BE ANGRY AT THE SUN av Robinson Jeffers

Det er fredag ettermiddag i Norge. I Algerie blir fortsatt gisler holdt i et gassanlegg av islamske terrorister og jeg har nettopp lest ferdig Be angry at the sun.
sitting here
typing
at a friend's house
I find a black book by the typer:
Jeffers': Be Angry at the Sun.
I think of Jeffers often, of his rocks and his hawks and his
isolation.
Jeffers was a real loner.
yes, he had to write.
I try to think of loners who don't break out
at all
in any fashion,
and I think, no, that's not strong,
somehow, that's dead.
Jeffers was alive and a loner and
he made his statements.
his rocks and his hawks and his isolation
counted.

he wrote in lonely blood
a man trapped in a corner
but what a corner
fighting down to the last mark

"I've built my rock," he sent the message to
the lovely girl who came to his door,
"you go build yours."
this was the same girl who had screwed Ezra,
and she wrote me that Jeffers sent her away
like that.
BE ANGRY AT THE SUN.
Jeffers war a rock who was not dead.
his book sits to my left now as I type.
I think of all his people chrashing down
hanging themselves, shooting themselves,
taking poisons . . .
locked away against an unbearable humanity.
Jeffers was like his people:
he demanded perfection and beauty
and it was not there
in human form. he found it in non-human
forms. I've run out of non-human forms,
I'm angry at Jeffers, no,
I'm not. and if the girl comes to my door
I'll send her away too. after all,
who wants to follow old
Ez?


Slik er diktet he wrote in lonely blood skrevet av Charles Bukowski. Jeg bestilte og kjøpte boka på Ebay etter å ha lest det. Boka er fra nitten førti en, lukter gammel bok. Det lukter godt. Sidene er gule og permen er hard. For noen måneder siden befant den seg i USA. befinner den seg i kalde Norge.
Det har vært en lang og slitsom reise for meg (ikke boka).

For dere som har det travelt eller har et liv: 

Beste dikt: PRESCRIPTION OF PAINFUL ENDS
Dårligste dikt: THE BOWL OF BLOOD
Antall dikt i hele boka: 27
Verdt å lese: Nei.
Vanskelighetsgrad: Ja. Vanskelig tema og språk.
Terningkast på Bokelskere: Terningkast 2
Er jeg sulten nå: Ja. Skal lage suppe med sitronblad i.
Gå meg en tur ute: Nei. Hvor skulle jeg gått. Jeg skal ikke ha sjokolade eller brus fra nå av og trenger ikke noe annet på butikken. Det er mørkt og kaldt.
Glad for å være ferdig? Ja!
Ut på byen å feire å være ferdig: Ja. Men har bare nok til en øl. Det får duge.

For oss andre:

Aldri har jeg brukt så lang tid på en jævla bok og at det er en diktsamling (!) jeg har brukt så lang tid på er helt uhørt. Jeg som bruker å sluke diktsamlinger, de er som godteposer, det er bare å pløye igjennom, riste på posen, finne godbitene. Det har sin forklaring og forklaringen er ikke enkel:  Jeg er et menneske som liker å plage meg selv. Jeg liker å bestemme meg for noe og ikke stoppe å tenke på dette noe før det er fullbyrdet. Det er slitsomt. Dagene går og det som var et prosjekt er nå blitt, som det alltid gjør, en tvangstanke. Tro det eller ei: jeg begynte å oversette denne diktsamlingen til norsk.Det var et tåpelig prosjekt da diktsamlingen ikke er spesielt god. Jeg avsluttet heldigvis prosjektet, jeg klarte å rive meg løs fra tvangstanken. Selv om det er noe der i boka som er bra. Jeg slo meg til ro med å bare lese den ferdig. Deilig og befriende var det, det er jo sånn det skal være! Oversettelsen jeg jobbet med holdt meg tilbake. Nå er boka lest og jeg er igjen fri. Noe av det verste jeg vet er å bruke lang tid på en bok.

Diktsamlingen begynner mer det lange diktet MARA. Det er på sekstisyv sider og minner mer om en novelle. Det foregår ved kysten i California. Det er varmt, det er fjell og vann som beskrives vakkert. Det er et hjerteskjærende dikt. Det handler om to brødre der den ene har et forhold til den andres kone. Alle i byen vet dette, også moren til guttene. Broren vet det også, innerst inne, men han fornekter det. Nekter å se det, fortrenger det. Han rives i filler innvendig av brorens og den unge kones svik. Det er så tydelig og vondt. Diktet ender i horror. Broren som er bedradd tar livet sitt uten å noen gang å konfrontere konen og den eneste broren sin ordentlig. Eller, jeg går ut fra at hans selvmord var hans måte å si jeg vet. På loftet ligger den kreftsyke faren til guttene og deres giftige mor som også ble bedratt av sin mann i tidligere år vandrer rundt i huset, steller med den syke og spionerer på svigerdatteren og sønnen som svikter hennes førstefødte sønn. En kveld hun er alene hjemme med mannen og barnebarnet tar hun livet av sin kreftsyke mann. Hun tvinger i ham alle medisinene hans og ser på at han dør. Det er noen dager senere den sviktede sønnen tar livet sitt. Det glipper for sønnen, han blir noe gal og oppsatt med bøkene sine. Han blir fjern og intens på samme tid. Det er kommet dit hen at valget står mellom å bli en morder og drepe konen eller drepe seg selv. Han velger (desverre, ååå) det siste. I bakgrunnen av dramaet runger fjellene opp, vannet slår mot kysten og det tordner på himmelen. Solen brenner og hestene stamper. Naturen er storslått!  

Etter diktet MARA har jeg fortsatt åtti fem sider igjen. Neste dikt, THE BOWL OF BLOOD minner i motsetning til Mara (novelle) om et skuespill. Et skuespill med Hitler og tre maskerte ånder som står utenfor livet og over alt som er jordisk. Hitler er 'in his time of need' og står ved en korsvei. Hvilke andre dikt skal jeg trekke frem som er verdt å nevne, som skiller seg ut? Et dikt har den fine titelen THE DAY IS A POEM. Fint, sant? Hvis dagen min hadde vært et dikt hadde det vært ille dårlig bestående av ren tvang hele dagen. Tittelsporet eller skal jeg si tittel-diktet dukket opp helt på slutten og det var ikke så bra som en skulle trodd. Hvis et dikt heter det samme som boka akkurat som en låt heter det samme som plata; da skal det være hiten, ikke sant? Den som blir spilt om og om igjen på radio?

Alle diktene handler om andre og første verdenskrig og annet politisk babbel. Dommedag og tidender, bygninger som faller og mose som gror. Det kommer frem i diktene at Robinson ser på andre verdenskrig som pågår da boka kom ut som en horribel og en meningsløs krig samtidig som han trekker frem fra tåken: hva er rett og galt, hvem bestemmer hva som er rett og galt? Har noe noe å si? Mennesket er lite, mennesket er ingenting. Vi er vakre, ja. Intelligente eller betydningsfulle, nei. Dette skriver Robinson. En oppløftende type, en heidundranes optimist.Han skriver at historien vil bare gjenta seg og gjenta seg og er det ikke krig nå vil det bli en krig snart. Det er bare sånn det er. Drit i krig og gå deg en tur på fjellet, se på fuglene.Det skriver han.

Robinson gir naturen menneskelige egenskaper, han gir mennesket animalske egenskaper. Han beskriver vannet som leker seg ved fjellet og håret til kvinner som manker. Han bytter rollene og mennesket er slaven til naturen og en dag vil naturen ta oss. Det er skummel lesning. Ikke så lite urovekkende. Robinson beskriver oss som dumme skapninger som bare ødelegger, lyver og hater. Jeg er egentlig enig, jeg- MEN ikke i alt: kvinnesynet hans er grusomt. Han har en hang til det dramatiske og det faller ikke i smak hos meg. Take a chill pill. Nå skal jeg legge ut boka til salgs på Finn.no sammen med resten av alle de leste bøkene som ligger der. Jeg trenger pengene. Jeg har en kort skinnjakke som ikke kan brukes når det regner til fire tusen hengende i skapet og som må betales ned. Kjære Gud, hva tenkte jeg på. Noen ganger blir jeg så utrolig nervøs at jeg må få utløp for denne energien ved å gjøre noe idiotisk.Vanligvis holder det med en times løpetur eller en spontan løpetur til nærmeste kino: En billett til neste film, takk! Skyndt deg, jeg må distraheres nå, nåå! Folk ser alltid rart på meg fordi jeg går på kino alene og jeg ser alltid rart på dem fordi de alltid går i flokk. BÆÆ, bææ hvisker de. Knask knask sier jeg (popcorn). Desember var en særdeles 'nervøs måned' og da dro jeg på kino hele tre ganger (i tre forskjellige kinosaler) og så Hobbiten. Den tredje gangen kjedet jeg meg ordentlig.

Kommentarer

  1. Når det ble en tvangstanke å skulle oversette det diktet så er det fint at du klarte å rive deg løs :)

    Jeg tror ikke jeg skal lese denne diktsamlingen, det holder å ha lest det du har oversatt og det du har skrevet om den her. Som forøvrig er utfyllende og bra!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke sant. Nei, dette er ikke en diktsamling jeg ville brukt tid på hvis ikke man er spesielt interessert på et hvis i tidsepoken, forfatteren, eller Bukowski da diktsamlingen ikke er god i sin helhet.

      Slett
    2. Jeg hører på deg og unngår denne boken, kanskje en gang i fremtiden - hvem vet! Men den settes ikke på leselisten.

      Slett
    3. Nei, fint. Det er sant det at man aldri skal si aldri. :-)

      Slett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi