lørdag 30. mai 2020

FJELLETS SKYGGE



Da den store mannen tok en pause og satte hendene i hoftefeste, grep Danda anledningen til å piske meg med en tynn bambuskjepp. Jeg strisvettet av smertene, men jeg våknet litt også. «Hvor store baller synes du at du har nå, madachudh?» skrek han, og bøyde seg så tett inntil meg at jeg kunne kjenne lukten av sennepsolje og angstsvette i armhulene hans.  
Jeg lo. Slik man noen ganger gjør når man blir torturert. 

Fra side 107.                           



En frittstående oppfølger til Shantaram av Gregory David Roberts. Jeg låner den på biblioteket, lånt siden 23.12.19! Reddet av Koronaviruset. Lånefrist forlenget uten purring. Fullførte kollossen 01.05.20 - endelig! Liker den ikke skjønner du. Nå skal du få høre . . .

Den handler fortsatt om australske Lin. En mann på flukt fra loven. Rømt fra fengsel på høylys dag i Australia og siden etterlyst. I lengre tid gjemt seg i store India som har tatt i mot ham med åpne armer. Landet der du kan forsvinne i mengden. Han gjemmer seg ikke lenger: han jobber for mafiaen i en høy stilling. Politiet betales unna. Alle kan betales i India. Ifølge Lin.
Han har et godt hjerte og er lett å like.


Leste på Bokelskere.no anmeldelser før jeg begynte å lese boka. Den er slaktet av Bokelsker-folket. Jeg var forbredt på at dette ikke ble en topptur for å si det slik. Boka er over 800 sider, dette skulle bli en lang lesetur. Det som overrasket meg er hvor lett det gikk i begynnelsen. Jeg trivdes. De første 226 sidene gikk uten problemer; jeg har notert "jeg har hatt det bare trivelig". Spennende. Slett ikke kjedelig. Men mye kunne skje med den oppfatningen, det var 600 sider igjen.

Det er den 31 mars. Jeg holder fortsatt på. Det går tregt. På side 466 av over 800 sider. Kommet over halveis. Det startet glatt der det å ta opp boka føltes lett. Nå går det tregt. Mye kjedelig. Sukker. Lin er på en åndelig reise. Det er kjedelig. Gangsteroppgjøret gir spenning. Hans åndelige reiser gjør at hjernebarken knaker når jeg leser de fiosofiske samtalene han har. Det liker jeg. Men ikke at det går treigt. Historien overrasket meg på et tidspunkt men hjelper ikke når det roet seg raskt.
Han er gjenforent med Karla (hun var med i den første romanen.) Da bevisste hun at hun ikke er til å stole på ved å lyve og å ha baktanker med det hun gjør for andre. Hun var glad i ham også, men jeg tenkte med meg selv Hun der er ikke til å stole på! Hun er en slange. Ikke bli sammen med henne. Hold deg unna. Hun er kanskje hans livs kjærlighet men dere to har jeg ikke trua på.

På side 640. Holdt på med boka i det som føles som en evighet. Det går så tregt i historien. Hvor vil forfatteren? På sitt beste skriver han kjempe bra; motsatt er det ille skriverier på det værste. Flere steder er det pompøst og teit. Kleint. Jeg håpte jeg ble ferdig med boka snart.

«Vi kunne bruke den katteskulpturen du ikke liker.» 
«Jeg har ikke sagt at jeg ikke liker den. Jeg liker den veldig godt. Det jeg sa, var at det ikke virker som om den liker meg.


Fra side 351.

Lettlest på tross av tykkelse. Sidene er fylt med dialog - mange mennesker snakker - mindre tekst på hver side. Det hjalp.
India er korrupt. Lin tjener seg rik på mafianen og han slenger rundt seg med penger til alle og en hver. Det går ikke en side (!) uten at det nevnes. Jeg er drittlei! Jeg har forstått det nå, og det er helt unødvendig å fortelle oss det så ofte. Lite sannsynlig noen har så mye penger å bruke. Jeg kjøper det ikke. Leseropplevelsen er ikke på topp.
Når jeg leser kjeder jeg meg, og det er ikke bra å kjede seg så mye når en leser en bok på 800 sider. Jeg leste Shantaram i 2016 og de fleste detaljene er visnet bort. Det som står igjen er den varme humoren. Humoren er her også. Noen ganger er den god; ofte teit. Dette treffer ikke meg. Jeg fullførte altså 1 mai 2020 og boka ga jeg terningkast 2 på Bokelskere.no

En gang for lenge siden var ikke 800 sider på 3 måneder (original lånefrist på biblioteket. Fjellets skygge tok meg nesten 5) noe problem. I dag leser jeg ikke slik jeg gjorde. Ikke samme lesetørste. Den er i meg, men ikke ut i den virkelige verden. Men jeg vet at om en har som mål å lese en side om dagen blir det ofte så en leser litt mer enn.. litt. I dag lytter jeg til Northanger Abbey, på engelsk. Jeg leser Frankenstein på engelsk (den har jeg også hørt på engelsk i 2019) og Stille av Susan Cain. Nå er planen å gå til biblioteket med hunden i morgen og levere boka før jeg får purring. Frem og tilbake fra meg er det rundt 8 km. Så det blir en god tur.



Hun skjønte det. Hun så det i blikket mitt, hørte det i pusten min, en tung pust som fortalte at vi ikke var på samme vei ned fra fjellet. 

Fra side 481. 




Fjellets skygge av Gregory David Roberts
Oversatt av John Erik Frydenlund
Originalt utgitt i 2015 under tittelen The Mountain Shadow
Min utgave Forlaget Press 2016
ISBN 978-82-328-0067-4
846 Sider
Bokkilde: låner på biblioteket


Jeg har også en musikkblogg og en sitatblogg.

4 kommentarer:

  1. Morsom anmeldelse. Likte Shantaram mye bedre. Fjellets skygge ble for langsom. :/

    SvarSlett
    Svar
    1. Morsomt innlegg faktisk, det var jeg ikke klar over men det er gøy å få høre! :-D Shantaram er hakket bedre - enig der. Men Shantaram var ikke full klaff for meg heller . . . hehe

      Slett
    2. Shantaram er en av mine favorittromaner, så derfor ble denne skuffelsen så stor. :/

      Slett

Trivsel!

FJELLETS SKYGGE