STRANGE BREW AV P. N. ELROD (RED.) - SALGSTRIKS

Bildekilde: Amazon.com

Dette er en novelleantologi av til sammen ni forfattere; åtte kvinner, en mann. Den ene novellen av samlingens ni tilhører Sookie Stackhouse-universet (The Southern Vampire Mysteries) og det er derfor jeg kjøpte og leste denne boken. Boka kjøpte jeg selv som e-bok hos Amazon.com. Jeg leste den med Kindle-appen med mobilen min.



SEEING EYE AV PATRICIA BRIGGS

But witches, the real thing, weren’t witches because of what they believed, but because of genetic heritage. A witch was born a witch and studied to become a better one.

Fra side 10.

Den første novellen i samlingen.  Den tilhører "Mercy Thompson-universet" og "Alpha and Omega Series". Midt på natten blir den gode heksen Wendy Moira Keller vekket av at det dundrer på døra. Utenfor står en svær, stresset varulv. Han trenger hjelp av Moria til å finne brorer sin som er kidnappet av en ekkel klan hekser som Wendy har vært utfor med før. Det hele finner sted i Seattle. Det som gjør novellen ekstra bra er at Wendy er blind. Det oppstår så klart gnister mellom varulven Tom Franklin og Wendy.
Jeg likte den! Språket er lettlest men fortsatt bra.

Patricia Briggs is the author of the number one New York Times bestselling Mercedes Thompson series. She lives with seven horses, a dog, three cats, snakes, birds, kids, and a very awesome and tolerant husband in a home that resembles a zoo crossed with a library. The horses live outside.

Fra side 39.

LAST CALL AV JIM BUTCHER

ALL I WANTED was a quiet beer. That isn’t too much to ask, is it—one contemplative drink at the end of a hard day of professional wizarding?

Fra side 40. 

Den eneste mannen i samlingen. Det er den andre novellen jeg leser av Butcher, om jeg ikke har lest flere også. Vi er i Chicago. På McAnnally's pub. Alle stamgjestene der begynner plutselig å oppføre seg skrullete. De går amok og angriper bartenderen. Trollmannen Harry skulle bare innom å ta sin faste øl. Han oppdager noen har satt en trolldom på ølet. Harry Dresden og politikonstabel Karrin Murphy samarbeider om å finne ut hva som har hendt.

Novellen tilhører serien "The Dresden Files". Begynnelsen på novellen kjeder meg. Jeg synes det er tåpelig, barnslig, litt morsom, men mest kjedelig. Litt søt er den også da. Greske guder har en plass i novellen.



DEATH WARMED OVER AV RACHEL CAINE

My name is Holly Anne Caldwell, and I’m a licensed seventh-generation witch, with a specialty in raising the dead.

Fra side 84. 

Holly Anne Caldwell bor i Austin og har to jobber - en vanlig dagjobb og en kveldsjobb som heks. Hun har evnen til å vekke mennesker fra det døde, få de til å gjenoppstå. Det er ikke varig eller mulig for mennesket å bli levende lenge om gangen; det er slikt hun blir ansatt til å gjøre av folk som vil vite hvor familiesølvet er gjemt, eller når politiet trenger hjelp til å finne morderen av den avdøde.
Denne gangen vil politiet ha hjelp til å vekke Andrew Toland som Holly har måttet vekke før. Andrew selv var en legendarisk "vekkelses-heks" i sin tid. Det er ikke før etter Holly har vekket Andrew hun får vite hvorfor: Andrew er vekket for å beskytte henne. Det er en fin tvist som jeg ikke så komme. Holly er forelsket i en død mann, hun elsker ham, og det er så hjerteskjærende!

Jeg var helt inne i novellen fra første setning. Jeg leste på Goodreads i en anmeldelse at vedkommende synes forfatteren Caine bruker for lang tid på bakgrunnshistoriene. Det blir for mange fakta. Selv om jeg liker bakgrunnshistorien vi blir fortalt - og jeg synes det fenger - er jeg enig i at det blir litt for nøyaktig. Forfatteren bak novellen heter egentlig Roxanne Longsteet Conrad men skriver under navnene Rachel Caine, Julie Fortune m/flere! Det er blitt gitt ut flere noveller om vekkelsesheksen Holly.  "Holly and Andrew Stories" er å finne i antologiene "Hex Appeal" og "Kicking it". Det er ikke alt jeg synes henger på grep i novellen, ikke alt som er helt logisk. Men jeg liker den godt for det om.



VEGAS ODDS AV KAREN CHANCE

“Move.” I started pushing at him, but budging a full-grown werewolf who doesn’t want to go is nothing more than a good workout. 

Fra side 138.

Denne novellen tilhører "Cassandra Palmer-universet". Ms. Accalia de Croisset (også kalt Lia) jobber som lærer. Hun trener studenter til å bli magikere innen politiyrket. For tiden foregår det en virkelig krig mellom to forskjellige grupper magikere. Lia er også halvt varulv og kjæresten hennes Cyrus er helt varulv.
Novellen starter med en gang, med et Bang! Lia våkner av at hun blir angrepet i sitt eget hjem. Det er spennende og voldelig.

Jeg liker språket. Novellen synes jeg er forvirrende, det er så mye som skjer men du får ikke egentlig vite hvorfor - selv ikke langt inn i novellen. Det er så mange personer med i novellen og plottet er litt vel komplisert. Det er småting som ikke passer heller. Det er dog noen kule elementer også: som en ugletatovering som gir Lia skarpere syn og hørsel, at magi ikke er enkelt eller uovervinnelig: det trekker mye energi å praktisere. Dette er vel den novellen jeg likte minst så langt i antologien.



HECATE'S GOLDEN EYE AV P. N. ELROD

I had no need of an invitation to cross the threshold. Bram Stoker, go jump in a lake.

Fra side 199.

Novellen som er skrevet av redaktøren bak antologien. Novellen tilhører "Vampire Files-serien". Det er Chicago, juni 1937. Jack Fleming er vampyr og arbeider for sin venn og partner Charles Escott. De jobber i sitt eget detektivbyrå. De blir ansatt for å få tilbake en stjålet diamant som heter det samme som tittelen på novellen. Det sies diamanten inneholder en forbannelse og bringer god lykke om den blir respektert. Om en mann rører ved diamanten dør han. Som vampyr kan Jack Fleming blant annet bli usynlig og hypnotisere folk.

Stil og tone i teksten er gammelaktig, en svunnen tid. Det er en stille og kul tone. Litt sånn Sin City-stemning (filmene - jeg har ikke lest tegneserien). Mørkt. Det er hull i ett heller tynt plott. Novellen fant jeg kjedelig med mye dødtid. Jeg vet ikke helt hvor jeg har karakterene, er de til å stole på? Det er ekkelt; positivt gir det en ekstra nerve til den ellers dempende historien. Jeg likte avslutningen men novellen ga meg ikke det helt store for å si det slik.



BACON AV CHARLAINE HARRIS

Novellen jeg hadde ventet på! Hele grunnen til at jeg kjøpte og leste denne boka. I Bacon møter vi igjen vampyren Dahlia Lynley fra Sookie-serien, en nett liten men dødsfarlig sak i høye hæler. I den forrige novellen jeg leste av Harris fikk vi vite at Dahlia giftet seg med en varulv. I denne novellen får vi vite at han er blitt drept av en annen varulv. Nå skal Dahlia ta hevn!

Charlaine Harris er så flink med å skape karakterer. Hun treffer alltid spikeren på hodet. Jeg synes det er mye usannsynlig i etterforskningen til Dahlia og vennene hennes. Noe som liksom går igjen i hele denne antologien . . . Det blir for enkelt alt sammen. Etter å ha kommet et stykke i novellen er skuffelsen min et faktum. Novellen jeg har gledet meg til er en av de dårligste. Den er for kort, og for enkel. Fryktelig mørk og ondskapsfull er den også. Nei, Bacon ble for mye for meg . . .



SIGNATURES OF THE DEAD AV FAITH HUNTER

I’m going to check out the area. Stay here. If I don’t come back, that disproves the myth that vamps sleep in the daylight. You get your pal, Jane, to stake my ass if I come back undead.” “Your heart,” I said grumpily. “If you actually have one. Heart, not your ass.” 

Fra side 280.

Molly Meagan Everhart Trueblood er en jordheks. En familie på fem personer blir brutalt voldtatt og myrdet av en gjeng ville vampyrer ikke langt unna der hun bor. Sammen med karakteren Jane Yellowrock skal de prøve å hjelpe detektiv Braxton å lokalisere og drepe vampyrene før de dreper igjen. Jane Yellowrock er en heks og indianer som jakter på vampyrer til vanlig. Hun lever av dusørene hun får for hodene hun leverer inn. Hun har også evnen til å omgjøre seg til en puma.

Denne novellen er vel kanskje den av de i denne antologien jeg har likt best, selv om den er langt fra perfekt. Jeg synes historien går for raskt frem, og er forenklet (pga plassmangel?) Det er den beste novellen i samlingen og avslutningen er bra. Forfatter Faith Hunter skriver også under navnet Gwen Hunter. Novellen tilhører "The Jane Yellowrock Series" og den nye "Soulwood Series.



GINGER AV CAITLIN KITTREDGYE

My cousin flipped me the bird and walked away. I wish I could say that’s unusual for our family, but I’d be a liar. 

Fra side 307.

Denne novellen tilhører "Nocturne City-serien". Det er et maktskifte i hekseverdenen og det kriges om hvem som skal være på toppen i Nocturne City. Sunny Swann er en forsiktig, god heks med fårlig selvtillit som havner i midten av det hele, noe ufrivillig. Hennes søskenbarn  Luna er  detektiv og varulv, og hennes rake motsetning i selvbilde og utseende. Novellen ga meg ingenting særlig.



DARK SINS AV JENNA MACLAINE

Cin Craven er vampyr. Hun er omgjort til det av sin vampyrkjæreste Michael. De er i Venice i 1818. De reiser sammen med vampyrene Devlin og Justine. Sammen jakter de på onde, kriminelle vampyrer. Cin Craven og hennes følgesvenner blir kidnappet av en ond hekseklan. Hun er den eneste som kan redde dem. Før hun ble vampyr var hun heks; det er ikke vanlig at de som blir vampyrer får med seg sine magiske evner når de er omgjort - men Cin Craven har det.

Novellen tilhører "Cin Craven-serien".  Novellen overrasket meg på et tispunkt. Det synes jeg er bra. Den var ikke den verste novellen i samlingen . . .

I felt skin tear and bones break, not all of them his, but I didn’t stop until I ripped the still-beating heart from his chest. I looked down at it and then I threw my head back and laughed. 

Fra side 364.

Jeg synes hele denne antologien har vært tung å komme gjennom. Lang er den også, nærmere firehundre sider. Selve novellene er ganske lettleste; likevel blir antologien tung å komme gjennom da alle novellene tilhører forskjellige serier og univers. Det blir mye å holde styr på. Å hoppe fra en novelle til en annen med forskjellige karakterer er slitsomt. Jeg mener denne boken er gitt ut utelukkende for å tjene penger - ikke for at novellene stående alene er så gode at de bare må deles med verdenen. Hver novelle er som en liten smakebit og fungerer som en lokkende reklame for de tilhørende seriene. Jeg føler novellene er for spenningsdrevet; det ødelegger for  de korte fantasihistoriene da det skal skje så mye på kort tid. Da blir historiene forenklet og hastet.



Strange Brew av P. N. Elrod (Red.)
386 Sider
St. Martin's Griffin; 1 Original edition (July 7, 2009)
ASIN: B002LA0AAW
Nord-Amerika
Lest på engelsk
Bokkilde: Kjøpt selv
E-bok

Jeg har også en

musikkblogg

og en 

sitatblogg. 

I DAG ER DEN SISTE DAGEN I RESTEN AV DITT LIV AV ULLI LUST - EN BIOGRAFISK TEGNESERIE

Bildekilde: Bokelskere.no

Fremsiden på boken jeg lånte på biblioteket er ikke så rosa som bildet over. Den er mer sånn rosa-oransje. Den tykke tegneserien ble lånt med meg hjem spontant. Den dramatiske tittelen, den spesielle fargen på omslaget, tykkelsen på boken og illustrasjonen på fremsiden var alle med på å tiltrekke seg nysgjerrigheten og oppmerksomheten min. Jeg hadde aldri hørt om verken boka eller forfatteren Ulli Lust før.



Boken er skikkelig tung å holde i. Pute under. Også lese. Det er en tegneserie basert på livet til den sytten år gamle Ulli Lust. Hun var 17 år, bodde i Østerrike og var punker. Hun gikk i dårlige miljøer og hang i byene. De røykte, tok dop, hadde tilfeldig meningsløs sex med tilfeldige bekjente, bodde her og der, drakk og drev generelt dank. Hun fikk være alene i leiligheten til søsteren sin den sommeren hun var 17 år. Hun hadde droppet ut av skolen og det var meningen hun skulle finne en sommerjobb. I det minste var det det hun sa til foreldrene sine. Hun blir kjent med ei jente som er et år eldre enn henne. De blir raskt venninner. Denne jenta har fryktelig dårlig innflytelse på Ulli som er klar til å leve livet og oppleve noe nytt. De sniker seg over grensen til Italia helt uten bagasje eller penger. De tigger til seg penger og mat og skyss. De ligger med gamle griser for seng og tak over hodet. Jeg ser ingen kondomer. Klærne deres er helt fillete og skitne. Det er virkelig skikkelig kvalmt. De er pønkere. Anarkister. Uten pass i Italia. To unge jenter. Ulli har hele tiden mer enn nok med å passe på "venninnen" som er et nek. Hun er dum og håpløs og alt for spontan. Jentene er håpløse i geografi. De har ikke studert kart og planlagt reisen på forhånd. De synes det er helt greit å sove ute. De deler på en sovepose. Målet er å dra til kysten fordi Ulli har aldri sett havet. Men reisen stopper ikke der.


Det er tydelig at Ulli har fulgt med mer i skoletimene enn sin venninne. Hun studerer arkiteturen og legger merke til ting som går venninnen helt forbi. Hun er bare ute etter å pule og ta dop. Ulli er kreativ. Jeg blir trist av å lese og se hvordan hun lar eldre menn utnytte henne selv om hun egentlig ikke vil. Hun opplever også å bli voldtatt. De eksperimenterer med tyngre og tyngre dop, de blir kjent med mer kriminelle og ekle mennesker jo lenger inn i Italia de reiser. De er så naive! Så unge!



Jeg er ikke sånn kjempe imponert over tegningene - streken til Ulli. Det er ikke dårlig, det er ikke det. Men det imponerer ikke eller gir meg lyst til å studere dem grundig. Selve historien interesserte meg mer og den er bra! Historien er mer spesiell enn illustrasjonene. Som igjen, jeg må understreke, er heller ikke dårlig. Tegningene har ingen farger. Det går i svart, hvitt, grått og grønt. Det er helt greit. Historien og tegningene gjør inntrykk på meg. De føles ekte. Det legges virkelig ikke skjul på noe. Brutalt, sultent, uhygenisk og humoristisk. Ulli opplever å bli brukt av sin bestevenninne Edi og vennene deres, hun opplever å bli antastet og voldatt. På et tidspunkt blir hun også helt forlatt. Hun kommer bort fra venninnen sin. Hun reiser videre helt alene. Hun er fritt vilt. Kjempe farlig og ubehagelig å lese. Sytten år gamle Ulli Lust lærer så mye på reisen sin. Og når hun ble voksen skrev hun om den. Leseropplevelsen har vært god!

I dag er den siste dagen i resten av ditt liv av Ulli Lust
Tekst og tegninger av UIli Lust
Originalens tittel: Heute ist der letze Tag vom Rest deines Lebens
Ulli Lust og avant-verlag, Berlin 2009
Norsk utagve No Comprendo Press a. s, Oslo 2011
ISBN 978-82-8255-005-5
462 Sider
Bokkilde: Lånt på biblioteket

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

PANSERHJERTE AV JO NESBØ - HARRY HOLE #8

«Takk, sir, det var beroligende. Er De engelsk?» 

Han rykket til som om hun hadde gitt ham en ørefik, og hun skjønte at hun hadde fornærmet ham blodig ved å foreslå at han tilhørte de forhenværende koloniherrene. «Eh . . . kinesisk, kanskje?» 

Han ristet bestemt på hodet: «Hong Kong-kinesisk. Og De, frøken?» 

Kaja Solness lurte et øyeblikk på om hun skulle svare «Hokksund-norsk», men begrenset seg til «norsk»

Fra side 15.

Panserhjerte er nummer åtte av ti i serien om politimann- og alkoholikeren Harry Hole. Tidligere har jeg lånt serien på biblioteket, en bok om gangen fordelt utover flere år (jeg blir liksom aldri ferdig med serien, orker ikke å lese to bøker i samme serie på rappen, og da blir det jo sånn da; årene går. Denne gangen låner jeg de gjenværende jeg har å lese av Kine. Her er en link til bloggen hennes.
Panserhjerte begynner horribelt. Vi blir introdusert for en helt ny karakter – Kaja – som reiser til Hong Kong for å finne Harry Hole som er som sunket i jorden. Harry har kjærlighetssorg og har lyst til å dø. Og han har ikke lyst til å bli funnet. Hong Kong er en øy. Den beskrives som en maurtue. I Panserhjerte er det så mye som foregår. Harry har funnet en annen substitutt for alkohol som heller ikke er så bra, Harry skylder dårlige mennesker penger og er på rømmen, en morder- muligens en seriemorder – er løs i Norge og bare Harry har erfaring med slike, men han er jo sunket i jorden, Krypos prøver å kvitte seg med hele voldsavsnittet og være den ledende politistyrken for drap og større saker, og et familiemedlem av Harry ligger for døden.

«Du trenger ikke rope,» sa Hagen. 

«Du trenger ikke, men jeg gjør det!» ropte Harry og slo i armlenet. «Faen! Faen!»

Fra side 277.

Vi blir også introdusert for en ny karakter – Bellman – som er sjef i Krypos. Jeg synes ikke han er så godt laget; han er overdrevet og minner om en karikatur av en mer virkelig person. Språket til Nesbø i Harrybøkene er som vanlig kjempe bra; spesielt god på å beskrive været og himmelen synes jeg; høres kanskje teit ut men det er faktisk viktig det. Været er jo overalt, uansett. For meg er ikke denne serien «bare krim, bare kiosklitteratur» - det er god litteratur! Panserhjerte føles rotete uten å være det – det er bare så mange baller i lufta, kort på bordet og frem og tilbake i tid, ikke minst mange mennesker. Det er spennende hele tiden, det til tross føles boka lang. Lang er den faktisk, eller – det er relativt – den er på 600 sider som jeg synes kan betegnes som en tykk bok.

Jeg avslutter med å si jeg er glad i Harry. Takk for lånet, Kine! Du får den tilbake ved neste filmkveld hjemme hos meg. Men ikke de to andre for de har jeg ikke lest (enda).

Seks minutter senere sto Harry på kanten med ryggen mot avgrunnen, kikkerten rundt halsen og en rykende sigarett i munnviken. 

«Nervøs?» smilte Bellman. 

«Niks,» sa Harry. «Dritredd.»

Fra side 417.

Panserhjerte av Jo Nesbø
4. Opplag 2013
Myk innbindning
Originalt utgitt i 2009 av H. Aschehoug & Co
ISBN 978-82-03-35130-3
638 Sider
Norge
Bokserie
Krim
Roman
Bokkilde: lånt av Kine

 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

alle_forteller_meg_hvor_bra_jeg_er_i_tilfelle_jeg_blir_det av Audun Mortensen

Bildekilde.

Da jeg hentet denne på biblioteket var jeg overrasket over hvor tykk diktsamlingen er! Denne boken har stått i leselisten min i mange år. Jeg har gledet meg til den fordi den er så populær, har så bra tittel og fått mye bra snakk. Dette er Audun Mortensens debut. Jeg synes tittelen er bra fordi den har en litt sånn ensom og melankolsk gjengklang.

Jeg tar av meg trøya 

hun tar av seg trøya 

hun har små bryster 

de er 'søte' eller noe, tror jeg 

Deler av diktet  sangen 'sleeping is the only love' av silver jews på side 2.



Audun Mortensen er litt morsom. En luring. Forfatter Susan Sontag - et navn jeg har notert meg under lesningen av diktsamlingen før jeg ga opp, det ble for mange navn å notere. Den stadige  henvisningen til populær kultur gjør meg litt irritert og jeg lurer på om Audun gjemmer seg bak andre sin kunst, på en annen side er det jo slik vi lever - vi lever i hverandres kunst. Siden det er så mange referanser i bøkene hans som jeg ikke tar på stående fot; eller la oss si det på denne måten; alle de jeg ikke kan fra før orker jeg ikke å google og sjekke opp, lese meg opp på; det blir for mye å sette seg inn i når hvert et dikt har 20 ukjente navn og band og filmer og kunstnere.

2
jeg har akkurat begynt å lese 'uroens bok' av pessoa
det er bare homser som leser bøker, sier angelina
jeg sitter på biblioteket og leser til jeg blir sulten
hvis jeg blir rastløs går jeg bort til tidsskriftavdelingen
og lukter på omslagene til de nye numrene
av vinduet og vagant
jeg sykler hjem igjen før det blir mørkt
noen ganger lånet jeg med en dvd
angelina liker komedier og thrillere
jeg liker komedier og science fiction
vi ser en film på rommet mitt
hvis vi ikke har noen andre planer
det virker som om vi adri planlegger å se på film
men jeg er glad for at det skjer

Et vers i diktet angelina jolie på side 52.



Flere av diktene skildrer et patetisk liv. Et trist liv. Og det er dessverre veldig gjengkjennbart.Jeg ser forskjellen på Auduns første bok og andre bok; Aaliah er tettere, strammet mer inn; ryddigere. Bra! Den første er løsere som om skriveren liksom prøver seg frem. Begge er "internettdikt" som Kathleen bak bloggen Sukkerrør så fint kaller det i en anmeldelse på Bokelskere. Bøker som dette anser jeg som godteposer; jeg bare venter på å finne et slager; et ord her; en setning der; eller et helt dikt som fenger eller er kul eller er morsom. Eller bare veldig bra. Du vet aldri hva du får. Igjen må jeg erkjenne at det er mye i boken som jeg gjenkjenner meg i. Som det at Audun skriver han filmer seg selv når han sover. Dette er noe jeg også har vært inne på men faktisk aldri har turt å gjøre. Eller at Audun blir stressa fordi han ikke har prøvd crystal meth eller viagra. På siden til NRK sto det at denne boken "kan bli en morderne kultklassiker". Det er jeg enig i. Jeg liker Mortensen godt og vil lese mer. Jeg synes det er trist Audun ikke har en Instagramkonto. Jeg lurer på hva slags dikt Audun hadde klart å høste frem om vi tok fra han internett og data. La oss plasserer han i en hytte i skogen uten kulturell stimuli. Bare penn og papur, snakkes om en uke.

føler meg som en skikkelig grinete gubbe når jeg sitter på trikken 

maks to holdeplasser 

jeg løper resten av strekningen 

kaster meg på senga og skriker inn i puta så fort jeg er kommet hjem 

seinere på kvelden drikker jeg grønn te 

og hører på en lydbok av hanne ørstavik 

iblant kjøper jeg brød og melk på bensinstasjonen 

ingenting hindrer meg i å leve livet 

Fra deler av diktet dikt skrevet av en 27 år gammel alenepappa med mastergrad i teologi på side 110.



alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det av Audun Mortensen
Flamme Forlag 2009
ISBN 978-82-02-31497-2
181 Sider
Dikt
Myk perm
Kilde: lånt på biblioteket

Forfatteren. Bildekilde.

PÅ VEGNE AV VENNER AV KRISTOPHER SCHAU - LEST I EN SITTING

Soundtrack: 

1. Lonely Girls av Daniel Nordgren 

2. Loneliest Person av The Pretty Things

Den første begravelsen er klokken 10.30. Før det må jeg rekke innom en bokhandel for å kjøpe en notatbok. Jeg er såpass klønete på teknikk at jeg ikke stoler på verken diktafonen eller kameraet jeg har utstyrt meg med. Ute er det bikkjekaldt. Minus åtte. Jeg hiver innpå en kaffe fra 7-Eleven, mens jeg står utafor Ark på Grunerløkka, med det som burde være årets siste sigg, og venter på at det skal åpne. Jeg rekker akkurat å takke nei til å kjøpe hasj av en fyr, som allikevel er frekk nok til å bomme en røyk, før jeg endelig slipper inn. Det er mulig det er kaffen, men plutselig føles valget av notatblokk kjempeviktig. Jeg vil ha en som jeg kan bruke gjennom hele perioden. Den må ha linjer og ikke være svart. Svart blir for tydelig. Som om jeg insisterer på at jeg er lei meg. Noe jeg ikke vet om jeg kommer til å bli. 

Fra side 14.


I flere år har boken På vegne av venner vært på leselisten min. Det er en av de bøkene det føles som alle har lest bortsett fra deg selv. Da Berit bak bloggen Bøker & bokhyller la igjen en kommentar i bloggen min der hun siterte fra På vegne av venner bare måtte jeg dra og lånte den på biblioteket. Og slik snek den seg ganske mektig frem i lesekøen, og glad er jeg for det!


Dagen jeg begynte å lese På vegne av venner var første dag med mensen. På side tjuetre begynte jeg å grine. Ærlig talt. Uff. Boken overrasker med sin milde stemme og følsomme tema. Ikke minst den følsomme fortelleren. Kristopher leser i avisen og ser dødsannonsene som inviterer i begravelser. De som ikke har venner eller familie som kan ta seg av begravelsen får hjelp av det offentlige. Når det er det offentlige som holder begravelsene står det "På vegne av venner". Spesielt. Kristopher blir nysgjerrig på fenomentet og bestemmer seg for å delta i begravelser til totalt ukjente mennesker der de har mindre enn tre deltakere. Er det flere enn tre mennesker i begravelsen drar han igjen. Det er trist hvor mange begravelser det er der det ikke møter opp noen. Bare presten og begravelsesagentene. Det der kunne så lett bli meg for jeg er i grunn ganske glad i hunden, men ikke i folk og det er mulig jeg er veldig sliten når jeg er åtti år og ikke gidder å sosialisere. Mulig jeg bare sitter der og lytter til lydbok (fordi jeg er nesten blitt blind) og går tur med hunden en gang om dagen. Ellers må dem pisse i hagen. Hunden er like gammel som meg. Og dør samme dag som meg. I begravelsen vår kommer ingen. For vi kjenner ingen, eller bryr oss ikke så mye om noen at de står oss nær.

Forfatteren, vokalisten og journalisten.
Bildekilde. 

Kristopher er arbeidsledig, blakk og fryser der han pendler frem og tilbake til de to forskjellige kirkene der begravelsene holdes. Spesielt godt liker jeg å vite han er blakk, og bruker de siste småkronene på boller. Dette ble for meg en veldig menneskelig greie. Kristopher er ikke noe bedre enn alle andre, han er også arbeidsledig, han blir også blakk, han fryser også. Han beskriver sin opplevelse av disse begravelsene og følelsene de vekker i ham.

Tar frem et ark og setter en strek nedover langs midten. På venstre side skal jeg skrive opp alt som gjør meg glad. På høyre alt som gjør meg trist. Overraskende hvor mye jeg kan få opp i venstre kolonne. Derfor det er så lurt for meg å gjøre det. Etterpå gjelder det bare å kutte ut mest mulig av det på høyre og gjøre mest mulig av det på venstre. Enkelt. Stryke ut fortløpende etter hvert som ting er oppnådd. 

Fra side 70.


På side tjuetre gråt jeg altså. I løpet av boka lo jeg høyt en gang. Jeg synes det ble litt mye sitering av prestene, det kjedet meg. Avslutningen er tynn; det ble ikke konkludert med noe spesielt. Han sluttet bare å skrive og han sluttet å møte opp i begravelsene når han skjente han ikke tok det inn lenger. Når han følte han ble mer sentral enn den avdøde skulle han slutte. Følge magefølelsen. Han deltok i fire måneder i stedet for et år.

Er det noe jeg lærte fra På vegne av venner er det at om du vil noen skal møte opp i begravelsen din må du begynne å tenke på det nå. Før det er for sent. Du må sette inn arbeidet. Innsatsen. Du må være der for andre og la andre være der for deg. Du må legge merke til andre og du må la andre legge merke til deg selv. Du må være deg selv og du må komme deg ut døra. Alt teller: ta en kaffe, gå en tur sammen, si Hei, smil. Hvis du ikke gjør alt dette er det ikke sikkert noen kommer i begravelsen din. Bare Kristopher.


Jeg leste boken i en sitting, bare avbrutt av påfyll av kaffe og sånn. Den er ikke noe lang og språket er enkelt. Det er virkelig en perle av en bok.

«Kan jeg få lov til å hive på noe jord og si noe?»«Ja, ja, selvsagt!»Han virker nesten letta, men samtidig litt overrasket.«Det kommer jo nok av jord oppå der etter hvert.»Spaden er lang som en peisrake og jorda virker mer som plantejord enn noe som faktisk kommer fra den nyoppspadde grava. Jernteppe. Hva skal jeg si? Hodet er fullstendig tomt, og jeg kjenner et enormt ansvar. Noe sprenger inne i hodet på meg. Siste ord skal altså bli mitt. Det er mye, det. Siste ord som markerer slutten på et annet menneskes liv. En intens følelse av tilstedeværelse, men ikke på den gode måten, raser gjennom meg. Dette er kanksje det viktigste jeg noen gang kommer til å gjøre. Sånn kjennes det. Og jeg som ikke tror på noe som helst. En eksistensialist på min hals. Og allikevel blir jeg dratt inn i dette dragsuget av store, voldsomme følelser. Det har med verdighet å gjøre, tror jeg. Og respekt. Alle fortjener respekt. Klarer å ta meg inn. Det går kanskje tjue sekunder. «God tur.»Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.

Fra side 53.


På vegne av venner av Kristopher Schau
Essay
Forlaget oktober 2009
91 Sider
ISBN 978-82-495-0708-5
Kilde: Låner på biblioteket

HIMMELEN ER EN SAMLING - EN VAKKER DIKTSAMLING AV KJERSTI BRONKEN SENDERUD

Himmelen er en samling er enda en av de bøkene i bokhyllen min som Norli kastet og som fant veien hjem til meg. Som de andre bøkene som ble kastet den gangen er også Himmelen er en samling en god bok. Nå har jeg bare to bøker igjen så har jeg lest alle Norli-bøkene!


Omslaget er anonymt, kjedelig og usynlig; to ganger hadde jeg vanskelig for å finne den i bokhyllen. Tiden jeg brukte på å lete tilsvarer tiden jeg brukte på å lese boka. Nei da.. Ikke fullt så ille.
Det er nesten flaut å skrive at hele boksamlingen min er sortert alfabetisk; og til tross for dette måtte jeg se gjennom alle hyllene to ganger for å finne denne tynne, lille, fine saken.

Jeg hadde aldri før lest noe av Kjersti Bronken Senderud. Aldri hørt om heller. Når jeg leste boken føltes det likevel kjent. Det var som å treffe noen på fest som jeg har pratet med før, det var som om å komme hjem til mitt eget soverom etter en lengre tur på ferie. Det traff en nerve i meg.

Himmelen er en samling: Treet går igjen, det er et tre eller flere trær, alltid. Å kjenne seg selv så godt, kjenne omgivelsene som du går i hver dag, kjenne til dine egne drømmer når du sover. Legge alt dette sammen og skape vakre dikt. Dikt om alt det kjente, dikt om å skape.
Det er søtt, makabert, rent, vakkert, stille - kunstferdig bredt. Jeg var syk (igjen, herrigud, lei) i fjorten dager, Himmelen er en samling var en av bøkene som ble lest i denne perioden med vond og hoven hals. Jeg var stort sett inne i fjorten dager - men i diktsamlingen er det mye natur; det var forfriskende for meg som hadde gått i hi å lese om dette.

rødt blått slått gress 

Fra side 10


Himmelen er en samling inspirerte meg, ga meg luft, natur og trær da jeg trengte det. Det er en bok som fortjener å bli lest. Nå vet jeg ikke hvor mange i Norge som har lest den, men jeg er ganske sikker på at boken fortjener å bli lest av enda flere.

det sto alltid mat på bordet 

i dette huset   eplegrøt og hjemmebakst                                                  velkommen og    forsyn dere (så enkelt kan det lyde)et rom for de som kom      og de som gikk

Fra side 39.




Himmelen er en samling av Kjersti Bronken Senderud
Forlaget Oktober 2009
ISBN 978-82-495-0699-6
55 Sider
Kilde: Min egen

Bildet funnet på Tumblr. 

LIVET! LITTERATUREN! AV TOR EYSTEIN ØVERÅS - ESSAYS OM LITTERATUR

Ingen må tvile på at romanene og filmene er det viktigste i livet. De snakker om romanene og filmene som om de var virkelige - ja, virkeligere enn virkeligheten selv. 

Fra side 129.



En gang i tiden røykte jeg, og i den tiden røykte jeg i vinduet. Jeg bor i fjerde etasje og orket ikke å klatre ned og opp fire etasjer hver gang jeg trengte nikotin. Jeg hadde heller ikke en kjøkkenvifte å røyke under. Så der sto jeg og røyke. Da observerte jeg hundrevis av bøker bli kastet i søpla i bakgården til Norli. På natten snek jeg meg ut og forsynte meg rått. Livet! Litteraturen! av Øverås er en av bøkene jeg tok med meg hjem.


Det er en bok proppet med essays om litteratur. Bokanmeldeser (essays) som er blitt  tidligere publisert i aviser og slikt og som nå er blitt nøye valgt ut og puttet i en pocket. Og lest av meg. Det er første gang jeg leser noe av Øverås, sikkert ikke siste gang. Jeg hadde nok aldri hørt om eller lest noe av ham om ikke Norli hadde kastet ham. Takk for det Norli.

I essayene er det ikke bare bøkene han anmelder, han skriver om forfatterne også; og litt om livet sitt men ikke så mye som bakside-teksten skal ha det til, men det er fint det som er der. Spesielt er det forfatteren Per Olav Enqvist han skriver om, han dukker opp overalt, i tekstene om hans egne svenske bøker men også i tekstene om de andre forfatterne og deres bøker. Det er som om Øverås elsker Enqvist, har han med seg overalt, smetter han inn overalt. Selv har jeg aldri lest noe av Enqvist men har hatt en roman og hans biografi på leselisten i noen år. Slik er det med leselister, de tar tid.

Hva gir en forfatter, eller en tekst, autoritet? Hva er det som gjør at man lytter til bestemte forfattere? Hva er det som gjør at uansett hva en bestemt forfatter skriver, selv når han er på sitt svakeste, så er det noe der, alltid, noe man stoler på, forholder seg til, forsøker å tolke?

Fra side 215.

Sitatet over fikk meg til å tenke på Anna Gavaldas siste, Billie, og min omtale av den. Ikke minst til mitt eget forhold til Gavalda som kan ligne Øverås sitt forhold til Enqvist.


Øverås leser og skriver spesielt mye om svensk litteratur, og nordisk litteratur generelt. Finsk litteratur også. Han sneier borti de store engelske og amerikanske. Men han trives i Europa og leser og skriver mest om bøkene fra her. Han kommenterer det selv også, hans kolleger har dratt over havet i litteraturens verdens, mens han selv har holdt seg og fokusert på livet her.
Når Øverås skriver om svenske bøker og forfattere bruker han et og annet svensk ord i språket sitt. Dette liker jeg ikke, det er tungt, men også dette kommenterer han selv senere, men da om engelsk mener jeg, der han nevner han synes det skal være lov å bruke et annet språk i sitt eget språk når en skriver. Jo da, bare ikke svensk.... Det er tungt, jeg er ikke vant, jeg er bedre på engelsk.

Det er også irriterende når han skriver om svenske bøker som ikke er oversatt til norsk. Det betyr at om jeg også skal lese dem må jeg lese dem på svensk. Det har jeg ikke noe lyst til. Jeg har aldri lest en bok på svensk og jeg håper jeg aldri må.

De største kunstverkene er som kjent sjelden feilfrie. 

Fra side 292.


Mens jeg leste Livet! Litteraturen! har jeg skrevet ned alle boktitlene nevnt i boka, og laget to lister med dem på Bokelskere.no. Tilsammen er det nevnt 177 (!) bøker. Noen av disse har jeg faktisk lest, så leselisten min vokste ikke med 177 nye boktitler, men godt over 100. Takk Øverås. De bør være bra. Som det jo virker som de er ut fra ditt entusiastiske og engasjerende språk. Det morsomme er at her er det så utrolig mange svenske og nordiske forfattere jeg aldri har hørt om og aldri hadde kommet til å lese om ikke du hadde proppet hodet mitt fullt av dem. Og det er jo derfor vi leser bøker som dette, det er jo derfor vi leser? For å utvide horisonten i våre små liv.
Jeg kan ikke lenger legge den ut for salg for en symbolsk pris på Ibok.no som jeg gjør med alle bøkene jeg eier og leser. Til det har jeg streket under, markert og skrevet for mye i margen til. Jeg gjør vanligvis ikke det når jeg leser. Men jeg går ut fra at boka engasjerte, jeg hadde liksom ikke så mye valg etter hvert, det ble så mye lettere om jeg bare lot klistrekappene ligge og markere alle bøker nevnt med pennen. I begynnelsen brukte jeg klistrelapper men det ble etterhvert håpløst, tenkt deg det, over 100 klistrekapper fordelt på 300 boksider. Det hadde blitt mer rot enn orden. Dyrt også, klistrekapper, som jeg elsker å bruke penger på og som jeg må ha når jeg leser for å markere sitater og slikt jeg skriver av i bloggen min og på Bokelskere.

Den største komplimenten jeg kan gi en bok, er at den vekker lesebegjæret i meg, at jeg lengter etter å tilbringe tid sammen med boka, at jeg lengter etter å komme hjem til den, få være sammen med den igjen. Det er ikke mange bøker man har det slik med, nesten ingen. Men de finnes. 

Fra side 226.


Livet! Litteraturen! har jeg latt ligge i bokhyllen lenge, veldig bevisst på at den er... den. Jeg vegret meg - for jeg visste leselisten min ville vokse så utrolig mye lengre enn den allerede er, og fordi jeg trodde det ville være en tung bok. Det er den ikke. Jeg brukte bare en uke på den.

Det er mest romaner det leses og skrives om i boka; det er også en hel del sakprosa; en og annen novellesamling; biografier og essays.  Det er mye historie og mye (!) annen verdenskrig. Sukk. Men hva med poesien, Øverås? Hvor er den? Er det en sjanger som det selges og leses lite av i våre dager må det jo være den! Den trenger publisitet mer enn noe annet.



Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås
Gyldendal Norsk Forlag AS 2009
ISBN 978-82-05-39470-4
311 Sider
Kilde: Min egen

Klistrelappene. 

DET KJENNER SMAKEN - ET DIKT AV SIGURD HELSETH

Dette diktet er å finne i boka I slangedans av Sigurd Helseth. Det er diktet jeg liker best av alle i boken. Nå kan jeg ta feil, men jeg mener det handler om et barn som drikker melk fra moren sin.

Det kjenner smaken, no kjenner det smaken
av deg, det er eit barn, som veit, veit kven
du er, om du er, salva eller fordriven, om du
er i barnet, det pustar og treng
ikkje pusta, det er til stades
om staden finst, det er her
når det er borte, er meir enn
alt, det er, liknar, alltid
det

det minnest seg, i det, det tenkjer
seg, eit ord utan tunge, det opnar seg, eit innvendig
ekko, det kjenner smaken, no, smaken
av deg, det er oksen
som dreg, ingen har sett

det, det veks og minkar, det stig opp,
inn i det uendelege si byrjing, gjennom
deg, frå stjerner
ein gong 

I SLANGEDANS - EN DIKTSAMLING JEG FAKTISK FORSTÅR

Denne diktsamling pukket jeg i containeren til Norli i bakgården min. Det er første gang jeg leser og hører noe om Sigurd Helseth.

Etter å ha nettopp lest en diktsamling jeg ikke forsto, var det fint å lese en diktsamling jeg 'fikk til'.

Omslaget. Jeg elsker det. Et vindu. Lyset skinner gjennom en tynn, brun gardin og du ser skyggene danse.

Akkurat som den forrige diktsamlingen jeg leste, er også denne på nynorsk. Det gikk bra. Virkelig glad ble jeg da jeg forsto.

Havet er overalt i boken, ikke så rart kanskje; havet er jo overalt på kloden vår også.

Diktene er rytmiske, raske og musikalske.
Det er stille, vind og skygger, det er vinger her.

Jeg liker noe av diktene på en uklar måte. Da jeg leste konsentrerte jeg meg om å konsentrere meg.
Det hele falt i smak.

Nå skal jeg fortsette å lese i Himmelfallen av Brian Selznick. Det er en bok for barn og unge, språket er lett og jeg kjeder meg. Handlingen går tregt. Det er vanlig å klage på at bøker er for tunge; jeg velger å også påpeke at bøker kan være for lette.


I slangedans av Sigurd Helseth
Cappelen Damm AS 2009
ISBN 978-82-02-31389-0
1. Utgave, 1. opplag
51 Sider
Kilde: min egen, plukket fra containeren til Norli.

KVIT STEIN - JEG FORSTÅR SOM VANLIG INGENTING

Dikt. Faen altså, hvorfor skal det være så vanskelig å forstå. Noen dikt trenger man ikke å forstå, de er fine i seg selv, de har fine ord og gir vakre bilder i hodet. Mens andre dikt må man forstå. Diktene i Kvit stein er slike; det er bare bra om du forstår.


Selve diktsamlingen plukket jeg fra søpla til Norli, kontaineren deres i bakgården. Den samme bokhandelen har gått konkurs nå for resten, jeg har ventet på det. Når man kaster bøker i den skalaen... da er noe galt med litteraturNorge. Har vi for mye litteratur? Har vi for høye priser på litteratur? Min mening på det siste: Nei. Men hva er greia da, hvorfor er det så få som bruker penger på litteratur, hvorfor kaster folk så mye. Jævla forbuker samfunn, kjøpe, kaste, kjøpe, kaste.

Problemet er at å lese, å ha bøker i hyllene, å låne bøker av hverandre, å snakke poesi, å sitere bøker i senga etter sex; det er ikke kult lenger, det ser og høres dumt ut, det har gått ut på dato. Det eneste som er kult er å lese fantasibøker ment for unge voksne og si det er flaut jeg liker det, men jeg klarer ikke å la være.

Å gud, hvor mange ganger må jeg si det: det er lov å høre og lese hva som helst. Alt er lov. Ingenting er rett og ingenting er galt. Så lenge det gir deg en mening så er det bra.

Jeg skulle ønske det er flere kjekke menn som går i gatene med en bok i hånda, jeg skulle ønske det var flere jenter som leste i friminuttene, jeg skulle ønske det var vanlig at de aller fleste.. de holder alltid på med en bok. Om det så er at de leser tre bøker i året, så leser de.

Men slik er det ikke. Å lese er ikke en kultur. Litteratur er ingen kultur i Norge. Det trange, lukkede klikken av de som leser litteratur er forbehold de aller beste i gamet.

Det er på tide med en revolusjon; litteratur burde være en kultur. Det burde være kult og alle har lov. Og da snakker jeg ikke om å gi ut bøker, men å lese bøker.

Tilbake til Kvit stein. Den er på nynorsk. Jeg liker nynorsk, det er vakkert, men dikt er vanskelig nok på bokmål, ikke gjør det værre enn det allerede er.

Fjerde etasje, jeg drikker øl, spiser pizzarester, en film med Keira Knightly går på lydløst på TV2 Filmkanalen. Hun spiller en gal, sexavhengig russer eller noe sånt. Jeg ser på over bokkanten. Jeg er trøtt. Klokken er ti over halv ti en fredagskveld. Lite visste jeg at dagen etter ville jeg ha menssmerter fra helvette og måtte avlyse alle planene jeg hadde lagt. Fortsatt gledet jeg meg til å legge meg, og snart stå opp. Naive hurpe - det er meg.

Jeg har på et blått miniskjørt jeg har arvet og en utvasket svær, hvit Batman t-skjorte kjøpt på Cubus for femti kroner for mange år siden.

Jeg leser ferdig Kvit stein før jeg legger meg. Og dette er notatene jeg gjorde meg. "Øl, pizza, miniskjørt, varmt". Når jeg ser tilbake på Kvit stein nå, 1 diktsamling og en barnebok senere, liker jeg boka, men må konkludere med at diktene er for vanskelig, men bra, men jeg kan ikke skrive om dem, for det er så mye jeg ikke forstår.

Nå må jeg gå meg en tur. Jeg er rastløs, jeg er grusomt stiv i bena etter 8 km i går, det er varmt, jeg er mett og jeg har vondt i magen. Over og ut.


KVIT STEIN AV ÅSMUND BJØRNSTAD
2009 ASCHEHOUG OG CO
ISBN 978-82-03-19535-8
SIDE 61
KILDE: MIN EGEN, PLUKKET FRA SØPLA TIL NORLI. UNNSKYLD.