TUSEN ØNSKER

Bildekilde: Bokelskere.no

«Ikke plukk den, lille venn, det er ugress», hører hun en annen stemme si. Og dermed forsvinner både stemmene, hånden - og bestevennen hennes. Ugress, hva er det? tenker Lucy.

I mai sendte forfatteren Cathrine L. Wilhelmsen meg deres nyeste bok Tusen ønsker (2017) som kom ut den 26 april. Hun har sammen med illustratør Petter Winther gitt ut to bøker sammen fra før (Perlehviskeren (2015), og Natthaven (2016)). Cathrine har også gitt ut en bok sammen med Elisabeth Talen (Beatrix og dunklumpene, 2016). På bloggen til Sydenbarna står det (trykk her for link til siden):

"Cathrine L Wilhelmsen har vært så stor og djerv at hun har satset på eget bokforlag; et bokforlag som ikke har kommersielt fokus men som gir rom for annerledeshet og viktige temaer - også de tabubelagte temaene. Tenk dere det!"

Om dere tar et raskt søk på bloggen her inne vil dere finne de tidligere anmeldelsene mine, dere vil se jeg fra før er positiv til forfatterskapet til Cathrine og illustrasjonene til Petter, så når jeg skulle begynne på Tusen ønsker følte jeg intet annet enn glede.I e-posten til meg står det Tusen ønsker er for barn fra tre år og oppover, og det er en bok "om hvor vanskelig, men også fint, det er å være annerledes". Det er en fabel, noe som betyr det er en fortelling der dyr - eller planter som det er i dette tilfellet - har fått menneskelige egenskaper og har noe viktig å lære oss.
På fremsiden er det et sommerlig bilde av en løvetann blant grønt gress. Men løvetannen ser litt melankolsk ut? Hva har hendt? Jeg blar om, tittelen står enkelt og alene, svart på hvitt, og under der ser jeg en formfull humle: det er så fint utført og gjør jeg blir glad av å se på. 

Begynnelsen gjør meg nysgjerrig, hvem er det som bor under bakken, lytter til historier, men stort sett sover? Det er en av de mest effektive begynnelsene jeg har lest. Den drar meg rett inn, rører følelser i meg og klanger fint å lese. Under bakken bor frøene, humlene passer på dem. En dag vokser frøene opp, de strekker seg opp mot himmelen. Humledronninga har forberedt dem: de vil ikke se identiske ut, alle har de forskjellige form og farg. Noen er lange og blå, og noen er som Lucy og ser ut som en sol. Lucy er en løvetann. Hun er lykkelig og glad sammen med alle vennene sine i rundt seg helt til dagen kommer da vennene hennes forsvinner: de blir plukket men Lucy blir igjen helt alene; menneskebarna får beskjed av de voksne om å la henne være - for hun er et ugress. Lucy blir lei seg og har lange, tunge dager. Hun visste ikke hva ugress var, hun visste ikke hun var annerledes før noen sa det. 

• Passer jeg inn?
• Er det lov å være annerledes?
• Skal jeg skamme meg over å bare være meg?
• Vil noen være vennen min selv om jeg ikke er som alle andre?
• Vil det komme bedre dager?

Åh! Det er hjerteskjærende. Tusen ønsker (2017) tar opp et alvorlig tema: fordommer! Å være ensom! Å være lei seg! Å bli utestengt! Å føle seg annerledes, å føle seg "feil laget"! Lucy må lære det er greit å være akkurat den man er, at om ikke alle forstår deg så er det alltids noen som elsker deg for akkurat den du er. Om du så er et ugress eller er overvektig, har vanskelig for å lese og lære, stammer, eller er høyere enn alle andre. Som leser lærer vi av Tusen ønsker at du betyr noe, at du er ønsket. At en har lov til å være seg selv. Dette er viktig å snakke med barn om og hele tiden minne dem på det gjennom hele oppveksten og helt til voksen alder. 

• Det kan faktisk motvirke mobbing 
• Bedre selvtilliten til barnet (og den voksne!) 

Petter Winther bruker sterke farger i bildene. De er med på å sette en ny stemning som passer for hver enkelt omvending av en side, for eksempel er det varmt og lun steming på siden som forteller om frøene som fortsatt sover under bakken; her har Petter brukt gule og brune farger, det føles godt og trygt å se på bildet der frøene sover. Petter får frem riktig stemning og følelse fra meg som leser ved bruk av fargene og bildene sine.
Når du blar om ser du to sider. Den ene siden er hvit med vakre illustrasjoner laget med svarte, tynne streker. Svart på hvitt. Den siden har også teksten og den siden tror jeg er for de voksne. På motsatt side er det fargerikt og større, og den tror jeg er for barna. Jeg liker sidene med de svarthvite illustrasjonene best; det er sikkert det typiske - barn tiltrekkes av farger for det stimulerer og fenger dem, de vil naturligvis hvile øynene på de sterkeste sidene - mens voksne som er mer sensitive velger siden med mest ro og orden. Jeg mener ikke å analysere utformingen av Tusen ønsker; men jeg mener - hvordan kan jeg ikke gjør det? Alle de tre barnebøkene Cathrine og Petter har gitt ut sammen er et kunstverk både i tekst og bilder og bok. 


En lun og god barnebok som er perfekt å lese før sengetid - og når som helst ellers. Det er en barnebok som gjør godt. 

Nå som jeg har kost meg med boka og skrevet og tenkt på den, skal jeg gi den til vennen min Thor-Daniel, han har to små jenter; de har allerede fått de tidligere bøkene jeg har fått tilsendt av Cathrine etter at jeg har lest og skrevet om dem. Jentene hans liker de veldig godt, spesielt Beatrix-boken.


Tusen ønsker av Cathrine L. Wilhelmsen
med illustrasjoner av Petter Winther
1. utgave, 1. opplag 2017
WilhelmsenWinther 2017
www.wilhelmsenwinther.no
ISBN 978-82-690371-4-2
Bokkilde: tilsendt gratis lesereksemplar 

SE OGSÅ:

Sydenbarna var på lansering av boka (trykk her for link). 
Intervju med Cathrine L. Wilhelmsen i Aftenposten (trykk her for link)
Bokanmeldelse av Belinda bak bloggen Bokvrimmel (trykk her for link)
Kan kjøpes her (trykk for link)
Bokanmeldelse av Tine bak bloggen Tine sin blogg

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

LILLE LINERLE AV MYRIAM H. BJERKLI

Bildekilde: Bokelskere.no

Uff, tenkte Mari mens hun leste. Hvorfor får voksne barn, når de egentlig ikke vil ha dem? Skjønner de ikke at barna blir lei seg, da? 

Fra side 173.



Jeg har lest en bok jeg ikke likte. Nå skal jeg prøve å forklare hvorfor. Først; hvordan kom boken til meg? Jeg fikk en e-post fra forlaget som spurte om jeg kunne tenkt meg et gratis lesereksemplar. Jeg takker alltid ja til slikt, synes det er en fin måte å lese bøker jeg ellers kanskje ikke hadde oppdaget. Boken som kom i postkassen har et omslag jeg synes er fint for det er så uhyggelig stemningsfult men klarer samtidig å være pent. Romanen beskrives som "en kriminalroman". For å sitere Geir Tangen (link til anmeldelsen hans):

"Det vil nok være dem som vil argumentere med at dette ikke er rendyrket krim, men i grenselandet mellom krim, psykologisk thriller og dystert drama."

Ja! Lille Linerle er for meg ikke en rendyrket krim. Geir er fremsynt da jeg undret meg så; boka minner meg mer om en psykologisk thriller og et dystert drama for etterforskningen som finner sted er nesten ikke tilstede; den finner sted i kulissene som vi nesten ikke er med i. Vi er sammen med Mari - den lille jenta som forsvinner, og mora hennes. Og den etterforskningen vi deltar i - den er ikke særlig imponerende.


Lille Linerle kom ut i mars 2017. Barnet Mari og mora Sissel bor "i en skakk og trekkfull hytte utenfor Sandefjord." Mari forsvinner og politietterforsker Håkon Haakonson leder etterforskningen. Hun ble sist sett på stranden og jakken hennes blir også funnet flytende på havet. Det søkes med båt og helikopter, manngard og hunder, men Mari er som sunket i jord- havet. Det blir det naturlige å gå ut fra også, alle tror det: Mari har druknet. Etterforskningen stoppes. Men Mari, syv år, har ikke druknet. 

I etterbølgene står mora igjen helt knust. Hun er heldigvis ikke helt alene, hun har en rik kjæreste som heter Petter. Petter viser seg å være dominant og kontrollerende, og Sissel opplever et redselsdrama bestående av fysisk og psykisk mishandling. Skal jeg fortelle dere noe? Jeg har ingen sympati med mora. Vil du vite hvorfor? Jeg synes hun er så usedvanlig dum og korttenkt. Det er som om hun ikke eier en personlighet for hun gjør absolutt alt kjæresten vil fra begynnelsen av; det er ingen viljestyrke eller kraft i dette mennesket - hun bare flyter dit bølgene tar henne . . . Det er fryktelig vanskelig for meg å føle sympati for noen som ikke har ryggrad og klarer å tenke selv. Et menneske som er så enkel å kontrollere, som overhodet ikke følger med på det som skjer i rundt henne - jeg mener - rett foran nesen hennes! Varsellampene blinker men Sissel ser dem ei. Hun bortforklarer aboslutt alt og setter ikke spørsmålstegn med noe. Hun lever i en boble av fornektelse som gjør meg helt koko å lese om.

Mari er bortført. Det skjer tidlig i boken og det står også på baksiden av boka, så jeg avslører ingenting som du ikke oppdager veldig tidlig selv. Ondskapen som blir beskrevet er detaljert og det er vondt å lese. Nå skal jeg endelig være litt positiv. jeg synes Myriam skilder Mari og hvordan hun tenker godt! Situasjonen hennes og kidnapperens tanker - alt føles troverdig på den kanten. Jeg slet virkelig med å holde følelsene mine i sjakk for jeg synes det er så vondt det som blir gjort. Jeg føler meg så hjelpeløs for jeg vil gjøre noe for å hjelpe de som opplever slik. Og det er det jeg tror Myriam H. Bjerkli vil med Lille Linerle - hun vil belyse noe som hender hele tiden over hele verden: menneskeslaveri, mishandling bak lukkede dører mellom et par, pedofili, omsorgssvikt, elendig politiarbeid, medias blodtørstige oppførsel, kidnapping, depresjoner, vold. Det jeg ikke forstår er hva forfatteren vil vi skal gjøre med dette? I Lille Linerle beskriver hun alt dette - men hun gir oss ingen løsninger - og det verse for meg - ikke noe håp. Hva blir da poenget med historien om Mari? Hvor vil forfatteren? Det er jo bare ondskap. Ingen sympatiske personer. Historien forutsigbar uten spenning - du har ikke tro på at det vil løse seg.
Lenge prøvde jeg å forstå hvor romanen ville. Så forstår jeg det. Etter to hundre sider skjønner jeg hvor forfatteren vil. Lille Linerle er et samfunnskritisk verk. Korrupsjon og penger, uløste kidnapingssaker, hvordan oppstår pedofili, hva gjør arv og miljø med oss. Myriam viser oss dette (men gir oss ingen løsninger).
Jeg vil bare ha det frem i lyset at jeg synes kjæresten til mora er usannsynlig rik; noe som ikke henger på grep da han kaster rundt seg penger til en hver anledning. En forblir faktisk ikke rik ved å bruke penger men ved å spare. Renter. I den hastigheten Petter bruker penger på skulle han ha vært blakk. Nå kan ikke jeg mye om økonomi, men dette vet jeg: du forblir ikke rik ved å bruke penger på unødvendige ting, men ved å spare dem. Onkel Skrue.

Boka er språklig lettlest. Går fort å lese. Jeg synes språket er godt og tankegangen til pedofile er også godt forklart. Hun får frem hvordan den pedofile selv ikke tenker om seg selv som pedofil eller slem. Myriam har skrevet både noveller og romaner før. Dette er hennes første kriminalroman. Hun er fra Tromsø.


Dette var ikke en god leseropplevelse for meg. Jeg vegret meg for å lese videre da innholdet er mørkt og grusomt. Det var ikke godt å lese og det føltes helt meningsløst. Nå skal jeg gi Lille Linerle videre til en venn, han ville gjerne lese den og mente han mest sannsylig ville like den bedre enn meg. Jeg fortalte han også at til tross for at jeg hadde en dårlig leseropplevelse så virker det som andre er veldig positive til boka (du finner linker til flere anmeldelser lenger nede). 

Til tross for romanen ikke falt i smak hos meg gjør den det veldig godt. Heldigvis har vi forskjellig smak og preferanser, ikke alle liker det samme, og det er helt i orden synes jeg. På nettavisen ITromsø står det i et intervju med Myriam (trykk her for link):

Første opplag av boken forsvant på to uker, og et nytt opplag ankommer over helgen. Boken er utgitt av Liv Forlag og er tilgjengelig som både vanlig bok og i e-bokutgave. Den skal kunne bestilles inn av samtlige bokhandlere i Norge. Bjerkli selv er allerede i gang med sin neste krimbok.

Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli
Forlagshuset i Vestfold as/LIV Forlag 2017
ISBN 978-82-8330-135-9
Kriminalbok
Hard innbindning
383 Sider
Norge
Bokkilde: tilsendt gratis lesereksemplar

Mitt eget bilde. 

Andre som har skrevet om Lille Linerle:

Geir Tangen bak bloggen Bokbloggeir
Astrid Terese bak bloggen Betrakninger 
Ann Christin Berg bak bloggen My criminal mind
Denkriminellebokverdenen 
Bjørn Bakken bak bloggen Bjørnebok
Åslaug bak bloggen Min bok-maleblogg 
Gro bak bloggen Groskro's verden
Forfatteren selv presenterer boka si på bloggen til Trude Helen Hole
Rita bak bloggen Ritaleser 
Anmeldelse skrevet av Kirsten Muhle, Litteraturformidler, Sandefjord bibliotek
Tone bak bloggen Tones bokmerke 
Ina bak bloggen I bokhylla
Cicilie bak bloggen Tjuetre.06
Eilin bak bloggen Overtenkning 

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

LYST TIL Å VINNE ET LESERBRETT?

Kilde: Ebokhyllami

HEI!

Marianne har en konkurranse på bloggen sin! Ønsker du å vinne lesebretttet Adlibris Letto Frontlight kan du gå på bloggen til Marianne og følge instruksene for å være med i konkurransen. TRYKK HER FOR LINK DIT. 

Ønsker alle mine følgere og medlesere enn super uke. KLEM

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

Bokbilder av Skogen i tapetet av Stig Beite Løken

Jeg hadde tatt en del bokkilder av den vesle ungdomsromanen Skogen i tapetet (2015) med mobilen min; jeg ønsket å putte de inn i bokanmeldelsen jeg skrev om denne veldig gode boka. Men det ble ikke plass. Derfor har jeg samlet de her for oss som også ikke bare liker å lese bøker men også se bilder av dem!
Håper du har en god dag! 

Uten omslag. Rosa!

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

SKOGEN I TAPETET AV STIG BEITE LØKEN - GOD!

Bildekilde: Bokelskere.no

Jeg hadde forsøkt mange ganger å gjennomskue søvnmønsteret til mamma og Sverre, sånn at jeg kunne planlegge dagene og nettene uten å måtte treffe dem, men jeg klarte det aldri. 

Fra side 14.  


Jeg har lest ferdig en bok for flere dager siden og jeg har enda ikke sluttet å tenke på den. Boka er veldig bra og den gjorde veldig inntrykk på meg. Etter å ha lest forfatterens debut fra før, Det finnes ingenting mer livsbesværende enn å være mørkeredd (2012), (trykk her for link til teksten min om den), hadde jeg bestemt meg for at jeg ville lese mer av Stig - om det kom mer. Så kom denne, Skogen i tapetet. (2015) Jeg hadde tenkt å låne den på biblioteket men så kom jeg over boka for 40 kroner på min lokale bokhandel. Den ble med meg hjem, den er verdt mye mer enn 40 kroner. Jeg gir bort de fleste bøkene jeg har selv, etter at jeg leser de (derav grunnen til at jeg heller kjøper e-bøker og låner bøker på biblioteket), men disse to bøkene til Stig beholder jeg for de er favoritter og de vil jeg ikke glemme.

I begynnelsen var jeg usikker på om dette var en bok for voksne eller ungdom. Nå som boka er lest er jeg fortsatt litt usikker. Jeg har vel kommet frem til at dette er en bok som kan, og burde (!) leses av begge. Den fungerer som en ungdomsbok siden det handler om Mathilde, 17 år - og det fungerer også som en voksenbok siden det er ting som skjer som ikke burde skje, fordi tingene som skjer faktisk er ganske vonde og vanskelige og alvorlige, ting som et barn ikke burde måtte oppleve og som kanskje bare en voksen klarer å se feilene i.

Mathilde tilbringer sommeren i den døde bestemorens hus. Moren hennes har arvet huset og nå skal det tømmes og legges ut for salg. Men det er ikke moren som rydder. Det er morens kjæreste, Sverre, og Mathilde. Moren til Mathilde ser vi lite av, hun stenger seg inn på soverommet flere timer eller dager i strekk. med døren låst. Også Mathilde og Sverre låser døren til soverommet deres når de sover. Sverre og Mathilde har et godt forhold. Sverre er snill! Men han drikker. Mye. Og moren til Mathilde? Hun gjør noe annet . . .

Mathilde tilbringer dagene stort sett alene eller med en gutt hun har blitt kjent med som heter Aslak. Jeg tror han har downs syndrom men det er ikke  helt sikkert. Noe har han, han beskrives bare som den rare nabogutten, liten for alderen og barnslig. Men snill og god som dagen er lang.
Mathilde finner en død hjortebukk i skogen. Den er lemlestet . Polititet og Viltnemda tilkalles, eier av landområedet må fjerne kadaveret. Før det skjer rekker Mathilde å ta mange turer ut i skogen for å se på dyret. "Elgen" som hun kaller hjorten. Når Mathilde ikke er ute å driver rundt i meningsløse dager uten innhold eller retning er hun sammen med Aslak, eller hun stjeler av Sverres øl i kjøleskapet og drikker til hun sovner. Sovepillene til moren på badet tar hun også av. Dette har hun gjort før, det beskrives med en selvfølgelighet og rutine bak bevegelsene hennnes.

Den eneste ungdommen i huset må være den voksne. Hun har ekstra penger gjemt unna, hvis ikke kan de bli tatt. Pengene bruker hun til å betale husleie, strøm og for mat. Foreldrene hennes regner med henne som en forsørger. Pengene kommer fra en jobb hun har på en matbutikk hjemme. Og for at hun selger kroppen sin. På toppen av det hele er Mathilde skreiv og forelsket i sin eksbestevennine som heter Christine, men Christine er ikke hyggelig.

Det er omsogrsvikt. Det er vold i hjemmet. Det er nettmobbing. Ensomhet. Håpløshet. Late, lange, varme dager i sommerferien. Mathilde gjør husarbeid og drikker øl. Leser mangablader hun har lest før og er alene. Det er ingen som tar henne med på noe, som lar henne få oppleve noe nytt. Sverre lærer henne litt, men ikke noe som gjør at hun kan vokse som person, utfordre seg, bli sterkere, tryggere. Ikke en gang ved å lese i mangabøkene sine får hun noe stimuli: de har hun jo lest i før og kan utenatt.

Språket er enkelt og presist, akkurat slik jeg elsker det. Stemningen er trist og ekkel. Det er så stille, som før et uvær. Du føler noe kommer til å skje. Noe stort. Noe skummelt. Noe som ikke er bra. Stille før stormen. Stig forteller med en likegyldig distanse uten sentimentalitet som både provoserer og skremmer meg. Skogen i tapetet har vært en trist og god leseropplevelse. En realistisk leseropplevelse! Mathilde og de andre menneskene i boka føles ekte. Jeg lukter også hjorten i skogen og den lukter vondt. Det handler også om vennskap; vennskapet mellom Mathilde og morens kjæreste Sverre, og Mathilde og nabogutten Aslak og det er en liten trøst i det at det kan finnes gode relasjoner også i all slags elendighet. Nå skal jeg gjøre noe så sjeldent som å si jeg anbefaler en bok. Jeg skriver nesten aldri det, fordi jeg synes det er for lettvint å si de ordene når det å lese en bok tar flere timer. En skal ikke ta lett på å anbefale noe. Heller enn å spre lesetips ønsker jeg å spre leseglede. Men Skogen i tapetet anbefaler jeg også.


Skogen i tapetet av Stig Beite Løken
Cappelen Damm AS 2015
ISBN 978-82-02-47990-9
1. Utgave, 1. opplag  2015
217 Sider
Innbundet
Ungdsombok
Roman
Norge
Bokkilde: min egen, kjøpt selv

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

DILLER I MAI

1. Jeg har et problem med stenfrie druer og det er at jeg spiser de opp med en gang. 

2. Pærer. Delt opp. Jafser i meg. Spruter overalt. 

3. I min kamp for å slutte å røyke sigaretter med nokotin; i min nevrotiske abstinenståke er alle sanger jeg hører stygge og må slettes fra mine spillelister øyeblikkelig. All musikk er stygg musikk når jeg lider av abstinens. 

4. Det er vel ingenting i verden som lukter bedre en nyoppkuttet ingefærrot.

5. Mr. Lee nudler på boks. Kylling og kjøttsmak.

6. Jeg brukte fem måneder på å lese Kristin Lavransdatter (januar-mai). Filmen av Linn Ullmann tok meg tre timer.

Bildekilde: Pinterest (link her)

7. Filmen (trykk her for link til IMDB-siden dens) er bra. Men er bare basert på den første av de tre bøkene. 

8. Den nye Pirates of the Caribbean-filmen sett på kino (trykk her for link til IMDB-siden).




9. I løpet av en hel lørdag og søndag spiste jeg en hel marsipankake helt alene, og stort sett bare ostesmørbrød som mat/fiber. Det føltes ikke bra. 

10. PS. Jeg hadde første og andre dag med mensen så døm meg ikke helt sunder og sammen. 

11. Å være voksen og ikke dra på planlagt minifestival på den andre siden av gaten fra der jeg bor. I stedet betalte jeg husleien i tide og solgte allerede betalt billett.

12. Derav den spiste marsipankaken, og ostesmørbrødene. Mensen pluss trøst pluss kjedsomhet. Jeg gikk fine turer med hunden, fikk lest mye og sett Kristin Lavransdatter-filmen. 

13. Jeg spiste yoghurt som var over en måned gammel. Den smakte jo greit.

14. Tvangsspise sånn musli med rosiner i. De posene. Hver gang jeg klarer å spise opp en motbydelig pose kjøper noen (mamma) en ny til meg. Men jeg tror det er sunt? 

15. Sulte hunden. Han vil ikke spise det nye slankeforet sitt. 

16. Liv Ullmann! 

Bildekilde: Pinterest.com

KVINNEN VED JORDAS KANT AV GUNHILD HAUGNES

Lydspor: House Carpenter av SubRosa

Bildekilde: Fra forlaget

Her skal så visst ingen Hvitekrist komme, her råder Tor, Frøya, Odin og de andre norrøne gudene.

Fra side 29.

Denne romanen på over tre hundre sider er "basert på historiske fakta og fri diktning". Forlaget sendte den til meg på e-post som en PDF-fil. Jeg har sittet med den gamle bærbare datamaskinen jeg fikk ta over fra mamma på fanget og lest. Bok to i serien kommer i juni i år; den heter "Jenta med de grønne øynene".

Vi er i Grønland i år 1000. Det er vikingtid. Frøydis bor på Brattalid: den rikeste gården på Grøndland. Hun er den yngste i familien, den eneste dattera, den eneste som ikke er ektefødt. Hennes far er den berømte Eirik Raude. Hennes mor var en frille og har vært død lenge. Frøydis blir behandlet som en frille av sin stemor gjennom oppveksten. Men hun er ikke en som legger seg under. Hun har arvet sitt sinnelag av faren; hun er stolt, sint, lidenskapelig, hissig og sterk. Det er skrevet saga om høvdingen Eirik Raude, det sies det er ham som oppdaget Grønland. Frøydis er den første som ble født i Grøndland. Hennes bror Leiv er det også skrevet saga om. Det var han som oppdaget Vinland. Forskere tror Vinland er det vi idag kaller Nord-Amerika. Leiv Eiriksson fikk i oppdrag fra kongen Olav Tryggvason å bringe kristendommen til Grønland. Å beskrive skillen som oppstod mellom folket i landet synes jeg Haugnes har fått til kjempe bra. Det var de som ble kristne og holdt til med presten i kirka - og det var de få som ikke ville la seg kristne, som tviholdt på de norrøne gudene. Frøydis er en av disse. De feiret og festet i blotshuset, bare noen steinkast fra den kristne kirka. Skillen mellom folket er beskrevet humoristisk og troverdig. Det synes jeg også forholdet mellom Frøydis og hennes bror Leiv også er. Jeg ble virkelig grepet av uvennskapet som oppsto da Frøydis ikke ville være slik hennes bror ønsket. Humoristisk er det spesielt når presten inviterer Frøydis for en prat. Hun spør og graver om kristendommen til presten. Vanskelig ble det for ham å svare for seg . . .

De vet nok ikke hvordan det er å lengte, lengte etter noe annet så sterkt at du nesten blir syk av det. De vet heller ikke hvordan motløsheten kan sette seg fast i hver del av kroppen og langsomt kvele all glede og livslyst.

Boka er veldig lettlest. Det er ingen vanskelige ord eller uttryk. Språket er ikke gammelmodig eller seigt. De snakket da ikke sånn på den tiden? Rett frem? Det føles lite poetisk og tidsriktig. Selve historien føles også veldig som oppramsing. Hendelsene går så fort, som leser får jeg ikke mulighet til å dvele noe særlig med det som hender Frøydis. Jeg forstår det er mye i sagaene som skal være med i ei lita bok. Allikevel. Det ble vanskelig å bli grepet av noe når hver hendelse får så lite oppmerksomhet. Jeg fikk ikke tid til å bli redd for konflikten som oppstog med en folkegruppe i Vinland, for før jeg viste ordet av det var vi tilbake i Grønland. Det ble en for lettvint leseropplevelse for meg. At Frøydis er høvdingdatter, at hun er frillebarn - slik informasjon blir gjentatt gjennom hele boka. Det føles undøvendig da jeg ikke har noen problemer med å huske det selv.

Før jeg begynte på denne boken hadde jeg nettopp fullført trilogien om Kristin Lavransdatter. Det som først virket som en naturlig leseovergang viste seg å være alt annet enn akkurat det.

Kvinnene har nok med det daglige stellet som hører til på en gård. Hente vann, melke kyrne, vaske og så videre. 

Fra side 43.

Og så videre? I Kristin Lavransdatter (1920-1922) blir alle arbeidsoppgaver Kristin gjør nøye forklart og skildret vakkert og tålmodig. I sammenligning med Undsets penn blir språket i Kvinnen ved jordas kant ganske lettfattelig og kjedelig. Jeg skjønner at serien Frøyas Døtre er ment å være lettlest, er ment å bli lest av andre enn trilogien om Kristin. Likevel ble den ene boken etterfulgt av den andre uheldig for den siste, Kvinnen ved jordas kant. Jeg er enig med de andre bokbloggerne i at det er interessant å lese om vikingtida. Jeg visste ikke det bare var høvding og stormennene som fikk holde okser. Bøndene måtte selge varer for å få oksesæd. Jeg var klar over at de gravde ned skattene sine når de skulle ut å reise. På den måten fikk ingen forsyne seg mens de er borte. Så enkelt - og så genialt. Jeg likte å lese om de overnaturlige vesene som Frøydis kunne se. Og å høre om spåkonene.
Når det er rundt hundre sider igjen begynner historien å oppta meg for første gang. Jeg synes det virkelig tok seg opp mot slutten. Alderdom er beskrevet ypperlig.

Hun har oppført seg som en mann, handlet slik kvinner ikke bør gjøre, nektet å la seg kristne.

Fra side 219.

Det var noe jeg likte, og det var noe jeg ikke likte - i en og samme bok. Språket i seg selv er ikke problemet mitt, det er mer hvordan det ble brukt: gjentakelsene, den oppramsende stilen, den lettvinte måten menneskene snakket på - at det ikke er noe mental motstand når jeg leser. Når jeg likte boken likte jeg den skikkelig godt. Når det var noe jeg ikke likte, likte jeg det ikke overhodet. Så stort skille - bare i en bok! Leseropplevelsen har vært enkel og underholdende. Desverre er ikke dette en bok for meg og jeg måtte tvangslese for å fullføre boken.



Kvinnen ved jordas kant av Gunhild Haugnes
Bokserien heter Frøyas døtre
Juritzen Forlag AS
336 Sider
E-bok
Bokkilde: sendt på e-post fra forlaget
ISBN: 978-82-8205-922-0
Norge


Andre som har lest boka (trykk på navn for link):
Ina fra bloggen I Bokhylla
Belinda fra bloggen Bokvrimmel
Julie fra bloggen Edgeofaword
Ann Christin fra bloggen My Criminal Mind
Åslaug fra bloggen Min bok- og maleblogg

Mitt eget bilde.

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg.