Stjernekast

I disse dager, måneder, skjer det mye i livet mitt. Store forandringer men langt fra omveltninger, det er ting jeg har tenkt lenge på som jeg endelig har klart å sette ut i livet. Jeg har lært og prøver å praktisere kunsten å ikke gruve meg; dette er enklere sagt enn gjort men med mye trening og takket være boka Den indre samtalen har jeg kommet langt. Jeg har lært å forbrede meg, som jeg alltid har gjort, men også å nøye meg med det. Etterpå tenker jeg ikke noe mer på det jeg gruver til. Jeg tar en dag av gangen og husker dager da jeg måtte ta en time av gangen, i den tiden bestod et døgn av en uke og jeg var konstant sliten og matt. Nå går det bedre men akkurat denne uken gruver jeg og klarer ikke å la være. Det får være.

Jeg går på den største matbutikken i byen og kjøper et par hodetelefoner, et av de dyreste fordi de billige ser tåpelig ut. For slike som meg, der musikken er en stor del av essensen av hvem jeg er, slites hodetelefoner og ørepropper i hjel på en, to, tre. Jeg burde nesten ha et par ved senga, et par i de forskjellige veskene, et par i lomme på treningsjakken. Det er ikke noe poeng og kjøpe lydtette hodetelefoner for to tusen kroner, for jeg vil slite de i stykker før tiden det tar å lage en baby.
Jeg spiser fiskegrateng, tomatsuppe og kjøttkaker til middag, leser oppskrifter på sunne pannekaker med gullerot i, andebryst med appelsinsaus. De som elsker meg kommer med poser med mat på døren får utgiftene er mange og der er bare så vidt det går alt sammen. Jeg leser bøker tregt, finner ikke roen, klarer ikke å lese mer enn ti sider om gangen, maks. Men jeg nyter litteraturen og tenker det er slik det skal være. Om natten sover jeg dårlig selv om jeg er trøtt, jeg ligger våken i sengen med hodet på puta og lytter til lydbok etter lydbok etter lydbok. Finner roen på den måten og føler ikke tiden blir kastet bort.
Jeg lever på et vis, har det bedre enn noen gang, jeg er positiv, har det godt, merker de jeg er glad i kommer til meg for livsråd og veiledning, så langt har jeg kommet, så mye har jeg opplevd, i en alder av tjuetre beskriver de meg som klok og avslappet. Rolig og fornuftig. Ei jeg går i samtale med sier jeg kjenner meg selv godt. Jeg tar en test og den viser jeg er langt over gjennomsnittet selvstendig. Da ler jeg når jeg ser resultatene; jeg visste det jo på forhånd, jeg hadde ikke trengt å ta en test for å vite akkurat det. Problemet er at jeg er alt for god på å gjøre ting alene, å samarbeide alene, eller jeg er god på å samerbeide med andre også, jeg er god på folk som de sier, men problemet eller det som kan bli et problem for meg er at jeg foretrekker å gjøre det selv. Jeg har sagt siden jeg var liten at vil du ha noe gjort må du gjøre det selv, og det har jeg levd etter. Jeg gir folk en sjanse men i stedet for å mase når det ikke blir gjort gjør jeg det selv, leiligheten min har jeg pusset opp selv, faen jeg har pusset opp alle leilighetene og hyblene jeg har bodd i. Da jeg var åtte år og hjemme alene baket jeg sjokoladekaker og tok oppvasken som har stått i flere dager og samlet seg i en haug. Jeg dro i bassenget med venninner, kino, laget kjeks og bakverk etter amerikanske kokebøker i hylla. Hunden min som jeg kjøpte meg billig for bursdagspengene mine dagen etter jeg var åtte, var det stort sett jeg som luftet hver dag, børstet og lekte med. Var det hull i genserne mine sydde jeg de igjen selv, jeg hang opp hyller på soverommet, laget matpakke og dro på biblioteket og fylte på med lesestoff og lydbøker. Flink jente. Flink jente som likte å gjøre ting selv.
Men det er jo ikke bra, for nå har det blitt slik at jeg foretrekker å gå turer alene i skogen med musikken på ørene i stedet for å invitere med noen, jeg har ingen problemer med å gå på byen alene for jeg treffer da alltids på noen jeg kjenner, det samme med kino, jeg orker aldri å spørre flere enn en person og om det ikke passer stikker jeg alene. Jeg har ikke tid til å vente på andre, være avhengig av andre.
Jeg skal lage med en kopp te, jeg skal ta en røyk til, jeg gruverøyker, stressrøyker, jeg skal lese og skrive. I morgen blir en lang og utfordrende dag, jeg skal på et møte, jeg skal treffe andre, jeg skal prate, jeg skal ta tog, jeg skal klippe neglene til en hund, jeg skal lese, jeg skal lage middag. Jeg skal få det til alt sammen, jeg må bare huske musikken opp i alt sammen. Ta meg tiden til å nyte, det minner musikken meg på. Kos deg sier den, nyt det, utfordringer er bra, spenning er bra, å hjelpe andre er flott, men kos deg for faen. Hør en sang mellom alt sammen, ta noen få Heidi-minutter. Opp i alt sammen er det musikken som får bitene til å falle på plass, gjør det verdt det, den er en slags bagasje jeg må ha med meg og er musikken med er jeg hjemme uansett hvor jeg er. Det var bra jeg tok meg råd til å kjøpe de hodetelefonene. De er rosa og de skal få meg gjennom uken.