mandag 28. august 2017

REISEN TIL DET YTTERSTE HAV AV C. S. LEWIS



Bildekilde: Bokelskere.no

Lucy følte seg straks som hjemme. Det var som om hun skulle ha vært i Caspians lugar i flere uker alt, og skipets ulike bevegelser bekymret henne ikke, for i fordums dager, da hun hadde vært dronning i Narnia, hadde hun ofte seilt til sjøs. Lugaren var svært liten, men lys, og veggene var malte (det var fugler og dyr og røde drager og vinranker), og alt var uklanderlig rent. Caspians klær var for store for henne, men det gjorde ikke noe. Skoene hans, sandalene og sjøstøvlene var håpløse for store, men hun hadde ikke det minste imot å gå barbeint om bord. Da hun hadde kledd seg, stirret hun ut av vinduet og ut på vannet som fosset fordi. Så trakk hun pusten dypt. Hun var helt sikker på at de skulle komme til å få en eventyrlig tid. 

Fra side 451.


Jeg holder på å lese alle bøkene i serien om Narnia. Bøkene betegnes som barneklassikere, men de er ikke i 1001-lista. Jeg leser bøkene på norsk. Jeg låner alle de syv Narnia-bøkene i en samlet utgave av Kine (link til bloggen hennes) og bøkene i den utgaven er i den rekkefølgen Lewis anbefaler oss å lese dem. Reisen til det ytterste hav kom ut i 1952, det er den tredje Narnia-boka Lewis ga ut og den femte Narnia-boka i serien jeg leser.


Edmund og Lucy er på ferie hos sitt jevnaldrende søskenbarn Eustace Clarnace, en ganske ufordragelig og bedrevitende ung gutt. Tante Alberta har plassert Lucy på et gjesterom med et bilde på veggen av et stort skip på det bølgende hav. Prins Caspian og hans mannskap har vært til sjøs i nesten tretti dager på skipet Morgenrødmens vind. Alt er fryd og gammen i Narnia under gode Caspians styre. Lucy og Edmund har ikke vært i Narnia på ett år mens det i Narnia har gått tre år siden de unge kongene og dronningene var der sist (i Narnia går tiden annerledes). På det innrammede bildet på soverommet til Lucy seiler båten i full fart rett imot dem. Utenfor døren står Eustance og spionerer på sine søskenbarn, dere skjønner: Eustance er ikke så lett å ha med å gjøre og Lucy og Edmund prøver å ta seg små pauser fra ham (noe Eustance har vanskelig for å respektere). De legger merke til at bildet ser ut til å våkne til liv og på fanstisk vis blir de dratt inn gjennom rammen og ut på havet i Narnia. Der blir de, alle tre, dratt opp på skipet av Caspian og hans mannskap.


Tronraneren Miraz - onkelen til Caspian - hadde sendt syv grever til sjøs så de ikke skulle stoppe ham fra å bli konge da han tronranat lille Caspian etter hans foreldres død. Nå skal Caspian med mannskap utforske "ukjente land ved verdens østligste rand" for å se om de finner de syv forsvunnende grevene som også var gode venner av hans far. 

På reisen stikker de innom De ensomme øyer; der er ikke alt som det skal være og kongen Caspian med venner kommer til unnsetning. Dette er bare begynnelsen på en lang rekke eventyr.
I reisen til det ytterste hav får vi også et gjensyn med den store musa Ripipip som har sitt eget prosjekt han ønsker å gjennomføre; Ripipip har et ønske å pensjonere seg etter mange år som ridder for Narnia. Men ikke pensjonere seg i den forstand at han skal trekke seg tilbake til en stol, peis, sigar og en god bok - nei han Ripipip ønsker å finne ut hva som ligger helt i enden i øst. Det er det ingen som vet, bare rykter: hjemmet til Aslan. 


Hun kom inn i et stort rom som hadde tre store vinduer, og veggene var dekket med bøker fra gulv til tak. Det var flere bøker enn Lucy noen gang hadde sett før. Det var små tynne bøker, tykke og klumpete bøker, og bøker som var større enn noen kirkebibel du noensinne har sett. Alle bøkene var innbundet i lær og luktet gammelt og lærd og mystisk. Men ut fra det hun hadde fått vite, visste hun at hun ikke behøvde å bry seg om noen av disse bøkene. For selve boka, trolldomsboka, lå på en lesepult midt i rommet. 

Fra side 519. 


Noe av det jeg liker best er kartene i begynnelsen av hver bok. I Reisen til det ytterste hav viser kartet hvor de seiler og også litt av det ukjente hav der ingen har vært før dem, i det minste ingen som har kommet tilbake med et illustrert kart over hva de har sett. Vi får se litt men de ukjente stedene er ikke gitt navn. Noe annet jeg liker er humoren. Av alle de fem bøkene jeg har lest så langt er humoren til stede og jeg regner med (og håper) den også er til stede i de neste to. Bøkene er både spennende og morsomme. Karakteren Eustace "tar kaka" både i bøkene men også i den nyere filmatiseringen hos meg. Jeg ler så jeg griner både godt og lenge. Eustace er slem og stolt; så høy på pæra og med en hang til å overdrive og dramatisere. 
Når jeg leser Reisen til det ytterste hav blir jeg noen ganger forbauset, andre ganger finner jeg det kleint. Eller morbid! Det er hele tiden sånn passe fint - eller finere enn fint. Det religiøse, at Aslan er Jesus, At Eustace blir frelst, også det religiøste i de tidligere bøkene velger jeg bare å ikke tenke så nøye på. For jeg synes Narnia er virkelig fantastisk - helt til jeg kommer dit forfatteren blander inn kristendommen. Når han gjør det blir det bare kleint og trekker bokserien ned for meg.
Nå har jeg i mine tekster om bøkene nevnt problematikken rundt Lewis positive holdninger til kvinneundertrykkelse og dyreunderdrykkelse (er det et ord?). Jeg må også trekke frem at rasediskreminerningen i Narniabøkene er heller ikke i orden. Ett eksempel (og det finnes flere i serien) fra side 534: 


«Hvis jeg snakket med bønder eller slaver,» sa han, «så kunne jeg anta at dette forslaget skyldtes feighet. Men jeg håper det aldri blir kjent i Narnia en flokk edle og kongelige personer i sine beste år stakk halen mellom bena fordi de var redde for mørket.»

Reisen til det ytterste hav er et eventyr - en oppdagelsesferd. Mange eventyr har de tatt vekk i den nyere filmatiseringen og det er forståelig: skulle de ta med alt hadde måttet  lage mange filmer for boka på bare 130 sider er virkelig proppfull av mange spennende hendelser på forskjellige øyer og land. 

Nå har jeg lest fem av syv og føler på rastløsheten. Bøkene er ikke dårlige, det må bare til en pause. For tiden leser jeg Iris og Ruby av Rosie Thomas (2006), en forfatter jeg aldri har lest noe av før. Boka fikk jeg som en PDF-fil på e-post fra forlaget. Jeg har overført det til min Adlibris Letto og leser boka på den. Det er den første boka jeg leser på lettoen og det går fint! Jeg var ganske spent på hvordan det ville ta seg ut på skjermen siden jeg overføre en bok som ikke er i e-bokformatet. Når Juritzen Forlag nå spør meg om jeg ønsker lesereksemplarer svarer jeg med å spørre om jeg kan få de som e-bøker i stedet for fysiske bøker. Nå som jeg har noe å lese e-bøkene på foretrekker jeg å gjøre det da det er miljøvennlig og ikke fyller opp den allerede bugnende ulest-bokhylla på soverommet mitt. Til nå har ikke Juritzen svart på spørsmålet mitt om å få lesereksemplarene som e-bøker enda, og de har heller ikke endt opp med å sende meg de fysiske bøkene de spurte om jeg ville ha. Det kan virke som dagene der jeg mottar lesereksemplar fra Juritzen Forlag har tatt slutt. Ikke at leselisten min mangler titler av den grunn, he he!  


Reisen til det ytterste hav av Clive Staples Lewis
Originaltittel: The Voyage of the Dawn Treader
Originalt utgitt i 1952
Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag 5. opplag 2006
Oversatt av Tormod Haugen
ISBN: 978-82-05-34546-1
130 Sider
Bokkilde: låner den av Kine
Storbritannia
Barne og ungdomsbok
Fantasi
Tilhører en serie



Jeg har også en Musikkblogg



2 kommentarer:

  1. Det er virkelig spennende bøker, men jeg kan forstå innvendingene dine og det at du trenger en pause. Jeg leste dem som barn, og elsket dem! Derfor leste jeg dem for mine egne barn, og de elsket dem (skjønt, ikke like mye som de elsket Harry Potter). Det vil nok være annerledes å lese dem som barn enn som voksen, og så er det tiden de ble skrevet i. Bøkene gir en del uttrykk for holdninger som var vanlige.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan forstå barna ikke likte Narnia like godt som Harry Potter - han er det vanskelig å toppe! Lewis skrev bøkene på femtitallet og jeg håper ikke holdningene var så ille da. Men idag er vi i 2017 og vi har fortsatt en lang vei å gå, både for kvinners rettigheter, transer, skeive, innen religion og innvandrere. Ikke minst også dyr.

      Akk.

      Slett

Trivsel!

GROVT ØYE AV VEMUND SOLHEIM ÅDLAND