mandag 25. februar 2013

AMERICAN GODS av Neil Gaiman


Furthermore, it goes without saying that all of the people, living, dead and otherwise in this story are fictional or used in a fictional context. Only the gods are real.

Slik skriver Gaimen det før jeg tar fatt på selve historien. Jeg er så nysgjerrig på forhånd. I bakgrunnen hører jeg det spilles Maestro lavt på nrkP3. Det gledes. Kaizers er en favoritt. Romanen begynner med en bra fyr fra Indiana som heter Shadow. Han sitter i fengsel og skal snart slippes løs.Ute brygges det til storm. Jeg merker, føler, ser med en gang at dette er en annen Gaiman enn han jeg har lest tidligere. Ikke så søt som i Coraline, Stardust og Kirkegårdsboken. Jeg liker det, i begynnelsen, men det går raskt over. Denne gangen leser jeg Gaiman på engelsk, for første gang.

Shadow, vår mann, er en stille type. Veldig stille. Sier lite men blir heldigvis litt mer snakksalig fremover i romanen. Han er enkel. Null dramatikk fra han eller hysteria.Videre er han treig, dum i pappen, sen i oppfattelsen. Stor kropp, liten hjerne. Dette er hovedpersonen. Etter at han er utsluppet fra fengsel og vært i begravelsen til sin nylig avdøde kone får han tilbud om å jobbe for en mann som kaller seg Wednesday. Han aksepterer tilbudet. Sammen reiser de på kryss og tvers i Amerika (jeg følger med i Atlaset mitt underveis, jeg er hundre prosent bedre på geografien i USA ) og prøver å samle alle de gamle gudene og hellige skapningene til krig mot de nye gudene, guder som Internett, TV og MEDIA. Gaiman overbeviser oss om at det er vi mennesker som skaper gudene, ikke omvendt. I American Gods hører vi om guder og vesener som Loki, Thor, Anansi, Odin, Løve-Kongen, Leprechauns, 'Kobolds', 'Banshees, Kubera, 'Frau Holle', nisser, Kali, ifrits, marid, og jinn som er en samlebetelgnelse og betyr demon? Videre har vi 'Ashtaroth'. Ja, det er bare å google i vei, det måtte jeg! Mye jeg aldri har hørt om. Dette er da altså guder, slikt som mennesker tilba og brakte med seg til Amerika. Ja, for du? Det er ikke mange som egentlig er amerikanske, alle kom de fra et annet sted og slo seg ned i Amerika, sant? Dette vil Gaiman, en engelsk forfatter som skriver om 'amerikanske' guder fortelle oss. Og hva når vi slutter å tro på dem, hva når det er ingen av 'de gamle' igjen til å tro på de gamle mytene, eventyrene, hva da? Da dør gudene, sakte men sikker. De lever som mennesker og jobber som alle oss andre. Underveis skrev jeg ned på et papir:

Side hundre og tyve. Mye har hendt og noen spørsmål er besvart. Jeg føler Gaiman tar seg for god tid. Jeg er fortsatt ikke fengslet, henrykt, betatt eller imponert. Det er nå de fleste leserne ville lagt romanen fra seg, gitt opp. Jeg leser om lesevanene til bokbloggere rundt om kring på Det Store Internettet, jeg leser i 'diskusjoner' på Bokelskere. Hundre sider, det er tidfristen en bok som oftest er gitt av leseren. Interesserer den ikke leseren innen den tid blir boka lagt tilbake i hyllen eller sendt ut i verden på et vis. Jeg er ikke som andre lesere og jeg fortsetter. Til kapittel sju har jeg kommet.

Gaiman er raus på adjektiv. For raus. Jeg liker ikke språket til Gaiman og siden han er en engelskmann kan jeg med rette si at han 'ikke er min kopp te'. American Gods føles som en meningsløs roman, en rotete roman, en kjedelig roman selv om American gods er tydelig en kul roman. Jeg kan ikke forklare det nærmere. Har du sett filmen Sin City? Den er kul. Kapittelet som heter Somewhere in America liker jeg da. Det er to homofile, den ene en taxisjåfør og en slags demon som alltid bruker solbriller for å skjule øynene sine, den andre en utenlandsk selger, plaget av angst og desperat etter å få solgt noe av juglet til svigerbroren.

Jeg liker ikke American Gods. Historien er rotete. For mange besøk, hilsninger og samtaler som ikke gir meg noe, jeg er ikke nysgjerrig, jeg er ikke en gang utålmodig; jeg ivrer ikke etter å gjenoppta en trå som ble snørt ut for seksti sider siden. Her er det flere karakterer å måtte  huske enn mulig. Derfor har jeg bestemt meg for å lese den på norsk, også. Siden jeg ikke liker den og alt det der. Logisk? Det har ikke noe å si, som Kathleen så jævla bra skriver det: Det er logisk for meg. Fra notatboken underveis:

Jeg har aldri lagt merke til i så stor grad som nå hvor likt engelsk er norsk.

Stort sett synes jeg American gods består av vrølv, dritt Gaiman har snytt ut av nesa:

This land was brought up from the depths of the ocean by a diver, ' said the fire. 'It was spun from its own substance by a spider. It was shat by a raven. It is the body of a fallen father, whose bones are mountains, whose eyes are lake.

Whaaat? Hva var det vi nettopp leste, hva er dette, skal det være en spøk. Det er ikke fantasifullt, det er bare vrøvl! Forstår du hva jeg har slitt med. Endelig ferdig. Jeg skal lese den på norsk men jeg gir meg selv noen måneder før jeg gjør det. Nå skal jeg lese Stardust, den har jeg allerede lest på norsk. En bokblogger anbefalte meg å lese Stjernestøv på engelsk, jeg husker ikke hvem. Var det du? En annen leser delte sin FANTASTISKE selvlagde spilleliste med meg. Der fant jeg utrolig mye bra og har latt den spilt og gått underveis i bakgrunnen under lesningen. Her er den på Spotify. Samme leser tipset meg om enda en spilleliste laget av forlatet med alle sangene (nesten) som er nevnt i romanen. Den er her. Fra notatboken:

side tre hundre og nittiseks er den beste siden i hele romanen.

Konklusjon: NEIL GAIMAN ER OPPSKRYTT.

La oss håpe tv-serien blir konge.

13 kommentarer:

  1. Oh my, only the gods are real. Og jeg har lest, hørt og fundert over denne boken som dessverre ennå ikke er lest for mitt vedkommende. Så det er sånne guder det er snakk om. Eller - både og tydeligvis. En meningsløs, rotete og kjedelig roman? Og at oj, NEIL GAIMAN ER OPPSKRYTT - ytterst interessant!

    SvarSlett
    Svar
    1. At han selger så mye er meg et mysterium, tror svaret er at det er lite GOD, moderne fantasy bøker i verden, jeg. Gaiman forblir et mysterium for meg inntil videre.

      Slett
    2. Nå blir jeg nødt til å lese noe mer av ham for å se hva dette mysteriet er. Men først; den lange leselisten :)

      Slett
    3. Åh disse leselistene våre, de blir alle tomme! Hihi

      Slett
    4. Ah, nei det skal være sikkert og visst!

      Slett
  2. Har også hørt mye om denne forfatteren. Men etter ditt sitat fra boka blir jeg litt usikker på om denne er for meg. For vil nok sitte tilbake med det samme store WHAT xD Hehe
    Takk for fin ærlig omtale :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Wiih, trivelig kommentar :-D American gods var forvirrende for å si det slik..

      Slett
  3. :D! Det var en frisk anmeldelse! Gøy å lese! Nå har jeg riktignok ikke lest American Gods (enda), men selv opplever jeg ikke Gaiman som oppskrytt. Jeg liker'n. Men det er vel smak og behag. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Joda, smak og behag er alltid forskjellig, sånn må det bare være! Men takk for fin kommentar da! Kan hende du rekker å lese den før jeg leser den på nytt (på norsk). ;-)

      Slett
  4. Faaaaaaaantastisk omtale! Oj oj - ikke ofte jeg blir grepet av omtaler, men denne satt som spikern i kista. Eller hva det heter. Jeg likte boka sånn passe.

    SvarSlett

Trivsel!

SØLVSTOLEN AV C. S. LEWIS