DAGBOKEN AV NICHOLAS SPARKS – IKKE MIN KOPP TE







En mann burde nyte andre ting hvis han kan; han burde tilbringe sine siste dager i solen. Mine vil bli tilbrakt ved en leselampe.


Fra side 138. 



Av alle de nesten to tusen bøkene på leselisten min var Dagboken av de som hadde ligget ulest lengst. Jeg prøver å lese bøkene i den rekkefølgen de havner på leselisten min, så hvis jeg skulle følge reglene for en gang skyld var det faktisk Dagboken sin tur å bli lest ganske snart. Når jeg i tillegg fikk denne boken av Lisa før hun flyttet (hun ryddet i hyllene sine) så var det ingen grunn til å ikke legge den i den planlagte leselisten for 2016. Så gikk jeg i en felle. Akkurat som med Terningmannen av Luke Rhinehart som jeg leste tidligere i år oppdaget jeg etter å ha begynt å lese at de tilhører en serie. Dagboken er den første boken i en serie på bare to. Den neste skal jeg lese neste år. Må jo det da, kronologislave som jeg er (og liker å være det! Det gir meg stor tilfredstillelse!)


Jeg lærte det som for et barn er helt innlysende: at livet simpelthen bare er en samling med bitte små liv, som leves en dag om gangen. At hver dag burde tilbringes med å finne skjønnhet i blomster og poesi og småprat med dyr. At en dag med drømmer og solnedganger og oppkvikkende vinder ikke kan bli bedre. Men aller mest lærte jeg at livet dreier seg om å sitte på benker ved eldgamle elver med hånden min på hennes kne, og kanskje – på gode dager – å bli forelsket.



Fra side 158.



Min utgave av Dagboken er oversatt til norsk; den er liten i format, lettlest og på litt mindre enn to hundre sider. En bok som jeg i grunnen ikke skulle brukt mer enn en dag eller to på å lese ut. Jeg brukte lengre tid. Ikke over en uke, men likevel; lengre enn hva som er typisk for meg med slike bøker. Du lurer sikkert på hvorfor og svaret er at når bøker er veldig lette, har en grei historie og med et så enkelt språk kan det bli så lett at det blir tungt å lese! Det blir så jeg overtenker når jeg leser.
Av Iselin - ei nordnorsk venninne og klassekamerat som flyttet og som jeg har mistet kontakten med – ble jeg anbefalt å lese Dagboken og hun presiserte jeg skulle lese den på engelsk. Da jeg fikk boken i hendene, på norsk, fant jeg det likeså greit å bare lese den på norsk, til tross for advarslene. Og vet dere hva: jeg synes ikke det var noe galt med oversettelsen, jeg.



Dagboken er en kjærlighetshistorie som finner sted i midten av nittenhundretallet etter andre verdenskrig. Vi befinner oss i Nord-Amerika. Jeg synes forfatteren forteller heller enn å vise. Slikt liker jeg ikke så godt. Det er lenge siden jeg så filmen; jeg husker den overrasket meg og at jeg liker den. Jeg kunne godt tenkt meg å se den om igjen en vakker dag. Jeg liker filmen bedre enn romanen . . . Det er ting som irriterer med denne fortellingen og mest av alt er det tiden den er satt i. Kvinnen skulle ikke jobbe og tjene penger; hun skulle ikke være selvstendig. Det er en lærerik tid og periode å lese om, spesielt for oss som er vokst opp såpass heldige at vi ikke trenger å gifte oss eller være avhengig av en mann. Men jeg har lest bøker av forfattere som klarer å skildre denne tiden på en slik måte at du får respekt for kvinnen. Du forstår at det er urettferdig men at kvinnen likevel gjør en hard jobb og fortjener respekt. Den kvinnelige hovedpersonen i Dagboken derimot vekker ikke slike følelser i meg. Mens den mannlige hovedpersonen er tilfreds og sliten etter en arbeidsdag der han bruker kroppen ute i naturen på gården, er kvinnen sliten og tilfreds etter å ha gått i butikkene en hel dag. Slikt gjør meg forbannet da forfatteren viser ingen baktanke med den skildringen; han mener den. Hun er tilfreds med dette. Om jeg, som kvinne, hadde hatt valget mellom å få bruke en hel dag i butikker med å bruke penger – eller få arbeide ute, i solen, i naturen en hel dag og tjene penger – hadde jeg så klart heller ville vært ute og jobbet! I naturen! Herregud. Nicholas Sparks, skjerp deg. Den kvinnelige hovedpersonen din er kanskje fornød med bare å male, lage kunst, bruke kjole, se pen ut og handle men tro ikke kvinner flest er det. Ikke i det hele tatt. Hva med å la henne få lov til å prøve å ro båten? Hvorfor er det bare Noah som får ro?



Historien sentrerer rundt gamle minner, et nytt møte og valgets kval: kjærligheten eller fornuften. Skal en trosse familiens og samfunnets ønsker å gifte seg med en kjedelig men snill mann, eller gifte seg med en under sin klasse som elsker en over alt på jord? Jeg skal ikke si hva hun valgte. Du vet det sikkert selv. Mer enn noe annet er dette en historie om Den Store Kjærligheten. Det er fint. Men ikke nok for meg.
Jeg avslutter med å si jeg godt forstår hvorfor det finnes de som liker denne romanen. Selv om språket er lett er ikke språket dårlig. Historien er fin og søt.


Noen ganger later det til at jeg er omgitt av optimister.


Fra side 174.



Dagboken av Nicholas Sparks
Oversatt av Elsa Frogner
Egmont Hjemmets Bokforlag 1997
2. Opplag
Hard innbinding
Originalens tittel: The Notebook
Originalt utgitt i 1996
ISBN 82-590-1816-0
185 Sider
Nord-Amerika
Roman
Bokserie
Bokkilde: fra min egen bokhylle, fått brukt av Lisa 






Jeg har også en 


OG EN 



  

Kommentarer

  1. Sparks er heller ikke en jeg vil drikke te med, for å si det slik... Jeg leste ei anna bok han hadde skrevet, husker ikke tittelen lenger, men den skulle være ÅÅÅHHH SÅÅÅ BRAAA! Det eneste jeg husker, eller mener å huske, er at det var for nye av alt og at oversettelsen var elendig. Toppen av kransekaka var da det sto at en unge hadde en utstoppet ape som kosedyr... Jeg så liksom for meg det da, en liten gutt som dro rundt på en utstoppet gorilla... To much...

    Jeg mener fortsatt vi må bli flinkere til å la dårlige bøker/ bøker vi har vokst fra/ bøker som ikke fenger forbli ulest/ halvlest. Livet er for kort til å prioritere kronologi og prinsipp foran kos!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, lo høyt av den første setningen din :-D Uff, det høres ut som for mye ja. Utstoppet ape... Nei takk.

      Jeg blir helt svimmel av å bare tenke tanken på å legge fra meg halvleste bøker for godt. Svimmel!

      Slett
  2. Neeeei, altså Sparks kan nok forbli et ubeskrevet blad for min del. Jeg har ikke noe i mot lett og søtt, men jeg blir provosert av å lese din beskrivelse av kvinnens rolle, da blir jeg sikkert ikke mindre provosert av å lese om det i boken ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det provoserte meg altså. Jeg liker å tenke på kvinner som sterke, ikke skjøre blomster slik som Sparks skildrer oss. Jeg er ikke en blomst! Jeg er et sterkt, standhaftig tre!

      Slett
  3. Har aldri lest noe av Sparks. Romantikk er vel det jeg leser minst av, av mange årsaker. Det hender seg en gang i blant, men tror ikke Sparks er min greie. Har sett noen av filmene som er basert på bøkene hans og det er nesten tortur i seg selv:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, liker du ikke filmene - og hekler ikke å lese romantikk er Sparkes ikke en forfatter for deg (heller). :-)

      Slett
    2. Leser romantikk en gang i blant, men er nok ikke sjangeren jeg leser mest av. Ingen favorittsjanger i hvert fall;) Greia er at jeg liker å variere så mye jeg kan selv om horror er min trygghetsbase:)

      Slett
    3. Vi har mye til felles; jeg er likens! Ønsker og leser variert. Det er gøy. Selv om en leser en del en ikke liker da hehe

      Slett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi