opprørte hav, hvor det bryter på ti til femten favners dyp, hvor den hemmelige havbunnen viser seg naken i all sin ondskap, obscønitet og heslighet, er mere enn et menneske kan tåle. En eller annen franskmann har sagt at det er en ting han takker Gud for; at han er blitt forskånet for synet av den nakne menneskesjel. Synet av havbunnen er verre.

Side 226.

Jeg har lest min første bok av Jens Bjørneboe! Helt tilfeldig er det den siste boken han fullførte, og publiserte. Romanen fant jeg i kjelleren til mine foreldre sommeren to tusen og tolv. De flyttet fra hus til leilighet i en annen by. Hele huset skulle pakkes. Jeg gikk gjennom bøkene jeg fant i kjelleren og valgte ut de jeg ville arve. Haiene ble en av dem.

Jeg sto kø for å låne Dukkene av Mo Hayder på mitt lokale biblioteket. Enda var det noen uker til den kunne hentes. Hva skulle jeg lese mens jeg ventet? Det ble altså Haiene. Jeg lå med feber og hoste, jeg har aldri vært så syk siden jeg var spedbarn. Jeg fikk penicillin av legen min, som jeg heller aldri har tatt siden jeg var en liten jente. Jeg syntes ikke det hjalp så veldig, i det minste ikke i øyeblikket. Jeg ble trøtt, slapp, og hadde vondt i hodet. På et tidspunkt sovnet jeg på do.

Det var møysomt å lese Haiene. Den er ikke så tung i språket og innholdet er interessant. Men jeg fikk min første leksjon i hvor viktig pusten er for lesingen. Da det var tungt å puste, var det også tungt å lese. Jo åpnere luftveier jeg hadde, jo raskere leste jeg. Pusten vår er alt, det er rytmen i vårt liv. Men jeg ble da ferdig med romanen, med og uten pust.


«Mr. Jensen, har De gal?»«Nei, Sir. Ifølge professor Dr. Bleulers innledende lærebok I psykiatri er jeg ikke gal, bare litt nervøs, Sir.»
Side 45.


Historien handler om en sjømann. Han elsker og hater havet, frykter den og tilber den. Han eier ikke hus på land, lever av og for å arbeide på havet. Han er 2. styrmann, en bra stilling, høyt oppe. De seiler ut med frakt på båten Neptun. Forholdet mellom mann og båt er en kjærlighetshistorie.

De sjeler som drukner ufrelste og udøpte kommer tilbake som haier, - naget av evig sult og begjær.
Side 86.

Det som viser seg å være typisk for Haiene er stemningen som skildres, og stemningen skildres uhyggelig på båten. Historien starter med en slåsskamp på dekk mellom to menn lavere ned på rangstigen. Det slår meg at ingen bryter inn i kampen og avslutter den, alle står bare og ser på, venter på utfallet. Det kan virke som det er en regel på havet som tilsier at man ikke skal blande seg inn i to menns kamp. Jeg syntes det var idiotisk og tenker at det der er en typisk mannfolk-ting. Vold og stolthet.

Begynnelsen er kjedelig å lese. Det er endeløse, tørre beskrivelser av en seilbåt og dens detaljer. Alt beskrives og nevnes, fra seilene til knutene, i hver minste bestanddel. Gjesp.

Det blir ikke bedre med det første; så kommer filosofien til Jens, vår hovedperson. Han tenker og grubler på verden og universet og alt den inneholder. Det kommer frem han ser på havet som verdensrommet og Sancta Venere, seilbåten han elsker, er jordkloden. Mannskapet er jordas befolkning. Deres måte å behandle båt og hverandre på er en metafor for hvordan vi mennesker behandler jorden vår. Ganske godt tenkt av Bjørneboe.

En stund lignet den ene dagen den andre, og jeg følte av og til en stor fred og en dyp lykke. Allikevel var det ting som plaget meg. Først og fremst hadde jeg fått en fiende om bord, en virkelig fiende.

Side 57.

Det er en stor brutalitet som skildres om bord på båten. Noen av mannskapene er rett frem uhyggelige og ekle. De skremte meg. Mr. Peder Jensen, vår hovedperson sliter med angst store deler av sin tid på båten, han er livredd for å bevege seg blant mannskapet. Han holder seg på lugaren sin når han ikke arbeider. Men han tvinges til å jobbe tett inn på mannskapet da han i tillegg er med på å styre båt også er skutas doktor. Han har nok pasienter å se til, voldelige som de er.

Peder Jensen irriterer da han er en selvmotsigende og pompøs type. Likevel har han min sympati og jeg synes han er en god og snill mann. Ikke minst rettferdig. Da han får seg fiender på skuta kan det helt sikkert diskuteres om det er selvforskyldt eller ikke. Da var en ung gutt som ikke fikk seg ned fra masten, livende redd. 1. Styrmann vil ikke la mannskapet klatre opp og hente ham ned. Ondskap. Peder Jensen griper inn og ber enn sterk mann klatre opp og hente ned gutten. 1. Styrmann blir forbannet, han ligger over Peder i kommandoen og Peder har ingen rett til å ta styringen. 1. Styrmann legger Peder for hat. Senere skal han få seg flere fiender. 

Selv synes jeg Peder selv skulle ha klatret opp og hentet gutten. Ikke sendt noen andre. Det sier også en av mannskapet til ham.

Jens Bjørneboe kritiserer England svært mye:


Det har ofte forundret meg at nettopp England, verdens rikeste og mektigste land, herskeren over et imperium som strekker seg kloden rundt, behersker av verdens bank- og børsvesen, seierherre på alle jordens hav, - steller så dårlig med sine egne undersåtter, sine egne barn.
Side 62.


Peder Jensen lurer på om kapteinen har sjel; jeg lurer på om noen av mannskapet har sjel. Mørke og utrivelige er de alle sammen. Haiene kan beskrives som en lett skrekkbok. Det er ikke sjelden den minner meg om klassikeren Fluene, der også er det en flokk mennesker (små barn vel og merke) som er overlatt til seg selv og sine egne regler i en tid. Det blir kaos.

Haiene: her er rasisme, her er havet, flukt, drap, blod, storm og uettferdighet. Her er filosofi og poesi. En kjærlighetshistorie mellom en mann og en seilbåt.

«Men jeg har ikke noe sted, Pat. Jeg har ikke hus, og jeg har ikke hjem. Jeg har ikke engang en seng og en brygge. Jeg har ikke noe sted eller noe hjem å gi deg, Pat.» 
«Har du ingenting, styrmann? »
«Nei, - ingenting, Pat. » Han ventet en stund, så slap han langsomt taket rundt halsen min, og lekte med appelsinen. Så smilte han:
«Da er jeg rikere enn deg, styrmann. » «Hvordan da? » «Du har ingenting, - og jeg har deg.»
Side 77.



Haiene av Jens Bjørneboe
Gyldendal Norsk Forlag 1974
Trykket i Norge i 1976
ISBN 82-525-0500-7
1.Opplag
Den Norske Bokklubben
261 Sider
Kilde: Min egen, arvet

Fosterkattene mine som tilhører Dyrebeskyttelsen.



Høsten kommer sent i Alabama