Tegneserier og to mørke romaner

 

M - Julen 2006 av Mads Eriksen. Det andre tegneserieheftet jeg leser i denne serien. Hva er det bilder av? Anstrenger øynene, myser. Forstår ikke humoren heller. Hva var poenget her? Leser stripen to ganger, tre ganger, fire. Dette er ikke en tegneserie for meg. Fra egen ulesthylle. 

Spør faren din! Lille sprint #7 av Tome & Janry. Ren kos mellom de tyngre bøkene. Fra egen ulesthylla. Dette er en tegneserie for meg! 

    Det gjelder å holde seg av Tome & Janry (Lille Sprint #8) Fra Ulesthylla. Forholdet mellom Lille sprint og bestefaren er søtt og sjarmerende. Legger ved ett bilde. Se alle bøkene! 

The Burnt Orange Heresy av Charles Willeford (1971) Lest på Kindle. Jeg har en bok i hylla av den norske forfatteren Audun Mortensen som heter Samleren (2015). Samleren er en slags kopi av The Burnt Orange Heresy der Mortensen har gjort noen forandringer og oversatt den til bokmål med Google Translate. Jeg skal fortelle mer om det senere. Ville lese originalen før jeg tok fatt på den ulovelige kopien av Mortensen (som jeg holder på med nå). TBOH handler om en kunstkritiker som tjener dårlig. Han har et ønske om å bli en av verdens mest berømte og anerkjente kritikere. Når han får et tilbud som gir han akkurat den muligheten er han villig til å gjøre hva som helst . . . Har en kjæreste han anser som dum og behandler dårlig. Mannen er i det hele tatt ikke spesielt respektfull mot damer. Hvorfor har Mortensen valgt akkurat denne boka å stjele? Fordi hovedpersonen i TBOH også stjeler fra en annen kunstner? Fordi boka ikke var oversatt til norsk fra før? Fordi den ikke er så kjent i Europa, og utgitt for over 30 år siden? Selv likte jeg ikke TBOH noe spesielt og har gitt den bare terningkast 2 på Bokelskere. Fordi den er detaljert til det kjedsommelige. Kunstkritikeren gir meg vondt i magen med sin manglende empati. Og slutten var en gigantisk motsigelse. Nei! Boka er filmatisert. Den skal jeg se! Etter å ha fullført Mortensen sin bok selvfølgelig. 

Baby Jane av Sofi Oksanen (2005) Fra ulesthylla mi. Min første Oksanen. Rent tematisk er det en bok som interesserer meg da jeg har angst stadig vekk (heh). Den handler om et kjærestepar der den ene har agorafobi. Hun går ikke ut av leiligheten om det ikke er på sine faste drikkesteder. Noen andre handler i butikken for henne. Hun er alkoholiker og ikke ærlig (nok) om diagnosene sine. Dette går ut over forholdet deres. Boka er lettlest og kort. Begge disse to får penger av sosialen og løser sine økonomiske problemer med å starte en sextelefon; i tillegg en tjeneste der de selger brukte strømpebukser og sko blant annet. Alt det kunden skulle ønske. Ganske frustrerende å lese om disse to som helt klart ikke burde være sammen. Best er boka når den forteller om kjærlighetssorgen. Da er den dritgod, da er den på sitt beste. Ga den terningkast 5 på Bokelskere! 

Vent til du blir større av Tome & Janry (Lille Sprint #9). Fra ulesthylla. Nå har jeg lagt inn en bestilling hos biblioteket for bind #10 da jeg mangler den. Den fjernlånes og dukker vel opp. Har også lagt inn en bestilling på filmene Haisommer #3 og #4. Hi hi. 

Mine andre blogger:

Sitatbloggen min

Spillelisten 

Leser Baby Jane i hagen.

Leser Baby Jane i senga. 

De 2 siste

 

De to siste lest er Svanesøstrene av Rabecca Rasmussen (2011) og Mannen som jaget sin egen skygge av David Lagercrants (2017). Den første fra min egen bokhylle (og nå flyttet inn i noen andre sin), og den andre lånt på biblioteket. Sommeren 2021 bærer preg av koselesning (sånn bortsett fra Frankestein (Kindle) og Northanger Abbey (lydbok) som var 2 stykk jeg virkelig arbeidet meg gjennom. 

Denne har stått ulest i bokhylla siden 2012. Vant den i en konkurranse hos en bokblogg som ikke er mer. 

Romanen handler om to søstre og deres barndom og alderdom. Den er fin, og den er utrolig trist. Titelen speiler ikke innholdet. Faktisk har fugler svært lite med historien å gjøre. Terningkast 4. Ganske vondt å lese om barn som går sultne og håpløse foreldre. 

Bok 5 om Lisbeth Salander. Dette er ren underholdning og fungerer godt som det. Også gitt terningkast fire. Lærte ikke noe nytt da ... om livet og sånn. Har igjen å lese den siste i serien og ser den kalles finalen. Den aller siste det da? Frem til en ny forfatter plukker den opp og fortsetter . . .Vet fortsatt ikke helt hva jeg synes om det. Men bøkene er jo spennende.

Status i dag er at jeg lytter til bok 3 om Hellemyrsfolket av Amalie Skram (Storytel - etter andre runde fjernbestilling av lydbok på biblioteket og begge gangene hakk tydde jeg til en mer moderne metode. Elsker biblioteket men akkurat gamle CD-lydbøker er litt sånn katta i sekken. 

Også leser jeg teatermanuset (! Skuespill er vel det jeg har lest minst av så langt i livet) Harry Potter og barnsets forbannelse. 

Jeg har også en Musikkblogg
og en Sitatblogg. 

KOMME HJEM AV YAA GYASI

 

Handelen hadde økt så mye, og metodene for å samle slaver var blitt så tankeløs, at mange av stammene hadde begynt å merke barnas ansikter så de lot seg skjelne fra hverandre. Nordboerne, som ble fanget oftest, kunne ha over tyve arr i ansiktet, slik at de ble for stygge til å bli solgt. 

Fra side 104. 

Da jeg var kommet til side 83 skrev jeg:  det går raskt å lese, sidene bare flyr av gårde. Lettlest. Godt å bare flyte på vannet, ikke svømme motstrøms (slik føltes det da jeg leste Falkberget, den forrige boka jeg fullførte). 

På side 309. "Språket er så godt, det er så enkelt å lese. Jeg glir fremover. Det er poetisk og det er dypt, samtidig som det er lettlest og jeg vet ikke helt hvordan en forfatter kan få til akkurat det. Liker Komme hjem."

Hvert kapitel handler om det nyeste familiemedlemmet. Slik følger vi først bestemor, sønn, barnebarn osv. Det er ikke en selvfølge barnet vet hvem deres foreldre er, eller har fått mulighet til å treffe dem. Revet fra, tatt, mistet, drept eller rømt. Alle historiene til hver enkelt er så gode, innholdsrike. Nok til å fylle en hel roman for hver enkelt.. I stedet får vi bare noen alt for få sider med hver enkelt før vi i neste kapittelet kan være mangfoldig år frem i tid og "barnet" kanskje er ungdom, kanskje allerede en voksen med sine egne demoner. 
Hver person jeg møter vil jeg vite mer om. Nettopp blitt kjent. Men nei - da har forfatter Gyasi gått videre til neste. En svakhet samtidig som det viser Gyasi sin gode fortellerkunst da hun skriver så godt om så mange karakterer. De er jo en god mengde. God bok. Koste meg med den.

Det var hvite menn, de første Esi noen gang hadde sett. Hun kunne ikke få huden til å stemme med noe tre eller nøtter eller leire eller jord hun hadde støtt på. 
«Disse menneskene er ikke fra naturen,» sa hun. 

Fra side 77.


Det handler om rasisme og hvordan overleve den. Å være tvunget til å sloss for livet og sloss for det lille en har. Det å klare å stå i det, og bare fortsette. Hver dag. Ikke minst handler det om kjærligheten til familien din og dine nærmeste. Hvordan sorg kan arves.

Det handler om urettferdigheten. Men enda oftere den sterkere kjærligheten til naturen. 

Visste ikke landsbyer kriget mot hverandre, solgte hverandre til britene. Har alltid trodd det er den hvite mannen som gjorde urett, men her får vi se begge deler. Det er vondt å lese om hvordan de hvite behandler de som hadde en annen hudfarge enn dem selv. Grusomt. 

I lange perioder sto boken urørt. Manglet selvdisiplin eller leselyst. Akurat det har ikke vært det beste for denne romanen fordi du følger jo så mange karakterer, og jeg glemte historien til faren innen jeg igjen plukker boka opp. På den måten ble jeg ikke så rørt eller knyttet til karakterene som jeg tror jeg ville vært om jeg hadde lest boka mer sammenhengende. Men det er ikke boka sin feil. Det er min. 
Jeg ga den terningkast 3 på Bokelskere. Vet denne hadde fått høyere om jeg leste tettere. Det er en ting jeg ikke liker med boka, og det er slutten. Synes den er for lettvint. 


«Det kan vi ikke gjøre før vi har hatt bryllupsseremonien vår,» sa Ohene forskrekket. Alle barna hadde hørt fablene om folk som delte seng før bryllupsseremonien: de usannsynlige - om peniser som ble til trær mens mannen fortsatt var inni kvinnen, så det vokste grener inn i magen hennes og han ikke kunne forlate kroppen hennes; de enklere, sannere, om bortvisning, bøter og skam. 

Fra side 213. 

Originaltittel: Homegoing 

Originalt utgitt av YNG Books, Inc. 2016

Norsk utgave utgitt av Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2018

Oversatt av Hilde Stubhau

Innbundet

ISBN: 978-82-419-1265-8

456 Sider

Bokkilde: lesereksemplar mottatt fra forlaget

Ghana/Nord-Amerika

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

STRANGE BREW AV P. N. ELROD (RED.) - SALGSTRIKS

Bildekilde: Amazon.com

Dette er en novelleantologi av til sammen ni forfattere; åtte kvinner, en mann. Den ene novellen av samlingens ni tilhører Sookie Stackhouse-universet (The Southern Vampire Mysteries) og det er derfor jeg kjøpte og leste denne boken. Boka kjøpte jeg selv som e-bok hos Amazon.com. Jeg leste den med Kindle-appen med mobilen min.



SEEING EYE AV PATRICIA BRIGGS

But witches, the real thing, weren’t witches because of what they believed, but because of genetic heritage. A witch was born a witch and studied to become a better one.

Fra side 10.

Den første novellen i samlingen.  Den tilhører "Mercy Thompson-universet" og "Alpha and Omega Series". Midt på natten blir den gode heksen Wendy Moira Keller vekket av at det dundrer på døra. Utenfor står en svær, stresset varulv. Han trenger hjelp av Moria til å finne brorer sin som er kidnappet av en ekkel klan hekser som Wendy har vært utfor med før. Det hele finner sted i Seattle. Det som gjør novellen ekstra bra er at Wendy er blind. Det oppstår så klart gnister mellom varulven Tom Franklin og Wendy.
Jeg likte den! Språket er lettlest men fortsatt bra.

Patricia Briggs is the author of the number one New York Times bestselling Mercedes Thompson series. She lives with seven horses, a dog, three cats, snakes, birds, kids, and a very awesome and tolerant husband in a home that resembles a zoo crossed with a library. The horses live outside.

Fra side 39.

LAST CALL AV JIM BUTCHER

ALL I WANTED was a quiet beer. That isn’t too much to ask, is it—one contemplative drink at the end of a hard day of professional wizarding?

Fra side 40. 

Den eneste mannen i samlingen. Det er den andre novellen jeg leser av Butcher, om jeg ikke har lest flere også. Vi er i Chicago. På McAnnally's pub. Alle stamgjestene der begynner plutselig å oppføre seg skrullete. De går amok og angriper bartenderen. Trollmannen Harry skulle bare innom å ta sin faste øl. Han oppdager noen har satt en trolldom på ølet. Harry Dresden og politikonstabel Karrin Murphy samarbeider om å finne ut hva som har hendt.

Novellen tilhører serien "The Dresden Files". Begynnelsen på novellen kjeder meg. Jeg synes det er tåpelig, barnslig, litt morsom, men mest kjedelig. Litt søt er den også da. Greske guder har en plass i novellen.



DEATH WARMED OVER AV RACHEL CAINE

My name is Holly Anne Caldwell, and I’m a licensed seventh-generation witch, with a specialty in raising the dead.

Fra side 84. 

Holly Anne Caldwell bor i Austin og har to jobber - en vanlig dagjobb og en kveldsjobb som heks. Hun har evnen til å vekke mennesker fra det døde, få de til å gjenoppstå. Det er ikke varig eller mulig for mennesket å bli levende lenge om gangen; det er slikt hun blir ansatt til å gjøre av folk som vil vite hvor familiesølvet er gjemt, eller når politiet trenger hjelp til å finne morderen av den avdøde.
Denne gangen vil politiet ha hjelp til å vekke Andrew Toland som Holly har måttet vekke før. Andrew selv var en legendarisk "vekkelses-heks" i sin tid. Det er ikke før etter Holly har vekket Andrew hun får vite hvorfor: Andrew er vekket for å beskytte henne. Det er en fin tvist som jeg ikke så komme. Holly er forelsket i en død mann, hun elsker ham, og det er så hjerteskjærende!

Jeg var helt inne i novellen fra første setning. Jeg leste på Goodreads i en anmeldelse at vedkommende synes forfatteren Caine bruker for lang tid på bakgrunnshistoriene. Det blir for mange fakta. Selv om jeg liker bakgrunnshistorien vi blir fortalt - og jeg synes det fenger - er jeg enig i at det blir litt for nøyaktig. Forfatteren bak novellen heter egentlig Roxanne Longsteet Conrad men skriver under navnene Rachel Caine, Julie Fortune m/flere! Det er blitt gitt ut flere noveller om vekkelsesheksen Holly.  "Holly and Andrew Stories" er å finne i antologiene "Hex Appeal" og "Kicking it". Det er ikke alt jeg synes henger på grep i novellen, ikke alt som er helt logisk. Men jeg liker den godt for det om.



VEGAS ODDS AV KAREN CHANCE

“Move.” I started pushing at him, but budging a full-grown werewolf who doesn’t want to go is nothing more than a good workout. 

Fra side 138.

Denne novellen tilhører "Cassandra Palmer-universet". Ms. Accalia de Croisset (også kalt Lia) jobber som lærer. Hun trener studenter til å bli magikere innen politiyrket. For tiden foregår det en virkelig krig mellom to forskjellige grupper magikere. Lia er også halvt varulv og kjæresten hennes Cyrus er helt varulv.
Novellen starter med en gang, med et Bang! Lia våkner av at hun blir angrepet i sitt eget hjem. Det er spennende og voldelig.

Jeg liker språket. Novellen synes jeg er forvirrende, det er så mye som skjer men du får ikke egentlig vite hvorfor - selv ikke langt inn i novellen. Det er så mange personer med i novellen og plottet er litt vel komplisert. Det er småting som ikke passer heller. Det er dog noen kule elementer også: som en ugletatovering som gir Lia skarpere syn og hørsel, at magi ikke er enkelt eller uovervinnelig: det trekker mye energi å praktisere. Dette er vel den novellen jeg likte minst så langt i antologien.



HECATE'S GOLDEN EYE AV P. N. ELROD

I had no need of an invitation to cross the threshold. Bram Stoker, go jump in a lake.

Fra side 199.

Novellen som er skrevet av redaktøren bak antologien. Novellen tilhører "Vampire Files-serien". Det er Chicago, juni 1937. Jack Fleming er vampyr og arbeider for sin venn og partner Charles Escott. De jobber i sitt eget detektivbyrå. De blir ansatt for å få tilbake en stjålet diamant som heter det samme som tittelen på novellen. Det sies diamanten inneholder en forbannelse og bringer god lykke om den blir respektert. Om en mann rører ved diamanten dør han. Som vampyr kan Jack Fleming blant annet bli usynlig og hypnotisere folk.

Stil og tone i teksten er gammelaktig, en svunnen tid. Det er en stille og kul tone. Litt sånn Sin City-stemning (filmene - jeg har ikke lest tegneserien). Mørkt. Det er hull i ett heller tynt plott. Novellen fant jeg kjedelig med mye dødtid. Jeg vet ikke helt hvor jeg har karakterene, er de til å stole på? Det er ekkelt; positivt gir det en ekstra nerve til den ellers dempende historien. Jeg likte avslutningen men novellen ga meg ikke det helt store for å si det slik.



BACON AV CHARLAINE HARRIS

Novellen jeg hadde ventet på! Hele grunnen til at jeg kjøpte og leste denne boka. I Bacon møter vi igjen vampyren Dahlia Lynley fra Sookie-serien, en nett liten men dødsfarlig sak i høye hæler. I den forrige novellen jeg leste av Harris fikk vi vite at Dahlia giftet seg med en varulv. I denne novellen får vi vite at han er blitt drept av en annen varulv. Nå skal Dahlia ta hevn!

Charlaine Harris er så flink med å skape karakterer. Hun treffer alltid spikeren på hodet. Jeg synes det er mye usannsynlig i etterforskningen til Dahlia og vennene hennes. Noe som liksom går igjen i hele denne antologien . . . Det blir for enkelt alt sammen. Etter å ha kommet et stykke i novellen er skuffelsen min et faktum. Novellen jeg har gledet meg til er en av de dårligste. Den er for kort, og for enkel. Fryktelig mørk og ondskapsfull er den også. Nei, Bacon ble for mye for meg . . .



SIGNATURES OF THE DEAD AV FAITH HUNTER

I’m going to check out the area. Stay here. If I don’t come back, that disproves the myth that vamps sleep in the daylight. You get your pal, Jane, to stake my ass if I come back undead.” “Your heart,” I said grumpily. “If you actually have one. Heart, not your ass.” 

Fra side 280.

Molly Meagan Everhart Trueblood er en jordheks. En familie på fem personer blir brutalt voldtatt og myrdet av en gjeng ville vampyrer ikke langt unna der hun bor. Sammen med karakteren Jane Yellowrock skal de prøve å hjelpe detektiv Braxton å lokalisere og drepe vampyrene før de dreper igjen. Jane Yellowrock er en heks og indianer som jakter på vampyrer til vanlig. Hun lever av dusørene hun får for hodene hun leverer inn. Hun har også evnen til å omgjøre seg til en puma.

Denne novellen er vel kanskje den av de i denne antologien jeg har likt best, selv om den er langt fra perfekt. Jeg synes historien går for raskt frem, og er forenklet (pga plassmangel?) Det er den beste novellen i samlingen og avslutningen er bra. Forfatter Faith Hunter skriver også under navnet Gwen Hunter. Novellen tilhører "The Jane Yellowrock Series" og den nye "Soulwood Series.



GINGER AV CAITLIN KITTREDGYE

My cousin flipped me the bird and walked away. I wish I could say that’s unusual for our family, but I’d be a liar. 

Fra side 307.

Denne novellen tilhører "Nocturne City-serien". Det er et maktskifte i hekseverdenen og det kriges om hvem som skal være på toppen i Nocturne City. Sunny Swann er en forsiktig, god heks med fårlig selvtillit som havner i midten av det hele, noe ufrivillig. Hennes søskenbarn  Luna er  detektiv og varulv, og hennes rake motsetning i selvbilde og utseende. Novellen ga meg ingenting særlig.



DARK SINS AV JENNA MACLAINE

Cin Craven er vampyr. Hun er omgjort til det av sin vampyrkjæreste Michael. De er i Venice i 1818. De reiser sammen med vampyrene Devlin og Justine. Sammen jakter de på onde, kriminelle vampyrer. Cin Craven og hennes følgesvenner blir kidnappet av en ond hekseklan. Hun er den eneste som kan redde dem. Før hun ble vampyr var hun heks; det er ikke vanlig at de som blir vampyrer får med seg sine magiske evner når de er omgjort - men Cin Craven har det.

Novellen tilhører "Cin Craven-serien".  Novellen overrasket meg på et tispunkt. Det synes jeg er bra. Den var ikke den verste novellen i samlingen . . .

I felt skin tear and bones break, not all of them his, but I didn’t stop until I ripped the still-beating heart from his chest. I looked down at it and then I threw my head back and laughed. 

Fra side 364.

Jeg synes hele denne antologien har vært tung å komme gjennom. Lang er den også, nærmere firehundre sider. Selve novellene er ganske lettleste; likevel blir antologien tung å komme gjennom da alle novellene tilhører forskjellige serier og univers. Det blir mye å holde styr på. Å hoppe fra en novelle til en annen med forskjellige karakterer er slitsomt. Jeg mener denne boken er gitt ut utelukkende for å tjene penger - ikke for at novellene stående alene er så gode at de bare må deles med verdenen. Hver novelle er som en liten smakebit og fungerer som en lokkende reklame for de tilhørende seriene. Jeg føler novellene er for spenningsdrevet; det ødelegger for  de korte fantasihistoriene da det skal skje så mye på kort tid. Da blir historiene forenklet og hastet.



Strange Brew av P. N. Elrod (Red.)
386 Sider
St. Martin's Griffin; 1 Original edition (July 7, 2009)
ASIN: B002LA0AAW
Nord-Amerika
Lest på engelsk
Bokkilde: Kjøpt selv
E-bok

Jeg har også en

musikkblogg

og en 

sitatblogg. 

BLODMERIDIANEN AV CORMAC MCCARTHY - GRUSOM, TUNG OG BRA



Lyspor: Sangen Beetles in the Bog av gruppen War.

Bildekilde

De var skitne og fillete og halvgale.




Fra side 119.






Blodmeridianen kjøpte jeg på posesalg da det fortsatt var Norli i gaten jeg bor i. De holdt på å legge ned - derav posesalget. Mener å huske det kostet 150 kroner posen. Billig! Av Cormac har jeg lest Veien (The Road på engelsk) fra før. Jeg leste den på engelsk. For så vidt også kjøpt på den samme bokhandelen. Tredve kroner tror jeg det var, myk innbindning, skadet av vann. På baksiden av romanen står det "er en usedvanlig voldelig roman". Jeg grudde meg før jeg begynte.  Det står også på baksiden den regnes som Cormac sitt mesterverk. Historien "er bygget på faktiske personer og hendelser" - fra baksiden. Jeg fortsetter å vegre meg til det som skal komme. Jeg er muligens en sensitiv leser. Det sies forfatteren sjeldent gir intervjuer. Det sies flere av karakterene i romanen er basert på virkelige personer som en gang fantes, levde, pustet og - drepte. Romanen ble jeg anbefalt av en jeg kjenner som heter Sven Erik.







Vi følger en guttunge uten navn. De fleste andre har navn - men det er ikke de vi følger. Vi går dit guttungen går. Som oftest rir han.



Å komme inn i flyten var ikke bare lett. Når karakterene snakker markeres det ikke "slik". En må følge grundig med i teksten for å vite når det er dialog eller skildringer. Skrivestilen er spesiell. På side 46 hadde jeg fortsatt ikke funnet rytmen. Etter hundre og noe sider ble det bedre. Da likte jeg stilen godt og var i grunn ganske fengslet.
Det er ikke en roman jeg leste raskt. Mens jeg leste ville jeg føle, se, grunne, lese avsnitt om igjen og tenke. Det er ingen følelser i romanen, det er ingen som er "triste" eller "lei seg" eller "redd for å dø". Det er ingen som "angrer" eller "tviler". Det er ingen som elsker. Bare hater. Hvor er kjærligheten. Den er ikke i Blodmeridianen, det er sikkert.
Glanton og hans menn er leiesoldater ansatt av en guvernør for å holde delstaten trygg, det vil si: tom for indianere. Glanton og gjengen er like kriminelle, om ikke mer (!) enn de uskyldige de jakter på. Likevel blir de tatt imot som helter i byer de kommer inn i. Det er skinnsykt. "Leiesoldater": menn som vet så vidt hvordan å avfyre et våpen, som vet å fyre opp et bål, som behandler dyrene sine helt jævlig, drikker, voldtar og dreper tilfeldig. Flere av dem er etterlyst av loven selv.
De jakter på indianere. De får pengene for hvert hode levert som er skalpert. Om hodene de tar faktisk tilhører en indianer er de ikke så nøye på. Når en meksikaner i følget deres dør skalperer de hodet hans også og får penger for det. "Glanton-gjengen" var en virkelig gjeng som beveget seg i grenseområdene mellom USA og Mexico.
Karakteren som kalles Dommeren er ikke en snill mann, men mot min vilje beundrer jeg han. Han er så interessant.

De streifet omkring i grensetraktene i ukevis på leting etter spor av apachene. Deployert på denne sletten var de reisende i konstant utslettelse, beskikkede agenter for virkeligheten som tok for seg verdenen de kom over og etterlot både det som hadde eksistert og det som aldri kom til å eksistere utryddet i sine fotefar. Spøkelsesryttere, hvite av støv, anonyme i den krenelerte heten. De fremsto fremfor alt som fullstendig formålsløse, primale, provisoriske, uten mål og mening. Som vesener kalt frem av selve grunnfjellet og satt navnløse og uten fluktmulighet fra sine egne luftspeilinger til å ferdes glupske og dødsdømt og stumme som gorgoner gjennom Gondwanalands brutale ødemark i en tid før nomenklaturet fantes og hver enkelt var alle.

Fra side 174.




Romanen består stort sett av naturskildringer. Setningene er enten veldig lange - flere avsnitt - eller veldig korte. Blodmeridianen ble en av de tyngste romanene jeg har lest; den ligger der oppe sammen med Reisen til nattens ende av Louis-Ferdiand Celine. Vi får ikke noen forklaring på hva de gjør og hvorfor de gjør det; en må bare sitte der å tolke og gjette. En må følge med i teksten slik at ingenting bare går en forbi. Karakterene spytter i sanden mer enn de snakker med hverandre. Ofte er det spansk og det er ikke oversatt. Jeg kan ikke spansk så dette synes jeg er slemt. Romanen er beskrevet som akaisk uten at jeg helt forstår det. I anmeldelser på nett beskrives romanen med ord som "meningsløs vold", "brutalitet", "ondskap" - slik ble USA bygget. Alle adjektivene som stadig går igjen i anmeldelsene stemmer. Det er grusomt, og unødvendig og forferdelig. Dette er vel en roman for de spesielt interesserte; for de som liker forfatterens skrivestil, som liker et godt språk. Av en professor ved Yale (det ligger ut på Youtube) forteller foreleseren forfatteren nektet å gi intervjuer eller offentlige forelesninger selv om de var helt blakke - kone og spedbarn - og de måtte spise bønner til middag en natt til.



Jeg kjente faktisk igjen pennen til forfatteren fra da jeg leste The Road, men da mener jeg å huske at setningene var kjempe korte. The Road var jo også kort ; i det minste ikke spesielt lang. Filmen No Country For Old Men som er basert på en roman med samme navn av McCarthy (jeg har ikke lest) har jeg sett to ganger og elsket hver gang. Filmen The Road - boka har jeg jo lest - har jeg ikke turt å se enda. Har litt lyst. Jeg har flere bøker av Cormac på leselisten min og ser frem til å lese de en gang.

Jeg er glad boka ikke er lengre enn den er (litt over tre hundre sider). Det er ondskapen og mangelen på forklaringer som gjør den så tung for meg. For ikke å glemme dyremishandlingen. Så hvorfor lese en så voldelig og meningsløs roman? Er det for språket? Det historiske? For nysgjerrigheten? Fordi den er på 1001-lista? Fordi romanen er "et av amerikansk litteraturs store verk fra det 20. århundre"? Fordi en venn anbefalte den til meg?
For meg ble det på grunn av alle de over.



Blodmeridianen av Cormac McCarthy
Originaltittel: BloodMeridian
2. Opplag
Innbundet
ISBN 978-82-05-33173-0
Amerika
Kilde: min egen, kjøpt selv
334 Sider
Roman

Jeg har også en

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

DAGBOKEN AV NICHOLAS SPARKS – IKKE MIN KOPP TE

En mann burde nyte andre ting hvis han kan; han burde tilbringe sine siste dager i solen. Mine vil bli tilbrakt ved en leselampe.

Fra side 138. 

Av alle de nesten to tusen bøkene på leselisten min var Dagboken av de som hadde ligget ulest lengst. Jeg prøver å lese bøkene i den rekkefølgen de havner på leselisten min, så hvis jeg skulle følge reglene for en gang skyld var det faktisk Dagboken sin tur å bli lest ganske snart. Når jeg i tillegg fikk denne boken av Lisa før hun flyttet (hun ryddet i hyllene sine) så var det ingen grunn til å ikke legge den i den planlagte leselisten for 2016. Så gikk jeg i en felle. Akkurat som med Terningmannen av Luke Rhinehart som jeg leste tidligere i år oppdaget jeg etter å ha begynt å lese at de tilhører en serie. Dagboken er den første boken i en serie på bare to. Den neste skal jeg lese neste år. Må jo det da, kronologislave som jeg er (og liker å være det! Det gir meg stor tilfredstillelse!)

Jeg lærte det som for et barn er helt innlysende: at livet simpelthen bare er en samling med bitte små liv, som leves en dag om gangen. At hver dag burde tilbringes med å finne skjønnhet i blomster og poesi og småprat med dyr. At en dag med drømmer og solnedganger og oppkvikkende vinder ikke kan bli bedre. Men aller mest lærte jeg at livet dreier seg om å sitte på benker ved eldgamle elver med hånden min på hennes kne, og kanskje – på gode dager – å bli forelsket.

Fra side 158.

Min utgave av Dagboken er oversatt til norsk; den er liten i format, lettlest og på litt mindre enn to hundre sider. En bok som jeg i grunnen ikke skulle brukt mer enn en dag eller to på å lese ut. Jeg brukte lengre tid. Ikke over en uke, men likevel; lengre enn hva som er typisk for meg med slike bøker. Du lurer sikkert på hvorfor og svaret er at når bøker er veldig lette, har en grei historie og med et så enkelt språk kan det bli så lett at det blir tungt å lese! Det blir så jeg overtenker når jeg leser.
Av Iselin - ei nordnorsk venninne og klassekamerat som flyttet og som jeg har mistet kontakten med – ble jeg anbefalt å lese Dagboken og hun presiserte jeg skulle lese den på engelsk. Da jeg fikk boken i hendene, på norsk, fant jeg det likeså greit å bare lese den på norsk, til tross for advarslene. Og vet dere hva: jeg synes ikke det var noe galt med oversettelsen, jeg.



Dagboken er en kjærlighetshistorie som finner sted i midten av nittenhundretallet etter andre verdenskrig. Vi befinner oss i Nord-Amerika. Jeg synes forfatteren forteller heller enn å vise. Slikt liker jeg ikke så godt. Det er lenge siden jeg så filmen; jeg husker den overrasket meg og at jeg liker den. Jeg kunne godt tenkt meg å se den om igjen en vakker dag. Jeg liker filmen bedre enn romanen . . . Det er ting som irriterer med denne fortellingen og mest av alt er det tiden den er satt i. Kvinnen skulle ikke jobbe og tjene penger; hun skulle ikke være selvstendig. Det er en lærerik tid og periode å lese om, spesielt for oss som er vokst opp såpass heldige at vi ikke trenger å gifte oss eller være avhengig av en mann. Men jeg har lest bøker av forfattere som klarer å skildre denne tiden på en slik måte at du får respekt for kvinnen. Du forstår at det er urettferdig men at kvinnen likevel gjør en hard jobb og fortjener respekt. Den kvinnelige hovedpersonen i Dagboken derimot vekker ikke slike følelser i meg. Mens den mannlige hovedpersonen er tilfreds og sliten etter en arbeidsdag der han bruker kroppen ute i naturen på gården, er kvinnen sliten og tilfreds etter å ha gått i butikkene en hel dag. Slikt gjør meg forbannet da forfatteren viser ingen baktanke med den skildringen; han mener den. Hun er tilfreds med dette. Om jeg, som kvinne, hadde hatt valget mellom å få bruke en hel dag i butikker med å bruke penger – eller få arbeide ute, i solen, i naturen en hel dag og tjene penger – hadde jeg så klart heller ville vært ute og jobbet! I naturen! Herregud. Nicholas Sparks, skjerp deg. Den kvinnelige hovedpersonen din er kanskje fornød med bare å male, lage kunst, bruke kjole, se pen ut og handle men tro ikke kvinner flest er det. Ikke i det hele tatt. Hva med å la henne få lov til å prøve å ro båten? Hvorfor er det bare Noah som får ro?

Historien sentrerer rundt gamle minner, et nytt møte og valgets kval: kjærligheten eller fornuften. Skal en trosse familiens og samfunnets ønsker å gifte seg med en kjedelig men snill mann, eller gifte seg med en under sin klasse som elsker en over alt på jord? Jeg skal ikke si hva hun valgte. Du vet det sikkert selv. Mer enn noe annet er dette en historie om Den Store Kjærligheten. Det er fint. Men ikke nok for meg.
Jeg avslutter med å si jeg godt forstår hvorfor det finnes de som liker denne romanen. Selv om språket er lett er ikke språket dårlig. Historien er fin og søt.

Noen ganger later det til at jeg er omgitt av optimister.

Fra side 174.


Dagboken av Nicholas Sparks
Oversatt av Elsa Frogner
Egmont Hjemmets Bokforlag 1997
2. Opplag
Hard innbinding
Originalens tittel: The Notebook
Originalt utgitt i 1996
ISBN 82-590-1816-0
185 Sider
Nord-Amerika
Roman
Bokserie
Bokkilde: fra min egen bokhylle, fått brukt av Lisa 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

  

TERNINGMANNEN AV LUKE RHINEHART – SINNSYK

Jeg skannet fremsiden. 

«Vi må forakte oss selv og miste oss selv hvis vi skal bli frelst.» 

«Ja.» 

«Gud ser den minste fugl falle.» 

«Ja.» 

«Den minste terning trille på bordet.» 

«Ja.» 

«Du vil alltid vite hvilke valgmuligheter du har gitt terningen.» 

«Ja.» 

«Terry, grunnen til at du må ha tro på terningen er enkel.» 

«Ja.» 

«Terningen er Gud.» 

«Terningen er Gud,» sa hun.

Fra side 222. 

Romanen Terningmannen har vært på leselisten min i noen år. Nå ville jeg lese den. Jeg bestilte den på biblioteket og dagen etter var den hentet ut av magasinet og plassert i reserverthyllen så det bare var for meg å hente den. Etter det var gjort satte jeg meg til å lese teksten bak boken og i brettene på sidene. Det viste seg romanen har to oppfølgere: Fuck, enda en serie. Helst skulle jeg fullført noen av bokseriene jeg allerede holder på med før jeg begynner på en ny. Men nå var det for sent. Jeg hadde allerede bestemt meg for å lese denne boken nå. Den var her, på fanget mitt. Den skal leses.

Det er to muligheter: du bruker Terningen, eller du lar Terningen bruke deg. 

- fra Terningens bok

Fra side 392. 

Jeg leste et kapittel og syntes boken er tung. Jeg håpet den ble lettere. Den ble lettere selv om fortsatt er det tyngde der. Nå liker jeg at jeg må jobbe litt; at det er noe motstand når jeg leser. En kan ikke løfte bare lette vekter hele tiden. Da blir en ikke sterkere. Romanen minner meg tidlig om romanen Frihet av Jonathan Franzen; den hørte jeg på engelsk som lydbok. Franzen skrev også om en rik middelklasse-mann som opplever en skremmende midtlivskrise. Franzen har også et godt språk. Franzen skrev også om en gift mann med to barn, en kone, stabil jobb, penger på bank, hjem, bil, utdannelse. Hovedpersonen vår i Terningmannen heter Luke Rhinehart (han som har skrevet boka, ja). Han er utdannet psykolog. Han kjeder seg til døde. Livet hans er perfekt og han dør på innsiden. Han får en ide. Terninger skal få bestemme hva han skal gjøre. Luke Rhinehart setter opp valgmuligheter fra 1 til 6 og kaster terningen. Det den lander på skal han gjøre. Dette gir så mye mersmak for Luke at han fortsetter forsiktig i månedene som kommer. Kjedsomhet-problemet hans er løst. Han trapper opp, lager regler for seg selv og blir virkelig avhengig av terningene sine. I begynnelsen holder han alt for seg selv. Det utvikler seg helt dit at Luke ikke klarer å slutte å bruke terningene. Han gjør ingenting uten å først å ha rådført seg med dem. Det er blitt en tvangshandling. Målet hans er å knekke alle vaner og mønstre i seg selv; Luke skal fjerne personligheten sin. Alt - han selv og alt han gjør skal være uforutsigbart. Terningene bestemmer. Sånn bortsett fra at det er Luke som skriver opp valgmulighetene. Så helt uforutsigbart er det jo ikke, helt tilfeldig er det ikke. Men han lager regler: det skal være minst en valgmulighet på listen som han ikke har lyst til å gjøre. Det skal ikke være for lett for ham. Som tiden går blir det flere regler og Luke bestemmer seg for å inkludere flere mennesker i terningteorien hans men også å skrive en Terningbok som skal veilede og lære andre mennesker å bruke terninger. Det klikker for Luke Rhinehart. Veldig sakte og veldig sikkert.

Som rendyrket amerikaner hadde jeg lysten til å drepe i blodet. Det meste av mitt voksne liv hadde jeg båret på en frittflytende aggresjon som en ballong som kunne blåses opp på et øyeblikk.

Fra side 428. 

Forfatteren av boka heter egentlig George Cockroft. Romanen skal liksom forestille å være en selvbiografi skrevet av hovedpersonen. Terningmannen er en kultroman. Det handler om anarki, om å miste seg selv og å leve uten regler (eller følelser). Alt er lov og alt er fritt. Gjør som du vil, når du vil. Høres det kjent ut? For meg ringte flere bjeller. Det er en roman og en film som heter Fight Club (filmen er bedre enn romanen med samme navn). Tankene mine måtte jo gå dit ettersom jeg kom videre i Terningmannen.
Jeg synes oversettelsen gjort av Bodil Engen er god! Jeg synes også at romanen er intelligent. Den fikk meg til å tenke hele tiden mens jeg leste. Jeg satte spørsmålstegn til innholdet, jeg tok meg selv i å sette meg ned og fortelle storesøstrene mine om handlingen og Luke. Jeg fortalte dem om «hullene», som at det aldri kan være helt tilfeldig når det faktisk er Luke som styrer terningene sine. Det er jo han som bestemmer valgmulighetene. Videre har jeg gjort meg opp tanker rundt anarki og kommet frem til at jeg ikke liker det. Jeg blir litt kvalm når jeg tenker på en verden uten regler. Jeg, med min sosiale angst, agorafobi, presentasjonsangst, livssangst og periodiske depresjoner synes ikke noe om Luke Rhineharts plan om å gjøre verden til en Terningverden. Jeg finner Terningmannen av Luke Rhinehart (George Cockroft) litt tung. Ikke så tung at jeg ikke kom meg gjennom den men den gir litt motstand da den har mange sider og har en del dødpunkt som likevel ikke er direkte kjedelige; mer omstendige. Jeg måtte konsentrere meg mens jeg leste, det var ikke en av de romanene der det «går av seg selv». Det ble med andre ord en del tvangslesning. Det liker jeg jo, tross alt! Romanen er pakket med humor og jeg lo høyt flere ganger selv om det må sies at noe var alt for alvorlig til å le høyt av. Det er mye sex (detaljert) både med for unge jenter og svært upassende personer som for eksempel pasientene hans. Det er mye alvorlig her som gjorde meg sint mens jeg leste. Jeg synes det er kjempe rart boka ikke er filmatisert!!!! Jeg leste flere steder på Bokelskere.no og Goodreads flere mennesker synes Terningmannen er morsom. Litt morsom er den – men for meg er den mer sinnsyk, tankevekkende og intelligent.

Den store fordelen ved å være oppdratt i en voldskultur er at det ikke egentlig spiller noen rolle hvem du dreper – negre, vietnamesere eller moren din. Hvis du bare kan komme på en grunn til å drepe, føles det bra.

Fra side 429.

Terningmannen av Luke Rhinehart (psev. (George Cockroft))
Originalens tittel: The Dice Man 1971
Norsk utgave Aventura Forlag A.S 1995
Originalt utgitt 1971
ISBN 82-588-1036-7
509 Sider
Bokkilde: Lånt på biblioteket
Roman
Serie
Nord-Amerika

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG