Hvordan litteraturen jeg leser påvirker meg

Blir du påvirket av litteraturen du leser, føler du den, kjenner du det dunker under huden når hovedpersonen løper, kjenner du rytmen, hører du klangen

av ord?

Når jeg leser ser jeg og når jeg leser forandrer jeg meg. Både på innsiden og utsiden. Det har hendt at litteraturen (elsker ordet litteratur, kan aldri skrive og si det høyt ofte nok) jeg leser har satt meg i bevegelse. Litteraturen har fått meg til å gjøre noe, om det bare er å spise en spesifikt frukt eller gå meg en tur ved elven så har den påvirket meg så mye at jeg har reist meg fra sofaen og satt meg selv i bevegelse. Og om det er slik at det bare er at jeg kjøper meg en mango på Spar over gata eller gå meg en tur så er det stort, det er magisk, det er sunt, det er bra. Det er liv.

Det blendene fravær av lys er en sterk historie om å være fanget under jorden i total isolasjon uten lys, mat eller kontakt med omverdenen. Jeg kjente meg igjen i situasjonen til personene i romanen (som er basert på en sann historie) uten å ha vært fengslet. Det har seg slik at enkelte dager kommer jeg meg ikke ut. Forfatteren forteller oss i romanen at det var spesielt en kvinne som jobbet for Amnesty som fikk de gjenlevende fri. Amnesty er en organisasjon jeg har stor respekt for og den dagen jeg jobber i en heltidsstilling skal jeg 'lese for en god sak' og donerte en sum penger til organisasjonen en gang i måneden. Jeg ser frem til det.

En av fangene i boken hallusinerer. Han ser moren sin, han spiser nydelige middager, middager med kullsyrevann ved siden av. Jeg dro på butikken og handlet meg en stor flaske kullsyrevann (som jeg blandet med Fun-saft). Fordi jeg kunne. I romanen Menneskehavn av John Ajvide Lindqvist er hovedpersonen en alkoholiker. Han drikker, nei han super vin hver dag, hele tiden. Så ofte drikker han vin at han til slutt tømmer vin over i en tom Imsdal flaske og vanner det ut med vann slik at han ikke skal bli så raskt full eller dårlig. Holde ut lengre. Jeg dro på Polet og kjøpte meg en kartong med vin. Jeg leste fagboka Plantens hemmelige liv som handler om både forskningen på planter opp gjennom århundrene, oppdagelser og jordbruk. Jeg satte meg ned og tegnet flere planter og blomster i One sketch a day-boken min, svært inspirert. Jeg dro på Plantasjen og brukte over tusen kroner på å kjøpe meg planter, jord og utstyr. Jeg har plantene enda. De står på hylla på kjøkkenet. Orkiden har vokst seg så lang at jeg ikke har noe sted å sette den, den 'kræsjer' i taket. Nå står den på TV-en. I morgen skal jeg legge den på gulvet i stedet. Romanen Mannen som elsket Yngve fikk meg til å sette meg ned og skrive en oppdiktet samtale mellom to venner, den ene i en slags krise der livet har mistet mening og den andre prøver å dra vennen ned til jorda, få han eller henne til å slappe av en stakkars stund. Da hadde jeg ikke skrevet fiksjon på fire år. Romanen ga meg også lysten til å gå meg en tur ute i sola. Jeg gjorde det. Det gjorde romanen Det blendene fravær av lys også, jeg måtte sette meg ute i parken i sola og lese romanen. Fangene i boka hadde ikke lys, rom og plass til å strekke på seg eller stå oppreist. Jeg fikk klaustrofobi bare av å lese om det og veien til døren var kort. Jeg måtte ut, ut i sola. La meg selv bli solbrent, nyte det for en forandring. 

Det er ikke bare litteraturen jeg leser som påvirker meg. Tv-serien Dr. House har også gjort det. Etter å ha sett evig mange sesonger ble jeg med et bevisst på fargen på alle sykehusveggene. De var grønne. Sjeldent fint sykehus. Jeg malte en vegg på soverommet mitt grønt etterpå. Jeg valgte feil grønnfarge (den er skikkelig stygg) fordi jeg hadde det så travelt men en grønnfarge er det likevel.

Jeg har det også med å henge meg opp i titler på bøker som nevnes i bøkene jeg leser. I diktsamlingen Mockingbird wish me luck handler et av diktene om diktsamlingen Be angry at the sun av Robinson Jeffers. Ikke bare har jeg bestilt og kjøpt boka brukt (den lages ikke lenger) fra en selger i statene, jeg jobber også med å oversette den til norsk. En annen bok som nevnes i samme samling er romanen Reisen til nattens ende. Nå har jeg lest den også. John Ajvide skriver om klassiker I am legend og nevner romanen Hinsides helvete i antologien La de gamle drømmene dø. Slik gikk det til at jeg leste dem. Favorittboka til karakteren i Norwegian Wood er Kentauren ab John Updike. Den leste jeg i påsken. Etter å ha lest Jeg er kjæresten din nå gikk jeg flere turer i skogen (med musikk på øra så klart), noe jeg elsker å gjøre. I en av tegneseriene sier en karakter at 'skogen føles kjent på en måte'. Skogen føles kjent for meg også. Der hører jeg til. Ikke ved havet, ikke på fjellet. Skogen vil jeg jogge i. I skogen vil jeg gå og lytte til musikken min.

Charles Bukowski skriver ofte om whisky. Enda har jeg (nesten) ikke smakt eller kjøpt det. Jeg slurpet en liten dråpe fra det korte glasset til K men det var ikke godt. Det var bare sterkt. En dag skal jeg kjøpe en flaske å finne ut hva det er og hvilken 'fyll' det gir en. Av rødvin blir jeg glad. Av vodka blir jeg hyper. Av øl blir jeg bare mett. Hva blir jeg av whisky (brennvin) tro. Jeg har så klart smakt karsk men det ga meg ingenting. Jeg bare nøt kaffesmaken og varmen fra koppen, jeg som alltid er kald. Så gikk det fort til hodet. Det må være varmen som gjør det. Jeg er ikke vant til den.

Jeg lar bevisst ikke litteraturen påvirke meg i hvor jeg skal reise i verden. Den dagen jeg reiser ut vil jeg reise der musikken er. Jeg kan godt reise til London bare for å oppleve en kort konsert og dra hjem igjen noen timer etterpå.