mandag 18. februar 2013



Ordene stikker seg frem, ordene som ble sagt av alle. De stikker som pinner. De spør meg hva jeg gjør her, de sier jeg er på feil plass, de banner og spør hva i helvette er det jeg holder på med. De sier stopp å lese, slutt erstatte ordene med livet. Jeg sier fuck dere alle sammen, jeg sier dere kjenner ikke meg, dere vet ikke hva jeg er i stand til eller ikke. De sier de forventer mer av meg, jeg er en stor skuffelse og jeg begynner å gråte og det er så mange ansikter rundt og stemmene blir høyere. Jeg blir så sint, jeg sier jeg vet at jeg er en stor skuffelse og jeg trenger IKKE å få høre det for jeg vet det godt selv, tro ikke jeg ikke vet. Aldri skal det bli glemt at jeg bare dro, forsvant en stund, lenge. Ville ikke si et ord, ville ikke prate, høre praten, ville ikke mer. All den energien jeg hadde brukt på å være flink jente svevde i meg, ubrukt plutselig. Hele meg boblet av desperasjon. Hadde du bare visst hvordan det var, hvordan jeg så ut, hvor hardt jeg straffet meg selv for å ikke være der, da hadde du ikke turt å være sint, du hadde ikke turt å ha en mening om en dritt. Du hadde blitt så liten. Jeg løp som faen, jeg fant oppoverbakkene, jeg gjør det enda, jeg finner dem og jeg løper opp, igjen og igjen. Raskt opp, går ned, raskt opp, går ned. Jeg får ikke puste. Bare sigarettene, tobakken holder tankene på jorden. Jeg løp som faen da men aldri ble jeg sliten nok til å bare kollapse. Samvittigheten gnager på meg, filer ned knoklene, jeg brukte dagene på å tvinne fingrene gjennom håret, telte skygger på veggen og lå der lydløs. Lenge holdt jeg ut, alltid holde ut. All denne frykten, hvor kommer den fra. Er den medfødt, skal jeg være slik jeg er. Slippe mennesker inn, det gjør ikke jeg. Det er ikke greit der inne. Frykt som gjør at jeg alltid er kaldt så kaldt. Jeg fryser. Om sommeren frøs jeg. Jeg lå under lag på lag med tepper, ute kokte det og jeg frøs. Faen som jeg løp. Jeg klarte ikke å slite ut meg men jeg slet ut bikkja, lurte den, bestikket den til å ligge på meg, varme meg, være et teppe i flere timer i strekk, den var for sliten til å leke, se ut av vinduet og der lå den helt i ro, kjempe lenge og jeg nøt den skjøre varmen den lille skapningen ga. En gang gråt jeg og han forsto ikke hva tårer var. Han prøvde å fange dem, han slikket på dem, smakte, ville vite hva et øye var. Jeg er den verste av verste og aldri før da har jeg vært en dårlig venn men så ble jeg den verste. Hver gang jeg går ut kastes ordene på meg. De forstår ikke og aldri vil jeg at noen skal forstå. Forstå erlik å oppleve og jeg unner ingen de tankene. Enkelte dager klarer jeg å reise meg, jeg er så stolt hver gang. Jeg har skapt en god dag, jeg har fortalt noen noe ærlig, fortalt jeg er glad i dem. Skyggene. På veggen. Aldri vil jeg glemme dem. Der lå jeg, lydløs, kroppen utslitt. Putene ligger ikke der, hodet er på madrassen. Tankene er ikke slitne, de suser. En gang når jeg sov forlot jeg meg selv i drømmen. Jeg sa ikke forlat meg og jeg svarte at kjære vennen, jeg kommer jo tilbake igjen. Da våknet jeg, merket jeg hadde mistet en del av meg selv. Noe i meg, noe sterkt måtte videre og der lå jeg igjen. En gang gikk jeg barføtt, føttene var bløte og dagene fløt over i hverandre, jeg leste James Baldwin, Tolkien, Agatha Christie, jeg så på måkene, satt i parken og ville bli solbrent, ville bli varm igjen, jeg så meg ikke i speilet, jeg så ingenting der jeg ikke hadde sett før. Klærne ble ubevisst tatt på, en lue på hodet, alltid, og solbriller. Gikk naken i leiligheten, kanskje var det morgen, kanskje var det en sen sommerkveld. Lyset var så fint og jeg snur meg og jeg ser det bløte avtrykket fra mine bare føtter være igjen på gulvet, ikke helt tørket enda. Et spor og jeg forsto at jo da jeg lever enda, speilet lyver, der er det ingenting, jævlig tomt, men der- på gulvet: et spor etter en bar fot. En gang så jeg en drage fly over takene og jeg tegnet det, eller kanskje var det en flue. En gang sa noen som skulle elske meg som mest at jeg var den verste. Hun sa det såret henne at jeg var dårlig, at det bare handlet om meg, hun ba meg kaste meg utfor, hun bannet og hun svor. Jeg gråt ikke for meg, jeg gråt for henne fordi hun har det så vondt, hun mister kontrollen slik. Enklere å hate andre enn å hate seg selv. Hver gang jeg gikk i skogen møtte jeg elgene, hver gang. Jeg var så redd de. En gang løp jeg nesten på elgen. Skogen ble erstattet med asfalt og når skogen ønsket meg velkommen igjen bråkte jeg når jeg gikk, sang gjorde jeg, her kommer jeg, flytt deg vær så snill. Jeg husker da jeg smatt inn på badet, låste døren fort, og det hamret og hamret på andre siden. Ikke turte jeg å gå ut på lenge. Da var jeg redd. Å løfte seg selv opp, å se andre, å ikke tenkte for mye, å ikke løpe, ikke gjemme seg, å ikke forsvinne, englene hører de oss tro. Faen som jeg løp den gangen. I et fremmed land og på fylla og jeg visste ikke veien hjem. Der sto du, der satte du deg, nektet å rikke deg. Brølte til meg som så mange ganger før men denne gangen var det annerledes for jeg visste ikke veien hjem. Om og om igjen sa jeg det, ta meg hjem ta meg hjem ta meg hjem. Fremmede mennesker overalt, gikk forbi, enset oss ikke, enset oss, enset oss ikke, enset oss. De sa noe og jeg forsto ikke språket, jeg sa stikk av, gå videre, det er ikke noe å se her og alle gikk videre men alltid kom det en ny bølge og du ville ikke rikke deg, ville ikke slutte å brøle. Du kalte meg så jævlig feit den gangen og siden har jeg løpt. Å hvor vidunderlig det var å komme hjem den gangen, hjem til eksamener og tentamener som jeg ikke hadde fått forbredt meg på eller levert fordi jeg dro og besøkte deg, brukte opp pengene som skulle vært brukt på julegaver for å besøke deg, fordi stemmen din var så liten på Skype, fordi jeg er så glad i deg, fordi jeg ville se deg, ville klemme deg. Vi drakk varm rødvin og jeg dusjet med lua på for å slippe å rette ut håret på nytt. Alltid når jeg er på fest klager jeg på musikken til meg selv, aldri føler jeg at jeg er på rett sted. Kjøper alltid for små sko og bruker samme jakker år etter år. Går på do for å tisse hver time, kan ikke se en hel film på kino uten å måtte tisse. Den usynlige ledningen som gjorde at jeg snublet, trynte, idag har jeg hatt så vondt i foten at jeg har grått. Skremmer meg selv, du sa du ikke forsto hva jeg holder på med, jeg forstår ikke hva jeg holder på med. Krykker. Pute. En iskald pose med Rema 1000 lapskausblandings-pose på foten. Gammel neglelakk på tærne. Fight Club. Moskva er oppkalt etter en elv. Eller var det et folkeslag, en skog? Ikke kan jeg å skrive slik som før men jeg gjør det likevel. Skrivefeilene lar jeg være. Ektere slik, jeg har ikke tid til slikt. Grillpølsene som forsvant under buskene, vesken min som har et svart hull der det som er mistet aldri kommer igjen, en delt stol. Bilder, mange bilder. En delt stol på festival. Buss, så mange busser jeg har tatt. Tog, så mange tog jeg har tatt.

Foten min gjør vondt. Hva er det jeg holder på med hva er det jeg holder på med hva er det jeg holder på med. 

6 kommentarer:

  1. Jeg er fan av denne teksten! Kult driv! Og føler at den tar opp i seg veldig mye, sier mye med lite.

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh takk fine du. Herlig å få seriøs tilbakemeldning på teksten fra deg, nå ble jeg glad. Takk takk!

      Slett

Trivsel!

Høsten kommer sent i Alabama