fredag 29. april 2016

BARK IF YOU LOVE ME AV LOUISE BERNIKOW - EN MEMOAR





Jeg skannet fremsiden. 



The discreetly smiling uniformed doorman held the door. We rushed in. There really is no sound quite like doggy nails on a marble floor. 


Fra side 155. 



Tone spurte om jeg ville låne bøker fra henne. Jeg takket ja. Hun plukket ut bøkene selv og leverte de på døra i en pose. Dette er den eneste jeg hadde igjen å lese fra posen. Alle bøkene har vært kjempe bra; faglitteratur om hund, katt og tillitsverv; eller alle har vært bra bortsett fra kanskje denne. Som bare er sånn passe, middelmådig og urovekkende. Den er ment å være en søt memoar; i stedet er det en ærlig og uvitende memoar (nettopp derfor ærlig, forfatteren er ærlig i sin uvitenhet). 



Forfatteren.
Bildekildehttp://www.louisebernikow.com/





Boken handler om den svært selvsentrerte skribenten Louise. Hun er godt voksen, bor i New York i fjerde etasje (jeg bor også i fjerde etasje midt i byen (men ikke så stor by da)), og er nylig blitt enslig etter et lite givende kjærlighetsforhold som varte over flere år. Louise Bernikow forteller hun vokste opp i et hjem uten noen kjæledyr. Som voksen har hun aldri hatt noen selv heller; hun beskriver seg selv om en person som misliker dyr; eller i det minste vil vite minst mulig om dem; så lenge de ikke plager henne plager ikke hun dem. Hun bryr seg ikke. Hverken om duer, katter, hund eller barn. En dag, ikke så lenge etter bruddet med typen jogger hun i parken. Der står en politibil med mange mennesker samlet rundt. I baksetet av bilen er en utslitt boxer, mishandlet, tynn og skitten. Politiet spør om noen kan ta hunden (herrigud for et system!), den ble funnet forlatt og bundet til et tre i parken Louise jogger i. Louise selv husker ikke så mye av hendelsen, hun har blitt fortalt hun sa hun kunne gi den et hjem og tatt dem med seg. På lasset fulgte flere hundeeiere henne hjem, og det er da hun kom til seg selv igjen. På veien spleiser de alle sammen på utstyr og mat til dyret. Så skilles de og alene står Louise med en sliten men ung boxer på ett år.


Det eneste bildet jeg fant av Libro. Fremsiden av en oppfølger
til den første memoaren. Tenker å lese den neste år.
Bildekilde: http://www.amazon.com/Dreaming-Libro-Good-Tamed-Woman/dp/B001G8WB1Q



Louise kan ingenting om hund. Hun er redd for å bli for å ta den på penis for eksempel. Hun gir den navnet Libro som betyr bok på spansk. Han er ett år fastslår dyrlegen. Han får riktig mat og pleie. Han er snill, veloppdragen og takknemlig. Libro har fra begynnelsen et vondt kne. Louise tar seg ikke råd til å få den skannet. Gjennom hele boken fortsetter Libro å ha vondt og hinker rundt. Det er ikke før på slutten hun tar seg tid og råd til å få den undersøkt ordentlig. Da viser det seg kneet hans er fikset før. En kjempe dyr operasjon. De ser skruene på bildene.En operasjon etterfulgt av en lang og tung rehabilitering for å få han til å kunne gå som han gjorde da hun fant ham. Nå kommer det som gjør meg sint. 1. at hun ikke tar seg råd til å ta røntgen helt i begynnelsen da hun tok den hjem. 2. at hun aldri gjør et forsøk på å etterlyse eier, om ikke for å levere ham tilbake (han kunne jo bli stjålet) så for å anmelde eierne når hun finner ut hvem de er 3. at hun lar ungdommer på rulleskøyter i parken få båndet til Libro og få ham til å dra dem etter seg i full galopp til tross for et vondt kne (jeg klikker!) 4. at hun lar han løpe løs før hun undersøker og prøver ut forsiktig hvordan han forholder seg til forskjellige type folk og dyr (for alt hun vet kan han ha blitt brukt til hundeslagsmål!) 5. at hun ikke forstår hvor heldig hun er som har en så lydig, snill og stille hund som hverken bjeffer, er nervøs eller noe (det er ikke en selvfølge for hvilken som helst hund, spesielt ikke dyr med Libros bakgrunn!). Louise Bernikow er så nonchalant og bekymringsfri. 6. Libro har vondt i benet, hun bor i fjerde etasje; men hun bærer han ikke opp og ned trappene og hun skaffer han ikke smertestillende før i slutten av boken 7. På et tidspunkt når hunden er hjemme alene spiser han opp avtaleboken hennes. Det var tydeligvis før smarttelefoner og internett var så vanlig for den var visst hellig. Det er mange timer siden han gjorde det innen hun kommer hjem. Hunden viser tydelig skam, anger og sorg innen hun kommer inn døra, han gjemmer seg og er lei seg for det han har gjort. Det er ikke nødvendig å straffe en hund i slik en tilstand (en trenger ikke å straffe hunder i det hele tatt, herrigud). Hva gjør Louise? Hun sparker han hardt i ribbeina.



Det er en modig ting å innrømme. Jeg er selv ganske ofte streng med hunden min. Hever stemmer litt for mye, eller er unødvendig utålmodig på ham. Men å sparke han? Det hadde aldri falt meg inn. Memoaren er på litt over to hundre sider og er lettlest. Det er meningen det skal være en søt memoar. Men jeg ble bare sint og irritert. Koste meg litt under lesningen, det ble jo bra til slutt.



Bark if You Love Me av Louise Bernikow 
A Woman-Meets-Dog Story
Algonquin Books of Chapel Hill 2000
ISBN 1-56512-258-2
206 sider
Memoar 
Nord-Amerika
Kilde: Lånt og anbefalt av Tone 



Meg og min "Libro". 


lørdag 23. april 2016

HUNDENS HISTORIE - FRA ULV TIL HUND AV JOHN UNSGÅRD






Hundens historie er den andre faglitteraturboken jeg leser i år. Det føles bra å lese sakprosa. Det gir liksom mer enn skjønnlitteratur, det føles mer fornuftig og viktig. Tone, ei jeg kjenner gjennom arbeidet i en frivillig organisasjon spurte om jeg ville låne bøker av henne. Jeg takket ja. Hun kom med en pose nøye utplukkede bøker, og denne var en av dem. Det er en grundig og dekkende bok om hundens historie. Jeg føler den går godt i dybden. Boka er ikke spesielt tung men ikke spesielt lett heller med all informasjonen tettpakket på hver side. Dette er ikke en bok jeg leste i løpet av en dag. På et tidspunkt under lesningen ble jeg litt lei og ønsket å lese noe lettere og morsomt. Da tok jeg frem memoaren Bark if You Love me av Louise Bernikow som var den siste boken i posen fra Tone jeg ikke hadde lest. Den var så som så (skal skrive om den neste gang) men et greit avbrekk. Jeg liker å lese om hund fordi jeg jo deler en hund med moren min, han bor til meg men får være med dem på hytta deres (som egentlig er et gammelt hus) en helg i måneden i fire netter. Jeg er også generelt veldig glad i dyr. Noen av de tidligste minnene mine er av at jeg ligger på gulvet på et stort gulvteppe hjemme hos en venninne av mamma. Der ligger jeg og blar i et stort dyreatlas; jeg ser bare på bildene fordi jeg kan ikke å lese enda. Hver gang vi var der gikk jeg til hylla med boken og dro den ut. Den var nesten for stor og tung til å bære. I dag leser jeg jo mest romaner men prøver å lese mest mulig variert. Jeg føler jeg får det til bra. Faglitteratur er noe jeg godt kan lese mer av. Denne boken vet jeg er pensum i høyere utdanning; det så jeg på Instagram da jeg søkte opp boken for å se om den hadde blitt #tagget. Det hadde den flere ganger av folk som tydelig studerte pensum. Denne boken handler om «en vill dyreart som etter hvert på alle vis tilpasser seg sitt nye miljø med stor suksess» - fra side 68.



Hunden har til alle tider fulgt mennesket på vandringer. Slik har hundetyper spredt seg til nye deler av verden og blandet seg med hundetyper på nye steder. Det skjedde også for 1400-1800 år siden da den germanske folkevandringen fant sted.


Fra side 58.



Før jeg leste denne boken kunne jeg ikke all verden om ulv, litt mer kunne jeg om hund, men jeg var ikke helt uvitende om det majestetiske dyret ulven. Jeg mottar medlemsblad fra Dyrebeskyttelsen fire ganger i året. I et av bladene var Ulv tema. Der leste jeg om hvordan ulven holdt på å bli utryddet i Norge. Når jeg tenker på det blir jeg virkelig lei meg og kjempe stressa! Jeg kjenner pulsen min øke! I et program på TV for mange år siden så jeg noe som jeg faktisk husker enda. En gjeng folk skulle få gå inn i en innhegning og hilse på tamme ulver. De fikk beskjed av profesjonelle på forhånd om å ha munnen vid åpen når ulvene hilser. Dette fordi ulvene hilser ved å stikke tungen sin langt ned i munnen på folk. Noe så kvalmt. Ha ha. Det er deres måte å hilse på og det er veldig høflig. Om de holdt munnen lukket kunne det bli ille tatt opp.
John Unsgård skriver at bøkene «Ulvehunden» og «Når villdyret våkner» av Jack London gir et feilaktig syn på ulver og hunder; og at Jack trolig ikke visste noe særlig om noen av rasene. Han skriver på side 24:



«Likevel har de romantiske tankene fra Jack Londons tid preget senere forståelser av forholdet mellom individene innen ulveflokken og hva mange tror om hvordan den vellykkede alliansen mellom menneske og hund oppstod. Dagens adferdseksperter som omgås ulver og hunder profesjonelt, finner neppe mye nyttig i slike beskrivelser.»



Det er vondt å lese om hvordan mennesket har fordrevet ulven fra sine naturlige leveområder; også at vi har tatt fra den sine naturlige byttetur for å jakte på selv samtidig som vi nekter den å jakte på husdyra våre.



«Ingen ting kan få folk til å gå så ettertrykkelig fra konseptene som når de starter krig mot bestemte rovdyrarter.  


Fra side 36.



Det er ikke alle forskere som er enige i at hunden stammer fra ulven, noen mener gullsjakalen kan være en mulighet; men John er overbevist om at det er ulven. Jeg synes det bare er så interessant å lese om utviklingen fra ulv til hund. Det er spennende lesestoff faktisk. Jeg har selv en «urhund» av rasen Portugisk Podengo. Den ser ut slik vi mener de første hundene så ut. En rase som er ganske primitiv og ligger nært hvordan de første hundene oppførte seg. Om du ser rundt på bloggen min vil du ofte se bilder av han. Hundene oppsto trolig i de østlige delene av Asia. Men hvor dukket den første hunden opp? Tyskland? Israel? Ingen vet sikkert. Enda. Men trolig har det skjedd i Øst-Asia. Antagelig der Kina ligger i dag.



Arkeologiske funn viser at hunden var det aller første dyret som ble domestisert. Nå snakker vi ikke lenger om tamme ulver, vi snakker om dyr som har endret seg genetisk til hunder. De første sparsomme funnene viser at hunden kan ha oppstått for mer enn 14 000 år siden.


Fra side 40. 



Jeg elsker illustrasjonene. Boka er ikke så lang (rundt 150 sider) men sidene er store i omkrets og ganske tettpakket med informasjon. Språket er ikke så vanskelig; til tross er illustrasjoner kjærkomment hos meg i faglitteratur; en slags avveksling og tid for en tenkepause om stoffet mens en hviler øynene på bilder. Det er nesten et bilde eller en illustrasjon som John har malet eller tegnet selv på hver side! Han er utrulig flink. Jeg sluker ikke faglit i et jafs, jeg koser meg og tar tiden til hjelp. Det er mange boktips i denne boken som jeg har notert ned! Kapitelet «Genetikernes hypoteser» er det tyngste kapitelet men jeg kom meg gjennom på et vis. Naturfag har til nå ikke vært min sterkeste side. Når det kommer til skriv om celler og DNA må jeg holde tunga rett i munnen når jeg leser.
Igjen, det føles så godt og fornuftig å lese faglitteratur. Noen ganger, når en leser halvdårlige, moderne romaner kan jeg sitte og lure på hva jeg holder på med. Det kan føles som bortkastet tid, eller unødvendig. Slik er det ikke med sakprosa, spesielt faglit.



Når vi nærmer oss Kristi fødsel, er det mange spesialiserte hundetyper, både til ulike jaktformer og til vakthold over husdyr. En skriftlig kilde fra denne tiden er ganske treffende også for senere tiders hundeeiere, her oversatt fra engelsk etter boka «Dogs in antiquity»: «Det er tre forskjellige grunner til å ha hund. En hundetype vokter gård og grunn og alle eiendeler, en annen type møter angrep fra både mennesker og ville dyr og holder øye med stall, fjøs og dyreflokkene når de beiter. Den tredje hundetypen lar ikke bare være å hjelpe bonden med gårdsdriften, men lokker ham til og med vekk fra arbeidet og gjør ham lat.»


Fra side 52. 



Hundens historie – fra ulv til hund av John Unsgård
Landbruksforlaget 2004
Faglitteratur
160 Sider
ISBN 82-529-2508-1
Kilde: låner fra Tone







fredag 15. april 2016



April er virkelig fantastisk, ikke for varm og ikke for kald, og av og til kommer det en liten regnskur. 


Fra side 321 i Anne Franks dagbok.

tirsdag 5. april 2016

DILLER I OKTOBER 2017