PÅ VEGNE AV VENNER AV KRISTOPHER SCHAU - LEST I EN SITTING

Soundtrack: 

1. Lonely Girls av Daniel Nordgren 

2. Loneliest Person av The Pretty Things

Den første begravelsen er klokken 10.30. Før det må jeg rekke innom en bokhandel for å kjøpe en notatbok. Jeg er såpass klønete på teknikk at jeg ikke stoler på verken diktafonen eller kameraet jeg har utstyrt meg med. Ute er det bikkjekaldt. Minus åtte. Jeg hiver innpå en kaffe fra 7-Eleven, mens jeg står utafor Ark på Grunerløkka, med det som burde være årets siste sigg, og venter på at det skal åpne. Jeg rekker akkurat å takke nei til å kjøpe hasj av en fyr, som allikevel er frekk nok til å bomme en røyk, før jeg endelig slipper inn. Det er mulig det er kaffen, men plutselig føles valget av notatblokk kjempeviktig. Jeg vil ha en som jeg kan bruke gjennom hele perioden. Den må ha linjer og ikke være svart. Svart blir for tydelig. Som om jeg insisterer på at jeg er lei meg. Noe jeg ikke vet om jeg kommer til å bli. 

Fra side 14.


I flere år har boken På vegne av venner vært på leselisten min. Det er en av de bøkene det føles som alle har lest bortsett fra deg selv. Da Berit bak bloggen Bøker & bokhyller la igjen en kommentar i bloggen min der hun siterte fra På vegne av venner bare måtte jeg dra og lånte den på biblioteket. Og slik snek den seg ganske mektig frem i lesekøen, og glad er jeg for det!


Dagen jeg begynte å lese På vegne av venner var første dag med mensen. På side tjuetre begynte jeg å grine. Ærlig talt. Uff. Boken overrasker med sin milde stemme og følsomme tema. Ikke minst den følsomme fortelleren. Kristopher leser i avisen og ser dødsannonsene som inviterer i begravelser. De som ikke har venner eller familie som kan ta seg av begravelsen får hjelp av det offentlige. Når det er det offentlige som holder begravelsene står det "På vegne av venner". Spesielt. Kristopher blir nysgjerrig på fenomentet og bestemmer seg for å delta i begravelser til totalt ukjente mennesker der de har mindre enn tre deltakere. Er det flere enn tre mennesker i begravelsen drar han igjen. Det er trist hvor mange begravelser det er der det ikke møter opp noen. Bare presten og begravelsesagentene. Det der kunne så lett bli meg for jeg er i grunn ganske glad i hunden, men ikke i folk og det er mulig jeg er veldig sliten når jeg er åtti år og ikke gidder å sosialisere. Mulig jeg bare sitter der og lytter til lydbok (fordi jeg er nesten blitt blind) og går tur med hunden en gang om dagen. Ellers må dem pisse i hagen. Hunden er like gammel som meg. Og dør samme dag som meg. I begravelsen vår kommer ingen. For vi kjenner ingen, eller bryr oss ikke så mye om noen at de står oss nær.

Forfatteren, vokalisten og journalisten.
Bildekilde. 

Kristopher er arbeidsledig, blakk og fryser der han pendler frem og tilbake til de to forskjellige kirkene der begravelsene holdes. Spesielt godt liker jeg å vite han er blakk, og bruker de siste småkronene på boller. Dette ble for meg en veldig menneskelig greie. Kristopher er ikke noe bedre enn alle andre, han er også arbeidsledig, han blir også blakk, han fryser også. Han beskriver sin opplevelse av disse begravelsene og følelsene de vekker i ham.

Tar frem et ark og setter en strek nedover langs midten. På venstre side skal jeg skrive opp alt som gjør meg glad. På høyre alt som gjør meg trist. Overraskende hvor mye jeg kan få opp i venstre kolonne. Derfor det er så lurt for meg å gjøre det. Etterpå gjelder det bare å kutte ut mest mulig av det på høyre og gjøre mest mulig av det på venstre. Enkelt. Stryke ut fortløpende etter hvert som ting er oppnådd. 

Fra side 70.


På side tjuetre gråt jeg altså. I løpet av boka lo jeg høyt en gang. Jeg synes det ble litt mye sitering av prestene, det kjedet meg. Avslutningen er tynn; det ble ikke konkludert med noe spesielt. Han sluttet bare å skrive og han sluttet å møte opp i begravelsene når han skjente han ikke tok det inn lenger. Når han følte han ble mer sentral enn den avdøde skulle han slutte. Følge magefølelsen. Han deltok i fire måneder i stedet for et år.

Er det noe jeg lærte fra På vegne av venner er det at om du vil noen skal møte opp i begravelsen din må du begynne å tenke på det nå. Før det er for sent. Du må sette inn arbeidet. Innsatsen. Du må være der for andre og la andre være der for deg. Du må legge merke til andre og du må la andre legge merke til deg selv. Du må være deg selv og du må komme deg ut døra. Alt teller: ta en kaffe, gå en tur sammen, si Hei, smil. Hvis du ikke gjør alt dette er det ikke sikkert noen kommer i begravelsen din. Bare Kristopher.


Jeg leste boken i en sitting, bare avbrutt av påfyll av kaffe og sånn. Den er ikke noe lang og språket er enkelt. Det er virkelig en perle av en bok.

«Kan jeg få lov til å hive på noe jord og si noe?»«Ja, ja, selvsagt!»Han virker nesten letta, men samtidig litt overrasket.«Det kommer jo nok av jord oppå der etter hvert.»Spaden er lang som en peisrake og jorda virker mer som plantejord enn noe som faktisk kommer fra den nyoppspadde grava. Jernteppe. Hva skal jeg si? Hodet er fullstendig tomt, og jeg kjenner et enormt ansvar. Noe sprenger inne i hodet på meg. Siste ord skal altså bli mitt. Det er mye, det. Siste ord som markerer slutten på et annet menneskes liv. En intens følelse av tilstedeværelse, men ikke på den gode måten, raser gjennom meg. Dette er kanksje det viktigste jeg noen gang kommer til å gjøre. Sånn kjennes det. Og jeg som ikke tror på noe som helst. En eksistensialist på min hals. Og allikevel blir jeg dratt inn i dette dragsuget av store, voldsomme følelser. Det har med verdighet å gjøre, tror jeg. Og respekt. Alle fortjener respekt. Klarer å ta meg inn. Det går kanskje tjue sekunder. «God tur.»Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.

Fra side 53.


På vegne av venner av Kristopher Schau
Essay
Forlaget oktober 2009
91 Sider
ISBN 978-82-495-0708-5
Kilde: Låner på biblioteket

DEAD EVER AFTER AV CHARLAINE HARRIS - DET STORE SERIEÅRET 2015

I was in a better mood altogheter as I ate and read, two of my favorite activities. 

Fra side 87.


Jeg har lest den siste boken i serien om Sookie Stackhouse! Åh det er trist å være ferdig. Nå har jeg lyst til å se TV-serien om igjen! Har mistet oversikt over hvor mange ganger jeg har sett de tre første sesongene. Boken fjernlånte jeg fra et annet bibliotek.

Det var mange følelser i meg da jeg begynte å lese Harris sine forord der hun takker leserne sine. MEG. Oss. Jeg vil ikke at dette skal være den siste boken! Åååe.

You should see the inside of your head, Sookie. It's like a rainbow in there.

Fra side 264.


Når jeg begynner med Dead Ever After er Sookies fremtid sammen med kjæresten Eric like usikker som i den forrige boken i serien. Jeg har aldri hatt noen tro på de to som kjærester og er fornøyd med dette. At de to skal elske hverandre er for sært for meg til å godta. Som i de fleste foregående bøkene i serien er det mange som har lyst til å drepe Sookie. Jeg synes det er troverdig. Hun har hatt det med å sette seg selv i ilden i hennes heltemodige stunt for å redde sine venner og bekjente. Men nå mer enn noen gang er Sookie i fare. Nesten alle som vil ha Sookie død har gått sammen om å gjøre ende på henne. Heldigvis har Sookie like mange venner som fiender, og alle er de villige til å hjelpe og ofre livet for henne. Det er helt riktig med tanke på alt hun har gjort for dem tidligere. Nå har de muligheten til å gi tilbake til henne alle tjeneste hun har gitt dem.

I'd rather have a gun than magic any day, but maybe that was just American of me. 

Fra side 165.


Huset til Sookie er fullt av gjester. Det er fint hvordan det er laget ; på denne måten får vi si farvel til alle våre favorittkarakterer. Jeg har igjen å lese noen noveller som hører til Sookie-serien, men de er utgitt litt her og der i andre novellesamlinger utgitt sammen med andre fantasi-forfattere. Jeg stresser ikke med å få lest disse. Jeg skal lese en slik novellesamling i år, i det minste. Harris har utgitt en bok til, for å tjene mest mulig penger går jeg ut fra, der vi får lese hvordan det har gått videre med alle karakterene. Dette er ikke en roman, slik jeg har forstått det. Det finnes ingen bibliotek i Norge som har denne boken, heller er den ikke utgitt på norsk. Jeg kommer til å kjøpe den som ebok og lese den på nettbrettet når den tid kommer. Helst så raskt som mulig. Men det blir 3 uker til jeg har penger til det. Husleie må jo tross alt betales før den tid og mat må jeg ha.

Charlaine er så utrolig god på å skape unike, spennende karakterer! Jeg er virkelig fornøyd med avslutningen og kan vel si at Sookie ender opp med den jeg har håpet og ventet på hele tiden ...



Dead Ever After av Charlaine Harris
Gollancz 2013
338 Sider
På engelsk
ISBN 978 0 575 09661
Hard perm
Kilde: Lånt på biblioteket

Forfatteren. Bildekilde. 

ONE SKETCH A DAY #23

Den første tegningen tegnet jeg på nyttårsaften.
Den andre tegnet jeg i dag.


I dag fant jeg ikke roen. Har vært som en hamster i bur. Rastløs, ulykkelig og utilpass. Uansett hva jeg satte i gang med - husarbeid, kroppspleie, lese, spise, handle.. Det ble ikke bra. I dag kunne jeg heller ikke komme meg ut og gå på en lang tur da jeg fortsatt ikke er blitt helt frisk i lungene mine etter sykdom i påskeferien. Vanligvis når jeg forvandles til en hamster i bur bruker jeg å trene. Vanligvis merker jeg det i lang tid i forveien at det kommer. Og trener lenger før det får bygget seg opp. Men på grunn av sykdommen, snørret og hosten har jeg følt meg som fanget. En stillesittende hamster.

Jeg husket jeg brukte å ha det slik. At noen dager skremte vettet av meg fordi jeg ikke klarte å gjøre de bra uansett hvor mye jeg prøvde. Og hva gjorde jeg da jeg fikk det slik? Jeg gikk tilbake til barndommen ved å kjøpe en bok dedikert til å bare tegne og fargelegge i. One sketch a day. Det er sjeldent noe som roer meg ned og avleder meg som å tegne. Noen dager får jeg ikke til en tegning verdt å se på. Andre ganger forbauser jeg meg selv med de reneste portretter tatt ut av en uskapt tegneserie. Poenget er egentlig ikke resultatet, med innsatsen. Jeg setter på en plate eller to med Spotify, skrur opp lyden, lager meg noe godt å drikke, tenner et lys og - koser meg.

Nå føler jeg meg litt bedre.

NY JORD AV KNUT HAMSUN - EN KUNSTNERROMAN

Mennesker også, kjøtt og blod, ikke sant? Det har sin interesse? 

Ja meg kjeder menneskene, det er skam å si det. En deilig, øde gate nedover for eksempel, har du aldri lagt merke til skjønnheten i den?

Det er den fjerde måned i året to tusen og femten. Jeg har lest min tredje roman av Knut Hamsun. Om alt går etter planen blir det min siste roman av ham i år. Det neste blir skuespill han har skrevet. Men først vil jeg lystlese en stund. Her snakker vi Sookie Stackhouse, den aller siste romanen i serien om henne. Jeg har lyst til å gråte!

Da jeg begynte på Mysterier av Knut Hamsun var jeg ikke klar over at flere romaner delte karakterer med denne. I følge Wikipedia gjør romanene Redaktør Lynge (lest) og Ny jord det. I redaktør Lynge fant jeg ganske riktig to, tre karakterer som vi møter for første gang i Mysterier. Men i Ny jord, som jeg nylig har lest, fant jeg dem ikke. Nå har jeg riktig nok lest to moderne romaner i mellom Redaktør Lynge og Ny jord. Så noen navn kan være glemt. Pytt sann. Jeg kjente igjen et navn fra Redaktør Lynge da: Endre Bondensen. Sist gang vi møtte ham i Redaktør Lynge arbeidet han i Gazetten. Nå driver han et sakføreri og politikk på landet. Og det er alt vi får høre om ham.

Jeg holder ikke av å gå på gulvtepper, for om det skulle falle noe ned for meg så finner jeg det ikke igjen. Aldri! Jeg hører ikke at det faller og jeg kommer ikke i tanke om å søke efter det. Der ligger det da. Kan De tenke Dem noe utåleligere enn at der ligger det og De går ifra det? Derfor pines jeg bestandig når jeg trår på gulvtepper, jeg tar fatt på meg selv og holder hendene over lommene, jeg fikserer skarpt mine vesteknapper for ikke å miste noen av dem og jeg vender meg rundt mange ganger for å se om jeg ikke kunne ha sluppet ned en eller annen gjenstand ….

Det var i påskeferien jeg begynte på Ny jord. Jeg lastet den ned som ebok og leste den på nettbrettet mitt. Jeg kjøpte boken fra nettsiden www.ebok.no for de som lurer på slikt. Det er så fint å kunne lese bøker med nettbrettet mitt for da blir det ikke så fullt i bokhyllen. Om jeg skulle lånt Ny jord på biblioteket, som jeg prøver å gjøre med de fleste bøker jeg ikke eier, hadde jeg måttet låne «Knut Hamsun Samlede». Det hadde blitt feil for meg. Jeg vil jo ikke lese alle bøkene til Hamsun – jeg vil bare lese Ny jord. Jeg kan ikke lese deler av en bok eller serie, uten å fullføre og lese hele. Det går meg imot. Jeg kunne lest Ny jord gratis og lovlig på nettsiden til Det Nasjonale Biblioteket men språket er så gammelt og sidene litt uklare.
Jeg setter pris på at den enkelte bok finnes hver for seg og ikke i en samlet utgave hos ebok.no. Jeg synes ikke litt over hundre kroner for en bok er for mye å betale heller, såpass er litteraturen til Hamsun verdt ja.

Nei, jeg er akkurat som et kompass nu, jeg svinger litt, jeg kan gjerne gjøre helt rundt også, men jeg higer bare tilbake til ett punkt, peker evindelig én vei. Det er deg jeg tenker på.

Ny jord er utgitt i 1893. Norge løsrev seg fra Sverige i 1905. I romanen Ny jord er Norges ønske om selvstendighet et hett tema i bakgrunnen; det er et samtaleemne som dukker opp nå og da i kafeene. Det er et av flere tema i romanen, sammen med vennskap, moral og svik. Norges politiske situasjon når Ny jord kom ut er med på å skape tittelen. Norge var altså på vei inn i frigjøringen av Sverige. Men tittelen kommer også av et utsagn fra en av karakterene (Coldevin) der han sammenligner jorden vi går på med ungdommen i Norge. Og den jorden hadde han ikke mye tro på:

Det var unøyaktig å si at kvinner og menn var fordervede, de var bare kommet til en viss grad av uthulethet, de var avartede og små. Ny jord, blek jord, uten megen grøde, uten frodighet. 

De to første karakterer vi blir nogen lunde kjent med i Ny jord er de to eneste karakterer det egentlig er meningen vi skal like. Det er Andreas Tidemand og Ole Henriksen, to handelsmenn, kremmere, hardtarbeidende ærlig menn. De to karakterene fungerer som et motstykke mot de ufyselige kunstnerne som de, tross alt, henger med selv om de utnytter, baksnakker og lyver til hverandre. Kunstnerne er uærlige folk som mener selv de har retten på sin side, de er jo tross alt Norges fremste kunstnere! De burde få lov til å gjøre som de vil! Denne klikken som Ole og Andreas henger i består av ‘bare kunstnere og diktere, folk som betyr noe.» I motsetning til de kunstnerne i klikken som romanen ene og alene dreier seg om, jobber Ole og Andreas hardt og tjener sine egne penger ærlig. Til tross for dette er de nederst på rangstigen i gjengen. Og det er de som hele tiden må spandere drikke på kunstnerne, men de lar seg utnytte, så på sett og vis synes jeg ikke alt for synd på dem, de kan jo faktisk si Nei, betal selv. Men det gjør de aldri. De lar seg utnytte. Først trodde jeg det var fordi de ville være en del av klikken, men etter hvert viser det seg at de ganske enkelt er dumsnille, naive folk.

Man drives idelig og idelig til å kretse om det forbudne, det er ens trang å kikke sin skjebne opp i nesen.

Stefan Øien er den av kunstnerne som faktisk er litt ærlig. Når han låner penger av Ole gir han ham i det minste dikt som midlertidig betaling. Hanka er en dame som er gift med Andreas Tidemand, men hun er utro med poeten Irgens, den sleipeste av dem alle. Han er med Hanka bare for pengene til mannen hennes Tidemand. Når det ikke er mer penger å få fra Andreas Tidemand går han over til en annen dame til en av vennene hans som har penger.
Milde er den eneste maleren i klikken. Han også låner penger av alle hele tiden. Sløser med penger, er en idiot. Lars Paulsberg er den i klikken som alle ser opp til og har alles respekt. Det han mener og sier, mener og sier alle. Han er en romanforfatter og «viktigst blant våre unge, så å si føreren for dem alle sammen». Gregersen jobber i avisen Gazetten som jeg husker så godt fra romanen Redaktør Lynge. Den eneste grunnen til at han har innpass i klikken er for han skal skrive om kunstnerne i avisen. At han jobber som journalist utnytter de seg virkelig av.

Knut Hamsun. Bildekilde.

Vår kraft er teoretisk, vi prater, vi beruser oss selv i ord, vi handler ikke. Vår ungdom slår seg på litteratur og pene klær, det er nu dens ærgjerrighet, og i noe annet er den ikke med. Den kunne for eksempel være med i forretningslivet, jordbruket.

Ole Henriksen, den ærlige, hardtarbeidende handelsmannen henter en vakker ung jente på landet, frøken Aagot Lynum. Henne forlover han seg med. Jeg vet ikke om dette var typisk for den tiden, jeg trodde ikke det, men hun bor altså med han i byen før de er gift. Men ikke alt går etter planen. Mildt sagt. Etter henne kommer også den gamle huslæreren hennes til byen, Coldevin. Han spionerer på Aagot. Han klarer ikke å la henne være. Coldevin slakter kunstnerne stadig vekk, rett opp i ansiktet deres: «Ungdommen skal være vårt håp». Han mener at menneskene Aagot henger med ikke er noe å være stolte av, de er en skam for Norge. Jeg synes huslærer Coldevin er en spennende karakter, sønnen til Knut skal visst ha sagt at han er Hamsun sitt talerør i denne romanen. Det forbauser meg ikke, streng som denne Coldevin er. Han gir uttrykk for at ungdommen er for fredelige og derfor svikter de sitt land. Ungdommen krever for lite av seg selv og hverandre. De mangler handlekraft og styrke. Huslæreren, eller Knut Hamsun da, synes litt vel arrogant, hovmodig synes jeg. En skal være ganske selvsikker for å kritisere andre på den måten.

Men da Coldevin ennu føyet til noen ord og endte med å si at han hadde en velsignet tro på den praktiske ungdom, landets unge handelstalenter for eksempel, hørte han en skrallende latter og journalisten og Paulsberg ropte i munnen på hverandre at det var utmerket, det var Gud Herren straffe meg utmerket, ubetalelig! Handelstalenter, hva var det for noe mon? Talenter til handel, hva? Takk skulle han ha!

Etter min mening blir huslærer Coldevin som reiser til byen etter Aagot litt for lett introdusert for klikken. Det skal da ikke være så enkelt å få innpass i byens mest kjente og populære gjeng, eller? For han gikk det ganske raskt, selv om han ikke har noe til felles med noen av dem.
Det er så mange karakterer å holde styr på i Ny jord at jeg faktisk måtte notere ned hva hver og en heter og gjør! Dette likte jeg! Jo flere karakterer det er i en bok, jo mer fornøyd er jeg og hjernen min.

De var kommet et stykke nedover den grusede plass, Aagot vendte seg et øyeblikk om og gikk baklengs for vindens skyld. Med ett stanset hun. Hun hadde oppdaget Coldevin. Han krysset ned langs parken og gikk i retning av Tivoli, ilsomt, foroverlutende, som om han ville skjule seg. Så var han altså ikke reist hjem ennu.

Det er flere hendelser som oppstår som en forandring i omgivelsene, men leseren flytter seg aldri ut av Kristiania selv om karakterene gjør det. Det er en avskjedsfest for Øien som må reise til landet for han har så svake nerver, det er Ole Henriksen sin forlovelse med Aagot, det er Hanka sitt utroskap med Irgens mot ektemannen Tidemand, et portrett som males av Pausberg av Milde, det er Coldewin som hele tiden spionerer og sniker rundt i skyggene, det er en planlagt reise på landet for ekteparet Tidemand og Hanka, det er Ole Henriksen sin forretningsreise til England, flere forelskelser og flere stipender å konkurrere om, Tidemand tar store sjanser i jobben sin, og Irgens lover hevn. Disse stipendene som kunstnerne livnærer seg av og konkurrerer om avslører mer enn noe annet småligheten og misunnelsen dem imellom.

De skal ikke tro det er noen lett sak å holde seg klar herinne blant alle de andre, den ene misunner, den andre hater, den tredje gjør en simpelthen det verste han kan.

Jeg finner karakterene litt ensformige, uten sjel, patetiske; de er vanskelige å ta seriøst. De er karikaturer, som i Redaktør Lynge men også Mysterier. De sloss om oppmerksomheten rundt sin kunst. Handelsmennene er i motsetning oppriktige og arbeider i stillhet. Med en karakter går det riktig ille. Det synes jeg er selvforskyldt.


Jeg liker Ny jord bedre enn Redaktør Lynge da det er flere karakterer å følge i Ny jord. Jeg synes det er rart Hamsun er så streng mot kunstnerne når han selv var en skribent og han selv også søkte om stipend av staten. Hamsun lånte også mye penger av venner og bekjente … Disse pengene sløset han med og drakk bort. Forskjellen ligger kanskje i arrogansen i denne romanen: Hamsun hadde talent, det hadde ikke de.



Fra etterordet i Ny jord:

«I Ny jord (1893) får kunstner- og forfatterklikkene i Kristiania – det Hamsun kalte «Det unge Norge – sine pass påskrevet som snyltere og talentløse døgenikter.»

Og om Knut Hamsun i etterordet i Ny jord:

«Knut Hamsun (1859–1952) har hatt en enorm innflytelse på europeisk og amerikansk litteratur. I 1920 fikk han Nobelprisen i litteratur.»

Ny jord av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2011
460 Sider
Utgitt for første gang i 1893
E-bok
ISBN: 978-82-05-41717-5
Kilde: Kjøpt selv hos ebok.no

Inspirasjon. Et bilde jeg fant på Tumblr som har ingenting
med Ny jord og Knut Hamsun å gjøre.
Hvis ikke hun sitter å leser boka på mobilen da. 

And I find it kind of funny
I find it kind of sadThe dreams in which I'm dying are the best I've ever had

Fra sangen Mad World av Tears For Fears.

Good authors too who once knew better wordsNow only use four letter words writing prose, anything goes

Fra sangen Anything Goes av Frank Sinatra.