Lydspor: sangen Inn i deg av Gabrielle.
 |
| Bildekilde: Bokelskere.no |
Hun skulle greie dette. Å bli like tynn, hun også. Ville han se henne da?
Fra side 57.
Jeg blir alltid så glad hver gang det kommer nytt om en ny bok fra Myhre. Jeg liker bøkene hun har gitt ut. Denne, den nyeste også. Jeg lånte den på biblioteket.
Hovedpersonen er en jente som er dødsforelsket i en norsk musiker. Han bor i USA og i Bergen. Pendler i mellom. Men han er mer borte enn i Bergen. Hun vet hun burde men hun klarer ikke å slutte å treffe ham. Tenke på ham. Savne ham. Han er månen og hun er stjernene. Hun prøver flere ganger å avslutte forholdet. Han har også avsluttet det en gang. Men det går aldri. De finner alltid sammen igjen. Hun har spiseforstyrrelser og er svært selvdestruktiv. Spesielt i begynnelsen irriterte hennes hang til å hate seg selv meg. Irritasjonen gikk over jo lengre inn i boka jeg kom. Men ønsket mitt om en ryggrad, om selvstendighet, om å leve for sin egen del var der hele tiden. Kanskje irriterer hun meg for jeg var henne en gang. Og jeg skal aldri tilbake dit. Hun mangler liksom en stolthet , sin egen identitet. Det er som hun ikke lar seg selv finnes uten ham. Når han er borte, er hun borte også. Tenk å forsvinne så komplett inn i en person; at det eneste som står igjen er en vektløs skygge uten egne tanker, meninger og handlinger. Hun er nok ikke alene om å ha opplevd det. Hun er så usikker på seg selv. Jeg synes mer synd på henne enn hun irriterer meg; jeg føler karakteren er en person det var lett for meg å like og bry meg om. Gutten bryr jeg meg ikke om. Jeg orker ikke engang å skrive om hvordan han behandler henne. For meg handlet ikke denne historien om ham. Men henne.
Man forlot ikke en man elsket, på et hotellrom i totalt mørke, for å dra hjem og våkne alene.
Fra side 133.
Det er tidshopp i historien som forvirrer mer enn den gir meg. Fordi fortiden, hverdagen der er helt like de i nåtiden. Hun gjør det samme. Tenker det samme. De slår opp. De blir sammen. I første halvdel kjedet jeg meg. Men jeg vet ikke helt hva som hendte for når jeg ble ferdig med boken likte jeg den så godt at den fikk favorittstempel på profilen min hos Bokelskere. Hele historien er ganske ensformig. Det skjer ikke mye. Det er hverdagene som beskrives. Viser seg det falt i smak hos meg, tross alt. Et sted kysset han henne "i panna" i steder for "på panna". Det var jo unødvendig. Jeg burde ikke snakke, jeg har flere skrivefeil enn de fleste.
Jeg synes Linnea skriver like godt som i de forrige to bøkene. Linnea Myhre har en stemme selv om hovedpersonen mangler en. Det vanskelige rundt mat er beskrevet ypperlig og fenger meg. Også mye av det er gjenkjennbart uten at jeg noen gang har fått en diagnose på det. Men har hatt et anstrengt og vanskelig forhold til mat i perioder. Perioder jeg ikke trodde jeg skulle komme ut av. Men det går over, alltid. Ikke av seg selv så klart. En må jobbe. Så det selvdestruktive og den altoppslukende forelskelsen kjente jeg meg godt igjen i. Det er de av oss som vil oss selv mer vondt enn godt. Som har mindreverdighetskomplekser og et selvhat som kan spre seg som ild i tørt gress. Da jeg stemte Fremskrittspartiet gjorde jeg det av ren og kjær selvdestruksjon.
Myhre skriver fortsatt med humor i alt det mørke. Det er sånn type svart humor som jeg bare elsker. Linnea Myhre skriver sånn at jeg faktisk ser skikkelig frem til å sette meg ned og lese i boka. Det er ganske fint for jeg tvangsleser stort sett ellers. Roman var vanskelig å legge fra seg også. Jeg håper Linnea gir ut flere bøker! Hurra!
Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre
1. Opplag 2016
Tiden Norsk Forlag, Oslo
ISBN 978-82-10-05507-2
179 Sider
Bokilde: lånt på biblioteket
Roman
Norge
Jeg har også en
OG EN
