tirsdag 30. august 2016

PANSERHJERTE AV JO NESBØ - HARRY HOLE #8




«Takk, sir, det var beroligende. Er De engelsk?» 
Han rykket til som om hun hadde gitt ham en ørefik, og hun skjønte at hun hadde fornærmet ham blodig ved å foreslå at han tilhørte de forhenværende koloniherrene. «Eh . . . kinesisk, kanskje?» 
Han ristet bestemt på hodet: «Hong Kong-kinesisk. Og De, frøken?» 
Kaja Solness lurte et øyeblikk på om hun skulle svare «Hokksund-norsk», men begrenset seg til «norsk»


Fra side 15.


Panserhjerte er nummer åtte av ti i serien om politimann- og alkoholikeren Harry Hole. Tidligere har jeg lånt serien på biblioteket, en bok om gangen fordelt utover flere år (jeg blir liksom aldri ferdig med serien, orker ikke å lese to bøker i samme serie på rappen, og da blir det jo sånn da; årene går. Denne gangen låner jeg de gjenværende jeg har å lese av Kine. Her er en link til bloggen hennes.
Panserhjerte begynner horribelt. Vi blir introdusert for en helt ny karakter – Kaja – som reiser til Hong Kong for å finne Harry Hole som er som sunket i jorden. Harry har kjærlighetssorg og har lyst til å dø. Og han har ikke lyst til å bli funnet. Hong Kong er en øy. Den beskrives som en maurtue. I Panserhjerte er det så mye som foregår. Harry har funnet en annen substitutt for alkohol som heller ikke er så bra, Harry skylder dårlige mennesker penger og er på rømmen, en morder- muligens en seriemorder – er løs i Norge og bare Harry har erfaring med slike, men han er jo sunket i jorden, Krypos prøver å kvitte seg med hele voldsavsnittet og være den ledende politistyrken for drap og større saker, og et familiemedlem av Harry ligger for døden.






«Du trenger ikke rope,» sa Hagen. 
«Du trenger ikke, men jeg gjør det!» ropte Harry og slo i armlenet. «Faen! Faen!»



Fra side 277.



Vi blir også introdusert for en ny karakter – Bellman – som er sjef i Krypos. Jeg synes ikke han er så godt laget; han er overdrevet og minner om en karikatur av en mer virkelig person. Språket til Nesbø i Harrybøkene er som vanlig kjempe bra; spesielt god på å beskrive været og himmelen synes jeg; høres kanskje teit ut men det er faktisk viktig det. Været er jo overalt, uansett. For meg er ikke denne serien «bare krim, bare kiosklitteratur» - det er god litteratur! Panserhjerte føles rotete uten å være det – det er bare så mange baller i lufta, kort på bordet og frem og tilbake i tid, ikke minst mange mennesker. Det er spennende hele tiden, det til tross føles boka lang. Lang er den faktisk, eller – det er relativt – den er på 600 sider som jeg synes kan betegnes som en tykk bok.



Jeg avslutter med å si jeg er glad i Harry. Takk for lånet, Kine! Du får den tilbake ved neste filmkveld hjemme hos meg. Men ikke de to andre for de har jeg ikke lest (enda).


Seks minutter senere sto Harry på kanten med ryggen mot avgrunnen, kikkerten rundt halsen og en rykende sigarett i munnviken. 
«Nervøs?» smilte Bellman. 
«Niks,» sa Harry. «Dritredd.»


Fra side 417.



Panserhjerte av Jo Nesbø
4. Opplag 2013
Myk innbindning
Originalt utgitt i 2009 av H. Aschehoug & Co
ISBN 978-82-03-35130-3
638 Sider
Norge
Bokserie
Krim
Roman
Bokkilde: lånt av Kine




 

Jeg har også en 


OG EN 




fredag 19. august 2016

SNART SOVER DU AV HADDY NJIE OG LISA AISATO - ET ÅRS GOD NATT




Bildekilde: Bokeskere.no



I varmen sover høsten i et vintereplekart. 
Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart. 
 
Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor. 
Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord. 




DENNE BARNEBOKEN av Lisa Aisato og søsteren hennes snek seg frem i lesekøen. Jeg er glad jeg ikke klarte å vente med å lese den lenger og prioriterte den nå. Jeg har lest alle bøkene Lisa har skrevet og illustrert selv; jeg har igjen å lese bøkene hun har illustrert for andre forfattere. Lisa er en favorittforfatter og kunstner hos meg. Boka har jeg lånt på biblioteket.



Fremsiden på barneboka er nydelig og tittelen likeså! Det er en bok som er ment å lese for barnet på sengen før det er sovetid. Flere steder rimer teksten. Det er supersøtt. Først er det vinter. Det ser litt stusselig ut i illustrasjonen med et tre uten blader; naken med et forlatt fuglereir i seg på toppen. Himmelen er lilla og fin; det er tydelig det er to som har det gøy med akebrett. Under snøen kan du se Våren sover. Våren har grønt hår. Videre blir vi introdusert for Sommeren (som sover om våren), Høsten (som sover om sommeren) og Vinteren (som sover om høsten). Morsomt! Boka er laget i et bredt og stort format; bildene på hver side får utfoldet seg; det er plass til å se lenge på bildene og nyte og legge merke til detaljer. DET – ER – SÅ- FINE – FARGER! Teksten er poetisk, nydelig og morsom. Uansett hvordan været er, hvilken årstid det er så koser barna seg ute i illustrasjonene. Jeg følte alle årstidene mens jeg leste. Det har vært intenst og fint. Dette er en favorittbok!



Snart sover du – Et års god natt av Haddy Njie og Lisa Aisato
Cappelen Damm AS 2016
ISBN 978-82-02-50753-4
1. Utgave, 1. opplag
Innbundet
Kilde: Lånte på biblioteket
Barnebok
Norge

  

Apropos å sove: denne gutten sover hele tiden. Det er sunt for hunder. 


Jeg har også en 


OG EN 




søndag 14. august 2016

WOLF AV MO HAYDER – JACK CAFFERY 7/7




Bildekilde: Amazone.com



Keep breathing. Heart keep beating.


Fra side 20. 



JEG HAR VED Å endelig lest Wolf, lest alt Mo Hayder har utgitt, både serien om politietterforskeren Jack Caffery og de enkeltstående bøkene. Utgaven som jeg leste kjøpte jeg i Kindle Store og leste på nettbrettet mitt. Dette gjorde jeg fordi boken aldri har blitt oversatt til norsk; jeg sendte en e-post og spurte et forlag som har oversatt de fleste av Mo Hayder sine bøker om de kom til å oversette denne. De svarte ei var satt på saken. Dette var to år siden. Jeg foretrekker å lese bøker på norsk, men når det ikke finnes en oversettelse leser jeg på engelsk. Dette er ikke den første boken av Mo Hayder som ikke er oversatt og det er ikke den første av henne jeg dermed har lest på engelsk. De som finnes på norsk synes jeg er oversatt flott. Å lese Wolf på nettbrettet mitt med Kindleappen for android skulle vise seg å bli problematisk. Herrigud, hvor jeg irriterte meg! Ordboken ville ikke fungere og over halvparten av gangene den fungerte vistes definisjonen på ordet for langt ned på siden til at det vistes på skjermen. Det var ingen måte å «dra» rubrikken lengre opp heller. Jeg fikk heller ikke «highlights»-funksjonen til å fungere (ja, hadde internett) og måtte dermed bruke bokmerke-funksjonen på sidene det var noe jeg ville markere. Grunnen til at jeg foretrekker å kjøpe og lese engelske bøker på nettbrettet er faktisk på grunn av ordbok-funksjonen; da denne ikke fungerte denne gangen kunne jeg faktisk heller ha lånt boka på biblioteket (fjernlånt vel og merke, mitt lokale bibliotek har den ikke). Som dere sikkert skjønner irriterte jeg meg grønn under lesningen, men det var ikke selve boken sin feil! Mo Hayder er en favorittforfatter, men hun har ikke skrevet noen favorittbøker, om du skjønner. Eller, det er godt mulig Tokyo er en favoritt men det er for lenge siden jeg har lest den og det var før jeg tok i bruk Bokelskere.no som har gjort lesningen min mer ryddig og oversiktlig.



The beat you must beat, the breath you must take . . .


Fra side 156.



Begynnelsen av Wolf fant jeg merkelig. Hva er dette, hva slags historie er det? Den er en så ekkel, mørk og vond stemning. Jeg klarte ikke å lese mye om gangen, det ble for frustrerende, jeg holdt det ikke ut, jeg levde meg så inn i fortvilelsen og ondskapen at jeg nærmest begynte å bli gal. Jeg ville egentlig ikke lese romanen. Men ville jo likevel. Lese litt om gangen, litt om gangen. Her har du Mo Hayder i et nøtteskall. Dama er sinnsyk rå. Hun gir mareritt. Hun er jævlig. Jeg hater og jeg elsker henne. 



But Lucia is very good at knowing when to lose the battle in order to win the war. Now is not the time to fight.


Fra side 116. 



Ewan, storebroren til Caffery forsvant da han var liten. Saken ble aldri løst. Ewan ble aldri funnet. Dette er som en rød tråd i alle bøkene med Caffery, han klarer aldri å legge fra seg saken, ikke helt. Jack Caffery stoppet aldri å lete etter storebroren sin og i Wolf har han begynt å lete etter sannheten mer intenst igjen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan forklare dette uten å avsløre for mye derfor sier jeg bare jeg synes plottet, eller detaljene rundt plottet er for søkt. Jeg synes boken også er hundre sider for lang; kapitlene om Caffery er kjedelige og trege. Jeg fant det jeg kaller hull: en hund er kjent for av sine eiere til å stikke av med en gang muligheten byr seg; da løper hun mange mil. Men hun stikker ikke av fra Caffery. Jeg savner (jeg med alle andre som har lest Wolf) karakteren Flea, hvor er hun da, jeg savner henne! Jeg ga boken terningkast fire på Bokelskere; det er etter min standard for snilt – egentlig fortjener den ikke noe mer enn terningkast tre. De siste hundre sidene skuffet meg, men jeg forutså ikke slutten.
Jeg vil ha flere bøker fra Mo Hayder, mer, mer, mer! Nå er det to år siden siste bok så nå er det kanskje på tide med en ny, hmm? Jeg forstår ikke hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk.



It feels as if the air around the house and the surrounding woods is thightning like a fist with each passing hour.


Fra side 252. 



Wolf av Mo Hayder
Jack Caffery, bok 7/7
Bantam Press 2014
Epub ISBN 9781448168231
Ebok
Kilde: kjøpt selv
Krim/ thriller
Bokserie
England






   
Jeg har også en 


OG EN 



  

fredag 12. august 2016

TERNINGMANNEN AV LUKE RHINEHART – SINNSYK




Jeg skannet fremsiden. 



«Vi må forakte oss selv og miste oss selv hvis vi skal bli frelst.» 
«Ja.» 
«Gud ser den minste fugl falle.» 
«Ja.» 
«Den minste terning trille på bordet.» 
«Ja.» 
«Du vil alltid vite hvilke valgmuligheter du har gitt terningen.» 
«Ja.» 
«Terry, grunnen til at du må ha tro på terningen er enkel.» 
«Ja.» 
«Terningen er Gud.» 
«Terningen er Gud,» sa hun.


Fra side 222. 



Romanen Terningmannen har vært på leselisten min i noen år. Nå ville jeg lese den. Jeg bestilte den på biblioteket og dagen etter var den hentet ut av magasinet og plassert i reserverthyllen så det bare var for meg å hente den. Etter det var gjort satte jeg meg til å lese teksten bak boken og i brettene på sidene. Det viste seg romanen har to oppfølgere: Fuck, enda en serie. Helst skulle jeg fullført noen av bokseriene jeg allerede holder på med før jeg begynner på en ny. Men nå var det for sent. Jeg hadde allerede bestemt meg for å lese denne boken nå. Den var her, på fanget mitt. Den skal leses.



Det er to muligheter: du bruker Terningen, eller du lar Terningen bruke deg. 
- fra Terningens bok


Fra side 392. 



Jeg leste et kapittel og syntes boken er tung. Jeg håpet den ble lettere. Den ble lettere selv om fortsatt er det tyngde der. Nå liker jeg at jeg må jobbe litt; at det er noe motstand når jeg leser. En kan ikke løfte bare lette vekter hele tiden. Da blir en ikke sterkere. Romanen minner meg tidlig om romanen Frihet av Jonathan Franzen; den hørte jeg på engelsk som lydbok. Franzen skrev også om en rik middelklasse-mann som opplever en skremmende midtlivskrise. Franzen har også et godt språk. Franzen skrev også om en gift mann med to barn, en kone, stabil jobb, penger på bank, hjem, bil, utdannelse. Hovedpersonen vår i Terningmannen heter Luke Rhinehart (han som har skrevet boka, ja). Han er utdannet psykolog. Han kjeder seg til døde. Livet hans er perfekt og han dør på innsiden. Han får en ide. Terninger skal få bestemme hva han skal gjøre. Luke Rhinehart setter opp valgmuligheter fra 1 til 6 og kaster terningen. Det den lander på skal han gjøre. Dette gir så mye mersmak for Luke at han fortsetter forsiktig i månedene som kommer. Kjedsomhet-problemet hans er løst. Han trapper opp, lager regler for seg selv og blir virkelig avhengig av terningene sine. I begynnelsen holder han alt for seg selv. Det utvikler seg helt dit at Luke ikke klarer å slutte å bruke terningene. Han gjør ingenting uten å først å ha rådført seg med dem. Det er blitt en tvangshandling. Målet hans er å knekke alle vaner og mønstre i seg selv; Luke skal fjerne personligheten sin. Alt - han selv og alt han gjør skal være uforutsigbart. Terningene bestemmer. Sånn bortsett fra at det er Luke som skriver opp valgmulighetene. Så helt uforutsigbart er det jo ikke, helt tilfeldig er det ikke. Men han lager regler: det skal være minst en valgmulighet på listen som han ikke har lyst til å gjøre. Det skal ikke være for lett for ham. Som tiden går blir det flere regler og Luke bestemmer seg for å inkludere flere mennesker i terningteorien hans men også å skrive en Terningbok som skal veilede og lære andre mennesker å bruke terninger. Det klikker for Luke Rhinehart. Veldig sakte og veldig sikkert.



Som rendyrket amerikaner hadde jeg lysten til å drepe i blodet. Det meste av mitt voksne liv hadde jeg båret på en frittflytende aggresjon som en ballong som kunne blåses opp på et øyeblikk.


Fra side 428. 



Forfatteren av boka heter egentlig George Cockroft. Romanen skal liksom forestille å være en selvbiografi skrevet av hovedpersonen. Terningmannen er en kultroman. Det handler om anarki, om å miste seg selv og å leve uten regler (eller følelser). Alt er lov og alt er fritt. Gjør som du vil, når du vil. Høres det kjent ut? For meg ringte flere bjeller. Det er en roman og en film som heter Fight Club (filmen er bedre enn romanen med samme navn). Tankene mine måtte jo gå dit ettersom jeg kom videre i Terningmannen.
Jeg synes oversettelsen gjort av Bodil Engen er god! Jeg synes også at romanen er intelligent. Den fikk meg til å tenke hele tiden mens jeg leste. Jeg satte spørsmålstegn til innholdet, jeg tok meg selv i å sette meg ned og fortelle storesøstrene mine om handlingen og Luke. Jeg fortalte dem om «hullene», som at det aldri kan være helt tilfeldig når det faktisk er Luke som styrer terningene sine. Det er jo han som bestemmer valgmulighetene. Videre har jeg gjort meg opp tanker rundt anarki og kommet frem til at jeg ikke liker det. Jeg blir litt kvalm når jeg tenker på en verden uten regler. Jeg, med min sosiale angst, agorafobi, presentasjonsangst, livssangst og periodiske depresjoner synes ikke noe om Luke Rhineharts plan om å gjøre verden til en Terningverden. Jeg finner Terningmannen av Luke Rhinehart (George Cockroft) litt tung. Ikke så tung at jeg ikke kom meg gjennom den men den gir litt motstand da den har mange sider og har en del dødpunkt som likevel ikke er direkte kjedelige; mer omstendige. Jeg måtte konsentrere meg mens jeg leste, det var ikke en av de romanene der det «går av seg selv». Det ble med andre ord en del tvangslesning. Det liker jeg jo, tross alt! Romanen er pakket med humor og jeg lo høyt flere ganger selv om det må sies at noe var alt for alvorlig til å le høyt av. Det er mye sex (detaljert) både med for unge jenter og svært upassende personer som for eksempel pasientene hans. Det er mye alvorlig her som gjorde meg sint mens jeg leste. Jeg synes det er kjempe rart boka ikke er filmatisert!!!! Jeg leste flere steder på Bokelskere.no og Goodreads flere mennesker synes Terningmannen er morsom. Litt morsom er den – men for meg er den mer sinnsyk, tankevekkende og intelligent.



Den store fordelen ved å være oppdratt i en voldskultur er at det ikke egentlig spiller noen rolle hvem du dreper – negre, vietnamesere eller moren din. Hvis du bare kan komme på en grunn til å drepe, føles det bra.


Fra side 429.



Terningmannen av Luke Rhinehart (psev. (George Cockroft))
Originalens tittel: The Dice Man 1971
Norsk utgave Aventura Forlag A.S 1995
Originalt utgitt 1971
ISBN 82-588-1036-7
509 Sider
Bokkilde: Lånt på biblioteket
Roman
Serie
Nord-Amerika






Jeg har også en 


OG EN 





  

torsdag 11. august 2016

DEN KARISMATISKE SOPPKONGENS SØNN AV MARIE HERMANSON - LETTLEST




BILDEKILDE: BOKELSKERE.NO



«Er dette Holger Haglunds soppkurs?» 
Stemmen hennes var smeltende myk, men med en hard kjerne, omtrent som Dajm.


Fra side 17.



Den karismatiske soppkongens sønn (2009) var den romanen som hadde stått lengst ulest i bokhyllen min. Jeg fant den i dumpsteren til Norli i bakgården min (vi delte bakgård før) sammen med ganske mange andre titler. Dette er den siste som gjensto å bli lest av alle de jeg plukket med meg hjem. Jeg hadde aldri lest noe av den svenske forfatteren før. Ikke hørt om henne en gang. 



Med hodet høyt hevet og meg i armene skred mor inn i damenes nakenbad og etterlot far bak det høye plankegjerdet, der han umiddelbart ble jaget bort av de selvutnevnte kvinnelige vaktene som så det som sin oppgave å holde mannlige smugtittere på avstand. 
Jeg har vage, slett ikke ubehagelige minner fra min barndoms eneste møte med havet: Nakne kvinnekropper tett inntil hverandre som en selkoloni på svabergene. Høye brygger, og en bratt tretrapp som forsvinner ned i grønt, grumsete vann. 
«Kjenner du?» sa mor da jeg med et fast tak rundt hendene hennes dyppet meg ned i de skvalpende bølgene. 
«Det er salt. Liker du det?»


Fra side 46.



Gunnar beundrer og elsker sin far. Faren er en selvlært soppekspert som holder populære kurs i skogen i helgene. Sammen bor de ganske skjermet fra andre mennesker. Det er liksom bare far og sønn. Moren har rømt tilbake til havet. Hun liker ikke skogen og faren liker ikke havet. Barnslig. Faren er god på sopp og kvinner; sønnen ønsker å bli som sin far; nå som han er 22 år gammel og fortsatt bor hjemme har han ikke helt fått det til enda. Han er jomfru og er litt merkelig. Han forelsker seg i en dame i førti åra som kommer for å delta på et av soppkursene til faren hans. Dama er eksotisk, sexy og rå. Dessverre liker hun faren hans best og de to ender opp sammen. Gunnar begynner å hate faren. Der han før har beundret faren er han nå bare sjalu. Sjalu, desperat og sint. 



Regnet øste ned dag etter dag så stiene ble forvandlet til bekker. Soppen råtnet og ble spist av snegler. Det luktet død i skogen.


Fra side 133. 



Jeg blir ikke helt klok på karakteren Gunnar. Den lille romanen Den karismatiske soppkongens sønn minner meg om bokserien om Elling av Ingvar Ambjørnsen. Det er mye i den lette historien som kan leses mellom linjene. Stakkars Gunnar hadde hatt godt av å leve blant flere mennesker. En blir rar av å være for mye alene. Bare spør Elling. Han vil nekte men det er ikke mindre sant. Boka er jo morsom, den er sånn tragikomisk. En alvorlig undertone inn i humoren. Inn i skogen. Romanen er kjempe lettlest. Jeg synes slutten ble for enkelt. Den er på litt over to hundre sider og jeg leste den ut på bare to, tre dager. Gunnar minner meg ikke bare om Elling, men Nagel i Mysterier av Knut Hamsun også; sånn som her:


Jeg gikk rundt og rundt i skogen. Det var vått og kaldt, men jeg var varm av hevn. Jeg snakket høyt for meg selv og slo knyttneven mot granstammene. Nå i ettertid innser jeg at jeg var litt gal.

Fra side 167.



Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson
Oversatt av Hege Frydenlund
Schibsted Forlag, 2009
Original tittel: Svampkungens son, 2007
ISBN: 978-82-516-2669-9
235 Sider
Roman
Sverige
Kilde: Min egen, stjålet fra søpla 







Jeg har også en 


OG EN 




SØLVSTOLEN AV C. S. LEWIS