Da jeg begynte å lese Mysterier av Knut Hamsun visste jeg ikke det er flere verker av ham med noen av de samme karakterene som i denne boken. «Mysterer er løst sammenknyttet med de etterfølgende romanene ‘Redaktør Lynge’ og ‘Ny jord’ på den måten at deler av persongalleriet føres videre i de to bøkene.»
Kilde. Nå har jeg lest ferdig Redaktør Lynge også. Neste blir Ny Jord, men først koseleser jeg Sorgenfri av Jo Nesbø, den fjerde boken om Harry Hole. Ved siden av å lese Redaktør Lynge hører jeg på en biografi om Knut Hamsun (Svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen). Jeg fanget opp at karakteren Endre Bondesen og Leo Høibro som vi treffer for første gang i Redaktør Lynge møter vi igjen i Hamsun sitt drama Aftenrøde. Og det dramaet er tredje i en trilogi på 3 skuespill. Konklusjon: Planen med å lese en bok av Hamsun har utviklet seg til å lese seks. Litteratur er et spindelvev der alt er knyttet sammen og jeg er fluen som stadig er fanget i nettet.
Trengselen var forbi, fornedrelsens år var omme, han
hadde så å si intet annet minne tilbake om den enn de simple blå bondebokstaver
som han hadde tatovert inn på hendene engang derhjemme på bygden og som aldri
gikk ut hvormeget han nu hadde gnidd dem i mange år. Og hver gang han skrev,
hver gang han rørte seg til noe, lå disse blå, skjemmende merker i lyset,
– hans hender var og ble simple.
Redaktør Lynge er en politisk roman. «Romanens redaktør Lynge er en karikatur av datidens redaktør i Verdens Gang, Olaf Thommessen, og romanen ble skrevet i den hensikt å diskreditere ham som politisk motstander.»
Kilde. Redaktør Lynge («man er presse, man er statsmakt») er vår hovedperson, en travel mann som jobber i Norges mest leste avis: Gazetten. Redaktøren er en slags kjendis som alle vet hvem er, og som alle menn vil være.
Han stanset helt borte ved den annen vegg og hilste
hjertelig på en ung dame med lyst hår og mørke øyne. Hun flyttet seg hurtig på
benken og han satte seg åpenlyst ved siden av henne. Det var klart å se at han
var ventet. Damen var fru Dagny Hansen født Kielland, en dame som var kommet
inn fra en av kystbyene og nu hadde oppholdt seg i Kristiania i det siste år
mens mannen, marineløytnant Hansen, var på tokt. Hun hadde et overordentlig
svært lyst hår som var oppsatt i knute og hennes drakt var meget rik.
Godaften, sa hun; De kommer sent.
Dagny Kielland, som nå har giftet seg og heter Hansen, har en liten rolle i Redaktør Lynge. Henne møtte vi for første gang i Mysterier der hovedpersonen Nagel er grusomt forelsket i henne. Hennes venninne, Martha Gude som vi også treffer i Mysterier, har hun tatt med seg til Kristiania da hun giftet seg. Hun nevnes bare i noen få setninger før hun igjen er borte for oss. Hun har fått jobb som kammerpike hos Dagny. Dagny beveger seg fortsatt innenfor de dannede kretser og det er på den måten hun kjenner Redaktør Lynge. Hun innrømmer faktisk (for seg selv) at hun aldri har glemt Nagel fra Mysterier, at det var like før hun sa ja til hans frieri. Men så tok jo han livet sitt da han trodde det ikke var noe håp... Dagny er fortsatt en kokette i denne boken som i den forrige. Hun liker fortsatt å ha beundrere og å leke seg med disse.
Siden sitt ulykkelige forhold til en ung fremmed, en ren eventyrer ved navn Johan Nagel, en uanselig dverg, som hadde dukket opp på hennes vei ifjor og gjort henne ganske forvirret, hadde fru Dagny hatt sine dulgte sorger å trekkes med. Forholdet var ikke endt med at en hatt senkedes dypt og et pyntelig farvel hadde lydt, nei den ville mann var gått på hodet i havet og hadde gjort ende på seg uten å si et ord. Så hadde han simpelthen latt henne bli tilbake med hele ansvaret og følgen var at hun hadde reist hjemmefra såsnart hun kunne og bosatt seg i Kristiania. Også en tidligere historie hadde hun hatt; for en stakkars blååret teolog var blitt så heftig forelsket i henne at …. men det var for ynkelig, virkelig altfor latterlig, hun gadd ikke skjenke det en tanke.
Redaktør Lynge har satt seg fore å felle regjeringen. Han er en venstremann og regjeringen har for øyeblikket gått over til høyre. Men på et tidspunkt sklir han litt ut av kurs, han forelsker seg nemlig i en ung pike; Charlotte Ihlen, som på sin side er forelsket og leker i sengen med Endre Bondesen. Disse to er hemmelig forlovet. Leo Høibro, som leier et værelse i familien Ihlen sitt hus, stakkars; han er også forelsket i Charlotte, han kjøper en sykkel til henne som han ikke har råd til og setter seg selv i gjeld. Vår kjære redaktør ansetter Charlotte sin bror, som er en høyremann! til å skrive i Gazetten, som jo er en venstre-avis. Dette gjør han for å komme nærmere Charlotte. Dette er et underholdende firkantdrama som blåser liv i denne karikatur-romanen.
Lynge hadde hatt lykken med seg, han var blitt en av landets mest kjente personligheter, en mektig mann som med ett ord kunne bøye nakker ned og tvinge sin vilje igjennom.
Leo Høibro er den karakteren jeg - som sikkert er meningen også - liker best. Politisk er han som ‘en ruteløs komet’, uten noen bestemt mening eller knagg å henge jakken sin på for å si det på den måten. En gang elsket Leo Høibro Lynge men nå ser han gjennom ham, han planlegger å avsløre ham som den falske mannen han er. Dette er, på toppen av firkantdramaet, pengeproblemene og den politiske maktkampen nok et spenningsmoment i historien. I Redaktør Lynge er Høibros meninger de samme som hos Hamsuns. Det Høibro sier har Knut tidligere gitt uttrykk for i virkeligheten.
Det var ennu et
menneske tilstede, en frøken Gude, en dame med ganske hvitt hår. Lynge hilste
hjertelig på henne, han hadde truffet henne før herute, hun bodde sammen med
fru Dagny som søster, som kamerat. Frøken Gude gikk forresten straks ut av
stuen. Det gjorde hun alltid når det kom fremmede.
I
virkeligheten ble Knut Hamsun sveket av redaktøren i Verdens Gang: Olaf
Thommesen. En gang i tiden var de venner. Olaf Thommesen lovte Knut å forsvare
ham om han skulle bli beskyldt for plagiat av romanen Spilleren av Dostojevskij. Knut skrev nemlig en novelle med navn Hazard som lignet Spilleren. Men Både
Hamsun og Olaf visste at Knut skrev den før Spilleren. Som Hamsun fryktet ble
han beskyldt mange år senere for plagiat, men den ene personen som hadde så mye
makt og som kunne redde ham sa ikke et ord. Derav fikk Hamsun ideen til å
skrive Redaktør Lynge. Han maler et bilde av en redaktør som skifter politisk
mening etter hva som gagner ham selv mest; en regissør som bare bryr seg om å
ha flest mulige abonnementer. Redaktøren er svikefull og sleip, bare opptatt av
penger og seg selv. Hele grunnen til at Olaf ikke ville hjelpe Hamsun skal
visst være at Hamsun slaktet Ibsen. Olaf kalte Hamsun en sjarlatan i avisen
sin. «Nå aktet Knut Hamsun å hudflette en redaktør som hadde alle likhetstrekk
med Olaf Thommessen».
I biografien jeg lytter til før jeg sovner om kveldene lærte jeg at det er bruk
og kast mentaliteten som beskrives rått og kaldt i Redaktør Lynge; en kaster
bort mennesker når en ikke har bruk for de mer. Og selve smittebæreren er
Redaktør Lynge (Olaf Thommessen).
Etter bare en uke måtte forlaget til Hamsun bestille et nytt opplag av boken.
Det var første gang det hendte.
Men legg merke til at denne mann uten overbevisning, uten vederheftighet satt tildoms over mennesker og ting bare i kraft av sin evne til å lytte til seg byens mening. Hans personlige løshet trakk ned den offentlige diskusjon, sådde forvirring hvor han kunne komme til og svekket folkets følelse for ansvaret. Avveien, Lynge vil gjøre en sving på seg, Lynge vil holde publikum i ånde med en merkelig ny ting! Han viser seg fra en fremmed side, han overrasker, han vender opp ned på alt stabilt og fast, enn ikke sin egen tidligere mening har han mere aktelse for enn at han flirer den bort løst og lett, visker den ut med en pussighet og lar den så glemmes. For en slik mann er moralsk trohjertethet en smukk og hyggelig husdyd, politisk troskap og sanndruhet en frase, et navn. Og han handler derefter. Han går og gjør det ærlige venstrearbeide usikkert ved sine plutselige manøvrer, slår til skjækene, fyller broderlandets presse med falske forestillinger om den norske folkemening og setter oss år tilbake i vår forhandling med svenskene om vår rett.
Jeg synes Redaktør Lynge inneholder et levende språk. Den er betydelig lettere å lese enn Mysterier. Tåpelige pek, søkte innfall, flere sider om bærsorter og sykkelritt gjør at jeg synes Knut Hamsun kan være ganske usaklig. Det samme følte jeg i Mysterier da han skrev side opp og side ned om en nedslitt stol. Det er flere karakterer å følge (Bondesen, Lynge, Charlotte Ihlen, Fredrik Ihlen, Høibro) og det liker jeg veldig godt. Det er mye fjas i Redaktør Lynge og Mysterier, jeg vet ikke enda om dette er typisk for Hamsun, at det er så mye snakk rundt og om ting. Hamsun tester tålmodigheten min, og etter to bøker av ham på rappen er Nesbø en befrielse å lese. Noen bemerket på Bokelskere.no det er lite naturskildringer i Redaktør Lynge, og det er sant. Det er en tendensroman. Den er ikke særlig dyp sammenlignet med hans psykologiske romaner. Den underholder mer enn den beveger. Jeg vet ikke om jeg helt forstår når Hamsun er ironisk eler spydig bestandig; men jeg har jo merket at denne boken er amper: «Redaktør Lynge og Ny jord blir kalt Hamsuns knyttneve-bøker». De er sinnabøker.
Nå skal jeg fortsette å lese krim før jeg på nytt tar tak i en roman av Hamsun.
Tine har også skrevet om boka Redaktør Lynge!
Trykk her for link.
Redaktør Lynge av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2007
Format: E-bok
ISBN 978-82-05-41716-8
332 sider
Roman
Kilde: Kjøpt og lastet ned selv, lovlig hos ebok.no
