torsdag 27. november 2014

LIVET! LITTERATUREN! AV TOR EYSTEIN ØVERÅS - ESSAYS OM LITTERATUR




Ingen må tvile på at romanene og filmene er det viktigste i livet. De snakker om romanene og filmene som om de var virkelige - ja, virkeligere enn virkeligheten selv. 


Fra side 129.



En gang i tiden røykte jeg, og i den tiden røykte jeg i vinduet. Jeg bor i fjerde etasje og orket ikke å klatre ned og opp fire etasjer hver gang jeg trengte nikotin. Jeg hadde heller ikke en kjøkkenvifte å røyke under. Så der sto jeg og røyke. Da observerte jeg hundrevis av bøker bli kastet i søpla i bakgården til Norli. På natten snek jeg meg ut og forsynte meg rått. Livet! Litteraturen! av Øverås er en av bøkene jeg tok med meg hjem.


Det er en bok proppet med essays om litteratur. Bokanmeldeser (essays) som er blitt  tidligere publisert i aviser og slikt og som nå er blitt nøye valgt ut og puttet i en pocket. Og lest av meg. Det er første gang jeg leser noe av Øverås, sikkert ikke siste gang. Jeg hadde nok aldri hørt om eller lest noe av ham om ikke Norli hadde kastet ham. Takk for det Norli.

I essayene er det ikke bare bøkene han anmelder, han skriver om forfatterne også; og litt om livet sitt men ikke så mye som bakside-teksten skal ha det til, men det er fint det som er der. Spesielt er det forfatteren Per Olav Enqvist han skriver om, han dukker opp overalt, i tekstene om hans egne svenske bøker men også i tekstene om de andre forfatterne og deres bøker. Det er som om Øverås elsker Enqvist, har han med seg overalt, smetter han inn overalt. Selv har jeg aldri lest noe av Enqvist men har hatt en roman og hans biografi på leselisten i noen år. Slik er det med leselister, de tar tid.


Hva gir en forfatter, eller en tekst, autoritet? Hva er det som gjør at man lytter til bestemte forfattere? Hva er det som gjør at uansett hva en bestemt forfatter skriver, selv når han er på sitt svakeste, så er det noe der, alltid, noe man stoler på, forholder seg til, forsøker å tolke?

Fra side 215.

Sitatet over fikk meg til å tenke på Anna Gavaldas siste, Billie, og min omtale av den. Ikke minst til mitt eget forhold til Gavalda som kan ligne Øverås sitt forhold til Enqvist.


Øverås leser og skriver spesielt mye om svensk litteratur, og nordisk litteratur generelt. Finsk litteratur også. Han sneier borti de store engelske og amerikanske. Men han trives i Europa og leser og skriver mest om bøkene fra her. Han kommenterer det selv også, hans kolleger har dratt over havet i litteraturens verdens, mens han selv har holdt seg og fokusert på livet her.
Når Øverås skriver om svenske bøker og forfattere bruker han et og annet svensk ord i språket sitt. Dette liker jeg ikke, det er tungt, men også dette kommenterer han selv senere, men da om engelsk mener jeg, der han nevner han synes det skal være lov å bruke et annet språk i sitt eget språk når en skriver. Jo da, bare ikke svensk.... Det er tungt, jeg er ikke vant, jeg er bedre på engelsk.

Det er også irriterende når han skriver om svenske bøker som ikke er oversatt til norsk. Det betyr at om jeg også skal lese dem må jeg lese dem på svensk. Det har jeg ikke noe lyst til. Jeg har aldri lest en bok på svensk og jeg håper jeg aldri må.


De største kunstverkene er som kjent sjelden feilfrie. 



Fra side 292.


Mens jeg leste Livet! Litteraturen! har jeg skrevet ned alle boktitlene nevnt i boka, og laget to lister med dem på Bokelskere.no. Tilsammen er det nevnt 177 (!) bøker. Noen av disse har jeg faktisk lest, så leselisten min vokste ikke med 177 nye boktitler, men godt over 100. Takk Øverås. De bør være bra. Som det jo virker som de er ut fra ditt entusiastiske og engasjerende språk. Det morsomme er at her er det så utrolig mange svenske og nordiske forfattere jeg aldri har hørt om og aldri hadde kommet til å lese om ikke du hadde proppet hodet mitt fullt av dem. Og det er jo derfor vi leser bøker som dette, det er jo derfor vi leser? For å utvide horisonten i våre små liv.
Jeg kan ikke lenger legge den ut for salg for en symbolsk pris på Ibok.no som jeg gjør med alle bøkene jeg eier og leser. Til det har jeg streket under, markert og skrevet for mye i margen til. Jeg gjør vanligvis ikke det når jeg leser. Men jeg går ut fra at boka engasjerte, jeg hadde liksom ikke så mye valg etter hvert, det ble så mye lettere om jeg bare lot klistrekappene ligge og markere alle bøker nevnt med pennen. I begynnelsen brukte jeg klistrelapper men det ble etterhvert håpløst, tenkt deg det, over 100 klistrekapper fordelt på 300 boksider. Det hadde blitt mer rot enn orden. Dyrt også, klistrekapper, som jeg elsker å bruke penger på og som jeg må ha når jeg leser for å markere sitater og slikt jeg skriver av i bloggen min og på Bokelskere.


Den største komplimenten jeg kan gi en bok, er at den vekker lesebegjæret i meg, at jeg lengter etter å tilbringe tid sammen med boka, at jeg lengter etter å komme hjem til den, få være sammen med den igjen. Det er ikke mange bøker man har det slik med, nesten ingen. Men de finnes. 

Fra side 226.


Livet! Litteraturen! har jeg latt ligge i bokhyllen lenge, veldig bevisst på at den er... den. Jeg vegret meg - for jeg visste leselisten min ville vokse så utrolig mye lengre enn den allerede er, og fordi jeg trodde det ville være en tung bok. Det er den ikke. Jeg brukte bare en uke på den.

Det er mest romaner det leses og skrives om i boka; det er også en hel del sakprosa; en og annen novellesamling; biografier og essays.  Det er mye historie og mye (!) annen verdenskrig. Sukk. Men hva med poesien, Øverås? Hvor er den? Er det en sjanger som det selges og leses lite av i våre dager må det jo være den! Den trenger publisitet mer enn noe annet.



Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås
Gyldendal Norsk Forlag AS 2009
ISBN 978-82-05-39470-4
311 Sider
Kilde: Min egen


Klistrelappene. 

søndag 16. november 2014





Tenker store tanker, skriver dem aldri ned, det er synd, det er der kunsten ligger, det å klare å fange lyset, ordene, fargene, bevegelsene i et eneste prosjekt som blir kunst. Alt jeg ikke vet kan jeg skrive i en roman og alt jeg vet kan jeg legge i en novelle. Det tenker jeg mens jeg leser essays. Den andre på rappen; før det igjen leste jeg memoarer, flere på rappen. Helt tilfeldig, faktisk, nesten. Denne gangen er det virkelig tilfeldig at den ene boka havnet rett etter den andre, om en velger å tro på tilfeldigheter, som jeg ofte har vanskeligheter for å gjøre. Til det har jeg sett alt for mye av TV-serien House, faktisk har jeg sett alt, men dog, de siste sesongene fikk jeg ikke så mye ut av, jeg satt på gulvet, noen bak meg og fikset håret mitt, time etter time, herlighet, hva gjør man ikke for skjønnheten, for å ha en drøm og sette den ut i livet. 



onsdag 12. november 2014

15 TING JEG HAR LÆRT AV MIN MOR AV LENA DUNHAM




Lena needs to be my best friend, or my life partner so we can be incredibly awkward together. Love her.
Bildekilde. 


Lest og kopiert fra boken Ikke en sånn jente av Lena Dunham. Oversatt fra engelsk til norsk av Christina Revold. Fra side 123:


1. Luksus er bra, men kreativitet er bedre. En morsom lek er derfor å gå innom en ti-dollar-butikk og plukke ut et antrekk som du kanskje kommer til å ha på deg på Oscar-utdelingen (eller til skoledansen i sjette-klasse).


2. Fortauet er ikke så skittent som du tror.


3. Barbie er misdannet. Det er greit å leke med henne så lenge du har det klart for deg.


4. Hvis du har en dårlig følelse når det gjelder noen, ikke vær redd for å fornærme dem. Bare løp. Høflighet er det som skaffer deg en stjålet pung. Eller en «stjålet pung».


5. Relatert til forrige punkt: Hvis noen sier «Jeg er ikke ute etter å såre deg» eller «Jeg er ikke en drittsekk», er de antakelig det. De som ikke er drittsekker, har sjelden behov for å understreke at de ikke er det.


6. Kjeft aldri på andres barn. Snakk heller dritt om dem bak deres ryggen deres.


7. Det er greit å ignorere dress code når man er en «kunstner». Folk vil tenke at du opererer på et annet nivå, og brått bli usikre på egen fremtoning.


8. Hvis noen ikke svarer på e-mailen din innen seks timer, betyr det at de hater deg.


9. «Asshole» er ikke et banneord. Selv ikke hvis du legger til «little fucking» foran.


10. Det er bedre å spise litt av alt, enn veldig mye av en ting. Hvis det ikke går, spis veldig mye av alt.


11. Respekt er ikke noe du oppnår ved å skremme folk og være intellektuell bøllete. Det er noe du får fordi du i årevis har behandlet folk slik du vil at de skal behandle deg, og ved å holde fokus på målet.


12. Hold vennene dine nær deg. Kjøp noe kult til fiendene dine.


13. Hvorfor bruke to hundre dollar i uken på psykolog, når du kan bruke hundre og femti i året på et medium?


14. «Av og til lukter en hund en annen hund i baken, og liker simpelthen ikke lukten.»


15. Først familie. Så jobb. Så hevn.


"Naked If I Want To: Lena Dunham’s Body Politic"-- Critics can't stop cringing, but the Girls star's prolific nudity harks to a decades-old feminist art tradition. | salon.com
Bildekilde.

mandag 10. november 2014

IKKE EN SÅNN JENTE AV LENA DUNHAM - ESSAYS SOM FIKK MEG TIL Å LE





Historien hadde alt: drama, sjalusi, fyll, brutte vennskap og arvekatter. 

Fra side 91.


Jeg er skikkelig glad i TV-serien GIRLS, har sett begge sesongene flere ganger; da jeg så karakteren til Lena Dunham i serien ri en mann med bar overkropp, tykk med små pupper, tykkere kropp og mindre pupper enn meg, uten å dekke seg til med BH, korsett, høyt skjørt eller noe fikk jeg sjokk og ble kjempe glad. Jøss, tenkte jeg, for en frihet. Løpe rundt fet og naken på TV, og være befriende kul - jeg visste ikke det gikk, for jeg har aldri sett noen få det til overbevisende. At min generasjon er så kroppsbevisst som vi er, så snevre i tankene, så stengt inne i oss selv, det kan vi knapt dømmes for. Personligheter som Lena gjør meg godt.



I boka Ikke en sånn jente, en samling essays kommer det frem at Lena var et godt skjermet barn langt inn i voksenlivet. Til tross for alle fordelene hun har, har hun alltid slitt med psyken. Og det beskriver hun med slik en humor og ærlighet at jeg kan ikke noe annet enn å like dama enda bedre.

Boka føles rotete, det er jo essay så hun gjør som hun vil, hun trenger ikke å fortelle om livet sitt i kronologisk rekkefølge, selv om jeg hadde foretrukket det. Hun tar heller å dele opp og forteller etter tema.

Jeg smiler når jeg ser bokbloggere ikke bare i Norge, men hele verden kommentere at Lena Dunham er selvsentrert. Det er morsomt fordi disse bloggene har jeg lest som... essays! fra start til slutt, og bloggerne som skriver Lena er selvsentrert er minst like mye opptatt av seg selv og sitt eget hode som hun er.

Jeg har opplevd ydmykelser av typen: kjøre et kne opp i testiklene til motspilleren min, oppdage under det intense lyset fra lyskasterne i studio at jeg har et tykt, sort hår som vokser ut av brystvorten og å finne en rekvisittkondom innsatt med glidekrem mellom rumpeballene mine sju timer etter at jeg har kommet hjem.

Fra side 120.


Ikke en sånn jente er skrevet med mye humor. Jeg har smilt, fnist og sluppet latteren løs da jeg leste den ut på to dager som gikk unna i en fei. Jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Det er også tragisk, patetisk, skremmende, ærlige og kanskje litt for åpne ting som skrives om. Herrigud hvor jeg digger det.



Ikke en sånn jente av Lena Dunham
Originalens tittel: Not that kind of girl, 2014
Oversatt av Christina Revold
Cappelen Damm AS, 2014
ISBN: 978-82-02-42429-9
272 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket




BILLIE AV ANNA GAVALDA - JEG VISSTE IKKE GAVALDA JOBBET PÅ EN BOK EN GANG




Da han var ferdig med å presentere karakterane, kom han med ein bråte spissfindige spørsmål for å sjekke at eg hadde fått tak på dei:
- Unnskyld, eg gjer det absolutt ikkje for å prøve å ta deg eller noko ... Eg må berre vere sikker på at du har fått ordentleg med deg stykket til vi skal i gang med det, du skjøner det?
Eg sa ja, og ja, men stykket dreit eg totalt i. Det einaste som eg skjønte, var at eit menneskeleg vesen brydde eg om meg og snakka vennleg til meg, og da handla det ikkje om franskleksa lenger, det var rein science fiction.

Fra side 43.



Du må tro jeg ble glad da jeg fikk en automatisk e-post fra biblioteket der jeg ble opplyst om at biblioteket har fått inn en ny utgivelse av Anna Gavalda: Boka Billie i lydbokformat.
Og jeg bare: Lybok? Enn boka da? Kommer boka og lydboka ut samtidig?! Og hvor er boka, jeg vil lese boka, ikke høre Gavalda på lydbok!

Jeg hadde ikke tid til å vente på at biblioteket fikk somlet seg til å registrere og legge ut boka Billie til utlån. Jeg bestilte den fra Frosta Biblioteket. Når Gavalda kommer med en ny bok hopper den frem i lesekøen, den har førsteplass. Jeg har slik en deilig lesehøst: Tre av mine ikoner fra tre forskjellige verdener (Norge, Frankrike, Amerika) har kommet med nye bøker denne høsten. Det er Gavalda - så klart - , Linnea Myhre og Lena Dunham. Jeg er bok-lykkelig.


Eg sa aldri noko på skulen, der kvilte eg meg. 

Fra side 77.


Billie handler om to ungdommer som alltid har følt seg som tapere på utsiden, som ikke passer inn, hører til. De blir venner og Billie forteller historien deres i denne nette lille boken.

Om handling er brødskive og Gavalda er leverpostei, føler jeg det er et tykt lag leverpostei på denne brødskiva. Gavalda skyter til språklig på Gavalda-måten, og jeg som elsker forfatterinnen synes det... blir for mye.

Hun prøver så hardt. Det er for mye leverpostei på brødskiva, en må ha på mange skiver agurk for å kompensere her, men det er ingen agurker.

Nynorsken er også vanskelig, oversettelsen er konge bra, det er ikke det. Men språket utfordret meg, noe som ikke trenger å være negativt, men denne gangen Gavalda fikk jeg det ikke helt til. Jeg liker boka, ikke den beste av dine, den ligger nok nederst, men helt klart en knall liten perle som varmet godt.

Ja takk til flere bøker. Jeg får aldri nok av deg, Gavalda.


Billie av Anna Gavalda
Le Dilettante 2013
Det Norske Samlaget 2014
Omslag Terese Moe Leiner
Oversatt fra fransk til nynorsk av Tove Bakke
ISBN 978-82-521-8466-2
197 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

Anjelica Huston som Morticia Addams 

tirsdag 4. november 2014

REGINES BOK AV REGINE STOKKE - IKKE LIKE GOD SOM IDAS DANS

Soundtrack: Toundra med platen (1).



Jeg la ut et bilde på Instagram av boka Etter dansen da jeg leste den. Ei jeg kjenner kommenterte og spurte om jeg hadde lest Regines bok? Nei, jeg hadde ikke det. Jeg dro og lånte den på biblioteket, jeg er for tiden hekta på å lese memoarer. Akkurat nå har jeg lagt den sjangeren til side og begynte på den aller siste til Anna Gavalda som kom ut på norsk i høst. Glede!

I Regines bok har forlaget samlet alle blogginnleggene hun skrev i bloggen sin som hun startet da hun ble diagnostisert med leukemi. Der forteller Regine om hennes kamp mot sykdommen og hva hun gjør på fritiden. Det er svært detaljert og spenner med jevnlige innlegg fra hun blir syk til hun dessverre dør.

Boka begynner litt barnslig og naivt, det er en ung jente som skriver, det er tydelig. Ettersom tiden går og Regine modnes og får mer livserfaring blir hun mer tålmodig med seg selv og de i rundt seg. Det er ikke lenger en travel tenåring som skriver men en ung kvinne som er fult klar over at fremtiden er usikker. Det som imponerer spesielt er hun blir mer positiv i måten hun tenker og uttaler seg på jo sykere hun blir!

Det er utrolig personlig og detaljert. Det er imponerende hvor mye hun orket å skrive når hun var syk. En sterk jente. Aller best liker jeg alle bildene som Regine har fotografert som er tatt med i boken. Hun var virkelig flink.

Jeg synes ikke bloggformatet, der de har klippet og limet innleggene til Regine inn i en bok gjør seg godt i bokform. Selv om det er mest tro til Regines verk som hun skrev mens hun var syk. Det er flere grunner til at dette ikke fungerte for meg: de har tatt med noen av kommentarene ukjente, venner og familie har skrevet og lagt igjen under innleggene hennes på bloggen, i boken. Ikke at kommentarene er stygge, men for meg er de uinteressante. Det er flott folk engasjerte seg, oppmuntret og heiet på henne. Men å lese alle disse kommentarene i boka var kjedelig lesestoff.

Det føles som de har presset mest mulig inn i boka, det er trangt og slitsomt. Språket er ikke så bra, og den var ikke så poetisk, så språklig sterk som jeg hadde likt. Det er ikke språket til Regine, hvordan det flyter og går, ordene hun velger og vendinger hun tar som er i fokus, det handler mer om det hun forteller. Og det er i seg selv en sterk historie, men for meg der språk er viktig når jeg leser ble også dette slitsomt.

Om jeg skal sammenligne - noe jeg også gjør med alt jeg leser, og som sikkert er utrolig slemt - er Idas dans så utrolig mye bedre. Det er en voksen dame som skriver og det er hun flinkere til og har hatt mer øving på. Og boka er skrevet som... en bok. Det er ikke en blogg puttet inn mellom to permer.



Regines bok av Regine Stokke
Gyldendal Norsk Forlag AS 2010
ISBN 978-05-40187-7
283 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket




mandag 3. november 2014

EVIG DIN AV ELIZABETH GILBERT- FORTSETTELSEN TIL SPIS, ELSK, LEV


Soundtrack: Led Zeppelin med plata Houses of The Holy.

Bildekilde.
Et gammelt polsk ordtak sier: «Før du går i krigen, be en bønn. Før du drar til sjøs, be to bønner. Før du gifter, be tre.»
Selv kommer jeg til å be året rundt.

Fra side 97. 


Som er ganske vanlig når jeg begynner på en serie, vet jeg ikke i gjerningsøyeblikket at det er en serie jeg leser. Slik gikk det til da jeg var på biblioteket for å finne å lydbok å lytte til mens jeg venter på å sovne. Jeg plukket med meg Spis, elsk, lev av Elizabeth Gilbert, en bok uvitende meg trodde var en roman, og en selvstendig en sådan. Faktisk oppdaget jeg ikke før jeg hadde hørt hele romanen ferdig at det slettes ikke var en roman men en memoar! Og ikke bare det: Den hadde også en oppfølger - Evig din. En oppfølger som ikke fantes i lydbok-format. Da var det bare å låne den i bokform og nå er den også lest.

Felipe, Elizabeths sjelevenn og kjæreste - som hun møtte i slutten av Spis, elsk, lev- får ikke inngang til USA. Han blir stoppet i kontrollen på flyplassen og sendt ut av landet igjen. Dette er etter den 9 september og USA følger strengt med hvem som reiser ut og inn av landet flere ganger i året. Noe Felipe gjør gjennom jobben sin. Uten statsborgerskap får ikke Felipe innpass i USA mer. Uten å kunne komme inn i USA går jobben hans i tusen knas og hans forhold til Elizabeth blir vanskelig å vedlikeholde. Den eneste måten å få statsborgerskap på er om han gifter seg. Med Elizabeth.

Både Elizabeth og Felipe har vært gift en gang før, og begge slikker fortsatt sårene, begge har blitt enige om å aldri gifte seg igjen. De elsker hverandre, det er ikke det. I Evig din har Elizabeth dykket ned i vestlig litteratur og historie om ekteskap i håp om å bli mildere stemt til å gifte seg, på nytt. Og slik ble denne boken til.

Omslaget på boken, og også tittelen er skikkelig klein, og det er helt ufortjent. Boka er alt for intelligent skrevet med et godt språk som flyter som faen med et interessant innhold, til ligne eller selges som chick-lit.


Min venninne Kate var en gang på konsert med mongolske strupesangere som var innom New York på en sjelden verdensturne. Enda hun ikke forsto et ord av sangene, syntes hun musikken var nesten uutholdelig trist. Etter konserten gikk Kate bort til vokalisten og spurte hva sangene handlet om. «Sangene våre handler om det samme som alle andres sanger handler om: tapt kjærlighet, og at noen har stjålet den raskeste hesten din,» svarte han.
Fra side 50.


Jeg synes Gilbert er drit god til å skrive, faktisk kan jeg tenke meg å lese de andre bøkene hun har gitt ut også. Jeg digger humoren og ler høyt flere ganger underveis i boka. Jeg ante ikke hva boka inneholdt eller hvordan den er da jeg begynte på den; jeg er positivt overrasket.



Evig din av Elizabeth Gilbert
Oversatt av Gry Wastvedt
Original tittel: Comitted
Cappelen Damn AS, 2010
1. Utgave, 1. opplag
ISBN 978-82-02-31636-5
296 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket





Biografiske tegneserier blant annet