 |
| Jeg har skannet fremsiden på min eldgamle utgave. |
Mitt hjerte var et hysterisk og upålitelig organ.
Fra side 255.
Jeg leste om Lolita hos Kathleen bak bloggen Sukkerrør. Hun skrev:
"Dette er en av mine yndlingsbøker noensinne av en av mine yndlingsforfattere noensinne."
Jeg norterte meg romanen og endte opp med å kjøpe den på et bruktboksalg av en forening i byen jeg bor i, for 20 kroner. Boka er en norsk oversettelse, faktisk tror jeg det er den første norske oversettelsen som ble gjort, boka er innbundet, eldgammel og sidene tykke og gule. Jeg trenger ikke å fortelle dere hvor godt den lukter når en putter nesa ned mellom sidene. Mmmm, himmelsk! Romanen ble stående lenge ulest i bokhylla. Så fikk jeg dilla på den norske foratteren
Audun Mortensen. Han har skrevet en roman der han har gitt ut Nabokovs roman Lolita baklengst - ord for ord. Før jeg ville ta fatt på hans
Roman (2010, ja, boka heter det), ville jeg lese klassikeren Lolita.
Den er viden kjent, den er i 1001-listen og norske bokbloggere har lest og skrevet om den. Jeg leste "bare" 26 bøker i 2017 (jeg er kjempe fornøyd, jeg) og Lolita avsluttet leseåret 2017. En verdig avslutning. I boka
1001-bøker du må lese før du dør (norsk utgave) står det på side 504:
"Nabokov skrev en rekke verker i Russland før han ble amerikansk forfatter i 1940-årene". Det er utgitt to filmatiseringer av Lolita, en i 1962, den andre i 1997. Jeg har ikke sett noen av dem. Vladimir Nabokov levde fra 1899 (Russland) til 1977. Lolita ble første gang utgitt i 1955 ved forlaget Olympia Press (i Paris), og ble orginalt gitt ut på engelsk.
I Lolita er det en mann som forteller sin historie gjennom sine memoarer han skriver i fengsel. Han heter Humbert Humbert og forteller han er pedofil.Han har gjennom livet gått inn og ut av flere psykiatriske anstalter da han sliter med nervene (og mye annet, hø hø)-, Humbert trivaliserer sin egen helse og sykdommer ganske så; at han er blir tvangsinnlagt nevner han bare i forbi farten, og oppholdet der var bare flott.Jeg opplever fortelleren gjemmer seg bak skrivestilen han har valgt å uttrykke seg med. Om jeg skal beskrive hans forteller-måte vil jeg bruke ord som fasjonabelt, jålete, fjasette, skrevet med en snert og en humor som får meg til å le høyt. Humbert er intelligent og slu - men menneskelig! Han er svært akktraktiv, kjekk å se på og han vet det selv. Han mener selv han er pedofil fordi hans barndomskjæreste døde brått før de fikk fullbyrdet sin elskhovs akt. Han kaller barna som tiltrekker ham for smånymfer og de ligner alle sammen hans elskede fra barndommen. Jentungen Lolita er en nøyaktig kopi av kjæresten fra barndommen og Humbert er trollbundet. Han elsker henne fra første blikk.
Mandag. Morgenregn. «Ces matins gris si doux . . .» Den hvite pysjamasen min har et blekrødt mønster i ryggen. Jeg ligner en av disse oppblåste, bleke edderkoppene en kan finne i gamle hager. Sitter midt i en skinnende vev og napper litt i snart den ene, snart den andre tråden. Min vev er spent ut over hele huset mens jeg sitter og lytter i min stol som en listig trollmann. Er Lo på værelset sitt? Jeg trekker forsiktig i en silketråd. Nei, det er hun ikke. Hørte nettopp hvordan toalettpapirrullen laget sin stakkato da den gikk rundt. Og min utlagte tråd har ikke varslet om noen fottrinn fra badet og tilbake til hennes værelse. Pusser hun tennene fremdeles (den eneste renselsprosess hun utfører med virkelig iver)? Nei. Døren til badet smalt nettopp, så jeg må famle omkring andre steder i huset etter viltet med de vakre, varme fargene. La oss senke en silketråd nedover trappen. Slik finner jeg ut hun ikke er i kjøkkenet - smeller ikke kjøleskapsdøren, hyler og skriker ikke til sin avskyelige mor (som jeg skulle tro nå nyter morgenens tredje kurrende og undertrykt muntre telefonsamtale.
Fra side 50.
Mrs. Haze er enke. Hennes datter er Dolores. Også kjent som Lolita. Året er 1947 og Humbert har giftet seg med Lolitas mamma. For han vil være nær Lolita.
I romanen reises det på kryss og tvers i Nord-Amerika.
En tid i begynnelsen av romanen trodde jeg Humbert Humbert var psykopat; han viser utover i fortellingen han eier en samvittighet og følelser. Så det er han ikke. Han er en intelligent mann - samtidig ganske dum. Eier ikke nåla i veggen, null fremtidsutsikter. Om ikke psykopat - er han gal? Ja. Ingen tvil. Boka kom under huden på meg, jeg drømte om den om natten, jeg var i fortellingen. Uff, så ekkelt, det var godt å våkne! En bok som fikk meg til å føle men ikke av den positive arten. Det er en fortelling jeg tror på, jeg må minne meg selv på at dette ikke er en virkelig memoar, dette er skrevet av en virkelig forfatter som heter Vladimir Nabokov (verdens kuleste vampyrnavn: Hvem er Vladimir Nabokov?), ikke Humbert Humbert, han er oppdiktet, dette er ikke virkelige mennesker (selv om det føles slik).
Kanskje jeg holdt på å miste forstanden.
Fra side 227.
Fysj så ekkel historie. Fikk helt klaustrofobi; akk så lett det er for Humbert å få seg et barn og ha det helt for seg selv . . . Som Spissmorkel skrev til meg på Snapchat (hun brukte å ha en blogg, men den er slettet, avsluttet. Hun har lest Lolita ferdig og vi diskuterte den) at det er så sykt fordi Humbert får det til å virke som om det å ha en barnekjæreste er naturlig og greit fordi de elsker hverandre, men jentungen er jo 12 år og vet ikke bedre. Og der traff Spissmorkel spikeren på hodet; dette er essensen av romanen Lolita for meg: hvor syk den er, og virkelig, og samtidig velskrevet, vakker og det værste: morsom! Historien er ekkel og forstyrrende fordi vi: kjære leser! tror på Humbert! Vi tror virkelig på at han elsker Lolita. Men det gjør det ikke greit. I flere skjønnlitterære bøker jeg har lest der en pedofil er forteller er det typisk at de unnskylder seg, bortforklarer og prøver å gjøre seksualiseringen av et barn greit. "Det er de som er mye værre enn meg. Det er de som liker enda yngre barn. Jeg bryr meg faktisk om dem, jeg vil dem bare godt. Jeg elsker dem. De merket ingenting". DET ER IKKE GREIT UANSETT. Lolita er klaustrofobisk og ekkel - Humbert har total kontroll på alt Lolita gjør, han er hennes verge og kjæreste og fangevokter. Hvor hun er, hvem hun er sammen med - han styrer absolutt alle aspekter i hennes liv.
Henne kunne jeg selvfølgelig ikke drepe, som noen har trodd. Henne elsket jeg jo. Det var kjærlighet ved første blikk og ved hvert eneste, eneste blikk.
Fra side 266.
Romanen Lolita brukte jeg lange tider på. Mange gåturer med hunden ble den med på. Jeg satt inne og ute og leste i den. Lenge har jeg brukt på å ta fatt på denne teksten om den også da jeg fullfærte romanen nøyaktig 31 desember 2017. Det kunne ta lange tider mellom jeg faktisk plukket romanen opp. Faktisk holder boka på å gå opp i fysisk oppløsning. Historien er kjedelig fordi den har gjentakelser, og det skjer ikke så mye som intereserer meg. Språket er vakkert, historien er troverdig, leseropplevelsen stor. Men som dere forstår tok det tid og det ble en roman jeg tvangsleste. Noe som ikke er meg i mot - jeg ga den terningkast 5 på Bokelskere. Jeg er engstelig for om jeg ikke fikk med meg alt som foregår og hintes om mellom linjene. En tung bok. En god bok. Tatt sin tid men vel verdt arbeidet. Den innehar en
perfekt slutt.
Lolita av Vladimir Nabokov
Til norsk ved Odd Bang-Hansen
J. W. Cappelens Forlag 1959
Originalt utgitt i 1955
Russland/Amerika
Bokkilde: Min egen, kjøpt brukt
Innbundet
311 Sider
