BOKRYGGPOESI AV TIGER GARTE OG ROGER PIHL - JEG VANT DEN

Bildekilde.

Papirbøker, derimot, rommer denne ubestemmelige magien. Slik en god bokhandel er en magisk butikk. Da jeg var barn, var det lekebutikken som fylte magen min med tusen forventningsfulle sommerfugler. Nå er det bokhandelen. Jeg kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Lukten alene forteller deg at du er i en ekte bokhandel. Duften av papirstøv. Den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. 

Fra side 6.



Denne boken vant jeg i en konkurranse hos Karen med dette bokryggdiktet jeg laget ut av noen av bøkene som sto i bokhyllen hjemme hos en av mine storesøstre:

Sataniske vers
Mental voldtekt
Under huden
Svanesang
Morgenfugl og natteravn
Under en mykere himmel 

Boka gikk ganske raskt å lese og er perfekt til å ha stående til pynt på stuebordet slik at gjestene dine kan sitte å bla i den mens du lager kaffe. Nå har jeg et alt for lite bord til å kunne ha noe som helst pynt på den, for ikke å snakke om i det hele tatt å kunne ha kaffe, fat og slikt på den. Gjestene mine må holde kaffekoppene sine og legge tallerkene med kake på puppene/mannebrystet når de spiser. Bordet mitt stjal jeg fra fellesbua, Stine og Kristoffer hadde flyttet fra det så jeg tenkte som så at det var fritt vilt. Men i den perioden jeg brukte på å lese boka lå den altså framme på bordet, som alle bøkene jeg holder på med alltid gjør. Og da så mamma den og begynte å lese i den. Hun likte den veldig godt:

Mitt eget bilde. 

Tiger Garte. Bildekilde.

Fremsiden på boka er veldig forseggjort. Veldig fin synes jeg. Etter å ha lest ferdig Den afrikanske farm følte jeg virkelig for å lese noe lett. Bokryggpoesi fristet med sitt søte omslag, som godteri på en tirsdag. Du har holdt ut siden søndag men nå fortjener du en bit kokesjokolade etter kjøttkakemiddagen som du laget fra bunnen. I dette scenarioet er Den afrikanske farm kjøttkakene og Bokryggpoesi kokesjokolade. Jeg skulle så klart tatt meg tid til å lese boka for lenge siden, kort tid etter at jeg hadde vunnet den. Det var ikke fordi jeg ikke hadde lyst. Det var bare at det føltes så urettferdig mot alle bøkene som hadde kommet i bokhyllen min før den. Men med tanke på hvor raskt det er å lese den skulle jeg jo så klart bare gjort det; vært litt vill og fri for en forandring. Ho ho.
Boka skal jeg ikke gi bort eller selge nå som den er lest fordi en dag har jeg kanskje et kaffebord og en leilighet som er stort nok for at jeg kan pynte det med kaffebordbøker. I tillegg ser den utrolig søt ut i bokhyllen, som godteri. Men viktigts: jeg beholder den fordi jeg vant den og fordi det er en hilsen TIL MEG på innsiden! TIL MEG! Se:

Skannet selv. Vet ikke hvorfor det blir så kornete, hvorfor
skanneren gjør dette mot meg. 

Jeg liker å gå rundt i bokhandlene og kjenne på bøkene. Stryke dem, lukte, bla, og av og til - klemme dem inntil kinnene mine. Før jeg rødmer og blir flau og umiddelbart legger dem fra meg. På samme måte går jeg rundt på bibliotekene, men uten å klemme dem, bokstavelig, mot ansiktet. Man vet liksom aldri hvor disse bøkene har befunnet seg. . . 

Fra side 54.

Roger Phil. Bildekilde.

Denne boka gir deg massevis av inspirasjon til å lage dikt ut av boktitlene dine. Den oppmuntrer deg
til å ta vare på papirbøkene dine, og å kjøpe papirbøker heller enn E-bøker. Aller mest får boka deg lyst til å lese lese lese hurra! Jeg har kjøpt noen få E-bøker i løpet av mitt 25 år gamle liv. Jeg foretrekker å lese norske bøker i papirform, engelske bøker som e-bøker (snedig med elektronisk ordbok), spesielt tegneserier og dikt gjør seg aller best på papir. Men det jeg liker aller best med e-bøker er at det er miljøvennlig, og at det ligger så utrolig mange gratise, lovlige e-bøker ute av drit gamle verk. En annen ting jeg liker med E-bøker er at de ikke tar noe plass, jeg er ikke så alt for glad i å ha så mange ting, men når en ser så mange filmer som meg, leser så mye som meg, hører på så mye musikk som meg - så er det klart jeg har en del. Det er ikke til å unngå. Men papirbøker er best. Det har sin sjarm, bokhyller er dritkult og vakkert og går aldri av moten.

Det som trekker denne boken ganske mye ned er at noen av de innsendte bildene i den fra folk som har tatt bilde av sin bokryggpoesi, har svært dårlig kvalitet, du ser ikke hvilke titler som står, du kan altså ikke lese alle diktene for de fleste er ikke sitert under eller ved siden av bildene. Det er kjipt.



Bokryggpoesi av Tiger Garte og Roger Pihl
Juritzen Forlag AS 2012
ISBN 978-82-8205-339-6
125 Sider
Kilde: Min egen
Kaffebordbok

Meg på festival i helga her. Tatt av min andre søster, ikke hun med bokhylla. 

Jeg har også en:

SITATBLOGG 

og en

MUSIKKBLOGG

DEN AFRIKANSKE FARM AV KAREN BLIXEN - ET LESETIPS FRA MELUSINESPLACE

Framsiden på utgaven jeg leste.
Skannet med skanneren min. 

Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong. 

Den sarte begynnelsen på Den afrikanske farm av Karen Blixen.

Jeg leste om Karen og boken hennes den Afrikanske farm hos Berit bak bloggen Melusinesplace. Senere, da jeg ryddet og tørket støv i min storesøsters skitne bokhyller (hun tørker aldri støv) plukket jeg med meg noen bøker jeg ville lese. Den afrikanske farm var en av dem. Dette er flere år siden og siden den gang har bøkene bare stått i hyllen min og ventet tålmodig på meg. Noen av dem har jeg lest og levert. Den afrikanske farm har jeg nå lest, og skal levere tilbake etter å ha skrevet om den. Den afrikanske farm er ikke en roman som jeg lenge trodde, men en memoar over Karen sitt opphold i Afrika. Hun eide en kaffefarm og bodde der i mange år. Senere da hun kom hjem til Danmark begynte hun å gi ut sine bøker.

Kolonien forandrer seg fra år til år, hører jeg, den har vel alt forandret seg fra den gang jeg bodde der ute. Når jeg her så nøyaktig som mulig skriver om mine erfaringer på farmen og med noen av de innfødte på slettene og i skogene, så vil det kanskje få historisk interesse, ja det har det kan hende alt nå. 

Fra side 21. 

På gården høster Karen dyp respekt. Hun fungerer som sjef, dommer, rådgiver, lege, lærer, advokat og arbeidsgiver for alle sine ansatte, deres familier, folk i byen og i rundt; også for sine besøkende venner og bekjente. Ektemannen hennes skriver hun nesten ikke noe om. Hun gjør alt selv. Arbeider og jakter. Er vert og husmor. Elskeren sin skriver hun mye om men du må lese mellom linjene om du skal forstå de er mer enn venner … Ektemannen til Karen ga henne syfilis. Karen ble aldri frisk og slet med helsen hele livet etter smitten.

Karen Blixen. Bildekilde.

Skrivestilen til Karen er vakker, fylt til randen med følelse og kløkt. Hun er en eksepsjonell observatør som skriver like elegant som en spinkel ballerina balanserende på en tråd; like skarp som kloen hos en ørn. Karen har humor og godt humør i Den afrikanske farm. Hun skal visst ha vært litt av en personlighet. Karen jakter på løver og andre dyr. Det er med dyp sorg jeg leser om drapene, deres skjødesløshet og sløsing med ondskapsfulle kuler på dyrebare dyr. Jævla idioter. Da jeg leste om jaktturene hadde jeg en vond følelse i magen. Uvitenhet og gammeldagse holdninger, egoisme og kapitalisme, ikke minst materialisme. Når Karen skyter løver ønsker jeg noen hadde skutt Karen. Ja, jeg forstår noen av løvene angriper mennesker og husdyra. Men sett opp gjerder, sett opp vakter, sett opp lys, flammer. Prøv i det minste å holde rovdyrene unna en liten stund før dere løper til Karen og får henne til å komme med børsa, hun som skyter på fritiden når hun ønsker seg nye klær eller nye gulvtepper av skinnet og pelsen. Det er ikke bare når det kommer til rovdyrene og husdyrene Karen er helt idiot. Hun ser på sine arbeidere som ganske dumme og enkle mennesker. Hun respekterer dem og hun skildrer dem med kjærlighet; men hun ser på dem som mindre enn henne selv. Jeg hadde lest om hennes gammeldagse holdninger (fortsatt, holdningene hennes er eldre enn tiden hun levde i, til og med beviser Karen mange steder hun er for intelligent til å tenke som alle andre) på forhånd, jeg så etter bevis på dette i teksten da jeg leste. Jo da jeg fant dem. Hun skriver også et sted at hun ble så vant til å bli behandlet som en baronesse at når hun reiste hjem kunne hun ta seg i å bli overrasket over hvordan folk kunne snakke til henne. Hun var jo en baronesse! Karen hadde det godt i Afrika, men hun jobbet som en mann og skriver hun aldri ble rik. De måtte selge farmen da de ikke fikk det til å gå rundt. Men som leser synes jeg ikke det virker som hun lider for mye nød. Jeg vet ikke jeg. Hun skriver også, på et vis, at hun vet det er mer til arbeiderne sine enn de gir uttrykk for. Hun vet nok de er minst like intelligente som henne. Bare ikke med de samme interesser og muligheter som hun selv hadde hatt. Det skinner i gjennom at Karen selv vet hun undervurderer dem. Men ikke hele tiden; hun skryter også av dem, beundrer dem og lærer mye nyttig av dem.

Jeg lå i sengen og tenkte på alt fra de siste månedene, og prøvde å komme til klarhet over hva det egentlig var som hadde hendt meg. Det så ut for meg som om jeg på en eller annen måte var kommet ut av det naturlige, menneskelige livsløp og inn i en malstrøm, hvor jeg aldri burde vært. Hvor jeg så gikk, raste jorden bort under føttene på meg, og stjernene falt ned fra himmelen. Jeg tenkte på diktet om ragnarok, der stjernenes fall er skildret, og på verset om dvergene som sukker dypt i fjellet og som dør av skrekk. Alt det som var hendt, tenkte jeg, kunne ikke simpelthen være et sammentreff av omstendighetene, det folk kaller en kjede av uhell, men det måtte ligge et samlende prinsipp under det altsammen. Hvis jeg nå kunne finne det, ville det ennå være mulig for meg å redde meg ut av sammenbruddet, og hvis jeg så etter på det rette stedet kunne jeg kan hende se det der. Jeg måtte stå opp, gå ut og se meg om etter et tegn. 

Fra side 298. 



Den afrikanske farm engasjerer meg ikke helt. Den inspirerer ikke meg, heller ikke fenger den meg. Hele tiden måtte jeg tvinge meg fremover i den. Tvangslese. Jo visst er den godt skrevet! Men ikke en ny favoritt, nei.
Jeg ønsker å lese biografien om henne av Judith Thurman. Og å se filmen som er basert på akkurat den biografien og denne boken. Men ellers ønsker jeg ikke å lese noen flere bøker av Karen.
Har du lest denne eller noen annen bok av Blixen? Skal du det? Har du sett filmen? Skal du det?
Tørker du støv i andre mennesker sine bokhyller? Går du gjennom bøkene deres og finner en haug å låne og låner dem i flere år (med tillatelse)?

Den afrikanske farm av Karen Blixen
Oversatt av Alf Harbiz
Gyldendal Norsk Forlag
Utgitt i 1937
Utgitt for første gang på norsk i 1948
Orginalens tittel: Out of Africa
ISBN 82-05-24456-1
315 Sider
Kilde: Låner av Christine (søster)
Gyldendal Pocket

Boka låner jeg jo fra min søster. Hun har hatt den i mange år. Hun fikk
den i bursdagsgave fra tante Turid. I boka fant jeg et bursdagskort fra
tante til Christine. Det brukte jeg som bokmerke. Se så fint det er!
Jeg skannet det også. 

Birthe har skrevet om Den afrikanske farm her: 

1. Boken på vent [den afrikanske farm]
2. En smakebit på søndag [den afrikanske farm]
3. Den afrikanske farm ~ Karen Blixen
4. Den afrikanske farm: del II ~ Karen Blixen

Jeg har også en:

SITATBLOGG 

og en

MUSIKKBLOGG 

Jeg liker jo å tvangslese. Tilfredsstillende.
Utfordrende. Mitt eget bilde. 

Mine egne bilder. 

Mine egne bilder. Dagen som skulle vise seg å være forferdelig.
Jeg visste det vel egentlig, etter å ha hørt om ulykken på radioen.
Etterpå jeg gikk på butikken og kjøpte billige rundstykker for 2 kr stykket på lørdager.
Og rett i koppen-kakao. Ignorance is bliss. Men jeg visste det bare. Ulykken. Du skulle ikke dø.
Skulle ønske jeg tok den kaffen med deg den gangen. Faen.
Tok opp tilbudet ditt om å plukke epler fra hagen din. 

OM KAMANTE AV KAREN BLIXEN

Jeg leste nylig ut Den afrikanske farm av Karen Blixen. I den er det en side jeg vil sitere her om en av Karens arbeidere vi blir kjent med.

Kamante hadde et merkelig godt håndlag, når det gjaldt å lage mat. De store kunststykker og tours de force i kokekunsten var barnelek for de mørke, krokete hendene hans. De visste av seg selv alt som er å vite om omeletter, vol au vents, majoneser og sauser. Han hadde en egen evne til å ta vekten ut av ting, liksom Jesusbarnet i legenden formet små fugler av lere, klappet i hendene og lot dem flyge. Han foraktet alt innviklet verktøy, som om han mislikte altfor stor selvstendighet hos redskapene sine. Jeg ga ham en maskin til å piske egg med, men den lot han stå og ruste, mens han pisket eggehvite med en kniv jeg hadde luket plenen med, og hvitene tårnet seg opp under den som sommerskyer. Som kokk hadde han et inspirert, gjennomtrengende blikk, så han i en hel hønsegård kunne velge ut den feteste hønen. Han veide alvorlig et egg i hånden og visste når hønen hadde lagt det. Han tenkte ut forbedringer i kjøkkenet, og fra en venn som arbeidet for en franskmann langt borte i kolonien, skaffet han meg frø av en storartet god salat, som jeg selv ikke hadde vært i stand til å få tak i. Oppskrifter husket han glimrende. Han kunne ikke lese og ikke tale engelsk, så kokebøker var ikke til noen nytte for ham, men alt jeg lærte ham gjemte han i hodet, og der må han ha ordnet det og lagt det til side etter et eget system. De rettene jeg lærte ham, kalte han opp etter noe som var hendt på farmen samme dag som jeg hadde vist ham dem. Han snakket om den store lynnedslag-deig og den grå-hesten-som-døde-saus, men han forvekslet aldri to slike ting. På et enkelt punkt var han uimottagelig for påvirkning, og det var rettens rekkefølge. Når jeg hadde gjester til middag, måtte jeg forsyne min kjøkkensjef med en meny jeg hadde tegnet opp for ham: først en suppetallerken, så en fisk, så en rapphøne eller artisjokk. Men Gud vet, tenkte jeg, om ikke den mangel hos ham mest stikker i et slags prinsipp. Han mente vel i sitt hjerte at det er grenser for alt, og han ville ikke kaste bort sin tid eller bry sine tanker med noe så lite viktig. 

Fra side 34 i Den afrikanske farm av Karen Blixen.

Antall uleste bøker i hylla

Jeg har nøyaktig 103 bøker ulest i bokhyllen min. De fleste eier jeg. Et titalls låner jeg av noen. Svært ofte leser jeg de etter den rekkefølgen de dukker opp. Men ikke alltid. Bibelen er enda ulest, jeg har jo begynt på den, men regner den som ulest siden den er satt på vent.

Enn dere? Har dere nøyaktig oversikt? Jeg gikk over hylla i kveld. Oversikt. Tilfredsstillende.

Nå leser jeg Marekors av Nesbø; den låner jeg på biblioteket. Lydboka jeg sovner til hver natt er også fra biblioteket. Rebecca av Daphne Du Maurier. Det er deilig å endelig være ferdig med Silmarillion av Tolkien på lydbok. Det tok for alltid!

Mamma sender meg bilder med Pinterest mange ganger om dagen. Aldri fred å få. 

God helg! God lesning! 

Tilfeldig

Jeg tror, når jeg ser på det jeg har lest, at det kan virke tilfeldig. Men ingenting er tilfeldig med meg.

DILLER I MAI 2015

Mai har vært en utrolig fin måned. Jeg avsluttet måneden med å drikke meg virkelig drita og danse på konserter og feire bursdagen til meg og en venninne på Steinkjer Pønk Festival. Fra nå av har jeg bestemt meg for at Jæger skal være min fremtidige dille. Fy faen så godt det er. Virkelig rensker opp grumsen i halsen.

Jepp. Jeg har blitt syk IGJEN. Forrige gang? I PÅSKA.


Den første uken i juni har jeg blitt 25 år gammel. Nok et år jeg ikke er skrekkelig død. Du verden, her går det fremover. Jeg har også latt være å møte opp til min psykiatriske sykepleier for å snakke om meg selv fordi jeg sov så dårlig om natten fordi jeg hostet fordi fordi fordi.

Vel vel, juni begynner med utfordringer men jeg skal klare dem som jeg klarer alt annet her i livet som jeg må klare. Annet jeg har gjort den første uken i juni er å kjøpe et maleri og å øke friviligarbeidet videre denne måneden. Alt dette har jeg klart å gjort uten å løfte meg opp fra sofaen. Jeg imponerer.


Her er dillene mine denne måneden: 


1. Bruce Jenner som nå er blitt Caitlyn Jenner. For et mot!!!

2. Hvite sko.

3. Ikke lese noe særlig.

4. Kjøpe nye klær. Med god samvittighet for alt nesten er hullete og mange år gammelt

5.Vaske klær, tepper, sofaputetrekk, gardiner, gulvtepper, alt!

6. CD-plater fra 1968 (hurra for Spotify og Youtube)

7. Cookies.

8. Sportsluch

9. Gå tur langs sjøen og elva

10. Klippe hundenegler litt etter litt. Helt selv! Stolt.

11. Børste hund som røyter ned hele leiligheten

12. Ikke ta oppvasken. Seriøst.

13. Arbeider igjen, hurra!

14. Keeping Up With The Kardashians

15. Stilen til Kylie Jenner

16. Jeg oppdaget at Jennifer Connelly og Demi Moore ikke er samme menneske.

17. Se filmer jeg har arvet fra Kine (google Winthervarme)

18. Jeg har sett 22 filmer i mai

19. Mad Max: Fury Road på kino. FY FAEN SÅ JÆVLIG BRA

20. Å utbryte: AT DET GÅR AN. Det gjør jeg til alt folk sier. Jeg har blitt virkelig dramatisk.

TILLITSMANNEN AV EINAR GERHARDSEN OG TRULS GERHARDENS - BOKA DATT I FANGET PÅ MEG

Bildekilde.

HAR DU GJORT DITT BESTE, KAN DU BARE LEGGE I VEI.

Fra side 97. 

Tillitsmannen var ikke på noen leseliste, jeg hadde ikke planlagt å lese den, faktisk visste jeg ikke den fantes. Det er en av de bøkene som alle har lest og som ingen har lest. Jeg var ute og gikk med hunden, så stoppet en bil og to kontakter av meg hoppet ut for å slå av en prat. Og hilse på hunden som forresten var helt umulig den dagen. Dette var på torget midt i byen så jeg husker det godt. Det er den siste plassen man vil treffe kjentfolk og slå av en prat når en vil hjem. Boff voff voff. Ikke noe vits å sende ut dempa signaler til hunden for det er for mange mennesker som går forbi, biler som kjører forbi. Det var bare å kontrollere hund på gammelmåten som ikke når kjernen på problemet men som fungerer der og da. Hysj! Flink! Stå i ro! Ikke bjeff på sykkelen derrrr. Sånn ja. Osv. Uansett. folka kjenner jeg gjennom en frivillig organisasjon. Etter noen måneder med frivillig arbeid ble jeg spurt om jeg ville ha et tillitsverv. Jeg takket ja og ble varamedlem noen måneder før jeg ble styremedlem. Dette var jeg i et års tid. Nylig meldte jeg med ut, faktisk i tiden jeg leste denne boken men de to hendelsene har ingenting med hverandre å gjøre. Jeg har rett og slett ikke tid og energi til å delta i møtene i styret lengre. Jeg gjør samme arbeidsmengde, tidvis mer, har de samme oppgavene. Forskjellen nå er at jeg slipper å delta i møter. Det er deilig. Er det noe jeg har lært av erfaring og som jeg også leste i denne boken: du må virkelig brenne for det du holder på med, du må brenne for tillitsvervet ditt. Når du ikke brenner mer må du melde deg ut eller hive på mer ved. 

Hun som kastet boka i hendene på meg satt i styret sammen med meg. Samme med hun andre. Og slik kjenner jeg dem. 

Faren, politikeren, statsministeren Einar Gerhardsen. Bildekilde.

Tillitsvervet var mitt første møte med organisasjonsarbeid. Jeg lærte mye. Denne boken skulle jeg ønske jeg visste om i begynnelsen av arbeidet mitt. Men bedre sent enn aldri. Tillitsboken er en håndbok for tillitsvalgte. I den er det oppskrifter, fasiter på hvordan det skal være og foregå. Det er nemlig regler og retningslinjer. Ryddig. Det er klart det ikke er direkte spennende og fyldig lesestoff. Så jeg tok meg god tid og leste et kapittel om gangen. Boka er på litt over hundre sider og er en nett liten sak. Alle som har et styreverv skulle lese denne. Jeg vet (så det på Instagram, hurra for Hashtags) den brukes i pensum på høyere skole. Boka er unngåelig. Den må leses og det må læres. 

Truls Gerhardens er Einar Gerhardens sønn. Han har revidert boka. Modernisert den. Den kom ut for første gang i 1931 og har siden da blitt gitt ut en rekke ganger. Einar tilhørte arbeiderpartiet og arbeidet hardt for demokrati. Han var svært politisk aktiv og er i dag fortsatt et forbilde for utrolig mange. Frivlig arbeid er noe jeg har kommet til å sette høyt. Mennesker som driver med dette, om det så er LO, politikk, dyrevern, naturvern, idrett: de har min dypeste respekt. 

Boka er ganske raskt lest, stoffet er superviktig og lærerikt. Det hender den mater meg som leser med teskje. For eksempel: 

Fra side 91. 

Nå er jeg fornøyd med å ha lest i hvert fall en sakprosa i år! 

Tillitsmannen av Einar Gerhardsen 

Revidert av Truls Gerhardsen 

9. Utgave, 5. opplag, 2009

103 Sider 

ISBN 978-82-05-36776-0

Kilde: Låner av en venn 

Jeg har også en:

SITATBLOGG 

og en

MUSIKKBLOGG