SKUESPILLERE JEG IKKE LIKER

1. Robert De Niro
Oppskrytt, treg til å prate, spiller samme personlighet og type hele veien. 

Bilde-kilde.

2. Mila Kunis
Stygg stemme, alt for liten.

Bilde-kilde.

3. Mark Ruffalo
Ikke sikker på hvorfor, jeg bare tåler han ikke. 

Bilde-kilde. 

4. Alec Baldwin 

Klyse.

5. Bobby Cannavale

Spiller alltid så teite, kvalme roller.

Ahh, dette er godt for sjela. Anbefales. Husk å ta med bilder, hvis ikke vet ingen hvem ingen er.  Nå må det sies: Jeg ser langt fra så mye film på fritiden som jeg brukte. Men når jeg først ser film, ser jeg helst mange etter hverandre. En, to, tre eller fire. Og dømmer, beskriver, slakter, elsker på løpende bånd. 

Jeg har herved helt gitt opp å foreslå film å se med andre, ingen liker filmsmaken min. Den har blitt sær. Jeg der i mot er den enkleste å tilfredsstille, jeg lar bare andre velge, jeg kan se alt. Så lenge de ikke vil velger film 2 i en serie, uten at jeg har sett film 1. I så fall må jeg se film 1 når jeg kommer hjem. Og møter aldri opp på film til deg igjen. 

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Jeg grubliserte ofte på å gifte meg i denne tiden. Det var vondt å slite alene, og det var slett ikke mangel på friera. Men nei, jeg hadde sverget på at barna mine ikke skulle få stefar. En stefar blir aldri far, sa jeg til meg selv. Kjemp videre alene! Kjemp for alt hva du har kjært.

Side 70.

Dankert-Anna er en biografi. Arild Mikkelsen har besøkt Anna der hun sitter i huset sitt i rullestol på slutten av livet. Med kaffe i hånda har han sittet og hørt på Anna med strikketøy i fanget fortelle historier fra livet sitt. Anna har opplevd mye; hun har hatt en vond barndom og et tøft liv. Men aldri gitt opp.

Det er en opplevelse å få lese disse historiene om et liv i fattigdom og strev. Anna forteller med humor og latter. Jeg ler så jeg griner når jeg leser, til tross for det er mye vondt som er blitt gjort med Anna.

Hun bodde midt i ødemarka, langt nord i Norge, med mange barn, helt alene. De var fattige men Anna var lykkelig likevel. Med alle barna føler hun seg rik. Hun innehar så mye kjærlighet og omtanke for andre.

Som barn var hun plassert i fosterhjem. Der fikk hun mye bank. På den tiden var det vanlig å disiplinere barn med hard hånd. Men jeg vil si at det de gjorde med Anna var mer enn disiplin. Hun sier selv det var ondskap. Men Anna kunne ingen temme. Hun tok igjen når hun ble sterk nok. Hun var rapp i skjeften og hadde et overlevelsesinstinkt som holdt henne i gang.

Som voksen tar hun inn flere fosterbarn inn i hjemmet sammen med den store barneflokken hun har selv. Hun forteller at sine egne barn fikk bank når det måtte til, men fosterbarna rørte hun ikke. Hun sier til barna sine at dere har hverandre, de har ingen. Hun husker godt behandlingen hun fikk som liten.

Hun forteller med glimt i øynene og latteren sitter løst.

Dankert-Anna fant jeg i kjelleren til foreldrene mine da de flyttet fra hus til leilighet i en annen by i to tusen og tolv. Mens jeg satt og plukket hvilke bøker jeg ville arve sa tanten min: Dankert-Anna må du ikke legge bort, Heidi. Den er bra. Og det kan jeg nå bekrefte, den er styggbra!

Jeg trodde først ut fra omslaget at Anna var en dranker, en som drikker. Det var hun ikke! Boka leste jeg i to økter på mindre enn tjuefire timer. Umulig å legge fra seg, hundre sider er alt for lite.

Fortellingene til Anna er fantastiske og humoristiske. De vil jeg aldri glemme.



Dankert-Anna av Arild Mikkelsen
H. Aschehoug & Co 1977
ISBN 82-03-09115-6
106 Sider
Kilde: Min egen, arvet

Fosterkatt Lego. 

HANGING HILL AV MO HAYDER - EN AV HAYDERS ALLER BESTE

Hun spente foten mot gulvlisten i den lille gangen og la all sin vekt mot døren. Ben svarte med å gjøre det samme på motsatt side. Det var stille en liten stund mens de konsentrerte seg om kampen. Så, etter litt nøling, fløy døren opp og Ben gikk inn, rak i ryggen, og så seg rundt som om han følte seg helt hjemme og var blitt invitert inn. «Jeg liker ikke dette. Det gjør jeg absolutt ikke.» 

Fra side 368.


Mo Hayder er en av mine favorittforfattere. Hun skriver krim og thrillere og holder aldri noe tilbake. Alt ekkelt og ufyselig noterer hun ned, uten tanke på leseren sin helse og velbefinnende. Hanging Hill er ikke en del av en serie, den står helt alene.

Boka leste jeg ut på få dager, jeg gledet meg til å plukke den opp, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg hadde nesten ikke tid til å skrive notater underveis i lesningen som jeg vanligvis bruker. Jeg har lest så utrolig mange gode bøker på rad og rekke denne sommeren at jeg er i en lesehimmel. Helt til jeg nå, begynte å lese Haiene av Jens Bjørneboe og lesemotstanden er tilbake. Det er helt greit, det skal utfordre, hvis ikke føler jeg det nesten ikke er noe vits å lese. Mest er det språket, og en litt treg handling samt at seiling og båter ikke er min sterkeste side.

Hanging Hill er så utrolig nær å få terningkast fem av meg på Bokelsere. Det er slutten som ødelegger og jeg ender opp med å gi den terningkast fire. Handlingen er noe rotete som jeg har merket meg Hayders bøker alltid er. Det har sin sjarm når man ført har blitt glad i henne.

Det er spennende og jeg konkluderer med at Hanging Hill er en av Hayders aller beste til tross for den rare slutten. Jeg gleder meg til neste bok av Hayder jeg skal lese, jeg står i kø på biblioteket. Når jeg har lest den har jeg lest alle bøkene på årets leseliste. Hurra!


Hanging Hill av Mo Hayder
Utgitt på norsk første gang 2012
Denne utgaven i Gyldendal Krim 2013
Første gang utgitt i Bantam Press, Transworld Publishers, 2011
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
ISBN 978-82-05-45788-1
Kilde: Lånt på biblioteket
431 Sider

EN SMAKEBIT PÅ EN SØNDAG #28 T.S. SPIVETS UTVALGTE VERKER

Denne boka endte opp med å bli en favoritt hos meg. I love it!

Smakebit er på side 62:

Jeg så på flaggermusene som raslet og stupte over himmelen. For noen lette skapninger. De bebodde en verden av reflekterte og deflekterte lydbølger, av en konstant samtale med flater og masser. Det var et liv jeg ikke ville ha utstått: De kjente ikke noe her, de kjente bare ekkoet av der.

T.S. SPIVETS UTVALGTE VERKER AV REIF LARSEN - EN NY FAVORITTBOK

Så heldig jeg var som hadde vokst opp på en slik Ranch, en slik fantasiens borg, hvor hunder gnagde på bein og fjellene bar vekten av himmelen på ryggen. 

Fra side 350.

Boka blir med meg på toget, hjem til foreldrene som drar på ferie. Jeg skal være hundevakt. Det er den varmeste sommeren på lenge. Jeg koker opp der jeg sitter på en veranda, en sjelden luksus, tenkt på ha veranda! Selv bor jeg i en liten leilighet der de eneste måtene å lese ute på er å gå ute blant folk. Logisk, men primitivt.

Det tar tid før jeg finner leserytmen, det er tungt å lese i begynnelsen. Men når rytmen er der, er den kommet for å bli.

Boka er jeg anbefalt av en fremmed leseløve på nettsiden Bokelskere. Jeg søkte bøker om vidunderbarn en tid tilbake, og denne var en av tipsene jeg fikk. Sykt bra tips!

Vi befinner oss på en bondegård (ranch) i Montana. Husets minstemann, en ektefødt cowboy som var ment å ta over hele gården dør i en ulykke. Dette er med oss gjennom hele roman, ligger alltid i bakgrunnen, som en grå og rosa tåke som aldri lar oss slippe melankolien. T.S, vår hovedperson, savner lillebroren.

Roman svinger og tar sin endelige retning når T.S får en telefon; han er tildelt den prestisjefylte Bairdprisen for populærformidling av vitenskap. En pris som egentlig er betegnet på voksne, men de voksne som leverer ut prisen vet ikke det, at T.S er et barn. De inviterer ham til den andre siden av landet for å ta i mot prisen. Og T.S? Han reiser.

Helt alene. Uten å si fra til noen. T.S er en kartograf. Han tegner, måler, tenker og arbeider døgnet rundt. De eneste gangene han oppfører seg som et ekte barn er når han leker med søskene. Han har et anstrengt forhold til foreldrene sine. De føles ekte der de blir beskrevet som voksne med så dype tanker og følelser at de isolerer alt på innsiden, de er innadvendte og i T.S øyne: rare. Sammen med T.S sørger jeg over det anstrengte forholdet til foreldrene som egentlig aldri er til stede. Den ene med nesa i en bok, den andre ute og driver gården.

Midtveis i historien kjeder jeg meg. Vi har kommet til en historie i historien, T.S leser i en bok på toget, og når T.S leser leser vi også i boka sammen med ham. Jeg er ikke noe glad i historier i historier.

Jeg vil ikke kalle T.S. Spivets utvalgte verker lettlest da den utfordrer meg på en behagelig måte. Den balanserer fint mellom å gli og gi motstand. Et fint og stort kunststykke jeg bare har opplevd så godt gjort en gang før i Den siste samuraien av Helene Dewitt.

I margen er det tegninger og utregninger som T.S gjør. Det er bedårende. Hele tiden ligger det en så sår undertone i bakgrunnen, det gir meg litt magesmerter og hele tiden er jeg rørt. Det hendte jeg gråt. Boka ble en ny favorittbok og det gledes. Jeg elsker den.


T.S. SPIVETS UTVALGTE VERKER av Reif Larsen
Orginaltittel: The Selected Works of T.S. Spivet
Oversatt av Tore Aurstad
Cappelen Damm AS, 2010
ISBN 978-82-02-29524-0
1.Utgave, 1 oppslag
374 sider
Kilde: Kjøpt selv

HIMMELFALLEN AV BRIAN SELZNICK - BEDRE ENN OPPFINNELSEN AV HUGO CABRET

Butikken var større enn han hadde trodd. Bøkene tøt ut av hyller, dekket bord og sto i høye, vaklevorne stabler. Solskinnet veltet inn gjennom utstillingsvinduene og lyste opp støvpartikler som svevde gjennom luften. Inne i butikken var det svalt og luktet gammelt papir. Man kunne også kjenne den svake duften av nybakt brød fra bakeriet vegg i vegg. Midt i butikken førte en trapp opp til et overfylt galleri. På hvert trappetrinn var det stablet opp enda flere bøker. Det var ingen kunder i butikken, og ingen betjening bak disken. Det eneste tegnet til liv var en svart katt som døste ved kassaapperatet. 

Fra side 490 i Himmelfallen av Hugo Selznick.

De er gode på bokomslag de
folka som jobber for Brian.

På innsiden står det En roman i ord og bilder. Det stemmer, det. Himmelfallen er en barnebok og ungdomssbok skrevet av forfatteren bak storsuksessen Oppfinnelsen av Hugo Cabret. Filmtatisert og greier.

Jeg liker begge bøkene, men jeg er ikke et barn lengre; jeg kjedet meg en del under lesningen av også Himmelfallen, som med Hugo. Tegningene som hører med i boken redder katastrofen og jeg ender opp med å like begge bøkene som jeg leste på rappen.

Himmelfallen liker jeg bedre enn Hugo. Den handler om en gutt, som i Hugo, også er foreldreløs. Han er døv på det ene øret. Tema i boka er museer (som i Hugo), kunnskap, lærdom og, faktisk, hørselshemmede. Det liker jeg da en av bestevenninnene mine på ungdomsskolen hadde nedsatt hørsel og måtte bruke høreapperat.
Gutten drar ut på vandring for å finne sannheten. Klisje.

Historien begynner med tegninger av ulver. Det er alltid en god start. Tegningene er vakre! Jeg innbiller meg at det er mer tekst enn i Hugo, men det er ikke for lite tegninger i den for det om.

På et tidspunkt i boken får vi se en døv jente som kommuniserer med sin mor ved å skrive. Oversetter har latt teksten hun skriver på engelsk være. Det synes jeg er litt rart. Jeg går ut i fra at foreldre vil oversette til sine barn, og de som er gamle nok vil selv klare å tolke engelsken. Ellers så må de slå det opp i en ordbok, eller bare la være å vite.

Riktig nok sto det i sluttordet hvorfor oversetter har latt det være på engelsk, men jeg er ikke helt enig i den konklusjonen som ble fremstilt og stiller meg heller skeptisk.

Handlingen tok en vending jeg ikke forutså mot slutten. Positivt! Himmelfallen fikk meg til å gråte, og jeg konkluderer med at

• roman i ord og bilder slår an 
• jeg er for gammel for barne og ungdomsbøker
• Himmelfallen bedre enn Hugo 
• Den er dypere
• Mer forseggjort 

Himmelfallen av Brian Selznick

Orginalens tittel: Wonderstruck 

Oversatt av Johann Grip 

Cappelen Damm 2011 

1. Utgave, 1. oppslag 

ISBN 978-82-02-362324

637 sider 

Kilde: kjøpt selv

Fosterkatten min for Dyrebeskyttelsen. 

EN SMAKEBIT PÅ EN SØNDAG #27 OPPFINNELSEN AV HUGO CABRET

Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten har tatt ferie og har satt blogg og smakebiter på pause. Men det har ikke jeg, og jeg håper det er greit.

Oppfinnelsen av Hugo Cabret er en barnebok som hedrer filmer og oppfinnelser. Det er en hyllest til kunsten og museer. Smakebiten kommer fra side 347:

Hugo åpnet boka og leste begynnelsen:

I 1895 ble en av de aller første filmene vist. Den het Et tog kommer inn på stasjonen, og handler om nettopp det - et tog som kjører inn på stasjonen. Men da toget kom susende i full fart på lerretet, hylte publikum av skrekk og besvimte, fordi de trodde at de skulle bli påkjørt. Ingen hadde sett noe liknende før. 

Det var en riktig fin augustmorgen, som imidlertid allerede oppviste de første høstmorgenenes krystallklare, iskalde renhet.

Fra side 162 i romanen David Golder av Irene Nemirovsky.