HUD



      Hud skrevet av krim og thrillerforfatteren Mo Hayder er fjerde bok om den kjekke politietterforskeren Jack Caffery, og andre bok om politidykker Flea Marley som ikke dukket opp i serien før Jack flyttet fra travle London til den også travle nye jobben i  byen Bristol vest i England. Dette er den tredje Hayder-boken jeg leser på rappen, det er høst og om høsten er det sosialt godtatt å meske seg i krim, for ikke å snakke om regnet og tåken som oppfordrer til denne aktiviteten. Krim er ikke noe jeg leser ofte, derfor har det vært ekstra stas nå i høst. Av Hayder har jeg allerede lest Fuglemannen, Kuren (Guud, den slutten glemmer jeg aldri!), Ritualer, Pig Island (ikke del av en serie) og den beste: Tokyo (heller ikke del av en serie).
Hud begynner godt, det er spenning fra første side: det begynner med B-kjendisen og fotballfruen Misty Kitson som går ut dørene fra et rehabiliteringshjem for rusmisbrukere forså å forsvinne i løse luften. Dette er bare noen dager etter handlingen i bok nummer tre i serien, Ritualer, og politiet har nettopp avsluttet saken med afrikansk voodoo og lemlestelser.

På side tretti en begynner allerede moroa, jeg har funnet en skrivefeil til tross for en spennende handling; det sto: ”Det hadde vært fryktelig nær”. Her skulle det stått nært. Å nei. Jeg fortsetter å lese og til min glede oppstår det tydelige verbale flørtende samtaler mellom Caffery og Flea, ikke så uventet kanskje, Caffery er jo hot hot hot, men desto like velkomment. I tillegg til å ha lagt merke til rumpa til Flea, klarer ikke Caffery å legge fra seg saken de løste med den afrikanske "tokoloshen" i Ritualer, Caffery er overbevisst om at en person unnslapp, et vanskapt menneske som vet å skjule seg i skyggene og bryte seg inn i huset hans umerket. Det skal vise seg tidlig han har rett.
Nå har jeg kommet til side femtini, en ny skrivefeil med djevel-vinger jeg ikke klarer å overse er i synsfeltet mitt: ”fra klærne som var gjennombløtte av brun veske”. Gjennombløte skal det stå, gråt. Det er mer enn skrivefeil som irriterer meg, Fleas bror Thom er så utrolig TEIT at jeg vil myrde ham samtidig som jeg forstår hvorfor hun gir etter og forsvarer ham. Mo Hayder har gjort en god jobb med å skape et troverdig søskenforhold som engasjerer leseren; jeg satt flere steder i romanen og sukket og bet negler. Dumme, dumme mann. Fleas svakhet for lillebroren driver meg til vanvidd.

Side syttini: jeg forstår ikke hvem politiet leter etter, om de så leter etter noen i det hele tatt. Den hovedkriminelle i boken lar vente på seg og handlingen er lite strukturert. Videre beskriver Hayder bevegelser, gjøremål for nøye, det er ikke spennende eller givende detaljer, de kunnet blitt oppsummert i en helhetlig setning uten alle detaljene. Det er også alt for mange lik til å holde styr på for et stakkars menneske som trenger tjue dager på å fullføre en bok på tre hundre og sytti sider.
·         På side 278 går det treigt med kjedelige kjøreturer og samtaler.  Det er mindre enn hundre sider igjen og som rutinert leser venter jeg spent på høydepunktet. Det kom før boken er ferdig men det varte ikke lenge. Lang bok, kort høydepunkt. Typisk Hayder?
I Hud trives ikke Caffery i Bristol, et ekorn driter på kjøkkenbordet hans, det er lavt under taket i huset han leier, Flea trives der hun bor bortsett fra at det er et himla styr i garasjen, naboen går og lusker rundt huset og hun må ta ansvar for den feige brorens handlinger (som nesten tok knekken på meg). Jack og Flea er begge hensynsløse, korttenkte og ufornuftige i Hud. Jack velger å være ensom ulv og gjøre alt alene selv om han risikerer livet ved å gjøre det slik, og også Flea velger å være en ensom delfin som dykker i vannet og risikerer livet i stedet for å skaffe hjelp tidligere i boken. Spoiler, ikke les denne setningen om du ikke vil: jeg fikk heller aldri svar på om det var Amos som prøvde å drepe Flea i begynnelsen av boka eller om det var et uhell det som hendte med dykkerflasken hennes slik at hun ikke fikk puste.

Til slutt: det er en regel innen krimmen som sier at leseren skal ha sett, møtt eller snakket med gjerningspersonen før de første hundre sidene er gått. Det fikk vi ikke i Hud, vi har fått være i hodet til gjerningspersonen men aldri møtt h*n i den forstand at vi sitter igjen på slutten og tenker åh, var det h*n, det hadde jeg aldri trodd. Jeg som leser fikk ikke sjansen til å tro noe som helst, jeg hadde aldri møtt, snakket med eller en gang hørt om mannen gjennom Flea eller Caffery nesten før helt på slutten. En annen ting som hendte på de siste hundre sidene var så klart en klassisk skrivefeil på side hundre og trettito: ”Telefonen ringte klokka halv ni på kvelden.” Atten linjer lengre ned: ”Kom inn nå i ettermiddag.” Ettermiddag? Var det ikke kveld da? 

Jeg ser bort fra:
  • Skrivefeil
  • dumme valg tatt av hovedpersonene og familien deres
  • usannsynlige, enkle ”clean-ups”
  • ’ukjent’ morder
Jeg er fortsatt en tilhenger av Hayders penn. Vandremannen med bålet sitt er heller ikke å forakte for dere som har lest bøkene og forstår hvem jeg snakker om. Nå skal jeg ta en Hayder pause, tre bøker av samme dama på rappen er greit, fire på rappen er å gå forlangt. Nå skal jeg lese i en fagbok som støver ned og om en liten stund ta opp den romanen som har ligget aller lengst ulest i bokhylla å lese ved siden av.  


Hud av Mo Hayder
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Norsk utgave utgitt i 2011 av Gyldendal Norsk Forlag AS
ISBN 9788205397545
Fjerde bok i serien om politietterforsker Jack Caffery
Originalt utgitt på engelsk i 2009 av Bantam Press, Transworld Publishers
Lånt på biblioteket 



Kommentarer

  1. Nja, skeptisk, selv om jeg vurderer å lese boka bare for å se om jeg finner flere feil enn deg ... ;) Takk for fin omtale!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi