mandag 25. februar 2013

AMERICAN GODS av Neil Gaiman


Furthermore, it goes without saying that all of the people, living, dead and otherwise in this story are fictional or used in a fictional context. Only the gods are real.

Slik skriver Gaimen det før jeg tar fatt på selve historien. Jeg er så nysgjerrig på forhånd. I bakgrunnen hører jeg det spilles Maestro lavt på nrkP3. Det gledes. Kaizers er en favoritt. Romanen begynner med en bra fyr fra Indiana som heter Shadow. Han sitter i fengsel og skal snart slippes løs.Ute brygges det til storm. Jeg merker, føler, ser med en gang at dette er en annen Gaiman enn han jeg har lest tidligere. Ikke så søt som i Coraline, Stardust og Kirkegårdsboken. Jeg liker det, i begynnelsen, men det går raskt over. Denne gangen leser jeg Gaiman på engelsk, for første gang.

Shadow, vår mann, er en stille type. Veldig stille. Sier lite men blir heldigvis litt mer snakksalig fremover i romanen. Han er enkel. Null dramatikk fra han eller hysteria.Videre er han treig, dum i pappen, sen i oppfattelsen. Stor kropp, liten hjerne. Dette er hovedpersonen. Etter at han er utsluppet fra fengsel og vært i begravelsen til sin nylig avdøde kone får han tilbud om å jobbe for en mann som kaller seg Wednesday. Han aksepterer tilbudet. Sammen reiser de på kryss og tvers i Amerika (jeg følger med i Atlaset mitt underveis, jeg er hundre prosent bedre på geografien i USA ) og prøver å samle alle de gamle gudene og hellige skapningene til krig mot de nye gudene, guder som Internett, TV og MEDIA. Gaiman overbeviser oss om at det er vi mennesker som skaper gudene, ikke omvendt. I American Gods hører vi om guder og vesener som Loki, Thor, Anansi, Odin, Løve-Kongen, Leprechauns, 'Kobolds', 'Banshees, Kubera, 'Frau Holle', nisser, Kali, ifrits, marid, og jinn som er en samlebetelgnelse og betyr demon? Videre har vi 'Ashtaroth'. Ja, det er bare å google i vei, det måtte jeg! Mye jeg aldri har hørt om. Dette er da altså guder, slikt som mennesker tilba og brakte med seg til Amerika. Ja, for du? Det er ikke mange som egentlig er amerikanske, alle kom de fra et annet sted og slo seg ned i Amerika, sant? Dette vil Gaiman, en engelsk forfatter som skriver om 'amerikanske' guder fortelle oss. Og hva når vi slutter å tro på dem, hva når det er ingen av 'de gamle' igjen til å tro på de gamle mytene, eventyrene, hva da? Da dør gudene, sakte men sikker. De lever som mennesker og jobber som alle oss andre. Underveis skrev jeg ned på et papir:

Side hundre og tyve. Mye har hendt og noen spørsmål er besvart. Jeg føler Gaiman tar seg for god tid. Jeg er fortsatt ikke fengslet, henrykt, betatt eller imponert. Det er nå de fleste leserne ville lagt romanen fra seg, gitt opp. Jeg leser om lesevanene til bokbloggere rundt om kring på Det Store Internettet, jeg leser i 'diskusjoner' på Bokelskere. Hundre sider, det er tidfristen en bok som oftest er gitt av leseren. Interesserer den ikke leseren innen den tid blir boka lagt tilbake i hyllen eller sendt ut i verden på et vis. Jeg er ikke som andre lesere og jeg fortsetter. Til kapittel sju har jeg kommet.

Gaiman er raus på adjektiv. For raus. Jeg liker ikke språket til Gaiman og siden han er en engelskmann kan jeg med rette si at han 'ikke er min kopp te'. American Gods føles som en meningsløs roman, en rotete roman, en kjedelig roman selv om American gods er tydelig en kul roman. Jeg kan ikke forklare det nærmere. Har du sett filmen Sin City? Den er kul. Kapittelet som heter Somewhere in America liker jeg da. Det er to homofile, den ene en taxisjåfør og en slags demon som alltid bruker solbriller for å skjule øynene sine, den andre en utenlandsk selger, plaget av angst og desperat etter å få solgt noe av juglet til svigerbroren.

Jeg liker ikke American Gods. Historien er rotete. For mange besøk, hilsninger og samtaler som ikke gir meg noe, jeg er ikke nysgjerrig, jeg er ikke en gang utålmodig; jeg ivrer ikke etter å gjenoppta en trå som ble snørt ut for seksti sider siden. Her er det flere karakterer å måtte  huske enn mulig. Derfor har jeg bestemt meg for å lese den på norsk, også. Siden jeg ikke liker den og alt det der. Logisk? Det har ikke noe å si, som Kathleen så jævla bra skriver det: Det er logisk for meg. Fra notatboken underveis:

Jeg har aldri lagt merke til i så stor grad som nå hvor likt engelsk er norsk.

Stort sett synes jeg American gods består av vrølv, dritt Gaiman har snytt ut av nesa:

This land was brought up from the depths of the ocean by a diver, ' said the fire. 'It was spun from its own substance by a spider. It was shat by a raven. It is the body of a fallen father, whose bones are mountains, whose eyes are lake.

Whaaat? Hva var det vi nettopp leste, hva er dette, skal det være en spøk. Det er ikke fantasifullt, det er bare vrøvl! Forstår du hva jeg har slitt med. Endelig ferdig. Jeg skal lese den på norsk men jeg gir meg selv noen måneder før jeg gjør det. Nå skal jeg lese Stardust, den har jeg allerede lest på norsk. En bokblogger anbefalte meg å lese Stjernestøv på engelsk, jeg husker ikke hvem. Var det du? En annen leser delte sin FANTASTISKE selvlagde spilleliste med meg. Der fant jeg utrolig mye bra og har latt den spilt og gått underveis i bakgrunnen under lesningen. Her er den på Spotify. Samme leser tipset meg om enda en spilleliste laget av forlatet med alle sangene (nesten) som er nevnt i romanen. Den er her. Fra notatboken:

side tre hundre og nittiseks er den beste siden i hele romanen.

Konklusjon: NEIL GAIMAN ER OPPSKRYTT.

La oss håpe tv-serien blir konge.

film film film #4

Jeg liker lister, jeg. Her er de beste filmene jeg har sett i slutten av to tusen og tolv og begynnelsen av to tusen og tretten. Jeg er så enkel at jeg bare lister de opp uten noe om og men. Lista er ikke i prioritert rekkefølge.

 The Invention of Lying (2009) En annerledes film satt i en verden der menneskene ikke kan å lyve, de sier akkurat (!) det de tenker. Finurlig.

Bildet er fra filmen Hunthing and gathering (den engelske tittelen) som er basert
på romanen Saman er ein mindre aleine. Filmen er ikke med i lista. Tenk å våkne slik.
Legg merke til de søte tøflene som er satt frem til henne. Hi hi.

Persepolis (2007) Persepolis er en ekte tegneseriefilm. Når jeg skriver ekte mener jeg den er tegnet for hånd, den er ikke animert. 'Akkurat' som Bambi. Den er basert på den grafiske romanen med samme navn av Marjane Satrapi. Ekstramaterialet som er med på DVDen helt supert. Jeg satt og bare 'åå er det slik de gjør det'.

 The Hobbit: An Unexpected Journey (2012) Jeg dro på kino tre ganger på to uker. To ganger alene, en gang sammen med C og E. Vil du vite en hemmelighet, jeg liker best å gå på kino alene.

Dexter er med som pynt, bare. Se så misfornøyd, det er da vi liker han best, hva?
Tiny Furniture (2010) Samme dame, eller skal jeg si unge kvinne, som står bak og spiller i den fantastiske TV-serien Girls, se det! står også bak denne filmen her. Det skjer absolutt ingenting men likevel er den super. Jeg liker filmer som dette.

Hugo (2008) Hugo er en kortfilm. Jeg betalte nitten kroner for å 'leie' og se den på Itunes. Målet er å slutte helt å laste ned TV-serier og filmer. Å laste ned filmer har jeg mer enn halvert i året to tusen og tolv. Musikk sluttet jeg helt å laste ned og tok i bruk Spotify Premium i stedet. Nå gjenstår filmer og TV-serier. Jeg har sjekket ut Netflix (som jeg synes er genialt) men det har alt for lite (godt) utvalg. Den dagen jeg får meg et lesebrett skal jeg betale (om de ikke er gratis) for alle bøkene jeg leser tror jeg. Slutte å bruke biblioteket og støtte forfatterne. Her er kortfilmen Hugo. Den varer i knappe femten minutter og er magisk og rar.

The Perks of Being a Wallflower (2012) Basert på en nydelig liten roman. Filmen er også fin. Jeg husker gjennom ølen, spriten og vinen at jeg snakket om denne med i helgen. Jeg tror hun syntes filmatiseringen var ok, ikke like god som jeg synes men hun har ganske god smak på slikt så om hun sier den er OK er den ok. Se den du og, fin er den! Passer bra dagen derpå, det var en sånn dag da jeg så den. Mmmm.

tirsdag 19. februar 2013



Jeg sitter her og har det trått, som vanlig når det blomstrer og råtner opp løper jeg men det går ikke i dag, det gikk ikke i går og dagen før det. Foten er ødelagt og går meg imot, den er forstuet men ikke blå, den er pinlig rosa og nekter å godta at større skulle den vært med all den smerten den gir fra seg. Jeg hinker fra sted til sted, jeg handler røyk og prøver å leve med det. At jeg begynte å røyke igjen. På benken ligger brevet, skjemaet jeg ikke får ut av hodet, inni meg kvinker det og skriker. Det føles som om jeg bærer med meg et løvevræl som vil ut, i leiligheten danser jeg som en ballerina før jeg senere sklei. Nå hinker jeg bare rundt og har det vondt, jeg er ikke vant til dette her, jeg er ikke vant til å føle smerten sånn. Søster kom med krykkene som har ligget til henne i mange år. Lyset er svakt til høyre og vinduet er alltid åpent. Jeg må ha luft. Meldninger piper fra den lille maskinen vi alle har, mamma sier hunden til G er død. Eksplodere kan vi alle, men å blinke i det fjerne er det få som får til. All denne energien og så lite som jeg får til, sammen går det ikke sammen. Det klør på innsiden av hodet, jeg studerer hodeskaller, de er fine uten blod. I dusjen sitter jeg  i sengen ligger jeg i sofaen er jeg en katt som huker meg sammen. Dreadsene har begynt å dette av eller var det det at jeg så smått har revet de av, det er orden i kaoset og snart må alt klippes vekk. Da blir håret helt kort og jeg vet at jeg blir fin, ser vel frisk ut igjen. Nå ser jeg bare annerledes ut og godt er det men kanskje trenger det ikke å vises bestandig at man er annerledes, det hadde vært greit å kunne være meg uten alle de imaginære parykkene. I luften kjenner jeg våren kommer og jeg får angst, er ikke klar for det skiftet, kan ikke alt bare være sånn som det er. Hadde tiden stoppet hadde jeg ikke merket en dritt men om lyset og luften skifter slik får jeg panikk. Lenge siden jeg satt på skolebenken, trives ikke, kjeder meg i hjel, ser alltid frem til friminuttene og skravler heller med kammeratene enn læreren. Alt arbeidet gjør jeg heller hjemme, har aldri lært bra fra andre. Flink pike har jeg alltid vært men det var før, nå vil jeg bare brøle og spise kjeks med karamell, jeg vil gå i høye sko (og ikke gli i lokalet) drikke for mye vin og kysse lett. Jeg vil heller lære meg å spille noe, å lytte er ikke nok mer, jeg vil heller lage noe enn å lese og ta på andres kreativitet. Samtidig som jeg skriver føles det som rim, innbiller jeg meg det bare, må jeg stoppe å lese gjennom. Akkurat det gjør jeg aldri, jeg visker nesten aldri ut og jeg planlegger ikke på forhånd. Derfor stopper det vel alltid brått. Den ene dagen spiste jeg ingenting, den andre spiste jeg litt, i dag spiste jeg vafler, det smaker lite. Biblioteket i morgen, lenge siden. Uten lydbok blir ikke oppvasken tatt. Sånn har det blitt nå. Helst trenger jeg, vil jeg, føler jeg for å kaste opp hele verden og det er den veien det må gå. Helst ville jeg slutte å spise helt bare for å slippe kvalmen noen minutter men noe må jeg ha hvis ikke kan jeg ikke skrive lese synge lære å spille piano.
Når man blir voksnere forstår man at man må ta ansvar for at noen er glad i en og at det er en oppgave å være elsket. Den oppgaven hatet jeg lenge, har tross alt ikke bedt om det ansvaret. Tregt går det å gå fremover, jeg hinker bokstavelig talt, bestemmelsen er tatt og nå kan det briste eller bære, det frister nå mer  å gå på tryne midt i lokaler, å planlegge å gråte for du vet det er ikke til å unngå og om ordene ikke vil fram får jeg bare gå på dass og skrive de ned, levere dem og gå hjem. Det er ikke mye igjen å gjøre bortsett fra den oppvasken da som aldri vil forbli i skapet. Det beste av alt er å vite akkurat hva som skal skje og det gjør jeg nå, må prøve å finne tryggheten i det. Når foten blir bedre skal jeg ut hver dag, jeg skal gå hver dag, jeg skal ha musikken på øret og jeg må lære å spille piano for nå er det ikke nok å bare lytte mer. Herrigud det er ikke nok, kunne brølt det om jeg villet. Jeg får la meg selv kjede meg på skolebenken om jeg kan, jeg får bare få håret klippet, la fingrene jobbe, planlegge å bryte sammen hver dag om jeg får lov også får det bare være sånn, er det så ille da, er det ikke bedre det enn å ikke gjøre noe. Men denne nye luften og det nye lyset som kommer det skremmer meg, setter meg ut, kanskje om jeg er ute så merker jeg ikke forandringen slik som om jeg skulle sitte inne. Sangen er så vondt å lytte til, innbiller meg den blir holdbar om jeg lytter den til døde. Jeg skriver jeg for ofte men det er ingen andre å skrive om. Frykten er å dø alene, å alltid bo alene, å bare være meg og en hund året rundt for alltid. Det kommer mest sannsynlig til å bli sånn når jeg er som jeg er. Er ikke det greit da, flink med folk har jeg alltid vært men trives med folk har jeg aldri gjort eller er det mer det at jeg ikke trives i min egen kropp. Skulle jeg valgt en kjendis jeg kunne sett ut som hadde jeg valgt ingen, vil heller fikse på det jeg har, sminke meg bedre, løpe hardere, klippe håret, lage dreads, nye klær og nytt hjem. Heller det, heller det enn å begynne på nytt.

mandag 18. februar 2013



Ordene stikker seg frem, ordene som ble sagt av alle. De stikker som pinner. De spør meg hva jeg gjør her, de sier jeg er på feil plass, de banner og spør hva i helvette er det jeg holder på med. De sier stopp å lese, slutt erstatte ordene med livet. Jeg sier fuck dere alle sammen, jeg sier dere kjenner ikke meg, dere vet ikke hva jeg er i stand til eller ikke. De sier de forventer mer av meg, jeg er en stor skuffelse og jeg begynner å gråte og det er så mange ansikter rundt og stemmene blir høyere. Jeg blir så sint, jeg sier jeg vet at jeg er en stor skuffelse og jeg trenger IKKE å få høre det for jeg vet det godt selv, tro ikke jeg ikke vet. Aldri skal det bli glemt at jeg bare dro, forsvant en stund, lenge. Ville ikke si et ord, ville ikke prate, høre praten, ville ikke mer. All den energien jeg hadde brukt på å være flink jente svevde i meg, ubrukt plutselig. Hele meg boblet av desperasjon. Hadde du bare visst hvordan det var, hvordan jeg så ut, hvor hardt jeg straffet meg selv for å ikke være der, da hadde du ikke turt å være sint, du hadde ikke turt å ha en mening om en dritt. Du hadde blitt så liten. Jeg løp som faen, jeg fant oppoverbakkene, jeg gjør det enda, jeg finner dem og jeg løper opp, igjen og igjen. Raskt opp, går ned, raskt opp, går ned. Jeg får ikke puste. Bare sigarettene, tobakken holder tankene på jorden. Jeg løp som faen da men aldri ble jeg sliten nok til å bare kollapse. Samvittigheten gnager på meg, filer ned knoklene, jeg brukte dagene på å tvinne fingrene gjennom håret, telte skygger på veggen og lå der lydløs. Lenge holdt jeg ut, alltid holde ut. All denne frykten, hvor kommer den fra. Er den medfødt, skal jeg være slik jeg er. Slippe mennesker inn, det gjør ikke jeg. Det er ikke greit der inne. Frykt som gjør at jeg alltid er kaldt så kaldt. Jeg fryser. Om sommeren frøs jeg. Jeg lå under lag på lag med tepper, ute kokte det og jeg frøs. Faen som jeg løp. Jeg klarte ikke å slite ut meg men jeg slet ut bikkja, lurte den, bestikket den til å ligge på meg, varme meg, være et teppe i flere timer i strekk, den var for sliten til å leke, se ut av vinduet og der lå den helt i ro, kjempe lenge og jeg nøt den skjøre varmen den lille skapningen ga. En gang gråt jeg og han forsto ikke hva tårer var. Han prøvde å fange dem, han slikket på dem, smakte, ville vite hva et øye var. Jeg er den verste av verste og aldri før da har jeg vært en dårlig venn men så ble jeg den verste. Hver gang jeg går ut kastes ordene på meg. De forstår ikke og aldri vil jeg at noen skal forstå. Forstå erlik å oppleve og jeg unner ingen de tankene. Enkelte dager klarer jeg å reise meg, jeg er så stolt hver gang. Jeg har skapt en god dag, jeg har fortalt noen noe ærlig, fortalt jeg er glad i dem. Skyggene. På veggen. Aldri vil jeg glemme dem. Der lå jeg, lydløs, kroppen utslitt. Putene ligger ikke der, hodet er på madrassen. Tankene er ikke slitne, de suser. En gang når jeg sov forlot jeg meg selv i drømmen. Jeg sa ikke forlat meg og jeg svarte at kjære vennen, jeg kommer jo tilbake igjen. Da våknet jeg, merket jeg hadde mistet en del av meg selv. Noe i meg, noe sterkt måtte videre og der lå jeg igjen. En gang gikk jeg barføtt, føttene var bløte og dagene fløt over i hverandre, jeg leste James Baldwin, Tolkien, Agatha Christie, jeg så på måkene, satt i parken og ville bli solbrent, ville bli varm igjen, jeg så meg ikke i speilet, jeg så ingenting der jeg ikke hadde sett før. Klærne ble ubevisst tatt på, en lue på hodet, alltid, og solbriller. Gikk naken i leiligheten, kanskje var det morgen, kanskje var det en sen sommerkveld. Lyset var så fint og jeg snur meg og jeg ser det bløte avtrykket fra mine bare føtter være igjen på gulvet, ikke helt tørket enda. Et spor og jeg forsto at jo da jeg lever enda, speilet lyver, der er det ingenting, jævlig tomt, men der- på gulvet: et spor etter en bar fot. En gang så jeg en drage fly over takene og jeg tegnet det, eller kanskje var det en flue. En gang sa noen som skulle elske meg som mest at jeg var den verste. Hun sa det såret henne at jeg var dårlig, at det bare handlet om meg, hun ba meg kaste meg utfor, hun bannet og hun svor. Jeg gråt ikke for meg, jeg gråt for henne fordi hun har det så vondt, hun mister kontrollen slik. Enklere å hate andre enn å hate seg selv. Hver gang jeg gikk i skogen møtte jeg elgene, hver gang. Jeg var så redd de. En gang løp jeg nesten på elgen. Skogen ble erstattet med asfalt og når skogen ønsket meg velkommen igjen bråkte jeg når jeg gikk, sang gjorde jeg, her kommer jeg, flytt deg vær så snill. Jeg husker da jeg smatt inn på badet, låste døren fort, og det hamret og hamret på andre siden. Ikke turte jeg å gå ut på lenge. Da var jeg redd. Å løfte seg selv opp, å se andre, å ikke tenkte for mye, å ikke løpe, ikke gjemme seg, å ikke forsvinne, englene hører de oss tro. Faen som jeg løp den gangen. I et fremmed land og på fylla og jeg visste ikke veien hjem. Der sto du, der satte du deg, nektet å rikke deg. Brølte til meg som så mange ganger før men denne gangen var det annerledes for jeg visste ikke veien hjem. Om og om igjen sa jeg det, ta meg hjem ta meg hjem ta meg hjem. Fremmede mennesker overalt, gikk forbi, enset oss ikke, enset oss, enset oss ikke, enset oss. De sa noe og jeg forsto ikke språket, jeg sa stikk av, gå videre, det er ikke noe å se her og alle gikk videre men alltid kom det en ny bølge og du ville ikke rikke deg, ville ikke slutte å brøle. Du kalte meg så jævlig feit den gangen og siden har jeg løpt. Å hvor vidunderlig det var å komme hjem den gangen, hjem til eksamener og tentamener som jeg ikke hadde fått forbredt meg på eller levert fordi jeg dro og besøkte deg, brukte opp pengene som skulle vært brukt på julegaver for å besøke deg, fordi stemmen din var så liten på Skype, fordi jeg er så glad i deg, fordi jeg ville se deg, ville klemme deg. Vi drakk varm rødvin og jeg dusjet med lua på for å slippe å rette ut håret på nytt. Alltid når jeg er på fest klager jeg på musikken til meg selv, aldri føler jeg at jeg er på rett sted. Kjøper alltid for små sko og bruker samme jakker år etter år. Går på do for å tisse hver time, kan ikke se en hel film på kino uten å måtte tisse. Den usynlige ledningen som gjorde at jeg snublet, trynte, idag har jeg hatt så vondt i foten at jeg har grått. Skremmer meg selv, du sa du ikke forsto hva jeg holder på med, jeg forstår ikke hva jeg holder på med. Krykker. Pute. En iskald pose med Rema 1000 lapskausblandings-pose på foten. Gammel neglelakk på tærne. Fight Club. Moskva er oppkalt etter en elv. Eller var det et folkeslag, en skog? Ikke kan jeg å skrive slik som før men jeg gjør det likevel. Skrivefeilene lar jeg være. Ektere slik, jeg har ikke tid til slikt. Grillpølsene som forsvant under buskene, vesken min som har et svart hull der det som er mistet aldri kommer igjen, en delt stol. Bilder, mange bilder. En delt stol på festival. Buss, så mange busser jeg har tatt. Tog, så mange tog jeg har tatt.

Foten min gjør vondt. Hva er det jeg holder på med hva er det jeg holder på med hva er det jeg holder på med. 

torsdag 14. februar 2013

Jeg lærer meg ord jeg ikke kan fra American Gods av Neil Gaiman

Min oppsettelse med ord vil ingen ende ta. Det er smertefullt for meg å lese engelske bøker, likevel gjør jeg det. Denne listen er overhodet ikke interessant for noen andre enn meg selv og mitt oppheng i ord. Det du kan gjøre om du likevel insisterer på å pløye gjennom listen er å plukke ut dine fem favoritt ord fra lista eller skrive og kommentere de du heller ikke kunne (eller alle du faktisk kan om de er i mindretall, velg det som går raskest).

Morsommere enn å slå opp ordene jeg ikke kan i den fysiske ordboka og på nett, er å skrive inn ordet i Google forså søke på den måten at bilder dukker opp. Mye ekkelt kommer, mye morsomt og mye, mye dramatisk. Mitt oppheng har blitt en slags systematisk lek som begynte som en liten snøball og increased til en stor isball.

Caveat - Påminnelse
Plunge - Stupe
Aggrieved - Fornærmede
Incarceration - Fengsling
Grifter - En ikke-voldelig-kriminell eller svindler eller gambler
Noose - Løkka
Reprieve - Benåding
Commissary - Jeg vil kalle det en 'lager-butikk'
Battered - Ramponert
Furnaces - ovn
Oblong - avlang
Squint - myse. Det sier marsvin: 'squint squint squint'.
Cabbage - hodekål
Mantelpiece - peishyllen
Exclaimed - utbrøt
Ladled  - øste

søndag 10. februar 2013

Smakebit på en søndag #8 STRYK MEG OVER HÅRET av Agnes Lovise Matre


Stryk meg over håret et mitt aller første lesereksemplar jeg har fått tilbud om å motta og tilsendt gratis. Gøy. Jeg leste den ferdig denne uken. Den handler om Guro som lider av bulimi. Hun rømmer til Frankrike i håp om å bli kvitt problemene men finner raskt ut at de gamle tankene har blitt med henne til den idylliske vingården hun har fått jobb på som selskapsdame for en eldre dame. Har DU også lyst til å lese romanen kan jeg sende den til deg om du betaler for porto og en konvolutt. Jeg har skrevet en omtale av romanen her. Bare gi fra deg et pip.

I går kveld (lørdag) har jeg laget min første ostekake og i dag (søndag) har jeg invitert mamma og stefar på ostekake og kaffe/te på morsdagen. Akkurat nå ligger den i kjøleskapet og sover. Den snorker litt, lurer på om jeg har hatt i for mye av et eller annet. Jeg har også slått på stortrommen og kjøpt hele to (!) poser med Sørlandschips for å være sikker på at jeg også får. Mamma elsker Sørlandschipsen og spiser gjerne en hel pose alene. Det kan jeg rett og slett ikke risikere i denne kulda. I tillegg har jeg kjøpt fem (!) flasker Pepsi Max for jeg er en slik vill jente og kjøpt bare en (!) rosa rose til bamsemor fordi de var tomme for røde. Etter å ha fjærtet på alle som sto bak meg i kø i protest og revet alt av disken sa jeg meg ville til å kjøpe EN rosalilla roseting med skikkelig FEIT stilk. Her er prioriteringene i orden forstår dere. Før ostekake-kos i min lille hybelleilighet på 33 kvadrat skal vi ut og spise pizza. Den har jeg planlagt, helt på egenhånd, at stefar skal betale. Det fikser vel han tenker jeg. Hvis ikke får mamma ta oppvasken på resturanten, HO HO! Leiligheten er blitt ryddet, støvsuget, luftet (jeg røyker inne) og vasket i natt. Nå er klokka snart fire og oppvasken gjenstår.

Smakebiten er humorist og ROMLEmantisk. Jeg kjenner meg igjen i Guro som ikke har peiling på vin. Selv velger jeg vin ut fra den fineste etikken på flaska. Har ikke bommet enda.

Smakebit,og ja- jeg vet det er kommafeil her men det er ikke min feil, det står slik i boka:

Hun holdt glasset slik hun hadde sett at vinkjennere gjorde. Først lot hun den lakserosa væsken vaske veggene i glasset, før hun tok en slurk og lot vinen bli kastet rundt i munnhulen som i en sentrifuge før hun svelget. 
Dominic, som hadde avslørt henne for lenge siden, satt og ristet på hodet og smilte.
- Fyldig, litt eikesmak, ispedd norske gener og franske kirsebær, men tråkket med en kjærlig fot. Et lite snev av sigar er å spore i denne, som om produsenten en og annen gang har lurt seg til en blås, mens han tråkket druene, tøyset hun, og Dominic lo høyt. 

Det er bok-entusiasten Mari(høna) som er sjef over smakebitene. Ta en tur innom og se at hun leser en debutant. Hvilken er hemmelig for deg foreløpig. Gå og lese SJÆL. GOD MORSDAG ALLE SAMMEN. Elsk barna deres, vi er fantastiske, er dere snille kan det hende vi baker en ostekake til dere og kjøper EN rose.


fredag 8. februar 2013

STRYK MEG OVER HÅRET av Agnes Lovise Matre



Jeg fikk en e-post fra Geir i to tusen og tolv der han spurte om jeg var interessert i å motta et gratis lesereksemplar av en roman skrevet av konen hans Agnes. Gjett om jeg ble glad: mitt aller første tilsendte lesereksemplar! Til meg! Tenkt at noen har vært inne på bloggen min og synes jeg skriver godt nok til få motta en bok og kanskje, om jeg vil, skrive om den. Gleden var stor. Det var altså helt til jeg oppdaget flere anmeldelser og innlegg om romanen på andre bokblogger. Æsj, jeg var ikke så spesiell likevel. Det gikk noen uker og jeg ble med et bevisst på at av alle bokbloggene i Norge er jeg en av de som var blitt kontaktet. Da ble jeg glad i igjen. Det er viktig å snu saker og ting riktig veien.

På forhånd var jeg noe negativ til boka jeg fant i postkassen. Den var lilla. Tittelen syntes jeg også var noe klein. Rockejente som jeg er var ikke dette lett å svelge. Omslaget synes jeg heller ikke er spesielt forseggjort. Hva om den kunne vært helt hvit med tittel i svart skrift og en solsikke liggende på siden? Utseende og tittel kan bedra: American gods som jeg leser nå var jeg så sikker på at jeg ville like, type kul bok med atitude. Hjelpes, jeg kjeder meg i hjel. Det går treigt med den "godbiten". Stryk meg over håret viste seg å være det jeg kaller en kosebok som er mye lettere å komme seg fremover i. Faktisk ble den prioritert foran Gaiman som ble satt til side og skulte på oss i den lilla sofaen fra hyllen sin. Heh, ja du leste riktig: Jeg eier en lilla sofa, hvem er jeg til å dømme en lilla bok? Lilla kan også være greit. Nå som jeg er ferdig med å fortelle min mening om det overfladiske og min bitterhet over ikke å være alene utvalgt av flere bokbloggere: 

Stryk meg over håret handler om en voksen kvinner som sliter med bulimi, en sykdom som ikke så mange ser og som ikke så mange får hjelp med. Det er en nærmest usynlig sykdom og faktisk, ganske lett å skjule. Hovedpersonen heter Guro og er litt av ei dame. Godt utdannet med bein i nesa. En dag sier det stopp. Det er slik med angsten, kroppen, med psyken hvis den blir belastet i ’det stille’ over lengre tid. Med et vil ikke kropp og sinn mer. Guro reiser ifra samboeren Bengt uten et ord på forhånd og tar fri fra jobben. Hun er spontan og tar jobb som en selskapsdame for en eldre norsk kvinne som bor på en vingård i Frankrike. De to blir gode venner og finner tonen raskt. På gården jobber det også en fransk kjekkas, uuhh uhh! Høres idyllisk nok ut ikke sant, sol, stor vingård, basseng, vin og en slags etterlengtet ferie fra jobben og demonene som ligger igjen i skapet hjemme i Norge. Eller? Ble de igjen i Norge? 
Sykdommen og tankene ble med Guro til Frankrike og det går i det hele tatt ikke slik Guro hadde planlagt. Man kan ganske enkelt ikke reise fra problemene, de blir med- men hei! Det er jammen lov å prøve og et godt forsøk var det! I frankrike må Guro nøste opp i bulimien og finne årsaken som ligger bak sykdommen og angsten. Hun må finne roten til alt ondt og det er ikke så greit når man må helt tilbake til begynnelsen, år på år med glemte minner og fortrengte følelser.

Hvert nytt kapittel innledes av siterte sanger av Bjørn Eidsvåg. Det er velsmakende og fint. Det setter tonen. Det er mye positivt med denne romanen og det er noe negativt. For eksempel er det en del flaue skrivefeil. Som bokstaver som er stokket om i tillegg til mange kommafeil. Nå er jeg kanskje den siste som burde påpeke skrivefeil da norsklæreren skrev til meg på en tentamen tredje året på VGS at ”Du skriver godt, Heidi! Men du har mange merkelige skrivefeil.” Om dette er fordi norsk ikke er morsmålet mitt, fordi jeg har det travelt eller at jeg skriver trøndersk på meldninger til venner sendt fra mobilen- det vet jeg ikke. Jeg har jo vært en lesehest siden jeg var en liten ponni. Det jeg vet er at jeg alltid har hatt lettere for å se skrivefeilene i andres tekster enn i mine egne og det er ikke fordi jeg er kritisk. På mine egne tekster ser jeg meg blind. I tillegg til skrivefeil synes jeg dagene i romanen er litt vel lange og det blir en del dusjing på hovedpersonen også. Etterhvert som jeg la merke til det ble det litt humoristisk. Klart det er varmt i været og å dusje er en metode å føle velvære og å begynne ’dagen på nytt’. Men det ble mange dusjer og når det kommer fra meg sier det litt! Det er Guro som skal være jeg-personen men på side 95 er det plutselig Dominic (den franske kjekkasen) vi får vite hva som skjer på innsiden av: ”og han kjente han ble varm i ansiktet”. Akkurat det liker jeg ikke, at det plutselig er snikt inn en liten ’gjeste jeg-person’. Det hender flere ganger også, både med Marie (den eldre kvinnen) og Dominic. Enten må det være flere fortellere helt fra begynnelsen eller bare en. Ikke enten eller for meg. Det føles unaturlig at det hoppes slik så langt ut i historien.

Guro er en troverdig hovedperson som føler mye og følelsene er så tydelig ekte: skyld, skam, sorg, lettelse, frykt. Det er så lett å kjenne seg igjen. Agnes er flink til å fargelegge og hun beskriver naturen helt skjønt! Dette synes jeg er hennes sterkeste side ved teksten i tillegg til tilbake-glimtene fra barndommen som er med gjennom hele boka. Hun ser detaljer og fargene, hun beskriver roen, trivselen og hyggen knakende godt. Det er som om du kjenner hvor anspent Guro har vært, som en eneste stor knute, strammet, og som nå, endelig, får puste ordentlig ned i lungene i Frankrike.
Det er tilbakeblikket fra barndommen om det nye maleriet som henger på veggen og som pappaen til Guro ligger og ser på som jeg likte aller best. Maleriet som mangler grønt. Guro kjæler med pappa, rusker ham i håret for det synes pappa er så godt. Barn kan være vakre. Det nest beste tilbakeblikket 'mitt' er når Guro er på skiturer alene og må trø opp sine egne veier, finne sine egne utforbakker. Uten pappa mer.
Anekdote. Da jeg var liten brukte jeg å ligge på ryggen til den store mamman min på sofaen på formiddagen. Hun sov på magen, jeg sov på magen, på ryggen hennes. Hun syntes det var godt for ryggen sa hun. Det hjalp visst. Jeg syntes det var deilig. Hele formiddager med mamma helt for meg selv der jeg ikke trengte å gå i barnehagen før vi var ferdig med kose oss etter frokost.  Mamma snorket høyt og intenst som en bamse og jeg sovnet i den trofaste duren, sikker på at mamma ikke ville tippe meg over sofakanten når hun våkner.

Positivt:
Jeg fikk lyst på vaffel
Jeg fikk romanen gratis
Innsiktsfullt om bulimi
Nydelige naturbeskrivelser
Godt var det å lese ei bok på norsk etter å ha lest i en lang tid på engelsk. Som fuktighetskrem på tørr hud.
Guro leser Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda i Frankrike

Negativt:
Mange hastige skrivefeil
Jeg fikk lyst på vaffel
Jeg har ikke melk
Ikke min "type" bok

Avslutningen på historien er tilfredsstillende og jeg synes løsningen på historien er god uten at jeg vil si noe mer. Alt i alt har det vært koselig og jeg har fått mitt første tilbud om å ta imot et lesereksemplar. En historie om vennskap og å leve. Ikke minst om motet til å ta imot hjelp når man trenger det. Det er også hjelp i å få hjelpe! Jeg synes fortsatt tittel på romanen er klein selv om nå som boka er lest er den på en måte godtatt. Jeg har selv hatt spiseforstyrrelser, har det vel til tider enda selv om det ikke styrer hverdagen. Jeg har hatt en søster og en bestevenninne med anoreksi, og en bestevenninne med en krysning mellom bulimi og anoreksi. Det er vel den kategorien jeg tilhørte også. Jeg kan ikke si annet enn at Agnes vet hva hun skriver om og at det er informativt om sykdommen. Ellers kan jeg fortelle at jeg begynte å grine helt på de siste sidene, takk for den Agnes! Hihi.
Om det er noen som har lyst til å lese om bulimien og få seg en ferie til Frankrike i bokform kan jeg sende den til deg om du betaler for porto og konvolutt. Vi vil tross alt ikke at mamma skal betale strømregningen min igjen. Jeg kunne tenkt meg en sånn strikket genser men må lære meg kunsten å strikke 'halser' uten store hull i først hæh hææh. 

torsdag 7. februar 2013

Natt til den tjueandre august

Soundtrack: NYC Ghosts and Flowers av Sonic Youth


Jeg blar tilbake i skriveboken min og jeg finner drømmer nedskrevet med en gang jeg våknet. Jeg vil ned i underbevisstheten, jeg vil inn i meg selv. Den natten drømte jeg om et kjempe stort basseng. Der var det gamle venner og bekjente. Jeg gikk opp av bassenget for å lage kaffe. Jeg ødela den for alle da jeg hadde i sukker. En gutt som gikk i klassen min på ungdomsskolen var der, R. Han hadde det ikke så greit den gangen. Jeg drømmer fortsatt om han av og til.

Vi svømte og vi lekte, kastet ball og ropte ut titler på sanger. Scenen skifter og jeg og en gjeng med jentene som jeg gikk første året på helse og sosial på videregående sammen med bor i skogen. Der er alltid doen opptatt. Vi måtte gå på do ute, bak trær, det gjelder å ikke bli sett fra veien. Det var høst.

Jeg drømmer ofte om skog. Og om umulighet av å komme seg på do. Sjelden drømmer jeg om de to sammen.

Jeg husker første gang jeg så Inception. Den handler om å drømme og å kontrollere drømmen. Drømmene er så lik virkeligheten som mulig og blir etterhvert sin helt egen virkelighet for noen. For er det ikke slik, er ikke drømmer også å leve, lever vi kanskje ikke når vi sover også? Den første gangen jeg så Inception ble jeg ikke overrasket over handlingen, den falt meg naturlig. I flere år, så lenge jeg kan huske, har jeg alltid beveget meg i drømmene, jeg kan ofte kontrollere den og leve i dem. Da jeg var seksten klatret jeg ofte oppover veggene og da jeg var atten fløy jeg mye. Det var altså helt til jeg begynte å falle. Det var en brå oppvåkning jeg kunne klare meg uten.

Det er lenge siden jeg har kontrollert drømmene mine. Husene, leilighetene, kaffene, gatene er der. Skogen er der. Men jeg går aldri tilbake dit når jeg sover. Dagdrømmene har tatt over. Når jeg sover vil jeg bare sove. Jeg er i tvil om jeg i det hele tatt har mulighet til å fly, klatre, og hoppe flere hundre meter lenger. Spise store gummigodteri på størrelse med sofaputer og formet som Thomas-toget. Kjøre bil uten å gire og snakke med mennesker telepatisk. De svartkledde samuraikrigerne som hjemsøkte drømmene mine da jeg var tre og fire år har for lengst forlatt søvnen. Det store trollet som fanget meg i hulen sin da jeg var fem år har heldigvis ikke blitt sett noe mer enn de få gangene den gangen.

Nå har jeg mistet kontrollen og jeg drømmer om mennesker fra fortiden min, mennesker som alltid var bi-personer i livet mitt. Vi tok eller tar ikke del i hverandres liv og vil aldri gjøre det og likevel dukker de opp, kjente samtidig som ukjente ansikter sinnet mitt husker så klart.

Natt til tretti første august drømte jeg at jeg handlet en rød lebestift på favoritt sminkebutikken min. For en stund siden kjøpte jeg endelig en rød lebestift, fra Chanel. Jeg har brukt den mye.

onsdag 6. februar 2013

Bonsaitreet

Samtidig som jeg fikler med bonsaitreet mumler jeg av jord er du kommet, av jord skal du bli, jeg sier det igjen og igjen mens jeg legger visne, falne blad og avklippede blad ned i jorden rundt den tykke stammen i den oransje potten. Gjenbruk. Det er bra. Jeg prøver å 'highfive' med bonsaitreet til slutt, det har ikke lyst. Det er betuttet over sin nye hårklipp. 'Krøllene mine!' kvinker det, 'dette er for streit! Hvorfooor?' Jeg sier Youtube told me so og bonsaitreet gråter melk. Jeg står det på kjøkkenet, utenfor vinduet er det høst og tankene kaster ut spørsmål, har jeg gjort noe feil, skal det komme ut væske fra avklipte greiner?

Nå er det vinter, det lever enda.

tirsdag 5. februar 2013


Når jeg ser mennesker som er merkelig kledd med rare hårfrisyrer lurer jeg meg til å tenke de er trollmenn og hekser som går eller har gått på Galtvort. De er professorer og elever, staven må ligge i veska eller i innerlomma. De har gått seg vil og ser etter en forflytningsnøkkel og de riktige mursteinene. Mursteiner å slå på med staven for å komme til baren Den norske heksekjel.


mandag 4. februar 2013

BØKER LEST I JANUAR

Soundtrack: Talkin' blues av Bob Marley.

Karen minner meg på at jeg er en stille fugl og hun har så rett. Januar er ferdig og her kommer en liste med alle bøkene jeg har opplevd i den første måneden i året to tusen og tretten. Månedsoppsummeringer jeg skriver vil fra nå av være inspirert av Haruhi. I tillegg vil jeg (som vanlig på bloggen) være inspirert av Kathleen. Januar har vært en lydbokmåned. Roen til å lese har jeg ikke funnet, det klør for mye i vingene, oppvasken frister mer og jeg er ofte sulten.

HARRY POTTER OG FØNIKSORDENEN av J.K. Rowling

Hørt på lydbok, lest for første gang i to tusen og ti. Dette er min favoritt av alle de syv bøkene i serien om Harry Potter.

HARRY POTTER OG HALVBLODSPRINSEN av J.K. Rowling

Hørt på lydbok, lest for første gang i to tusen og ti. Akkurat nå holder jeg på å lytte til den aller siste boka i serien.

JANE EYRE av Charlotte Bronte

Hørt på lydbok, lest for første gang i to tusen og tolv. Dette er en klassiker og klassikere må leses men mer enn å leses må Jane Eyre også gjenleses (eller høres). Jeg lyttet til den fordi Birthe leser den og akkurat som jeg liker å herme etter Haruhi og Kathleen liker jeg også å herme etter Birthe. Jane Eyre lyttet jeg til gratis på mobilen og laptopen med Ordflyt samtidig som jeg malte kjøkken og soveromsdøren min hvit og strikket mitt aller første skjerf.

BE ANGRY AT THE SUN av Robinson Jeffers

Endelig ferdig med denne. Den eneste boka jeg har lest i januar og i tillegg er den på engelsk og er en diktsamling. Jeg har skrevet om den her.


Statistikk

  • En mannlig forfatter, to kvinner. 
  • Kvinnene fra Europa og mannen fra Nord-Amerika, altså 3 engelske bøker og en amerikansk.
  • To terningkast 6, en terningkast 4 og en terningkast 2.
  • 3 lydbøker
  • 1 diktsamling
  • Hele 3 gjenlesninger, en forfatter jeg ikke lest noe av før nå.
  • 1 bok funnet frem fordi lest om i en annen blogg (Jane Eyre), 1 bok funnet frem fordi lest om i en annen bok (Be angry at the sun). 
  • 2 av bøkene er en barne og ungdomsbøker. 
  • 1 er en klassiker
  • 1 er fra min egen bokhylle, 1 fra Ordflyt og 2 fra biblioteket 
  • 1 utgitt attenhundretallet, 1 fra nittenhundretallet og 2 fra det tyvende århundret
  • 3 på norsk, 1 på engelsk
  • Beste bok er Harry Potter og føniksordenen, dårligste bok er Be angry at the sun. 


Ellers da

I januar tar jeg oppvasken flittig hver dag bare fordi det gir meg mulighet til å lytte til lydbok. Aldri har jeg hatt så mange rene kopper i skapet. Jeg har spist verdens beste tomatsuppe, mamma kalte meg en liten engel og S kalte meg verdens beste kattevakt. Jeg har lært meg å strikke og strikket ferdig en 'hals' og endelig fått varmt vann i dusjen etter å ha levd to år uten. Jeg har spist taco, laget chli con carne og vegansk kikert- og brokkoligrateng for første gang. Jeg har oversatt masse dikt av Robinson Jeffers forså å gi opp prosjektet, jeg har begynt å røyke igjen og avsluttet behandlingen min til psykolog. Det fungerer ikke. Jeg har bleket etterveksten og farget håret selv (som alltid) og tegnet S to ganger. Jeg har gitt bort stuebordet mitt gratis til noen jeg ikke vet hvem er. Nå er det kisten min som brukes som bord. Bort, bort med ting, jeg får fortsatt ikke puste. Jeg har kjøpt vaffeljern men orket ikke å lage vaffel. Jeg har malt de siste to dørene hvite og er ferdig med alle maleprosjektene i leiligheten. Den eksterne hardisken min har sluttet å fungere og jeg har dermed mistet alle bildene fra de tre siste årene. Det er ikke greit men det er ikke ille. De siste to årene har vært de minst begivenhetsløse årene i hele mitt liv. Jeg og søster tok oss en impuls dansesession på stuen, jeg klarer ikke å slutte å høre på Scream and shout og det har blitt løpesangen min i januar. Jeg har sett fem filmer der fire filmer av dem er Harry Potter-filmer og den fjerde har vært på 'Watchlist'en lenge og er en shortfilm. Den heter Hugo og jeg kjøpte, nedlastet og så den med Itunes. Alle HP-filmene eier jeg. Storesøster kom en gang med mat til meg da skapet var tomt og laget favorittsuppen min (currypasta, kokosmelk, grønnsaker og bønner) til meg. Mamma betalte strømregningen og lånte meg tusen kroner. Jeg vet ikke når jeg får til å betale de tilbake. Jeg stjal en pose rett i koppen kakao og en pose potetgull fra S. Jeg har kjøpt et par Jeffrey Campell-sko, hurra for Klarna-konto. Jeg har grått mer enn jeg har smilt. Fortsatt er tankene større enn livet og jeg sier oftere nei enn jeg sier ja. To avtaler har jeg ikke møtt opp og to ganger har jeg vært på 'fylla'. Tre tilbud har jeg takket nei til. Jeg er fortsatt like forvirret over hvilket klokkeslett man skal dra ut på byen og jeg lengter etter en oppskrift på livet. Jeg har drømt om Canada og sjøen som har fryst. Jeg har drømt om faren min to netter på rad og synes det er rart. Jeg savner den andre søsteren min og lengter etter flere konserter. Jeg har funnet veien til toppen av det populære fjellet i byen med utsikt over alt men kom meg ikke opp. Det var for glatt. Jeg skulle hørt på skiltet men nå vet jeg endelig hvor det er. Jeg ser frem til mindre snø og lengre dager så jeg kan klatre opp minst en gang i uka.






Ei lite jente på biblioteket. På hyllen der får ikke jeg plass.


Dette har jeg ikke gjort i januar.



IRIS OG RUBY AV ROSIE THOMAS