Smakebit på en søndag #22 SOLAR av Ian McEwan

Når jeg deltar i smakebiter, gir jeg alltid smakebiter fra bøker jeg nylig har lest ferdig. Dette gjør jeg så jeg kan velge den smakebiten jeg liker best av alle jeg har markert med klisterlapper på sidene. Smakebiten er fra den morsomme romanen Solar av Ian McEwan. Det var mitt første møte med ham (Ian) og det falt i smak. Han har gitt ut en hel del romaner, men slik jeg har forstått det er det ikke typisk for ham at de er spesielt morsomme. Det er Solar. Som jeg forresten plukket fra søpla til Norli. 

Smakebiten jeg deler er lang. Jeg kunne kuttet den, selv om den da ikke er like morsom. Derfor gjorde jeg ikke det. Den avslører også en av de mest (!) spennende sekvensene i romanen så om du planlegger å lese boka må du velge om du vil vite nå eller ikke. Altså, AVSLØRING OPPSTÅR. Beard har takket ja til en gratistur til Svalbar:

Til tross for utsiktene til å bli spist levende vant verdigheten frem, og de bare jogget lett bort til doningene. Da han var fremme ved sin, visste Beard hva som ventet ham. Alt ved denne reisen hadde rottet seg sammen for å ta knekken på ham. Hvorfor skulle lykken snu seg nå? Han trykket på knappen. Ingenting. Greit. Så la senene bli revet løs fra knoklene. Han forsøkte igjen, og enda en gang. Det var skyer av blå eksos og høye brøl rundt ham, omsider et ekte uttrykk for helhjertet panikk. Halve gruppen var allerede på full fart mot båten. Redde seg den som kan, det var det som gjaldt. Beard kastet ikke bort krefter på å banne. Han dro ut choken enda han visste at det var dumt, for motoren var fremdeles varm. Han prøvde igjen. Og nok en gang skjedde det ingenting. Han kjente bensinlukt. Han hadde kvalt motoren og fortjente å dø. Nå hadde alle de andre dratt sammen med guiden, og Beard bestemte seg for å innrapportere Jans pliktforsømmelse til Pickett eller til Norges konge. Opphisselsen fylte brillene med dugg, og som vanlig frøs duggen til is. Så det var meningsløst å se bak seg, men han gjorde det likevel og så frossen damp og et glimt av fjordisen i ytterkantene. Det var rimelig å anta at isbjørnen fremdeles var på vei, men han hadde tydeligvis undervurdert farten den holdt, for i det øyeblikket kjente han et hardt slag mot skulderen. 
I stedet for å snu seg og få ansiktet revet bort heiste han skuldrene og ventet seg det verste. Hans siste tanke - at han i sitt skjødesløst uendrede testamente etterlot seg alt til Patrice så Tarpin kunne overta det - ville ha vært en trist en, men det han hørte, var stemmen til guiden. 
«Jeg skal starte den.»
Nobelprisvinneren hadde trykket på bryteren til frontlyset. Motoren startet ved første berøring. 
«Kjør,» sa Jan. «Jeg følger like bak deg.» 

- Side. 86. 

I HUNDEVAKTENE

I hundevaktene er en liten, tynn sak jeg fant i søpla til Norli. Boka består av et langt dikt på 52 sider.

Diktet har havet som sentrum, omslaget liker jeg veldig godt, fargene passer til tematikken, det er enkelt og pent, behagelig å se på. Jeg har undersøkt og kommet frem til at ’en hundevakt’ er et sjømannsutrykk og beskriver den tyngste vakta på båten som er på natten fra 00.00 til 04.00. Fortelleren i diktet står i en slik hundevakt; han er på havet og skriver, han vil ikke glemme noe. Han mimrer flere år tilbake i historien og trekker linjer det er umulig for meg å følge. Han er kunnskapsrik.

Jeg synes diktet er vanskelig å følge og forstå, henvisningene går over hodet mitt. Av og til føles det som fortelleren snakker i gåter. Det er ikke uvanlig når jeg leser dikt at jeg får akkurat den følelsen… Havet, uendeligheten, verdenshistorien som fortelleren skildrer i så vakre ord gir en følelse av meningsløshet for fortelleren selv. Det er lite logikk, det er ikke håp. Det er bare hundevakten. Jeg ser verden i dette diktet; historiske begivenheter og fall. Døden er herren og havet er en drøm - som fortelleren lever i og for.

På side 18 går det litt bedre med meg men helhetsinntrykket for resten av boken forandrer seg ikke. Jeg forstår dette er god poesi, men det er ikke poesi jeg foretrekker selv om jeg synes det er kjekt å lese mest mulig, av alt mulig.

I hundevaktene av Nils Christian Moe-Repstad
52 Sider
Kolon Forlag 2009
Kilde: min egen 
ISBN 978-82-05-39365-3

Dette var forblåste, solrike dager i mars, og vinden var så kraftig at gresset lå flatt med den sølvskimrende siden opp på den uklipte plenen, og fjorårets løv som ikke var raket opp, ble drevet sammen i hauger langs den mosegrodde muren rundt hagen. Det var en livgivende, rensende værtype, i det minste for Beard. 

Fra side 118 i romanen Solar av Ian McEwan.

Visste du...

Einstein hadde satt menneskehetens forståelse av lys, tyngdekraft, rom, tid, materie og energi på hodet, grunnlagt moderne kosmologi, snakket om demokrati, om Gud eller Hans fravær, argumentert for Bomben, deretter imot den, spilt fiolin, seilt båter, fått barn, gitt nobelprispengene til sin første kone, oppfunnet et kjøleskap, 

Dette leste jeg på side 63 i romanen Solar av Ian McEwan.

Spørsmålrunde

Jeg har funnet en rekke fine spørsmål å svare på, på bloggen til Sukkerrør.

Hvordan ser skrivebordet ditt ut?
Jeg bruker ikke, har ikke et skrivebort i leiligheten. Jeg har et gigantisk ett i boden min på fellesgangen, jeg har rom til et skrivebord men jeg trenger luft i rommene. For mye møbler kveler meg. Nå sitter jeg med laptopen på fanget når jeg skriver og leser blogger, som er stort sett det jeg gjør på internettet, bortsett fra å betale regninger. Ellers så har jeg skrudd opp den ekstra platen til kjøkkenbenken min, som jeg fikk gratis fra en frisørsalong, og der kan jeg sitte selv om ingen av stedene, sofaen med laptopen på fanget eller ved kjøkkenbenken er behagelig. 

Et bilde av deg akkurat nå, med webkamera!

Jeg eier ikke et webkamera. Her er et av de siste bildene jeg har tatt av meg selv med mobilen:

Det tristeste som har hendt i år?

Hundeoppdretteren jeg kjøpte hunden Ullrikk av, døde. Det gjør meg virkelig vondt og gjør meg trist, det selv om jeg aldri har truffet henne ansikt til ansikt. 

Det beste som skjedde i fjor?

Jeg begynte å gå i samtale igjen etter å ha avbrutt det tidligere det samme året. Jeg og den ene søsteren min har kontakt igjen etter mange år uten. Jeg begynte å henge med Kine. Jeg begynte å få til å spise mat uten å trene en time etterpå, jeg fikk også til å spise før jeg skulle ute og å spise sammen med andre OG å spise ute på resturant. Jeg feiret juleaften hjemme til foreldrene mine etter å ha feiret julen alene i flere år. Jeg oppdaget mitt nye favorittsted å trene og gå turer til. Jeg tok toget masse. Jeg begynte å være fosterhjem for Dyrebeskyttelsen. Jeg fikk varmt vann i dusjen etter å bare å ha hatt lunket vann i flere år. Og alle pønkkonsertene i byen.

Siste tre sms:

Et av søsteren min i natt der hun ga beskjed hvor langt de hadde kommet på turen hjem, fordi hun skulle stikke innom meg en tur. Det endte opp med at vi så den siste episoden av GIRLS, pratet og spiste natt-middag sammen.

Neste meldning er fra ei fra Dyrebeskyttelsen der vi avtalte når hun skulle plukke meg opp på kvelden i går. Vi skulle på årsmøtet i Dyrebeskyttelsen.


Den tredje er fra mamma der vi avtaler når hun skulle komme og hente hunden sin Ullrikk som jeg har vært så heldig å låne i noen dager. Hun hentet ham på kvelden, mandag. 


Current obsession: 

1. Lese blogger
2. Prison Break 
3. Vann 
4. At det regner ute 
5. Vaske klær, duker, tepper, sengetøy osv 
6. Ta toget 
7. Møte opp!

Musikk:
Sangen Drunk in Love av Beyonce.


TV-serie:
Prison Break! GIRLS, Parenthood. 


Klær:
Det jeg fortsatt får på meg i skapet. Ganske enkelt. Her en dag revnet ene buksen min i låret (da jeg var hjemme, heldigvis!) fordi den er så slitt og utvasket. Den er ikke trang på en gang. Jeg kjøper sjeldent nye klær, vil heller bare bruke det jeg har og bruke penger på andre ting. Som å betale regningene. 


Mat:
Brødskive, eggsalat, tomatsuppe, nudler, karbonader. Drittmat jeg ikke burde spise men lenge leve latskapen og tom lommebok. 


En jobb du aldri kan ha: 
Helsefagarbeider, tannlege, frisør, lærer (!!!!). Busssjåfør. 


En ting du misliker med andre: 
At de forventer at alle ønsker kjæreste og at det skal være et mål for alle; å finne en partner. Lenge leve individualiteten! 


En dårlig side med deg selv: 
Jeg er for usikker på meg selv. Jeg er for snill. Jeg gir opp for lett. 


En matrett du har lyst på akkurat nå:
Hamburger og pomfri. Jeg skal ha på bukse og gå over veien og kjøpe. Jeg er sulten, lat og skal om noen timer i et møte. Nok tid til å lage mat men siden jeg er så flink... får jeg lov.



Planer for helgen?
Jeg har ikke lagt noen planer enda, jeg ser alltid an formen. Blogge! Lese bok! Lese blogger! Se Prison Break! Gå opp Oftenåsen! DET skal jeg. Hva annet jeg skal, det vet jeg ikke enda. Men jeg skal helt garantert (!) ligge i sengen og høre Ringenes brorskap til jeg sovner, herlighet, jeg gleder meg hver dag til jeg skal ligge og lytte. Det er KOS. 

  

 

  Ha en happy onsdag! 

Jeg ser i film og jeg vil ha det

Som ligner dette innlegget som ble en stor suksess.

Jeg vil ha leopard teppet. Fra filmen Hysteria. Bildet med tekst er morsomt også.

Skinnstolen. Fortsatt fra Hysteria.

Skinnstoler altså. Love it.

Fra TV-serien How I Met Your Mother, sesong 9, episode 5. Den høye, smale
kommoden i hjørnet der! 

Fra filmen The Reamins of the Day. Den turkise veggen med dekorasjonene!

Fra filmen 'La science des reves'. Jeg vil ha fugleburet til høyre der og
en stige i leiligheten til å stable bøker på.

Fra filmen 'Circumstance'. Turkis vegger, gul sofa. Nå har jeg en orange vegg
og en lilla soffa. Resten av veggene på stuen er hvit som snøen.
 

 Fra filmen Away from here. Den lurvete genseren. Kul.

SOLAR

Solar fant jeg i en dumpster kastet av Norli. Hvis dere synes jeg leser mange bøker kastet av Norli de siste månedene, året er det fordi jeg leser bøker i den rekkefølgen de havner i bokhyllen min. Det er tilfredsstillende og fornuftig da det hindrer at bøker blir stående ulest i flere år eller for alltid.

Michael Beard

Det slo Beard at han kanskje satt overfor en psykopat. Det fikk så være. Han kunne være litt av en psykopat selv. - Side 134

Michael Beard er en travel fysiker, for tjue år siden vant han en nobelspris for sine ’beregninger som lå til grunn for Beard-Einstein-fusjonen’. Siden den gang har han ikke hatt en eneste ny ide. Han holder foredrag rundt om i verden og inviteres stadig i middagsselskaper. Michael er ikke en hovedperson en nødvendigvis skal like, akkurat som hovedpersonene i romanene jeg nylig har lest av Nemirovsky heller ikke er noen en skal like eller føle sympati for. Michael er patetisk, trist, stolt og tåpelig. Når jeg leser om ham ønsker jeg at jeg er lesbisk.

I åpningen av romanen står vår hovedperson Michael Beard i en livskrise. Hans kone vil ha et åpent forhold etter å ha oppdaget av Beard har vært utro. For første gang i sitt liv er Beard desperat og sjalu. Han har vært notorisk utro mot alle sine koner men aldri før har noen av konene vært utro mot ham. Før nå.

Han gjør det dårlig på jobb, han er så ukonsentrert at han signerer papirer uten å lese dem. Konas hevngjerrige, åpne forhold med en annen mann distraherer ham fra alt annet. En gang var Beard en lidenskapelig vitenskapsmann – nå er han en byråkrat. Han har en egen evne til å havne i trøbbel og i pinlige møter. Med Michael mangler det ikke på spenning og drama. Michael Beard er ikke en ærlig mann, men han er flink til å overbevise seg selv om at han er det.

Ian McEwan, en luring

Ian begynner romanen med å fortelle om det spennende privatlivet til Michael. Forså etter å ha sikret leseren de neste sidene, begynner han det omgjengelige arbeidet med å fortelle om jobben til Beard. Ian McEwan må ha visst at hadde han begynt i omvendt rekkefølge, arbeidet til Beard først, privatlivet senere, hadde leseren antagelig stukket på en bar tre sider inn i romanen, drukket seg full og antagelig møtt på kona til Beard og tatt henne med seg hjem.

Side 34 

Vanskelige ord, tydeligvis bevisst gjort av forfatteren; en kan ikke skrive om en intelligent person uten å bruke et intelligent språk. Det er tungt og kjedelig. Jeg blir forbannet, jeg leser videre. Jeg drar linjer til andre verk og forfattere jeg har lest; det humoristiske og tragikomiske i Solar minner med på Douglas Adams, må han hvile i fred. De vanskelige ordene og de lange setningene med mange komma og få punktum får med til å mimre om romanen Den siste samuraien av Helen DeWitt, det samme med vitenskapen trekker tankene mine dit, og språket som glir men som også hakker når jeg må stoppe og smake på de jævla uforståelige ordene. Solar utfordrer og jeg liker det, til tross for at jeg blir hissig når konfrontert med en intelligens jeg ikke når opp til.

Engelske huskatter og te

Under lesningen av Solar stirret to engelske huskatter på meg, og jeg drikker flere kopper te jeg ikke liker, uten sukker i til og med. Ei venninne er i Spania og jeg ser om kattene, i betaling får jeg en kartong røyk.  

Side 60 

Det er tragikomisk; jeg ler! Det går lettere, jeg har funnet flyten i språket. Mellom side sytti og åtti hendte det noe i historien som gjorde at jeg bare måtte ta en pause. Jeg har funnet ut at jeg liker språket veldig godt.

Elskere, revnet hud, minusgrader og isbjørner

Når tingene var avklart, skulle han kjøpe en liten leilighet i London, han skulle kun ta ansvar for seg selv og forsvare selvstendigheten sin med nebb og klør og bli kurert for denne underlige, livslange uvanen med å gifte seg. Det var elskerinner han trengte, ikke koner.  - Side 66

I et forsøk på å finne frihet fra det mislykkede ekteskapet og et prosjekt på jobben som er dømt til å mislykkes, takker Beard ja til en gratis tur til Svalbar for å bevitne isbreen som smelter, han skal se klimaendringene som han lenge har dritt faen i, i aksjon.
Turen til Svalbar gjør Beard godt. Beard oppdager til sin forfjamselse at hans arbeid med en miljøvennlig vindturbin hjemme i England, som han egentlig driter langt i og vet vil mislykkes, gjør ham populær blant de andre som er invitert på Svalbarturen. Folk liker folk som arbeider for miljøet. Det gir mersmak for Beard. Han bestemmer seg for å forandre seg når han kommer hjem. Han skal slanke seg, trene og aldri, aldri gifte seg igjen.

Kull, olje og gass

Vet du hva jeg bestandig tenker, professor Beard? Hvis et romvesen skulle komme til jorden og se alt dette sollyset, ville han bli forbløffet over å høre at vi tror vi har et energiproblem.- Side 37.

Livet har gått videre etter den dramatiske Svalbarturen og det stormfulle ekteskapet. Solar har flere særdeles spennende og humoristiske scener som plasserer meg ytterst på sofakanten. Nå er Beard opptatt av solstråler og arbeider med å lage billig, ren og kontinuerlig energi. Død over kull, olje og gass! 

 

Solar

Solar begynner dødskjedelig forså å bli morsom. Videre er den lang og tørr, også, plutselig, knaker det i sofaen av at jeg ler godt. Romanen Solar har utfordret meg og fått meg til å le. Det fungerer. Det var en god leseropplevelse. Hvordan en roman kan inneholde både kjedelige sider og slik humor på en gang er meg et mysterium.
I Solar er det ingen kapitler, det er tre deler: 2000, 2005, 2009. I tillegg hoppes det i tid med tilbakeblikk og mange anekdoter. Det er fint.
Oversettelsen er god og språket glir. Heller ikke denne boka er det grunn til den skal ligge i en dumpster, slik jeg ser det. Ian McEwan har virkelig gjort bakgrunnsarbeidet til denne romanen og gjør en strålende jobb. Haruhi skrev på Instagram under et av bildene mine da vi snakket om Solar hun hadde hørt den er noe overfladisk. Jeg er enig i alle som sier at Solar er noe overfladisk men så er det også derfor den er så morsom! Og morsom, det er den virkelig! Jeg har kost meg og latt latteren flyte lett flere steder. I tillegg til å være overfladisk er det også en dybde i historien og teoriene i den. Romanen er omfattende og forseggjort. Jeg synes den er fin som den er.


Solar av Ian McEwan
Oversatt av Halvor Kristiansen
Gyldendal, 2010
320 Sider
ISBN 978-82-05-40087-0
Kilde: min egen