OM KAMANTE AV KAREN BLIXEN


Jeg leste nylig ut Den afrikanske farm av Karen Blixen. I den er det en side jeg vil sitere her om en av Karens arbeidere vi blir kjent med.


Kamante hadde et merkelig godt håndlag, når det gjaldt å lage mat. De store kunststykker og tours de force i kokekunsten var barnelek for de mørke, krokete hendene hans. De visste av seg selv alt som er å vite om omeletter, vol au vents, majoneser og sauser. Han hadde en egen evne til å ta vekten ut av ting, liksom Jesusbarnet i legenden formet små fugler av lere, klappet i hendene og lot dem flyge. Han foraktet alt innviklet verktøy, som om han mislikte altfor stor selvstendighet hos redskapene sine. Jeg ga ham en maskin til å piske egg med, men den lot han stå og ruste, mens han pisket eggehvite med en kniv jeg hadde luket plenen med, og hvitene tårnet seg opp under den som sommerskyer. Som kokk hadde han et inspirert, gjennomtrengende blikk, så han i en hel hønsegård kunne velge ut den feteste hønen. Han veide alvorlig et egg i hånden og visste når hønen hadde lagt det. Han tenkte ut forbedringer i kjøkkenet, og fra en venn som arbeidet for en franskmann langt borte i kolonien, skaffet han meg frø av en storartet god salat, som jeg selv ikke hadde vært i stand til å få tak i. Oppskrifter husket han glimrende. Han kunne ikke lese og ikke tale engelsk, så kokebøker var ikke til noen nytte for ham, men alt jeg lærte ham gjemte han i hodet, og der må han ha ordnet det og lagt det til side etter et eget system. De rettene jeg lærte ham, kalte han opp etter noe som var hendt på farmen samme dag som jeg hadde vist ham dem. Han snakket om den store lynnedslag-deig og den grå-hesten-som-døde-saus, men han forvekslet aldri to slike ting. På et enkelt punkt var han uimottagelig for påvirkning, og det var rettens rekkefølge. Når jeg hadde gjester til middag, måtte jeg forsyne min kjøkkensjef med en meny jeg hadde tegnet opp for ham: først en suppetallerken, så en fisk, så en rapphøne eller artisjokk. Men Gud vet, tenkte jeg, om ikke den mangel hos ham mest stikker i et slags prinsipp. Han mente vel i sitt hjerte at det er grenser for alt, og han ville ikke kaste bort sin tid eller bry sine tanker med noe så lite viktig. 



Fra side 34 i Den afrikanske farm av Karen Blixen.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi