 |
| Jeg skannet fremsiden. |
The discreetly smiling uniformed doorman held the door. We rushed in. There really is no sound quite like doggy nails on a marble floor.
Fra side 155.
Tone spurte om jeg ville låne bøker fra henne. Jeg takket ja. Hun plukket ut bøkene selv og leverte de på døra i en pose. Dette er den eneste jeg hadde igjen å lese fra posen. Alle bøkene har vært kjempe bra; faglitteratur om hund, katt og tillitsverv; eller alle har vært bra bortsett fra kanskje denne. Som bare er sånn passe, middelmådig og urovekkende. Den er ment å være en søt memoar; i stedet er det en ærlig og uvitende memoar (nettopp derfor ærlig, forfatteren er ærlig i sin uvitenhet).
 |
| Forfatteren. Bildekilde: http://www.louisebernikow.com/ |
Boken handler om den svært selvsentrerte skribenten Louise. Hun er godt voksen, bor i New York i fjerde etasje (jeg bor også i fjerde etasje midt i byen (men ikke så stor by da)), og er nylig blitt enslig etter et lite givende kjærlighetsforhold som varte over flere år. Louise Bernikow forteller hun vokste opp i et hjem uten noen kjæledyr. Som voksen har hun aldri hatt noen selv heller; hun beskriver seg selv om en person som misliker dyr; eller i det minste vil vite minst mulig om dem; så lenge de ikke plager henne plager ikke hun dem. Hun bryr seg ikke. Hverken om duer, katter, hund eller barn. En dag, ikke så lenge etter bruddet med typen jogger hun i parken. Der står en politibil med mange mennesker samlet rundt. I baksetet av bilen er en utslitt boxer, mishandlet, tynn og skitten. Politiet spør om noen kan ta hunden (herrigud for et system!), den ble funnet forlatt og bundet til et tre i parken Louise jogger i. Louise selv husker ikke så mye av hendelsen, hun har blitt fortalt hun sa hun kunne gi den et hjem og tatt dem med seg. På lasset fulgte flere hundeeiere henne hjem, og det er da hun kom til seg selv igjen. På veien spleiser de alle sammen på utstyr og mat til dyret. Så skilles de og alene står Louise med en sliten men ung boxer på ett år.
 |
| Det eneste bildet jeg fant av Libro. Fremsiden av en oppfølger til den første memoaren. Tenker å lese den neste år. Bildekilde: http://www.amazon.com/Dreaming-Libro-Good-Tamed-Woman/dp/B001G8WB1Q |
Louise kan ingenting om hund. Hun er redd for å bli for å ta den på penis for eksempel. Hun gir den navnet Libro som betyr bok på spansk. Han er ett år fastslår dyrlegen. Han får riktig mat og pleie. Han er snill, veloppdragen og takknemlig. Libro har fra begynnelsen et vondt kne. Louise tar seg ikke råd til å få den skannet. Gjennom hele boken fortsetter Libro å ha vondt og hinker rundt. Det er ikke før på slutten hun tar seg tid og råd til å få den undersøkt ordentlig. Da viser det seg kneet hans er fikset før. En kjempe dyr operasjon. De ser skruene på bildene.En operasjon etterfulgt av en lang og tung rehabilitering for å få han til å kunne gå som han gjorde da hun fant ham. Nå kommer det som gjør meg sint. 1. at hun ikke tar seg råd til å ta røntgen helt i begynnelsen da hun tok den hjem. 2. at hun aldri gjør et forsøk på å etterlyse eier, om ikke for å levere ham tilbake (han kunne jo bli stjålet) så for å anmelde eierne når hun finner ut hvem de er 3. at hun lar ungdommer på rulleskøyter i parken få båndet til Libro og få ham til å dra dem etter seg i full galopp til tross for et vondt kne (jeg klikker!) 4. at hun lar han løpe løs før hun undersøker og prøver ut forsiktig hvordan han forholder seg til forskjellige type folk og dyr (for alt hun vet kan han ha blitt brukt til hundeslagsmål!) 5. at hun ikke forstår hvor heldig hun er som har en så lydig, snill og stille hund som hverken bjeffer, er nervøs eller noe (det er ikke en selvfølge for hvilken som helst hund, spesielt ikke dyr med Libros bakgrunn!). Louise Bernikow er så nonchalant og bekymringsfri. 6. Libro har vondt i benet, hun bor i fjerde etasje; men hun bærer han ikke opp og ned trappene og hun skaffer han ikke smertestillende før i slutten av boken 7. På et tidspunkt når hunden er hjemme alene spiser han opp avtaleboken hennes. Det var tydeligvis før smarttelefoner og internett var så vanlig for den var visst hellig. Det er mange timer siden han gjorde det innen hun kommer hjem. Hunden viser tydelig skam, anger og sorg innen hun kommer inn døra, han gjemmer seg og er lei seg for det han har gjort. Det er ikke nødvendig å straffe en hund i slik en tilstand (en trenger ikke å straffe hunder i det hele tatt, herrigud). Hva gjør Louise? Hun sparker han hardt i ribbeina.
Det er en modig ting å innrømme. Jeg er selv ganske ofte streng med hunden min. Hever stemmer litt for mye, eller er unødvendig utålmodig på ham. Men å sparke han? Det hadde aldri falt meg inn. Memoaren er på litt over to hundre sider og er lettlest. Det er meningen det skal være en søt memoar. Men jeg ble bare sint og irritert. Koste meg litt under lesningen, det ble jo bra til slutt.
Bark if You Love Me av Louise Bernikow
A Woman-Meets-Dog Story
Algonquin Books of Chapel Hill 2000
ISBN 1-56512-258-2
Algonquin Books of Chapel Hill 2000
ISBN 1-56512-258-2
206 sider
Memoar
Nord-Amerika
Kilde: Lånt og anbefalt av Tone
 |
| Meg og min "Libro". |
