Tredje torsdag i september. Benjamin Sigismund satt på sitt store lyse kontor og bladde utålmodig i sin avhandling. 

Fra side 565 i min utgave av Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.

DAGBOKEN AV NICHOLAS SPARKS – IKKE MIN KOPP TE

En mann burde nyte andre ting hvis han kan; han burde tilbringe sine siste dager i solen. Mine vil bli tilbrakt ved en leselampe.

Fra side 138. 

Av alle de nesten to tusen bøkene på leselisten min var Dagboken av de som hadde ligget ulest lengst. Jeg prøver å lese bøkene i den rekkefølgen de havner på leselisten min, så hvis jeg skulle følge reglene for en gang skyld var det faktisk Dagboken sin tur å bli lest ganske snart. Når jeg i tillegg fikk denne boken av Lisa før hun flyttet (hun ryddet i hyllene sine) så var det ingen grunn til å ikke legge den i den planlagte leselisten for 2016. Så gikk jeg i en felle. Akkurat som med Terningmannen av Luke Rhinehart som jeg leste tidligere i år oppdaget jeg etter å ha begynt å lese at de tilhører en serie. Dagboken er den første boken i en serie på bare to. Den neste skal jeg lese neste år. Må jo det da, kronologislave som jeg er (og liker å være det! Det gir meg stor tilfredstillelse!)

Jeg lærte det som for et barn er helt innlysende: at livet simpelthen bare er en samling med bitte små liv, som leves en dag om gangen. At hver dag burde tilbringes med å finne skjønnhet i blomster og poesi og småprat med dyr. At en dag med drømmer og solnedganger og oppkvikkende vinder ikke kan bli bedre. Men aller mest lærte jeg at livet dreier seg om å sitte på benker ved eldgamle elver med hånden min på hennes kne, og kanskje – på gode dager – å bli forelsket.

Fra side 158.

Min utgave av Dagboken er oversatt til norsk; den er liten i format, lettlest og på litt mindre enn to hundre sider. En bok som jeg i grunnen ikke skulle brukt mer enn en dag eller to på å lese ut. Jeg brukte lengre tid. Ikke over en uke, men likevel; lengre enn hva som er typisk for meg med slike bøker. Du lurer sikkert på hvorfor og svaret er at når bøker er veldig lette, har en grei historie og med et så enkelt språk kan det bli så lett at det blir tungt å lese! Det blir så jeg overtenker når jeg leser.
Av Iselin - ei nordnorsk venninne og klassekamerat som flyttet og som jeg har mistet kontakten med – ble jeg anbefalt å lese Dagboken og hun presiserte jeg skulle lese den på engelsk. Da jeg fikk boken i hendene, på norsk, fant jeg det likeså greit å bare lese den på norsk, til tross for advarslene. Og vet dere hva: jeg synes ikke det var noe galt med oversettelsen, jeg.



Dagboken er en kjærlighetshistorie som finner sted i midten av nittenhundretallet etter andre verdenskrig. Vi befinner oss i Nord-Amerika. Jeg synes forfatteren forteller heller enn å vise. Slikt liker jeg ikke så godt. Det er lenge siden jeg så filmen; jeg husker den overrasket meg og at jeg liker den. Jeg kunne godt tenkt meg å se den om igjen en vakker dag. Jeg liker filmen bedre enn romanen . . . Det er ting som irriterer med denne fortellingen og mest av alt er det tiden den er satt i. Kvinnen skulle ikke jobbe og tjene penger; hun skulle ikke være selvstendig. Det er en lærerik tid og periode å lese om, spesielt for oss som er vokst opp såpass heldige at vi ikke trenger å gifte oss eller være avhengig av en mann. Men jeg har lest bøker av forfattere som klarer å skildre denne tiden på en slik måte at du får respekt for kvinnen. Du forstår at det er urettferdig men at kvinnen likevel gjør en hard jobb og fortjener respekt. Den kvinnelige hovedpersonen i Dagboken derimot vekker ikke slike følelser i meg. Mens den mannlige hovedpersonen er tilfreds og sliten etter en arbeidsdag der han bruker kroppen ute i naturen på gården, er kvinnen sliten og tilfreds etter å ha gått i butikkene en hel dag. Slikt gjør meg forbannet da forfatteren viser ingen baktanke med den skildringen; han mener den. Hun er tilfreds med dette. Om jeg, som kvinne, hadde hatt valget mellom å få bruke en hel dag i butikker med å bruke penger – eller få arbeide ute, i solen, i naturen en hel dag og tjene penger – hadde jeg så klart heller ville vært ute og jobbet! I naturen! Herregud. Nicholas Sparks, skjerp deg. Den kvinnelige hovedpersonen din er kanskje fornød med bare å male, lage kunst, bruke kjole, se pen ut og handle men tro ikke kvinner flest er det. Ikke i det hele tatt. Hva med å la henne få lov til å prøve å ro båten? Hvorfor er det bare Noah som får ro?

Historien sentrerer rundt gamle minner, et nytt møte og valgets kval: kjærligheten eller fornuften. Skal en trosse familiens og samfunnets ønsker å gifte seg med en kjedelig men snill mann, eller gifte seg med en under sin klasse som elsker en over alt på jord? Jeg skal ikke si hva hun valgte. Du vet det sikkert selv. Mer enn noe annet er dette en historie om Den Store Kjærligheten. Det er fint. Men ikke nok for meg.
Jeg avslutter med å si jeg godt forstår hvorfor det finnes de som liker denne romanen. Selv om språket er lett er ikke språket dårlig. Historien er fin og søt.

Noen ganger later det til at jeg er omgitt av optimister.

Fra side 174.


Dagboken av Nicholas Sparks
Oversatt av Elsa Frogner
Egmont Hjemmets Bokforlag 1997
2. Opplag
Hard innbinding
Originalens tittel: The Notebook
Originalt utgitt i 1996
ISBN 82-590-1816-0
185 Sider
Nord-Amerika
Roman
Bokserie
Bokkilde: fra min egen bokhylle, fått brukt av Lisa 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

  

TENK SOM EN HUND AV LINN H. JANSEN - BLI EN BEDRE HUNDEEIER

Bildekilde: Bokelskere.no

Det er ikke uvanlig at dere som er foreldre lurer på hvilken hunderase som er mest barnevennlig. Alle hunderaser, og hunder, er i utgangspunktet vennlige. Det du heller må spørre deg selv om er: Hvor hundevennlige er mine barn? 

En grunnregel til alle familier som får seg hund:
Beskytter du hunden mot barna, beskytter du barna mot hunden.

Fra side 69.

Jeg ble tipset av hunde- eier og entusiast Tone med mye fartstid, hunder og kurs om å lese alt jeg kommer over av hund. Jeg skulle være umettelig. «Les, les les!» sa hun. Nå leser jeg ikke bare fagbøker og annen sakprosa om hund på fritiden min, og dette har jeg dårlig samvittighet for, men jeg leser mer og jeg er langt fra ferdig. Ferdig blir jeg aldri. Jeg skal prøve å ha hundelitteratur inn på leselistene mine så mye som jeg klarer. Faglitteratur er jeg ikke best på å lese, jeg synes det er vanskelig å sitte i ro lenge om gangen (noen som kjenner seg igjen?) og begynner å kjede meg raskt. Så blir noen få sider om gangen, som regel. Men denne boken om hund av Linn H. Jansen leste jeg ut på en dag, fordelt på to leseøkter. Den er ikke så lang med sine 216 sider og den er lett skrevet med mange, mange bilder; noen sider er det bare bilder! Så i praksis er denne boken ganske mange sider mindre enn 200.
Tenk som en hund kom ut i år (2016). Jeg hadde ikke hørt om den før jeg så den til utstilling i en hylle på biblioteket. Spontant tok jeg den med meg hjem. Når du ser på fremsiden (bildet øverst) og tittel var boka ikke lett å overse eller glemme. Fantastiske begge to.

Jeg har en hund som har lett for å bli skremt (skvetten). Da overreagerer han gjerne med å bjeffe på ukjente folk, sykler, mopeder og andre hunder. Heldigvis er hunden ikke så stor så det går greit å holde ham igjen med båndet. Men jeg ønsker han skal ha det bra; at han skal være mer trygg på seg selv og ikke minst sine omgivelser. Nå er han bra sosialisert, det er ikke som om han har bodd i en kjeller hele livet frem til nå, det er ikke første gang han møter et joggende menneske. Han liksom bare er sånn – skvetten av seg, litt sint, men bak hissigheten (bjeffingen) er han egentlig redd og usikker. Det er det han prøver å si. Derfor leser jeg om hund. Også er det gøy også da. Det meste av det jeg leste i denne boka var ikke ukjent; jeg kjedet meg allikevel aldri og fagstoff må repeteres. På baksiden står det:

Her kan en lese om det som er verdt å vite om hundehold, uavhengig av hunderase. Dessuten er det fortalt på en forståelig og lettfattelig måte som vil fenge både barn og voksne.

Dette kan jeg nå som boken er lest bekrefte at stemmer. Spesielt den store mengden søte og fine bilder av hund som er i boka er nok tatt med spesielt med tanke for barn og ungdommer; da blir det morsommere å lese. Det er interessant å lese at hund er 80 % ulv. Jeg har sikkert lest det før men hadde glemt det. Boka er skrevet i et lett språk. Det er aldri en side uten bilder. Det er stort sett skrevet fra hundens synsvinkel, dette er lurt: det vekker sympati og forståelse. Slik som dette fra side 32:

For å være en god flokkleder er det noen ting du må forstå om meg. Jeg trenger en leder, ikke en sjef. Mange mennesker tror at de må dominere over hunden for at den skal gjøre som du vil. Ja, du skal være den dominerende, den som bestemmer. Men, dominans handler ikke om makt – det handler om tillit.

Jeg synes Tenk som en hund er bra. Leseropplevelsen var kjempe fin. Jeg lærte kanskje ikke så veldig mye nytt da boken ikke går noe i dybden, men den er en god innføring i det å ha hund fra den er valp. Og selv om jeg ikke lærte så mye nytt så må jeg som sagt repetere hundestoff. Får aldri nok. Jeg avslutter med å si jeg skulle ønske katter i Norge ble tatt like godt vare på som hunder flest. Jeg har arbeidet frivillig i Dyrebeskyttelsen i flere år, og jeg har vært fosterhjem for dem. Jeg har både sett, lest og følt på kroppen hvor dårlig stilt katten er i Norge. Om hunden din blir borte etterlyser du den grundig - så klart. Om katten din ikke har kommet hjem på en måned eller to får du deg ny, uten å etterlyse mer enn å spørre en nabo om de kanskje har sett den? Det er en skam! Jeg vil katter skal bli tatt like seriøse som hunder! Listen under her er skrevet av fra denne boken og tankene mine gikk straks til katt: Hva om de som får seg katt hadde satt samme krav og oppfølging som en gjør til oppdretter av en hund? Det skal jo i grunnen bare mangle! Noe å tenke på! Fra side 76 (slik skulle det vært for ALLE katter også, ikke bare rasekatt!):

• Stamtavle – er en oversikt over slekten min

• Lukt i fra valpekassen – en fille som mammaen min har ligget på. Lukten av mammaen min er god å ha når alt annet er nytt for meg.

• Attest fra dyrlegen

• Vaksinasjonskort

• Mat og rutiner for mat.

• Kjøpskontrakt og forsikring

• Informasjon om rasen

• Noen oppdrettere velger å gi valpene en mikrochip bak øret før levering. Denne chipen inneholder informasjon om hvem som eier den. 

Dersom oppdretteren ikke kan eller vil svare på spørsmål omkring noen av disse tingene, bør du velge en annen oppdretter.

Tenk som en hund – bli en bedre hundeeier av Linn H. Jansen
Jæren Forlag, 2016
ISBN 978-82-93351-25-2
Bokkilde: lånt på biblioteket
216 Sider
Norge
Faglitteratur

Et gammelt bilde av oss. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

Høstaften

Karenos værelse. 

Fattig utstyr, bord i midten med bøker på, trestoler, en havebenk med rygg. Ingen billeder på veggene. Tilvenstre i bakgrunnen ovn. Tilhøyre i forgrunnen et stort skrivebord hvorpå en tent lampe og mange bøker og tidskrifter.  

I bakgrunnen bred dobbeltdør; når denne åpnes ses i gangen et vindu med hvite gardiner. Dør tilvenstre til kjøkkenet og tilhøyre til flere værelser.  

Høstaften. 

Fra Aftenrøde av Knut Hamsun. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

Det var ikke mange årene gammelt, og i god stand. Sammenlignet med Norland var det både lite og fattigslig - men tårene som minnene kalte frem idet de steg inn i huset, var snart tørket. De ble oppmuntret av tjenernes glede ved ankomsten, og hver for seg besluttet de å gjøre gode miner for de andres skyld. Det var i begynnelsen av september, en vakker årstid; og siden været var pent da de så huset for første gang, gav det et gunstig inntrykk, noe som kom godt med når det gjaldt å finne seg til rette.     

Huset lå vakkert til. Like bak det, og på begge sider litt lenger unna, steg høye åser opp. Noen var nakne høydedrag, andre dyrkede eller skogkledde. Barton landsby lå i en av disse liene, og de hadde en fin utsikt dit fra vinduene i det lille huset. Fra forsiden av huset var utsikten videre; man så ut over hele dalen og inn i neste grevskap. Åsene som omgav huset, dannet avslutningen på dalen i den retningen; under et annet navn og i en annen retning videt den seg igjen ut mellom to av de bratteste åsene. 

Fra side 41 i romanen Fornuft og følelse av Jane Austen.

PANSERHJERTE AV JO NESBØ - HARRY HOLE #8

«Takk, sir, det var beroligende. Er De engelsk?» 

Han rykket til som om hun hadde gitt ham en ørefik, og hun skjønte at hun hadde fornærmet ham blodig ved å foreslå at han tilhørte de forhenværende koloniherrene. «Eh . . . kinesisk, kanskje?» 

Han ristet bestemt på hodet: «Hong Kong-kinesisk. Og De, frøken?» 

Kaja Solness lurte et øyeblikk på om hun skulle svare «Hokksund-norsk», men begrenset seg til «norsk»

Fra side 15.

Panserhjerte er nummer åtte av ti i serien om politimann- og alkoholikeren Harry Hole. Tidligere har jeg lånt serien på biblioteket, en bok om gangen fordelt utover flere år (jeg blir liksom aldri ferdig med serien, orker ikke å lese to bøker i samme serie på rappen, og da blir det jo sånn da; årene går. Denne gangen låner jeg de gjenværende jeg har å lese av Kine. Her er en link til bloggen hennes.
Panserhjerte begynner horribelt. Vi blir introdusert for en helt ny karakter – Kaja – som reiser til Hong Kong for å finne Harry Hole som er som sunket i jorden. Harry har kjærlighetssorg og har lyst til å dø. Og han har ikke lyst til å bli funnet. Hong Kong er en øy. Den beskrives som en maurtue. I Panserhjerte er det så mye som foregår. Harry har funnet en annen substitutt for alkohol som heller ikke er så bra, Harry skylder dårlige mennesker penger og er på rømmen, en morder- muligens en seriemorder – er løs i Norge og bare Harry har erfaring med slike, men han er jo sunket i jorden, Krypos prøver å kvitte seg med hele voldsavsnittet og være den ledende politistyrken for drap og større saker, og et familiemedlem av Harry ligger for døden.

«Du trenger ikke rope,» sa Hagen. 

«Du trenger ikke, men jeg gjør det!» ropte Harry og slo i armlenet. «Faen! Faen!»

Fra side 277.

Vi blir også introdusert for en ny karakter – Bellman – som er sjef i Krypos. Jeg synes ikke han er så godt laget; han er overdrevet og minner om en karikatur av en mer virkelig person. Språket til Nesbø i Harrybøkene er som vanlig kjempe bra; spesielt god på å beskrive været og himmelen synes jeg; høres kanskje teit ut men det er faktisk viktig det. Været er jo overalt, uansett. For meg er ikke denne serien «bare krim, bare kiosklitteratur» - det er god litteratur! Panserhjerte føles rotete uten å være det – det er bare så mange baller i lufta, kort på bordet og frem og tilbake i tid, ikke minst mange mennesker. Det er spennende hele tiden, det til tross føles boka lang. Lang er den faktisk, eller – det er relativt – den er på 600 sider som jeg synes kan betegnes som en tykk bok.

Jeg avslutter med å si jeg er glad i Harry. Takk for lånet, Kine! Du får den tilbake ved neste filmkveld hjemme hos meg. Men ikke de to andre for de har jeg ikke lest (enda).

Seks minutter senere sto Harry på kanten med ryggen mot avgrunnen, kikkerten rundt halsen og en rykende sigarett i munnviken. 

«Nervøs?» smilte Bellman. 

«Niks,» sa Harry. «Dritredd.»

Fra side 417.

Panserhjerte av Jo Nesbø
4. Opplag 2013
Myk innbindning
Originalt utgitt i 2009 av H. Aschehoug & Co
ISBN 978-82-03-35130-3
638 Sider
Norge
Bokserie
Krim
Roman
Bokkilde: lånt av Kine

 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

SNART SOVER DU AV HADDY NJIE OG LISA AISATO - ET ÅRS GOD NATT

Bildekilde: Bokeskere.no

I varmen sover høsten i et vintereplekart. 

Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart. 

 

Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor. 

Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord. 

DENNE BARNEBOKEN av Lisa Aisato og søsteren hennes snek seg frem i lesekøen. Jeg er glad jeg ikke klarte å vente med å lese den lenger og prioriterte den nå. Jeg har lest alle bøkene Lisa har skrevet og illustrert selv; jeg har igjen å lese bøkene hun har illustrert for andre forfattere. Lisa er en favorittforfatter og kunstner hos meg. Boka har jeg lånt på biblioteket.



Fremsiden på barneboka er nydelig og tittelen likeså! Det er en bok som er ment å lese for barnet på sengen før det er sovetid. Flere steder rimer teksten. Det er supersøtt. Først er det vinter. Det ser litt stusselig ut i illustrasjonen med et tre uten blader; naken med et forlatt fuglereir i seg på toppen. Himmelen er lilla og fin; det er tydelig det er to som har det gøy med akebrett. Under snøen kan du se Våren sover. Våren har grønt hår. Videre blir vi introdusert for Sommeren (som sover om våren), Høsten (som sover om sommeren) og Vinteren (som sover om høsten). Morsomt! Boka er laget i et bredt og stort format; bildene på hver side får utfoldet seg; det er plass til å se lenge på bildene og nyte og legge merke til detaljer. DET – ER – SÅ- FINE – FARGER! Teksten er poetisk, nydelig og morsom. Uansett hvordan været er, hvilken årstid det er så koser barna seg ute i illustrasjonene. Jeg følte alle årstidene mens jeg leste. Det har vært intenst og fint. Dette er en favorittbok!

Snart sover du – Et års god natt av Haddy Njie og Lisa Aisato
Cappelen Damm AS 2016
ISBN 978-82-02-50753-4
1. Utgave, 1. opplag
Innbundet
Kilde: Lånte på biblioteket
Barnebok
Norge

  

Apropos å sove: denne gutten sover hele tiden. Det er sunt for hunder. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

WOLF AV MO HAYDER – JACK CAFFERY 7/7

Bildekilde: Amazone.com

Keep breathing. Heart keep beating.

Fra side 20. 

JEG HAR VED Å endelig lest Wolf, lest alt Mo Hayder har utgitt, både serien om politietterforskeren Jack Caffery og de enkeltstående bøkene. Utgaven som jeg leste kjøpte jeg i Kindle Store og leste på nettbrettet mitt. Dette gjorde jeg fordi boken aldri har blitt oversatt til norsk; jeg sendte en e-post og spurte et forlag som har oversatt de fleste av Mo Hayder sine bøker om de kom til å oversette denne. De svarte ei var satt på saken. Dette var to år siden. Jeg foretrekker å lese bøker på norsk, men når det ikke finnes en oversettelse leser jeg på engelsk. Dette er ikke den første boken av Mo Hayder som ikke er oversatt og det er ikke den første av henne jeg dermed har lest på engelsk. De som finnes på norsk synes jeg er oversatt flott. Å lese Wolf på nettbrettet mitt med Kindleappen for android skulle vise seg å bli problematisk. Herrigud, hvor jeg irriterte meg! Ordboken ville ikke fungere og over halvparten av gangene den fungerte vistes definisjonen på ordet for langt ned på siden til at det vistes på skjermen. Det var ingen måte å «dra» rubrikken lengre opp heller. Jeg fikk heller ikke «highlights»-funksjonen til å fungere (ja, hadde internett) og måtte dermed bruke bokmerke-funksjonen på sidene det var noe jeg ville markere. Grunnen til at jeg foretrekker å kjøpe og lese engelske bøker på nettbrettet er faktisk på grunn av ordbok-funksjonen; da denne ikke fungerte denne gangen kunne jeg faktisk heller ha lånt boka på biblioteket (fjernlånt vel og merke, mitt lokale bibliotek har den ikke). Som dere sikkert skjønner irriterte jeg meg grønn under lesningen, men det var ikke selve boken sin feil! Mo Hayder er en favorittforfatter, men hun har ikke skrevet noen favorittbøker, om du skjønner. Eller, det er godt mulig Tokyo er en favoritt men det er for lenge siden jeg har lest den og det var før jeg tok i bruk Bokelskere.no som har gjort lesningen min mer ryddig og oversiktlig.

The beat you must beat, the breath you must take . . .

Fra side 156.

Begynnelsen av Wolf fant jeg merkelig. Hva er dette, hva slags historie er det? Den er en så ekkel, mørk og vond stemning. Jeg klarte ikke å lese mye om gangen, det ble for frustrerende, jeg holdt det ikke ut, jeg levde meg så inn i fortvilelsen og ondskapen at jeg nærmest begynte å bli gal. Jeg ville egentlig ikke lese romanen. Men ville jo likevel. Lese litt om gangen, litt om gangen. Her har du Mo Hayder i et nøtteskall. Dama er sinnsyk rå. Hun gir mareritt. Hun er jævlig. Jeg hater og jeg elsker henne. 

But Lucia is very good at knowing when to lose the battle in order to win the war. Now is not the time to fight.

Fra side 116. 

Ewan, storebroren til Caffery forsvant da han var liten. Saken ble aldri løst. Ewan ble aldri funnet. Dette er som en rød tråd i alle bøkene med Caffery, han klarer aldri å legge fra seg saken, ikke helt. Jack Caffery stoppet aldri å lete etter storebroren sin og i Wolf har han begynt å lete etter sannheten mer intenst igjen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan forklare dette uten å avsløre for mye derfor sier jeg bare jeg synes plottet, eller detaljene rundt plottet er for søkt. Jeg synes boken også er hundre sider for lang; kapitlene om Caffery er kjedelige og trege. Jeg fant det jeg kaller hull: en hund er kjent for av sine eiere til å stikke av med en gang muligheten byr seg; da løper hun mange mil. Men hun stikker ikke av fra Caffery. Jeg savner (jeg med alle andre som har lest Wolf) karakteren Flea, hvor er hun da, jeg savner henne! Jeg ga boken terningkast fire på Bokelskere; det er etter min standard for snilt – egentlig fortjener den ikke noe mer enn terningkast tre. De siste hundre sidene skuffet meg, men jeg forutså ikke slutten.
Jeg vil ha flere bøker fra Mo Hayder, mer, mer, mer! Nå er det to år siden siste bok så nå er det kanskje på tide med en ny, hmm? Jeg forstår ikke hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk.

It feels as if the air around the house and the surrounding woods is thightning like a fist with each passing hour.

Fra side 252. 

Wolf av Mo Hayder
Jack Caffery, bok 7/7
Bantam Press 2014
Epub ISBN 9781448168231
Ebok
Kilde: kjøpt selv
Krim/ thriller
Bokserie
England

   

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

  

TERNINGMANNEN AV LUKE RHINEHART – SINNSYK

Jeg skannet fremsiden. 

«Vi må forakte oss selv og miste oss selv hvis vi skal bli frelst.» 

«Ja.» 

«Gud ser den minste fugl falle.» 

«Ja.» 

«Den minste terning trille på bordet.» 

«Ja.» 

«Du vil alltid vite hvilke valgmuligheter du har gitt terningen.» 

«Ja.» 

«Terry, grunnen til at du må ha tro på terningen er enkel.» 

«Ja.» 

«Terningen er Gud.» 

«Terningen er Gud,» sa hun.

Fra side 222. 

Romanen Terningmannen har vært på leselisten min i noen år. Nå ville jeg lese den. Jeg bestilte den på biblioteket og dagen etter var den hentet ut av magasinet og plassert i reserverthyllen så det bare var for meg å hente den. Etter det var gjort satte jeg meg til å lese teksten bak boken og i brettene på sidene. Det viste seg romanen har to oppfølgere: Fuck, enda en serie. Helst skulle jeg fullført noen av bokseriene jeg allerede holder på med før jeg begynner på en ny. Men nå var det for sent. Jeg hadde allerede bestemt meg for å lese denne boken nå. Den var her, på fanget mitt. Den skal leses.

Det er to muligheter: du bruker Terningen, eller du lar Terningen bruke deg. 

- fra Terningens bok

Fra side 392. 

Jeg leste et kapittel og syntes boken er tung. Jeg håpet den ble lettere. Den ble lettere selv om fortsatt er det tyngde der. Nå liker jeg at jeg må jobbe litt; at det er noe motstand når jeg leser. En kan ikke løfte bare lette vekter hele tiden. Da blir en ikke sterkere. Romanen minner meg tidlig om romanen Frihet av Jonathan Franzen; den hørte jeg på engelsk som lydbok. Franzen skrev også om en rik middelklasse-mann som opplever en skremmende midtlivskrise. Franzen har også et godt språk. Franzen skrev også om en gift mann med to barn, en kone, stabil jobb, penger på bank, hjem, bil, utdannelse. Hovedpersonen vår i Terningmannen heter Luke Rhinehart (han som har skrevet boka, ja). Han er utdannet psykolog. Han kjeder seg til døde. Livet hans er perfekt og han dør på innsiden. Han får en ide. Terninger skal få bestemme hva han skal gjøre. Luke Rhinehart setter opp valgmuligheter fra 1 til 6 og kaster terningen. Det den lander på skal han gjøre. Dette gir så mye mersmak for Luke at han fortsetter forsiktig i månedene som kommer. Kjedsomhet-problemet hans er løst. Han trapper opp, lager regler for seg selv og blir virkelig avhengig av terningene sine. I begynnelsen holder han alt for seg selv. Det utvikler seg helt dit at Luke ikke klarer å slutte å bruke terningene. Han gjør ingenting uten å først å ha rådført seg med dem. Det er blitt en tvangshandling. Målet hans er å knekke alle vaner og mønstre i seg selv; Luke skal fjerne personligheten sin. Alt - han selv og alt han gjør skal være uforutsigbart. Terningene bestemmer. Sånn bortsett fra at det er Luke som skriver opp valgmulighetene. Så helt uforutsigbart er det jo ikke, helt tilfeldig er det ikke. Men han lager regler: det skal være minst en valgmulighet på listen som han ikke har lyst til å gjøre. Det skal ikke være for lett for ham. Som tiden går blir det flere regler og Luke bestemmer seg for å inkludere flere mennesker i terningteorien hans men også å skrive en Terningbok som skal veilede og lære andre mennesker å bruke terninger. Det klikker for Luke Rhinehart. Veldig sakte og veldig sikkert.

Som rendyrket amerikaner hadde jeg lysten til å drepe i blodet. Det meste av mitt voksne liv hadde jeg båret på en frittflytende aggresjon som en ballong som kunne blåses opp på et øyeblikk.

Fra side 428. 

Forfatteren av boka heter egentlig George Cockroft. Romanen skal liksom forestille å være en selvbiografi skrevet av hovedpersonen. Terningmannen er en kultroman. Det handler om anarki, om å miste seg selv og å leve uten regler (eller følelser). Alt er lov og alt er fritt. Gjør som du vil, når du vil. Høres det kjent ut? For meg ringte flere bjeller. Det er en roman og en film som heter Fight Club (filmen er bedre enn romanen med samme navn). Tankene mine måtte jo gå dit ettersom jeg kom videre i Terningmannen.
Jeg synes oversettelsen gjort av Bodil Engen er god! Jeg synes også at romanen er intelligent. Den fikk meg til å tenke hele tiden mens jeg leste. Jeg satte spørsmålstegn til innholdet, jeg tok meg selv i å sette meg ned og fortelle storesøstrene mine om handlingen og Luke. Jeg fortalte dem om «hullene», som at det aldri kan være helt tilfeldig når det faktisk er Luke som styrer terningene sine. Det er jo han som bestemmer valgmulighetene. Videre har jeg gjort meg opp tanker rundt anarki og kommet frem til at jeg ikke liker det. Jeg blir litt kvalm når jeg tenker på en verden uten regler. Jeg, med min sosiale angst, agorafobi, presentasjonsangst, livssangst og periodiske depresjoner synes ikke noe om Luke Rhineharts plan om å gjøre verden til en Terningverden. Jeg finner Terningmannen av Luke Rhinehart (George Cockroft) litt tung. Ikke så tung at jeg ikke kom meg gjennom den men den gir litt motstand da den har mange sider og har en del dødpunkt som likevel ikke er direkte kjedelige; mer omstendige. Jeg måtte konsentrere meg mens jeg leste, det var ikke en av de romanene der det «går av seg selv». Det ble med andre ord en del tvangslesning. Det liker jeg jo, tross alt! Romanen er pakket med humor og jeg lo høyt flere ganger selv om det må sies at noe var alt for alvorlig til å le høyt av. Det er mye sex (detaljert) både med for unge jenter og svært upassende personer som for eksempel pasientene hans. Det er mye alvorlig her som gjorde meg sint mens jeg leste. Jeg synes det er kjempe rart boka ikke er filmatisert!!!! Jeg leste flere steder på Bokelskere.no og Goodreads flere mennesker synes Terningmannen er morsom. Litt morsom er den – men for meg er den mer sinnsyk, tankevekkende og intelligent.

Den store fordelen ved å være oppdratt i en voldskultur er at det ikke egentlig spiller noen rolle hvem du dreper – negre, vietnamesere eller moren din. Hvis du bare kan komme på en grunn til å drepe, føles det bra.

Fra side 429.

Terningmannen av Luke Rhinehart (psev. (George Cockroft))
Originalens tittel: The Dice Man 1971
Norsk utgave Aventura Forlag A.S 1995
Originalt utgitt 1971
ISBN 82-588-1036-7
509 Sider
Bokkilde: Lånt på biblioteket
Roman
Serie
Nord-Amerika

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

  

DEN KARISMATISKE SOPPKONGENS SØNN AV MARIE HERMANSON - LETTLEST

BILDEKILDE: BOKELSKERE.NO

«Er dette Holger Haglunds soppkurs?» 

Stemmen hennes var smeltende myk, men med en hard kjerne, omtrent som Dajm.

Fra side 17.

Den karismatiske soppkongens sønn (2009) var den romanen som hadde stått lengst ulest i bokhyllen min. Jeg fant den i dumpsteren til Norli i bakgården min (vi delte bakgård før) sammen med ganske mange andre titler. Dette er den siste som gjensto å bli lest av alle de jeg plukket med meg hjem. Jeg hadde aldri lest noe av den svenske forfatteren før. Ikke hørt om henne en gang. 

Med hodet høyt hevet og meg i armene skred mor inn i damenes nakenbad og etterlot far bak det høye plankegjerdet, der han umiddelbart ble jaget bort av de selvutnevnte kvinnelige vaktene som så det som sin oppgave å holde mannlige smugtittere på avstand. 

Jeg har vage, slett ikke ubehagelige minner fra min barndoms eneste møte med havet: Nakne kvinnekropper tett inntil hverandre som en selkoloni på svabergene. Høye brygger, og en bratt tretrapp som forsvinner ned i grønt, grumsete vann. 

«Kjenner du?» sa mor da jeg med et fast tak rundt hendene hennes dyppet meg ned i de skvalpende bølgene. 

«Det er salt. Liker du det?»

Fra side 46.

Gunnar beundrer og elsker sin far. Faren er en selvlært soppekspert som holder populære kurs i skogen i helgene. Sammen bor de ganske skjermet fra andre mennesker. Det er liksom bare far og sønn. Moren har rømt tilbake til havet. Hun liker ikke skogen og faren liker ikke havet. Barnslig. Faren er god på sopp og kvinner; sønnen ønsker å bli som sin far; nå som han er 22 år gammel og fortsatt bor hjemme har han ikke helt fått det til enda. Han er jomfru og er litt merkelig. Han forelsker seg i en dame i førti åra som kommer for å delta på et av soppkursene til faren hans. Dama er eksotisk, sexy og rå. Dessverre liker hun faren hans best og de to ender opp sammen. Gunnar begynner å hate faren. Der han før har beundret faren er han nå bare sjalu. Sjalu, desperat og sint. 

Regnet øste ned dag etter dag så stiene ble forvandlet til bekker. Soppen råtnet og ble spist av snegler. Det luktet død i skogen.

Fra side 133. 

Jeg blir ikke helt klok på karakteren Gunnar. Den lille romanen Den karismatiske soppkongens sønn minner meg om bokserien om Elling av Ingvar Ambjørnsen. Det er mye i den lette historien som kan leses mellom linjene. Stakkars Gunnar hadde hatt godt av å leve blant flere mennesker. En blir rar av å være for mye alene. Bare spør Elling. Han vil nekte men det er ikke mindre sant. Boka er jo morsom, den er sånn tragikomisk. En alvorlig undertone inn i humoren. Inn i skogen. Romanen er kjempe lettlest. Jeg synes slutten ble for enkelt. Den er på litt over to hundre sider og jeg leste den ut på bare to, tre dager. Gunnar minner meg ikke bare om Elling, men Nagel i Mysterier av Knut Hamsun også; sånn som her:

Jeg gikk rundt og rundt i skogen. Det var vått og kaldt, men jeg var varm av hevn. Jeg snakket høyt for meg selv og slo knyttneven mot granstammene. Nå i ettertid innser jeg at jeg var litt gal.

Fra side 167.



Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson
Oversatt av Hege Frydenlund
Schibsted Forlag, 2009
Original tittel: Svampkungens son, 2007
ISBN: 978-82-516-2669-9
235 Sider
Roman
Sverige
Kilde: Min egen, stjålet fra søpla 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

AFTENRØDE AV KNUT HAMSUN - IVAR KARENO 3/3

Bildekilde: ebok.no

Jeg sitter her og tenker og leser hele tiden, jeg gror

Aftenrøde er det tredje og siste skuespillet i trilogien om Ivar Kareno av Knut Hamsun. Å lese de to forrige skuespillene gikk som en lek, og å lese den siste var ikke verre. Jeg digger dem! Jeg synes det er fryktelig kjekt jeg har lest skuespill for første gang; jeg ønsker å lese variert innen alle mulig slags sjangre og årstider bøker har kommet ut men akkurat skuespill har det vært fryktelig lite av på leselistene mine . . .

I Aftenrøde har Ivar Kareno rukket å bli femti år. Karakteren Bondensen er her igjen, nå har også han blitt eldre (og tjukk). Han flørter fortsatt uhemmet med damene. Bondensen er en karakter som går igjen i flere av bøkene jeg har lest av Knut Hamsun (jeg har lest Mysterier, Redaktør Lynge, Ny jord, Rikets port, Livets spill og Aftenrøde). I Aftenrøde befinner vi oss ti år etter den forrige: Livets spill. Ivar Kareno har søkt om universitetets stipendum. Professor Jerven er fortsatt sint på Kareno som har andre politiske syn enn han selv. Bondesen har blitt redaktør. Den skrivende filosofen Ivar Kareno har blitt mindre radikal i sine meninger og mer human i sine eldre dager. Dette sliter han med; skal han følge sin egen utvikling eller være sta og holde på sine gamle meninger for stoltheten sin. På alle kanter har han press for seg for å fortsette å være den han var eller bli den han egentlig er. Kvalene hans er godt skildret. Det jeg synes er interessant med skuespill er at de foregår på et begrenset området, nesten alt skjer i stuen til Herr og fru Kareno; mennesker går inn og ut.

FRU KARENO: 

Hvorfor skjelver du så? 

KARENO: 

Jeg? Hva skulle jeg skjelve for? Jeg er en lykkelig mann. Jeg skuer med sann stolthet inn i min aftenrøde. Og jeg tror jeg kan leve i mange år.

Jeg leste et sted Knut Hamsun selv ikke var begeistret for sjangeren skuespill; at han ikke hadde mye til overs for det. Uansett hvordan det var synes jeg han har skrevet en god trilogi om Ivar Kareno. Jeg digger dem! De er alle på under hundre sider og ganske lette å lese. Jeg har alltid trodd Hamsun er så tung (Mysterier er tung) men det meste jeg har lest av han er virkelig ikke så ille. Jeg skrev ikke så mange notater mens jeg leste, det er ganske typisk meg når jeg leser noe jeg liker godt –da vil jeg bare lese og kose meg – ikke avbryte flyten ved å ta  fatt penn og papiret som alltid ligger ved siden av meg når jeg leser.

Jeg er i dag som jeg var i de gamle dager. Jeg står igjen ved rikets port og jeg trer ikke inn

Aftenrøde av Ivar Kareno
Gyldendal
Utgitt som ebok 25 mars 2011
Orginalt utgitt 1898
Skuespill
Trilogi
81 Sider
ISBN 9788205417434
Kilde: kjøpt og lastet ned selv fra ebok.no

Norge

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

Book after book

Book after book, 

I get hooked everytime the writer talks to me like a friend. 

Fra sangen Spaceball Ricochet av T. Rex. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

LIVETS SPILL AV KNUT HAMSUN - IVAR KARENO 2/3

Bildekilde: Bokelskere.no

Enkelte dager forbeholdes menneskene til den dumpe lidelse som ingen vet hvor kommer ifra. Da ligger hele jorden og stirrer på en med motstand.

Livets spill er det andre skuespillet i trilogien om Ivar Kareno av Knut Hamsun. I livets spill har Ivar Kareno blitt huslærer. Den forrige boken (Ved rikets port) slutter med at kona hans flyttet og lot Kareno stå alene igjen hjemme med hushjelpen Ingeborg. Nå har Kareno blitt trettini år med helt grått hår. Han er fortsatt en skrivende filosof ved siden av å være huslærer, dog har han ikke publisert noe på mange, mange år. Nå jobber han på sitt store verk langt opp i nord, som han har stor tro på: «Jeg har skrevet min sosiologi, nu skriver jeg min metafysikk». Han har jobbet på boken sin i tjue år.

Men De var så stille, jeg trodde De var full av noe fra en annen verden; for Deres ansikt virket på meg. Og så skuffet De meg.

Teresita, datter av husets mann Hr. Oterman er forelsket i Ivar Kareno. Jens Spir er forelsket og vil ha Teresita. Det er en interessant karakter som heter Thy som på folkemunn blir kalt «Rettferdigheten». Knut Hamsun forklarer aldri dette for oss; hvem Rettferdigheten (Thy) er og hvorfor han er med i historien. Hr. Oterman er en rik mann som utvikler seg fra gavmild til riktig grådig når de finner marmor i fjellet hans. Sakte men sikkert klikker det for ham. Det er godt beskrevet og ganske humoristisk. Elena, Karenos kone, dukker opp i livet hans igjen med et brak etter ti år adskilt.. Men Kareno vil ha Teresita. Det blir ikke slik noen har tenkt – eller ønsker.

Tenk, hele den store, tykke jord ligger og stirrer opp på en med den forferdeligste motstand.

Om jeg skal sammenligne de tre skuespillene i trilogien om Ivar Kareno, synes jeg Livets spill er den aller beste. Men; jeg synes ikke en skal sammenligne de – de er alle veldig gode! Neste gang skal jeg skrive om den siste i trilogien: Aftenrøde. Alle de tre bøkene kjøpte jeg og nedlastet fra Ebok.no. Jeg leste de med nettbrettet mitt.

Livets spill av Knut Hamsun 

Utgitt som ebok 25 mars 2011

Gyldendal 

Orginalt utgitt 1896

Lest som ebok

ISBN: 9788205417427 

Kilde: min egen, kjøpt og nedlastet fra ebok.no

Norge
Skuespill
Trilogi 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG